Bergen-Oslo-Stockholm-Chicago-San Francisco-Denver-Chicago-Stockholm-Oslo

[FlightDeck]

Routing

13. februar 2008, kl. 12.30:
SAS SK0262, Bergen (BGO)-Oslo (OSL), Boeing 737-500

14. februar 2008, kl. 08.15:
SAS SK0850, Oslo (Oslo)-Stockholm (ARN), Boeing 737-700

14. februar 2008, kl. 10.15:
SAS SK0945, Stockholm (ARN)-Chicago (ORD), Airbus A330-300

18. februar 2008, kl. 09.45:
United Airlines UA0842, Chicago (ORD)-San Francisco (SFO), Boeing 777-200

20. februar 2008, kl. 15.45:
United Airlines UA0466, San Francisco (SFO)-Denver (DEN), Boeing 757-200

20. februar 2008, kl. 20.45:
United Airlines UA0458, Denver (DEN)-Chicago (ORD), Airbus A319-100

21. februar 2008, kl. 16.25:
SAS SK0946, Chicago (ORD)-Stockholm (ARN), Airbus A330-300

22. februar 2008, kl. 09.00:
SAS SK0849, Stockholm (ARN)-Oslo (OSL), Boeing 737-400

[FlightDeck]

13. februar 2008, kl. 12.30:
SAS SK0262, Bergen (BGO)-Oslo (OSL)
Boeing 737-500

Jeg ankom Bergen-Flesland cirka en time før flyavgang. Det er sjeldent jeg reiser med fly midt på dagen, men siden jeg hadde avtaler på ettermiddagen i Oslo, og siden jeg helst ville unngå å stå opp veldig tidlig, passet SAS’ første ettermiddagsavgang veldig bra. Jeg sjekket inn på internett dagen før og valgte sete 7F som BN1. På Flesland var det rolig, og jeg kunne levere bagasje og gå gjennom sikkerhetskontrollen på under fem minutter. Brukte også denne gangen fingeravtrykk fremfor legitimasjon. LN-BRO (Magnus Haraldsson), en Boeing 737-500 levert til Braathens i 1991, stod ved gaten da jeg kom opp og etter en halvtimes venting begynte vi ombordstigning. Flyet har 120 seter, og etter mitt øyemål lå belegget på cirka 80 prosent. Maskinen var malt i de nye SAS-fargene, men setetrekk og gulvtepper var ikke nytt.


Benplassen på SAS’ tidligere Braathens-fly er bedre enn hos SAS selv.


I forbindelse med UEFA cup-kampen mellom Brann og Everton var flere sjeldne fugler representert på Flesland, blant annet Thomsonfly og Monarch.


For en gangs skyld tok vi av mot nord, og vi måtte derfor svinge brått rett etter avgang. Utsikt mot Flesland.


Det er ikke alltid man ser så mye på flyreisen over mellom Bergen og Oslo, men denne dagen var et flott unntak. En av de beste turene jeg har hatt mellom Oslo og Bergen, i alle fall utsiktsmessig.


Selv om flyet holder seg godt, merkes det at maskinen ikke er den nyste i flåten.

Vi fikk servert te og kaffe like etter avgang, og kapteinen kunne fortelle at flyforholdene var meget gode, med unntak av Gardermoen som var tåkelagt – ”som vanlig”, slik han selv uttrykte det. De 325 kilometerne mellom Bergen-Flesland og Oslo-Gardermoen ble unnagjort på 40 minutter, og besetningen kommer i kategorien relativt hyggelige og interesserte.


Joda, kapteinen hadde rett. På Gardermoen var det godt med tåke, men vi kom oss greit gjennom og landingen på 01R var upåklagelig.


Det er en ganske lang taksevei fra landing på 01R og frem til gate 25. Ved nabogaten stod uansett en av LN-BROs brødre, LN-BRK (Magnus Barfot) – også en Boeing 737-500 levert i 1991.


Gardermoen var tåkefylt og ser du nøye etter, ser du at det faktisk er to SAS-fly på dette bildet!

