Med Fnatstadbraathen over land og hav - en rundtur!
- Thread starter Fnate
- Start date
Takk for herlig rapport saa langt... meget lystig.:up:
Så var det tid for den første langflighten på turen. Den går avsted til Toronto. Forøvrig en by jeg aldri har vært i. Jeg har mellomlandet der, men ikke mer.
Var egentlig nokså sliten, og etter å ha smakt litt på utvalget i sjølveste Råkkestjernekantina, så var jeg nokså trøtt og så egentlig bare for meg å sove. Men det går jo liksom ikke det...
Denne flighten var forøvrig booket i Club World, men oppgradert til First med voucher fra BA.
Det dukker alltid opp noen spørsmål på PM og ymse med "hva f@@n jobber du med egentlig"? Det ser jo ut som om jeg bare børner rundt i verden på første klasse, men det er jo ikke helt sånn. Det er bare at det er kjedeligere å skrive om economy flighten mellom Edinburgh og Dublin. De som vet hva jeg jobber med vet det, og de som ikke vet det trenger strengt tatt ikke vite.
Men egentlig har jeg nok en reisepolicy fra oppdragsgiver som ligner mye på andres. Jeg har litt frihet under ansvar så jeg slipper å måtte booke Norwegian hvis de er 70 kroner billigere og jeg kan fly extra på long haul. Men siden jeg ikke har en stor familie å ta vare på, eller et enormt hus kan jeg bruke det andre bruker på hagelamper til å fly bedre. Så jeg kjøper gjerne business og fakturerer extra. Da blir hverdagen min SYKT mye bedre.
For det er ikke noe å legge skjul på at det ikke bare er gull å reise veldig mye. Når det tar 2 måneder før man klarer å synkronisere en date, eller når du stadig må svare "nei, jeg er ikke hjemme jeg" - da er det faktisk litt kjipt. Om jeg i tillegg skulle sitte brettet sammen i economy i over 300.000 kilometer i året så tror jeg faktisk jeg ville funnet på noe annet.
Kanskje erklært Jihad mot sylteagurker eller noe.
Men flight ja...
Flight BA99
Rute London - Toronto
sete 4K til meg og 4F til elefanten
Flytype Boeing 777-300ER
Klasse RÅKKESTJERNEKLASSE!!!
Det var strålende crew. Blide og glade. En purser fra Skottland kom rundt og hadde en solid prat med alle passasjerene i F. Det var totalt 7 stykker pluss en elefant, og etter menneskene å dømme tror jeg 5 av dem hadde betalt og 2 var på miles. Meg inkludert.
Jeg skal seff ta forbehold om at jeg kan ta feil altså. Det finnes blakk-millionærer (folk som ikke har møbler i huset, men bruker alt de har og mer på rette sko, nye tenner og sånt), men ellers er F-pax nokså lette å blinke ut med mindre de har oppgradert sånn som meg.
Anyway.. Det hele begynner jo helt fenomenalt. Og det kjøres på med champagne før take-off. Det er bare så fet lyd når du kommer om bord. Setter deg ned. Smilene crew tripper rundt i kabinen og spretter champagnekorker. Prater og ler.
GOD STÆMING
Det var ingen begrensning på serveringen av pre departure champis. Så jeg måtte holde over glasset etter to runder.
Denne gangen fikk heldigvis elefanten eget sete. Han er rimelig fornøyd med det, og sitter stadig og følger med på hva jeg driver med
Etter take-off kommer de rundt med den obligatoriske GT'en, og alle mine planer om å bare bikke over og sove faller i fisk. Den er stram den Tankerayen der altså. Her har jeg ikke begynt å helle oppi tonic.
Det gikk rimelig unna med serveringen faktisk. Ting kom bare diltende på en snor.
Først en sånn amusbush, som var helt uspiselig (les: laks)
Den rørte man så klart ikke. Man satt heller og fektet med armene og gryntet helt til de kom med forretten. Jeg hadde valgt Gåse terrin. Den var helt grei. Spiste omtrent halvparten.
Så kom hovedretten. Det var biff. Til denne valgte jeg vinen de anbefalte som var fra 2004 og het noe Grand Cru. Den var fin som snus. Biffen var også helt gjennomstekt, men jeg synes det er helt greit. Spiste alt sammen unntat gulrøttene. Kokte gulrøtter er gugge!
Så kom endelig høydepunktet - nemlig dessert. Her meldte også elefanten seg på, og vi praktisk talt sleiket tallerkenen. Den var dødsgod.
Etter dette hadde de redd opp senge i stolen til elefanten, og jeg fikk aller nådigst lov å legge meg der.
Sovnet med det samme..
...og våknet 45 minutter før landing i Toronto. Trøtt som en skinke, og gaflet i meg en kjapp blings.
Det gikk nogenlunde raskt igjennom immigration og hotellet jeg nå skulle bo på lå pratisk talt i terminalen.
Desverre har jeg knapt noensinne opplevd et så lytt hotell. Man kan pratisk talt høre naboen prompe. Det er ikke kos. Så jeg har vært våken siden 3am. Men shit happens.
Noe må man jo ha å klage på også. Nå vanker det møter før man boarder AA ned til Junaiten i kveld.
Var egentlig nokså sliten, og etter å ha smakt litt på utvalget i sjølveste Råkkestjernekantina, så var jeg nokså trøtt og så egentlig bare for meg å sove. Men det går jo liksom ikke det...
