Re: SAS vil gjeninnføre bonuspoeng
Jeg kommer sent inn i debatten, men nå må jeg si mitt. Her er det mye som står ubesvart.
For det første - TOS' påstander (som han en gang delte med Bjørn Kjos, men som Kjos nå tydeligvis har oppgitt i og med at han har inført Norwegian Reward) om at bonusprogram fører til økte kostnader. Ja, det er kostnader forbundet med driften av programmet, men det er også store inntekter. Når jeg som EB-medlem betaler med mitt EuroBonus Diners-kort, opptjener jeg bonuspoeng. Dette er poeng som EuroBonus har solgt til Diners. Når jeg så velger å bruke mine opptjente poeng på en reise med SAS, så får SAS "betalt" av EuroBonus for å selge meg et sete som ellers ville stått tomt. Lojalitetsprogram er big-business, noe som Air Candas spinn-off av Aeroplan beviser.
Ja, TOS, vet vet at TINSAAFL (There Is No Such Thing As A Free Lunch), men lojalitetsprogrammene er en del av selskapers marketing-miks, og bidrar med sine kostnader på samme måte som annonsering, sponsing etc som alle bidsar til å øke kostnadene (men også sikrer inntektene).
I forhold til dagens tema, om å gjeninnføre bonusprogrammer på norsk innenriks, så er kostnadsaspektet helt uten relevans, ettersom de største kostnadene ved et bonusprogram er de faste kostnadene - som både EuroBonus og Norwegian Reward uansett har. I forhold til opptjening og uttak av "valutaen" bonuspoeng er det i værste fall snakk om et nullsumspill.
Jeg vil påstå - som en praktisk i motsetning til en teoretisk økonom - at lojalitetsprogrammer knapt kan kalles konkurransevridende. De er en del av den totale pakken som utgjør produktet du velger eller ikke velger å kjøpe. I en (økonomisk teoretisk) perfekt verden ville alle faktorer unntatt pris være like, og man ville valgt det produktet med lavest pris. Men, slik er det da engang ikke. Når man står foran valget mellom to flyselskaper på strekningen OSL-BGO så spiller pris, avgangstid, billettyper, antall avganger (om man er opptatt av å kunne bytte fly), komfort, service, ens forhold til brandet etc inn - og om det finnes et bonusprogram og i hvilken grad dét er konkurransedyktig i forhold til konkurrentens. Nettopp ønsket om å konkurrere på noe annet enn pris var jo grunnen til at American Airlines i sin tid (etter de-reguleringen av amerikansk luftfart) valgte å starte AAdvantage.
Den gang både SAS og Braathens opererte på norsk innenriks i konkurranse med hverandre hadde begge selskaper gode bonusprogrammer, og jeg husker ikke tallene, men de aller fleste som reiste med fly hadde både BRAcard og EuroBonus.
Det er også merkelig at den eneste bransje (ok, kanskje med unntak av salg av alkohol) lojalitet ikke skal kunne belønnes er i flybransjen. Hoteller, matbutikker, kaffebarer, bokhandler, bilverksteder, forsikringsselskaper og banker kan alle gi lojalitetsbonus....
Påstanden om at Norge er et så spesielt land og at i derfor må forby bonusprogram innenriks er jo bare tøv. New Zealand er nevt som noe som "ligner" på Norge, men jeg vil også peke på Hellas, Australia, USA, Chile og Canada (for å nevne noen få) der man har spedt boestning, lange avstander (ok, kanskje ikke så lange avstnder i Hellas, men de har mye vann) og flere økonomiske sentra. Både Canada og Australia er luftfartshistorisk ganske likt Norge i og med at alle tre land hadde to relativt likeverdige konkurrenter ved de-reguleringen av flytrafikken - Australia hadde Qantas/Ansett, Canada Air Canada/Canadian og Norge altså SAS/Braathens. I alle tre landene kollapset den ene av de to, og i alle tre er denne "underdog" blitt erstattet av en sterk ny aktør (henholdsvis Virgin Blue, WestJet og Norwegian). Alle tre landene har fungerende konkurranselover, men bare i Norge tok myndighetene grep og hindret én aktør i å bruke et av sine våpen - nemlig bonusprogrammet. Husk at det opprinnelige vedtaket fra Konkurransetilsynet gikk på at kun SAS Gruppens selskaper ikke fikk benytte bonusprogram innenlands. Norwegian kunne, om de hadde villet det den gang, ha gitt bonuspoeng på sine flygninger (slik Malmö Aviation gjorde i Sverige, der man hadde et tilsvarende forbud for SAS mot å gi bonuspoeng på flyruter med konkurranse, mens konkurrentene sto fritt. I Sverige har man gått bort fra å regulere flyselskapenes mulighet til å belønne lojalitet).
Jeg kan forstå (selv om jeg er uenig) argumentasjonen for å stanse EuroBonus i 2002 i forbindelse med etableringen av en ny aktør på norsk innenriks, men jeg kan ikke forstå argumentasjonen for å opprettholde forbudet mot bonuspoeng på innenriksflygninger i dag, når Norwegian er vel etablert, har en veldig høy markedsandel og tilogmed har sitt eget bonusprogram.
Påstanden om at bonusprogram er korrupsjon faller på sin egen urimlighet - om det er sånn at du som ansatt velger unødvendig dyre reiseveier for å skaffe deg personlige fordeler så har man et lojalitetsproblem i forhold til arbeidsgiver. Både EuroBonus' og skattemyndighetenes regler er klare der. De fleste smarte bedrifter har jo også egne policies der - enten man lar de ansatte bruke poengene på private reiser (og da skal de jo også fordelsbeskattes), eller at poengene skal brukes på tjenestereiser.