[FlightDeck]

14. februar 2008, kl. 08.15:
SAS SK0850, Oslo (Oslo)-Stockholm (ARN)
Boeing 737-700

De første tre morgenavgangene mellom Oslo og Stockholm opereres av SAS Norge, og da jeg bestilte hadde jeg valget mellom fire avganger som alle ville ta meg til Stockholm tidsnok i forhold til Chicago-avgangen. Jeg ”landet” på 08.15-avgangen som gjorde at jeg fikk en time på Arlanda samtidig som jeg slapp å stå opp djevelsk tidlig. Da jeg sjekket inn på internett kvelden før (som BN27), var rad 1 til 14 satt av til Economy Extra, og jeg valgte sete 16F.

Da jeg ankom Gardermoen morgenen etter var det lange køer i den ordinære innsjekkingen. Når man reiser til USA kan man ikke skrive ut bagasjetager på automat, men jeg valgte likevel å skrive ut boardingkort og registrere bagasje på en automat, slik at jeg kunne bruke bag drop-skranken som hadde langt mindre kø. Fikk uten problemer bagasjetagen i skranken, ble ikke stilt noen spørsmål, men mannen i skranken oppfordret meg til å gå rett til Chicago-gaten i Stockholm siden jeg ikke hadde så god tid.
Det var lange køer i sikkerhetskontrollen, men jeg hadde ”lånt” faren min sitt SAS EuroBonus Gold-kort, og lurte meg med det gjennom Fast Track-kontrollen. Fikk tid til en kaffe og en avis før ombordstigningen startet.


Lufthansa Airbus A321.


Blue1 bruker vekselsvis McDonnell Douglas MD-90 og Avro RJ-100 på den populære 08.30-avgangen til Helsinki. Dette er OH-SAN, en av Blue1s to 99-seters Avro RJ-100-fly.

Etter hvert kom LN-RRN (Solveig Viking), en Boeing 737-700 levert til SAS i 1999, rullende mot utgangen og etter 20 minutter venting kunne vi begynne ombordstigning. Vel om bord fant jeg ut at både Economy Extra- og Economy-kabinene ikke var mer enn halvfulle, og jeg fikk derfor en hel treseter for meg selv.


Morgenstemning på Gardermoen. Vi takser mot rullebanen.


Vi var ikke alene ved rullebane 01L. Her er LN-RPH, en Boeing 737-600-maskin som ble levert til SAS i 1999.


Her er nok et eksempel på at Norwegian ikke akkurat har en klar politikk på hvordan flyene skal se ut. På denne Boeing 737-300-maskinen, LN-KKI (bygget i 1990), har både Helge Ingstad og den polske byen Krakow fått plass. Norwegian-logoen på motoren finner man ellers bare på logojets og ikke på Norwegian-fly med ordinært fargeskjema, om noe sånt finnes.


Utsikten på ruten mellom Oslo og Stockholm blir først spennende når vi nærmer oss Stockholm.

Det ble som seg hør og bør ikke servert noe for passasjerer på Economy, mens Economy Extra-passasjerene fikk den klassiske frokostboksen. Jeg kjøpte ikke noe om bord på den 385 kilometer lange turen, som vi unnagjorde på 45 minutter. Hyggelig og snakkesalig kaptein, og ellers en grei kabinbesetning som står til relativt hyggelig, men lite interesserte. Som videoen under kanskje viser, var det en del turbulens under landing på Arlanda.

http://www.youtube.com/watch?v=MuD-iGsEqN8

Landing på Stockholm-Arlanda.

[FlightDeck]

14. februar 2008, kl. 10.15:
SAS SK0945, Stockholm (ARN)-Chicago (ORD)
Airbus A330-300

