3. februar 2010, kl. 14.20:
Norwegian
DY1799 Alicante (
ALC)–Oslo (
OSL)
Boeing 737-800W
Vi ankom flyplassen to timer før avreise, men innsjekkingen hadde ennå ikke åpnet da vi nådde Norwegian-skrankene. Det hadde imidlertid dannet seg en lang kø med nordmenn på vei hjem fra Costa Blanca. Denne gangen var det nesten ingen pensjonister, kanskje ikke så rart ettersom de helst returnerer når glattisen har smeltet hjemme i Norge. Av samtalene jeg overhørte i køen synes det som om flere av passasjerene var nordmenn med bolig i Spania, og i tillegg så jeg et idrettslag. Da innsjekkingen åpnet ble vi sjekket inn som nummer 40 og 41, med sete 14 A og B.
Alicante-flyplassen minnet en del om Giorna-flyplassen
som jeg besøkte i påsken i fjor, relativt mørk og ufresh, med slitne butikker og trist interiør. Snart åpner imidlertid den nye terminalen, som bildet over viser.
Vi så en av
SAS’ Boeing 737-800-maskiner returnere på rutetid til Oslo, mens vi i kjent Norwegian-stil måtte ta til takke med en forsinkelse på en time. Fra lunsjbordet på Upper Crust fikk vi med oss en lang rekke Ryanair- og easyJet-avganger, krydret med et par Iberia- og Air Europa-maskiner.
En time forsinket ankom Norwegians stygge andunge, den helhvite LN-KHD, levert i november 2009. Maskinen ble bygget i 2005 og fløy for Flyglobespan frem til konkursen, men den har også fløyet noen måneder GMG Airlines i Bangladesh.
Ombordstigning ble gjennomført etter seterad, men vi ble sittende til nesten alle var om bord og fant oss så til rette i 14A og B.
Benplassen må være noe av det verste jeg har opplevd om bord i et fly.
Kabinfaktoren lå på om lag 80 prosent, og det var hele fem ansatte i kabinen. Kabinpersonalet bestod av en eldre kvinne og fire unge jenter. Disse var hyggelige og profesjonelle, men stresset ganske heftig med å få folk til å sette seg. De kunne spart seg for meldingene over høyttalerne som omtrent ga oss skylden for forsinkelsen!
LN-KHD fremstod enda verre enn LN-
NOM, med slitte og møkkete mørkeblå skinnseter. I setelommen fant jeg to miniflasker med vodka, en sneip og emballasje fra tidligere servering. Tyggegummi hadde klistret seg inn i Norwegian-magasinet, som sammen med en intens snuslukt gjorde at jeg ble kvalm.
På marsjhøyde startet salgssirkuset, og etter som vi satt i midten av flyet fikk vi servering til slutt, cirka en time inn i flyvningen. Denne gangen slo jeg til med en combo, bestående av en skikkelig dvass panini, en smakfull boks med øl med tilhørende chips, som minnet mye om Sørlandschips. Norwegian skal ha skryt for chipsen! Det ble heller ikke på denne turen en andre serveringsrunde, men i stedet en runde med salg av tax free, noe de ikke rakk på den første flyvningen.
Vi ankom Gardermoen over en time etter oppsatt rutetid, og da passasjerene på de første radene hadde gått ut, flyttet de to flyvertinnene som stod ved døren seg og begynte i stedet å klargjøre setene i flyet mens resten av passasjerene gikk ut. Da jeg gikk ut av flyet stod det med andre ord ingen flyvertinner igjen for å takke for turen og si hadet, men til gjengjeld var halve flyet som skulle videre til Amsterdam allerede klargjort. Det er fint man skal være effektiv, men det er første gang jeg har opplevd at flyvertinnene heller prioriterer å rydde flyet enn å takke sine passasjerer for turen.
Konklusjon:
Jeg håpet at vi ville få litt mer enn det vi betalte for på denne turen ved å få fly Norwegians nye og flotte 737-800-maskiner, med Recaro-seter og TV-skjermer. De to flyene vi hadde var imidlertid i elendig forfatning, og jeg kan ikke skjønne at Norwegian i det hele tatt har tatt inn 800-maskiner som tar seg verre ut enn de fleste 300-maskinene. Service og mat har åpenbart forbedringspotensiale, og jeg ville aldri ha betalt ordinær pris for en flyopplevelse som dette.
Tidligere rapporter: