Re: Oslo-München-Newark-Boston-Newark-Düsseldorf-Oslo
18. januar 2010, kl. 16.45:
Lufthansa LH409 Newark (EWR)–Düsseldorf (DUS)
Economy Class
Airbus A340-300
Lufthansa insisterer på at alle skal sjekke inn på automat på Newark, men automaten ville ikke sjekke meg inn, og jeg gikk til bag drop og ble her konfrontert av en irriterende forståsegpåer av en Lufthansa-ansatt:
- Hvorfor har du ikke sjekket inn på automat?
- Det fungerte ikke
- Hvorfor fungerte det ikke, alle må sjekke inn på automat!?
Forståsegpåeren tok meg med bort til automatene, men heller ikke han klarte det, og jeg måtte sjekkes inn på vanlig måte. Jeg fikk ikke akkurat følelsen av å være en gullkunde der jeg sto, men jeg slo meg straks til ro med at mannen sikkert var hardnakket sosialist og dermed ikke lot seg lure av et gullfarget kort: Alle skal behandles likt, uansett!
Etter en uke i USA er det befriende å komme tilbake i en skandinavisk stue, på Newark-flyplassen representert gjennom SAS Business Lounge. SAS og Lufthansa har etablert ”The Newark Lounge”, som er delt inn i en SAS Business Lounge og en Lufthansa Senator Lounge. SAS-damen i loungen sa at jeg kunne velge den loungen jeg måtte foretrekke og at det bare var å ta kontakt om jeg hadde spørsmål.
Selv om jeg skulle fly Lufthansa, valgte jeg selvsagt skandinavisk interiør og design, norske aviser og deilige rundstykker fremfor Lufthansas kjølige avlukke. Det gjorde de fleste andre også, og loungen ble etter hvert fylt opp.
SAS kunne by på fem ulike ølsorter.
I SAS-loungen får man dessuten gratis internett, i Lufthansa-loungen må man betale.
Lufthansa har tre Airbus A340-300 stasjoner i Düsseldorf, og disse opererer ruter til Newark, Chicago og Miami. Maskinene skal byttes ut med Airbus A330-300 i løpet av de neste månedene.
Düsseldorf-maskinen stod parkert ved siden av en SAS Airbus A330-300 som skulle til Stockholm. Det så ut til å være mange nordmenn som skulle med SAS-flyet.
Ombordstigning startet en halvtime før avgangstid, og det var en egen sluse for innehavere av statuskort. Jeg kunne derfor spasere forbi den lange køen og gå rett om bord. Det skulle vise seg at køen kanskje ikke var så lang allikevel; dagens avgang var ikke mer enn noe over halvfull, både i Economy Class og Business Class. En kamerat av meg kunne rapportere om dårlig belegg denne mandagen på Air Frances A380-avgang JFK-CDG, drøyt 100 passasjerer om bord.
Jeg fant meg til rette i 26A og håpet lenge på å få en ledig to-er for meg selv, men som seg hør og bør satte det seg en snodig amerikansk bonde ved siden av meg.
Da ombordstigningen var ferdig regnet jeg med at han ville flytte seg over i midtrabatten med fire ledige seter. Det gjorde han imidlertid ikke, og jeg spurte flyvertinnen om jeg kunne flytte meg i stedet. Selvsagt kan du det, sa hun og insisterte på å hjelpe meg med å bære bind to av Karl Ove Kanusgårds Min kamp fra det ene setet til det andre.
D-AIGO ble bygget og levert til Lufthansa i 1998 og har et noe eldre interiør sammenliknet med langdistansemaskinene som ble levert på 2000-tallet. Vi var i luften på rutetid, men A340-maskinen nådde ikke marsjhøyde før vi hadde passert Boston – og det med halvfull maskin! Flytiden var ellers satt til 6 timer og 50 minutter med distanse på 6.045 kilometer.
Tyskkunnskapene mine er ikke de beste, men jeg mener bestemt at kapteinen spurte om det var noen passasjerer om bord som kunne avse en hårføner for å hjelpe A340-maskinen oppover. En del passasjerer reiste seg lenge før skiltet med fest setebeltet hadde blitt slukket, men det så ikke ut til at kabinpersonalet reagerte nevneverdig på dette. Vi holdt oss lenge på 35.000 fot, men det ble en del turbulens og maskinen gikk opp til 37.000 fot. Deretter ble det roligere.
Serveringen startet på vanlig måte med kjeks og valgfri drikke. Jeg tok en Warsteiner-øl, mens amerikaneren rett over meg ville ha whisky: ”Is that a double??” spurte han da han mottok det halvfulle glasset, og han ga seg ikke før glasset var fylt helt opp. Han nøyde seg heller ikke med en Warseiner-flaske, han tok to!
Middagen ble etter hvert servert og sidemannen ble sur for at de ikke serverte whisky til middagen. Han fikk imidlertid ytterligere tre flasker med Warsteiner, og det så ut til å virke – etter hvert sovnet han, og ja, han snorket noe vanvittig! Middagen var som et hvilket som helst Economy Class-måltid: en liten porsjon med smakløs mat, der uttrykket å «skylle ned» definitivt kommer til sin rett. Og ja, det ble en Warsteiner på meg også, men sidemannen lå allerede langt foran meg i antall!
Jeg prøvde å sove på vei over Atlanteren, men fikk ikke sovet et sekund. Det hjalp heller ikke at Lufthansa har et elendig utvalg av filmer og TV-serier. Jeg så 50 minutter av Michael Jackson-filmen, men den var så kjedelig at jeg heller satte på Air Show – og pinte meg selv gjennom enda et bind med Karl Ove Knausgårds erindringer.
Setene i denne maskinen var mer behagelige enn i A330-maskinen, men de var likevel ganske harde og plassen mellom seteradene ble ikke akkurat større etter hvert som timene gikk. Jeg er dessuten ikke typen til å legge meg sidelengs i ledige flyseter.
Halvannen time før landing i Düsseldorf ble det servert frokost. Frokosten begrenset seg til et folieinnpakket rundstykke, sammen med pålegg og frukt. Ingen appetittvekker akkurat! Man kan si mye om SAS, men deres varme rundstykker er uslåelige!
Før landing fikk jeg for øvrig anledning til å gi tilbakemeldinger på flyvningen da en av flyvertinnene delte ut en survey til utvalgte passasjerer.
Måtte du fortsatt reise mye framover!!