Etter ankomst på Stockholm-Arlanda måtte jeg gå gjennom hele terminal 5, gjennom passkontrollen og opp til langdistanseflyene, der det på dette tidspunktet befant seg en Airbus A340-300-maskin som skulle til Newark og en Airbus A330-300 som skulle til Chicago. Ved gate F58 hadde det tydeligvis skjedd en feil, for alle passasjerer som var pre-boardet, måtte gå ut igjen og det ble etter hvert en temmelig lang kø. Synes uansett at det gikk ganske raskt og jeg var om bord i flyet 15 minutter før avgangstid. Jeg hadde valgt sete 25H (BN49), som er et vindussete i den første Economy-seksjonen. Det var SE-REE (Sigrid Viking) som var satt opp på ruten, og dette Airbus A330-300-flyet ble levert i 2003 som det tredje av totalt fire bestilte A330-maskiner. De to første kom i 2002, det tredje altså i 2003 og et fjerde i 2004. Etter oppgraderingen av SAS’ langdistansefly har A330-maskinene en kapasitet på 264 passasjerer, mens de syv A340-maskinene har 245 seter.


Vel om bord hos SAS oppdager jeg at jeg har god oversikt over vingen. En SAS Airbus A340-300 skal gå til Newark 30 minutter etter oss.


Pitchen på Economy er på 32” mot 38” i Economy Extra og 61” i Business Class.


Utvalget av filmer og radiokanaler var upåklagelig, det store minuset er imidlertid at SAS fortsatt ikke har oppgradert til AVOD, altså audio and video on demand. Dette betyr at filmene går uten stopp og at man ikke selv kan velge når man vil starte den.

Vi ble sittende en times tid på grunn av tekniske problemer med flyet, men var i luften en time og ti minutter sene.


Endelig er vi på vei mot rullebanen, og jeg tar med meg Sterlings OY-MRR, som er en helt nymalt Boeing 737-700-maskin.


Take off på widebodies er alltid ganske moro, og her er vi godt på vei mot marsjhøyden på 37.000 fot.

Etter en ganske omfattende informasjonsrunde fra en tydelig opplagt purser, satt kabinpersonalet i gang med serveringen, som i første omgang begrenset seg til drikke og noen kjeks.


Ikke det mest spennende drikkevalget ved første servering. Den store boken i setelommen er Karl Ove Knausgårds roman fra 1998, ”Ute av verden”, som jeg hadde som mål å komme gjennom i løpet av reisen. Det klarte jeg også – denne boken anbefales på det varmeste. Jeg fikk assosiasjoner til Hamsun og Dostojevskij!


Middagen var som dere kanskje ser en ”kyllinggreie”, intet mer – intet mindre.

Vi fikk etter hvert også god informasjon fra den svenske kapteinen. Flytiden til Chicago ble beregnet til 8 timer og 50 minutter og vi ville lande cirka en time etter oppsatt rutetid (kl. 12.15). Etter det jeg klarte å oppfatte var hele crewet svensk og blant passasjerene var det også svært mange svensker, en del nordmenn og noen amerikanere. Flyet var helt fullt, og jeg kunne ikke registrere noen ledige seter. Interiørmessig er SAS’ langdistansemaskiner lyse og fine, men toalettene og veggene i galley og langs bladhyllen var møkkete og slitt.


En time før ankomst fikk vi servert en varm ciabatta med ost og salami. Smakte slettes ikke verst!


Vi har startet innflygningen mot O’Hare-flyplassen i Chicago.

http://youtube.com/watch?v=DiI0HiftRig

Landing på Chicago-O’Hare.

Etter en veldig fin landing i Chicago, ble det passkontroll og avhenting av bagasje. Måtte bare stå 15 minutter i kø og bagasjen var på båndet da jeg ankom, så det var veldig bra!

[FlightDeck]

18. februar 2008, kl. 09.45:
United Airlines UA0842, Chicago (ORD)-San Francisco (SFO)
Boeing 777-200

Etter fire svært hektiske dager i Chicago, bar det videre til San Francisco. Jeg hadde egentlig tenkt å ta t-banen (CTA) til flyplassen, slik jeg også gjorde da jeg ankom, men hadde litt dårlig tid og ble med på en minibuss som noen andre av hotellgjestene hadde bestilt på forhånd.

