Oslo-Alicante-Oslo

[FlightDeck]

Oslo-Alicante-Oslo

Reiserute:
30. januar 2010: Norwegian DY1794 Oslo (OSL)–Alicante (ALC), Boeing 737-800W
3. februar 2010: Norwegian DY1799 Alicante (ALC)–Oslo (OSL), Boeing 737-800W



Lørdag er den store Syden-dagen på norske flyplasser, med uttalige rute- og charterfly til et egentlig ganske begrenset utvalg av destinasjoner. Hver lørdag i vinterhalvåret bruker f.eks. SAS 20 prosent av den "norske" flyflåten på rute- og charterfly til Gran Canaria.

Alicante er også en meget godt dekket flyplass: Gjennom vinteren har Norwegian fem ukentlige avganger fra Gardermoen, i tillegg til to fra Rygge, en fra Bergen og en fra Stavanger. SAS flyr fire ganger i uken til Alicante fra Gardermoen, i tillegg til lørdagsruter fra Trondheim, Bergen og Stavanger. Når sommerprogrammet går i gang skal både SAS og Norwegian ha daglige avganger fra Oslo, og SAS åpner også Kristiansand-Alicante, samtidig som Norwegian øker til to-tre ukentlige fra Bergen.



Uansett, det var med berettiget skepsis vi valgte å ta del i moroa. For 533 kr. kunne Norwegian fly oss tur/retur Alicante med utreise siste lørdag i januar og hjemreise første onsdag i februar.


30. januar 2010, kl. 14.30:
Norwegian
DY1794 Oslo (OSL)–Alicante (ALC)
Boeing 737-800W

Vi ankom Gardermoen halvannen time før avgang, noe som i utgangspunktet bør være god tid både for å sikre seg et godt sete og for å unngå stress. Det vi imidlertid ikke visste var at Alicante-flyet var fylt opp med pensjonister fra hele Norge, som enten hadde sjekket inn på sin lokale flyplass eller hadde møtt opp mange timer i forkant på Gardermoen. En del hadde sikkert også betalt de sure 60 kronene for å reservere et sete. Verken automaten eller skranken ga oss derfor mulighet til å sitte sammen.

Vi tok det hele med et smil. Det morsomme var at setene som var ledige var enkeltseter på første rad og nødutgang. Kanskje ikke så rart siden pensjonister gjerne ikke kvalifiserer for disse setene? Dermed ble det 2F (første rad) på meg og nødutgang med vindu på reisefølget.

Med SAS EuroBonus Gold legger jeg til meg visse vaner når jeg er ute og reiser. Det er derfor lurt å fly med andre selskaper en gang i blant, slik at man får oppleve hvordan det egentlig er å reise - og hvor heldig man egentlig er som innehaver av gullkort. Derfor ble det vanlig sikkerhetskontroll, ingen FastTrack og ingen lounge. Og bagasjen måtte vi betale 60 kr. for.



Ved gate 36 og 38 stod to Norwegian 737-800-maskiner, LN-NOD med Sonja Hennie på halen og LN-NOM med Greta Garbo på halen. Skuffelsen ble stor da jeg fant ut at det var svensken som skulle frakte oss sørover, og jeg resonnerte meg raskt frem hva som ventet meg: en nedslitt og trang 737-800 med lyseblå tøyseter og uten TV-skjermer, altså langt fra den flyopplevelsen Norwegian skryter av!



Maskinen ble bygget i 2001 til Pegasus Airlines, som jeg hadde en trang tur med i sommer, og i 2002 ble den leiet ut til Air One, før den kom tilbake til Pegasus Airlines noen måneder senere. I mai 2008 kom den til Norwegian, med svensk registrering og norwegian.se-titler på flykrppen. For et år siden ble den omregistrert til norsk register, men de svenske titlene står fortsatt på flyet.



Maskinen hadde tidligere på dagen fløyet Evenes-Oslo, og da ombordstigningen kom i gang hadde faktisk maskinen hatt et bakkestopp på nesten fire timer. Ombordstigningen ble en møysommelig prosess, med pensjonister, rullatorer, rullestoler og barnefamilier. Vi gikk om bord til slutt og ble møtt velkommen av to mannlige kabinansatte, en danske og en polakk.



Vi takset fra gaten femten minutter over rutetid, etter en ombordstigningsprosess på om lag 45 minutter. Deretter ble det deicing og ca. 40 minutter etter rutetid var i luften fra 19L.



Benplassen på 2F var som forventet, men på de øvrige radene var den begrenset til det minimale. Passasjerene som satt rundt meg klaget over den elendige benplassen, og selv reagerte jeg på hvor smale setene faktisk var. Det dannet seg straks en lang toalettkø rundt de første radene, og denne vedvarte gjennom hele flyturen.



Serveringen kom i gang 20 minutter inn i flyvningen, men jeg hadde spist på Gardermoen og nøyde meg med en Carlsberg-øl til 35 kr. Bordet var ødelagt så jeg valgte å gi tilbake glasset til den danske kabinverten og drakk heller rett fra boksen.

Det var virkelig ingen steder å legge ting, og det var bare en setelomme på første rad – og denne var allerede okkupert. Regnet med at jeg fikk mulighet til å bestille ytterligere en øl senere på turen, men serveringen fra de to vognene tok over to timer, så det ble bare med det ene ølet på meg. Faktisk så jeg ikke de to flyvertinnene som jobbet lenger bak i kabinen en eneste gang.



Distansen fra Gardermoen til Alicante er 2.573 kilometer og flytiden var satt til 3 timer og 40 minutter. Vi fløy langs vestkysten av Danmark, over Nederland og Belgia, videre over Paris og deretter over Middelhavet før vi landet i Alicante.



Vi landet med et skikkelig brak og parkerte ved siden av en Thomsonfly-maskin ankommet fra Cardiff. Det stod også to andre Norwegian-fly parkert, nærmere bestemt LN-KHC fra Rygge og LN-KKG fra Warszawa, slik bildet viser:





Besetningen ønsker oss ikke velkommen til Alicante og ga oss heller ikke informasjon om at vi måtte bli sittende i setene. Faktisk sa de ingenting over høyttaleren etter at vi hadde landet. Ellers ventet vi ti minutter på det ene kolliet vi hadde sjekket inn, og satte oss så i en drosje i retning Meliá Alicante, der vi la igjen 1800 kr. for fire netter, bestilt gjennom sas.no.