Vel fremme måtte jeg stå cirka ti minutter i kø hos United Airlines. De ordinære innsjekkingsskrankene har en innsjekkingsautomat og en vekt, med bagasjebåndet bak. Du gjør altså hele innsjekkingsjobben selv på automat før en de United-ansatte kontrollerer vekten på bagasjen, fester bagasjetagen, sjekker legitimasjon og hiver bagasjen på båndet. Det fungerte utmerket for min del, selv om kofferten var for tung og jeg måtte ”ommøblere” litt. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å takke ja til oppgradering til Economy Plus (44 dollar), men det var bare ledige seter i midtrekkene og jeg valgte derfor å beholde sete 28J, som er et vindussete like bak Economy Plus-seksjonen. Det er for øvrig ingen gardin mellom Economy Plus og Economy, den eneste forskjellen mellom disse seksjonene er at Economy Plus har en pitch på 35”, mot 31” i Economy.

Etter en effektiv – og hyggelig – sikkerhetskontroll, gikk jeg fra b-piren og over på c-piren der flyet skulle gå (gate C16). Ble for øvrig positivt overrasket over tilbudet av butikker og spisesteder på flyplassen, og ikke minst av informasjonsskjermen på gatene som gir informasjon om flytype, hvor mange minutter det er til ombordstigningen vil starte, hvem som ligger hvor på ventelisten for oppgradering, etc. Her har europeiske flyselskaper mye å lære!
Fotograferingen begrenset seg til dette bildet av Boeing 777-200-maskinen som skulle ta oss til San Francisco.


United Airlines bruker Boeing 777-200-maskiner to ganger daglig mellom Chicago og San Francisco.

Ombordstigningen ble foretatt i beste elitistiske stil: først reisende på First Class, deretter reisende med de og de kortene, deretter reisende på Economy Plus Class, deretter reisende på den første Economy Class-seksjonen og så den andre. Av en eller annen grunn ble den første døren i flyet brukt, og alle gikk dermed gjennom den fullsatte First Class-kabinen. Flyet, som totalt tar 348 passasjerer, var helt fullt i alle klasser.


Flyet måtte deices med både grønn og rød væske. Ingenting å si på naboen!


Bak dette setet følger ytterligere 25 seterader.


Denne fikk jeg ikke bruk for gitt.

Den vel 3.000 kilometer lange turen ble gjennomført på 3 timer og 50 minutter. Jeg opplevde kabinbesetningen som svært hyggelige og opplagde – de serverte gledelig tre runder med gratis drikke og var hele tiden tilstede i kabinen. Boeing 777-200-maskinen var det verre med: Uniteds Nord-Amerika-versjon av dette flyet var slitt og ukomfortabelt.


Også på denne flighten hadde jeg full oversikt over høyre vingeparti.


United serverer gratis drikke på alle flygninger, men på flygninger på mer enn tre timer kan man også velge mellom fem forskjellige pakker med snacks til fem dollar hver. Dette måtte selvsagt testes ut og jeg valgte Smartpack.


Smartpack minnet mest om en serie med ulike vareprøver, alle med holdbarhet til etter 2010.

Vi hadde ellers en flott innflygning mot San Francisco, der temperaturen var 25 grader høyere enn i Chicago.

http://www.youtube.com/watch?v=EnERCbk_OWs

Landing i San Francisco.


Et hav av United-fly ved gate i San Francisco. Nærmest en Boeing 757-200-maskin (N528UA, levert i 1991).


Fra terminal 3 tok jeg et AirTrain, som definitivt var et av de beste flyplasstogene jeg har tatt. AirTrain går mellom terminalene, og står du på riktig side kan du få med deg mange flotte fly, eksempelvis dette nymalte United Airlines Boeing 747-400-flyet (N118UA, levert i 1999).

[FlightDeck]

20. februar 2008, kl. 15.45:
United Airlines UA0466, San Francisco (SFO)-Denver (DEN)
Boeing 757-200

Etter to-tre fantastiske dager i San Francisco, skulle jeg tilbake til Chicago, denne gangen via Denver. Jeg ankom en time før flyavgang, men oppdaget raskt at flyet var en time forsinket. Veldig rolig på flyplassen, og innsjekk gikk greit, til tross for at jeg også denne gangen måtte ommøblere litt på bagasjen. Kofferten hadde neppe blitt lettere etter noen dager i San Francisco.


United Airlines’ innsjekking i San Francisco. Legg merke til automatene.

Sikkerhetskontrollen var også her svært effektiv, og på grunn av forsinkelsen hadde jeg nesten to timer på flyplassen før avgangstid. Jeg fikk dermed gått en del rundt og sett, men som følge av en ganske tung sekk, var bevegeligheten noe begrenset, så jeg slo meg ned i gate 81 over en time før avgang. Ble positivt overrasket over flyplassen, som til tross for sine noe dystre farger, hadde brede pirer og store vinduer.


Jeg så ganske mange United Airlines Boeing 737-300-fly, blant annet dette som ble levert i 1988 (N337UA). Noe for Norwegian?


Dette Boeing 757-200 er på vei til Washington D.C. og er desto mye flottere enn flyet over.

Ombordstigningen ble gjennomført på samme måte som i Chicago, og også her hadde United satt opp flotte og informative informasjonsskjermer. Det var N585UA, et Boeing 757-200-fly levert i 1993 med 182 seter, som skulle fly meg til Denver. I motsetningen til den forrige avgangen ble ombordstigningen gjennomført gjennom dør nummer to i flyet. Ble positivt overrasket over hvor stort og luftig flyet var. Hadde valgt sete 17F som er raden bak nødutgangen og dermed i den første Economy-rekken. Ble tilbudt å oppgradere til Economy Plus for 22 dollar, men da jeg verken er veldig lang eller veldig feit, syntes jeg ikke det var nødvendig på en flytur på drøye to timer.


Nok et Boeing 757-200-fly. Dette er N548UA som ble levert i 1992.


United Express, eller egentlig Skywest Airlines, 32 seter store Embraer EMB-120ER.


Ingen tvil om at Virgin Americas Airbus A319-maskin ser flott ut! Dette er N525VA, som ble levert i november 2007.


En noe eldre Airbus A319-maskin vises på dette bildet: US Airways’ N809AW, levert i 1999.

http://www.youtube.com/watch?v=E1LlBD6L8no

Take off fra San Francisco.


Ingenting å utsette på vingen, bortsett fra at den kanskje skulle hatt winglets?


Utsikt fra sete 17F.


Servering – klassisk amerikansk innenriks.


Det er syv timer tidsforskjell mellom Norge og Chicago, og ni timer mellom Norge og San Francisco. Denver ligger omtrent midt i mellom og på vei østover fikk jeg med meg en nydelig solnedgang.

Flyturen mellom San Francisco og Denver er på vel 1.500 kilometer, og flytiden endte på to timer og fem minutter. Etter ankomst i Denver måtte vi vente i cirka 20 minutter på å kjøre inn på gaten fordi et annet United-fly hadde okkupert den med tekniske problemer. Jeg ble litt stresset for connection-flighten min, men det viste seg at det skulle gå bra.

Også på denne flygningen var det en hyggelig besetning, som for øvrig benyttet enhver anledning til å påpeke at de var San Francisco-basert. Kabinfaktoren lå på cirka 80 prosent.

[FlightDeck]

20. februar 2008, kl. 20.45:
United Airlines UA0458, Denver (DEN)-Chicago (ORD)
Airbus A319-100

Etter ankomst i Denver var det bare tiden og veien, og jeg måtte småløpe mot gaten der en Airbus A319-100-maskin stod klar. Jeg rakk å ta et bilde på veien:


Flyplassen i Denver består av fire brede pirer, som til en viss grad kan sammenliknes med for eksempel Oslo Lufthavn Gardermoen eller flyplassen i Brussel.

Til tross for at de åtte setene i First Class var fullsatt, var det totalt bare 40 passasjerer om bord og en kabinfaktor på cirka 30 prosent. Flere av Economy-passasjerene hoppet frem i Economy Plus-seksjonen, men jeg lot være og ble sittende i sete 14F. Fordi United ofte bytter ut A320 med A319 på avganger, har de kuttet ut rad tre, fire og fem i A319-flyet slik at et slikt bytte ikke skal by på problemer.


Vel på plass i A319-maskinen til United. Utsikt mot en United Boeing 737-300, som ble levert i 1989.


Identisk servering som på forrige flygning, men på grunn av det lave antallet passasjerer ble vi tilbudt disse Mini Pretzels hele fire ganger, noe jeg syntes var vel i overkant. De er trossalt ikke så gode! Faktisk er de ikke gode i det hele tatt.

Kapteinen hadde på denne flygningen skrudd på Channel 9, som er en radiokanal der du kan følge kommunikasjonen mellom flyet, andre fly og flygeledere. Tidvis underholdende! Rundt midnatt landet vi silkelett på O'Hare, som tydeligvis hadde tatt natten. Terminalbygget var tømt for passasjerer og hadde kun begrenset med lys skrudd på.


Gjennomgangen mellom C-piren og B-piren på Chicago-O'Hare. I B-piren finner du innsjekkingsområdet og bagasjeutleveringsområdet.

[FlightDeck]

21. februar 2008, kl. 16.25:
SAS SK0946, Chicago (ORD)-Stockholm (ARN)
Airbus A330-300

Etter en god natts søvn på et av flyplasshotellene, var jeg på plass på O’Hare allerede kl. 12.30 – en halv time før innsjekkingen åpnet. Innsjekkingsagentene var da i gang med å organisere et køsystem, noe som ikke ble fullt så lett fordi big momma med familie allerede hadde plassert sine 19 kolli midt i det tidligere køsystemet. Big momma, som hadde ankommet fra Alaska, var ikke villig til å flytte bagasjen sin, og det endte med at hele følget måtte bli sjekket inn før betjeningen kunne organisere et fornuftig køsystem. For min del var det hele en interessant sosiologisk studie. Like over ett var jeg uansett sjekket inn med det samme setet som jeg hadde plukket ut ved bestilling og ved innsjekk på internett kvelden før, 22H.


SAS og bmi har felles innsjekking på O’Hare, og de ansatte bruker faktisk SAS-uniform, akkurat som i Skandinavia.

Innsjekkingsagenten advarte meg mot at det så å si ikke var butikker eller kafeer etter sikkerhetskontrollen, og jeg brukte derfor litt tid på det sparsomme servicetilbudet før sikkerhetskontrollen. Var relativt overrasket over at det nesten var umulig å oppdrive en kaffe, og den jeg til slutt fikk, var definitivt ikke god. Vel gjennom sikkerhetskontrollen brukte jeg god tid til å bli kjent med flyplasspiren og til å studere flyene.


Et eksemplar av Mexicanas Airbus A320-200-fly. Denne, F-OHMF, ble levert i 1991 og er på vei til Mexico City.


En betydelig yngre meksikaner dette her: XA-PAM, en Boeing 737-700 levert i 2005, også denne på vei til Mexico City.


Lufthansas Airbus A330-300-fly skal til Frankfurt.


En flott – og stor United Airlines – Boeing 747-400-maskin ankommer.


G-VAIR, Maiden Tokyo, ankommer fra London-Heathrow. Dette er en Airbus A340-300-maskin som ble levert i 1997.


Det er vanskelig å mislike et fly som dette: Boeing 777-200, N778UA, levert i 1996.


bmis langdistanseflåte består av tre Airbus A330-200-fly, blant dem G-WWBB som ble levert i 2001.

Så var det tid for å sjekke ut materiellet til min egen avgang. På vei i shuttlebussen til flyplassen hadde jeg faktisk sett maskinen ankomme fra Stockholm, og ved gate M15 stod da også SE-REF (Erik Viking), ganske gjenkjennelig gjennom sitt Star Alliance-dokor. Flyet ble levert til SAS i 2004 og er det nyeste langdistanseflyet i SAS-flåten.


Det er vanskelig å ikke like denne krabaten.


SAS’ Airbus A330-maskiner har en rekkevidde på 10.300 kilometer. Distansen mellom Chicago og Stockholm er på nesten 7.000 kilometer.


Denne maskinen var merkbart mindre slitt enn maskinen jeg reise med til USA. På dette flyet fungerte for øvrig det bevegelige kartet og flyinformasjonen, noe det ikke gjorde på vei til.


Fra sete 22H har jeg god utsikt mot Economy Extra-kabinen. Etter at vi kom oss opp i luften ble imidlertid gardinene trukket for.


Deicingsprosessen tok cirka 30 minutter og ble gjennomført ved gaten. Legg merke til at wingleten har sort farge i tråd med Star Alliance-fargeskjemaet.


Jeg tok ikke bilde av kjeksen vi fikk like etter avgang, men dette er i alle fall middagen som kom 1,5 time etter avgang.


Det mørkner til når vi nærmer oss Canada.

Etter cirka tre timer i luften slo besetningen av lyset og lyset forble avslått i de tre påfølgende timene. Litt over en time før landing ble vi servert frokost, som var en grå boks lik den man får på intraskandinaviske ruter. Klokken nærmet seg da midnatt med Chicago-tid, og det var egentlig først da jeg begynte å bli skikkelig trøtt. Besetningen på denne flighten var helskandinavisk med norsk kaptein, dansk purser og en kombinasjon av svenske, norske og danske kabinmedlemmer. Flyturen tok cirka 7 timer og 40 minutter.


Det er morgen og vi skal snart lande på Stockholm-Arlanda. Innflygningen blir ganske turbulent, men det er moro å følge med på kameraet foran på flyet.

[FlightDeck]

22. februar 2008, kl. 09.00:
SAS SK0849, Stockholm (ARN)-Oslo (OSL)
Boeing 737-400

Etter ankomst måtte jeg gjennom både passkontroll og sikkerhetskontroll, før jeg kunne kjøpe meg en kaffe og roe ned ved gaten. Der satt jeg i cirka en halvtime før LN-BRE (Håkon V Magnusson), en Boeing 737-400-maskin levert i 1990, igjen kunne fylles med passasjerer. Avgangen var omtrent fullsatt og de første fem radene var satt av til Economy Extra. Jeg satt på sete 6A og merket meg den gode benplassen om bord i dette atten år gamle Braathens-flyet.

I utgangspunktet var avgangen satt opp med et Boeing 737-700-fly, og boardingen tok relativt lang tid fordi svært mange måtte endre sete. Det var en god del passasjerer som hadde vært med på SAS-flygninger fra New York og Chicago, samt passasjerer som hadde ankommet med Thai fra Bangkok, og derfor var blitt sjekket inn med utgangspunkt i setekartet til en 737-700.


Boeing 737-400-flyet har nettopp ankommet fra Oslo og er snart klar for å begi seg ut på returen.



Til en forandring har jeg et sete som gjør at jeg kan se litt mer enn på tidligere flygninger på denne reisen.

På grunn av sterk motvind tok flyturen 55 minutter, men vi landet på 19R på rutetid.

[Someone]

Flott rapport.

Men 330 du fløy fra ORD var vel SE-REF, da det er den som er i *A farger

[Blubird]

Omfattende og fin lesning dette.

[FlightDeck]

Originally Posted by Someone

Flott rapport.

Men 330 du fløy fra ORD var vel SE-REF, da det er den som er i *A farger

Takk, nå har jeg rettet det. Da er det for øvrig en feil i flåtelisten på Scanair.no.

[LCH78]

ante ikke at det var 325 kilometer mellom Bergen og Flesland jeg da Men en fin rapport dette da

[EB]

Absolutt en av de aller beste rapporten jeg har lest her på forumet... tar av meg hatten...

[Savipix]

Super rapport och trevligt med lite bilder från min nya arbetsplats! Hoppas att kollegorna skötte sig

[MD11]

Glimrende og detaljert tripreport Flightdeck Tusen takk

[sukram]

Kjemperapport dette! Flott at du har tatt deg tid til en så omfattende avhandling vil jeg nesten si!

[SQ 777]

HELT TOPP !!! SPESIELT ER JO AT DU HAR TATT DEG SÅ MYE TID TIL Å LAGE DET. ALL HONNØR TIL DEG !

[VoiceCom]

Kjemperapport! Mange morsomme detaljer og fine (om enn litt uskarpe ) bilder!

[Tommy777]

Kanon rapport! Utrolige detaljer.. A++++