Denne flighten var forøvrig booket i Club World, men oppgradert til First med voucher fra BA.
Det dukker alltid opp noen spørsmål på PM og ymse med "hva f@@n jobber du med egentlig"? Det ser jo ut som om jeg bare børner rundt i verden på første klasse, men det er jo ikke helt sånn. Det er bare at det er kjedeligere å skrive om economy flighten mellom Edinburgh og Dublin. De som vet hva jeg jobber med vet det, og de som ikke vet det trenger strengt tatt ikke vite.
Men egentlig har jeg nok en reisepolicy fra oppdragsgiver som ligner mye på andres. Jeg har litt frihet under ansvar så jeg slipper å måtte booke Norwegian hvis de er 70 kroner billigere og jeg kan fly extra på long haul. Men siden jeg ikke har en stor familie å ta vare på, eller et enormt hus kan jeg bruke det andre bruker på hagelamper til å fly bedre. Så jeg kjøper gjerne business og fakturerer extra. Da blir hverdagen min SYKT mye bedre. For det er ikke noe å legge skjul på at det ikke bare er gull å reise veldig mye. Når det tar 2 måneder før man klarer å synkronisere en date, eller når du stadig må svare "nei, jeg er ikke hjemme jeg" - da er det faktisk litt kjipt. Om jeg i tillegg skulle sitte brettet sammen i economy i over 300.000 kilometer i året så tror jeg faktisk jeg ville funnet på noe annet.
Kanskje erklært Jihad mot sylteagurker eller noe.
Men flight ja...
Flight BA99
Rute London - Toronto
sete 4K til meg og 4F til elefanten
Flytype Boeing 777-300ER
Klasse RÅKKESTJERNEKLASSE!!!
Det var strålende crew. Blide og glade. En purser fra Skottland kom rundt og hadde en solid prat med alle passasjerene i F. Det var totalt 7 stykker pluss en elefant, og etter menneskene å dømme tror jeg 5 av dem hadde betalt og 2 var på miles. Meg inkludert.
Jeg skal seff ta forbehold om at jeg kan ta feil altså. Det finnes blakk-millionærer (folk som ikke har møbler i huset, men bruker alt de har og mer på rette sko, nye tenner og sånt), men ellers er F-pax nokså lette å blinke ut med mindre de har oppgradert sånn som meg.
Anyway.. Det hele begynner jo helt fenomenalt. Og det kjøres på med champagne før take-off. Det er bare så fet lyd når du kommer om bord. Setter deg ned. Smilene crew tripper rundt i kabinen og spretter champagnekorker. Prater og ler.
GOD STÆMING
Det var ingen begrensning på serveringen av pre departure champis. Så jeg måtte holde over glasset etter to runder.
Denne gangen fikk heldigvis elefanten eget sete. Han er rimelig fornøyd med det, og sitter stadig og følger med på hva jeg driver med
Etter take-off kommer de rundt med den obligatoriske GT'en, og alle mine planer om å bare bikke over og sove faller i fisk. Den er stram den Tankerayen der altså. Her har jeg ikke begynt å helle oppi tonic.
Det gikk rimelig unna med serveringen faktisk. Ting kom bare diltende på en snor.
Først en sånn amusbush, som var helt uspiselig (les: laks)
Den rørte man så klart ikke. Man satt heller og fektet med armene og gryntet helt til de kom med forretten. Jeg hadde valgt Gåse terrin. Den var helt grei. Spiste omtrent halvparten.
Så kom hovedretten. Det var biff. Til denne valgte jeg vinen de anbefalte som var fra 2004 og het noe Grand Cru. Den var fin som snus. Biffen var også helt gjennomstekt, men jeg synes det er helt greit. Spiste alt sammen unntat gulrøttene. Kokte gulrøtter er gugge!
Så kom endelig høydepunktet - nemlig dessert. Her meldte også elefanten seg på, og vi praktisk talt sleiket tallerkenen. Den var dødsgod.
Etter dette hadde de redd opp senge i stolen til elefanten, og jeg fikk aller nådigst lov å legge meg der.
Sovnet med det samme..
...og våknet 45 minutter før landing i Toronto. Trøtt som en skinke, og gaflet i meg en kjapp blings.
Det gikk nogenlunde raskt igjennom immigration og hotellet jeg nå skulle bo på lå pratisk talt i terminalen.
Desverre har jeg knapt noensinne opplevd et så lytt hotell. Man kan pratisk talt høre naboen prompe. Det er ikke kos. Så jeg har vært våken siden 3am. Men shit happens.
Noe må man jo ha å klage på også. Nå vanker det møter før man boarder AA ned til Junaiten i kveld.
- "So what kind of commercial articles are you bringing to America?"
- "A huge amplifier!"
- "That costs 20 dollars?" (considerably raised eyebrows are displayed)
- "Not at all. It cost thousands of dollars. But the catalogues I plan to leave in America would be approximately 20 dollars. I plan to bring the amplifier home on Thursday" (gir mitt hyggeligste smile EVER)
- "Really?"
- "Sir, yes sir!!" (smiler enda bredere)
Så får jeg en salig lekse om tollregler og hvor inni helsike lyst han har til å sende meg på hue og r@va ut igjen, men at det føles unødvendig når jeg er ikke har prøvd å skjule noe. Men han forslår at jeg ikke gjør det til en vane, og skriver litt på dataen. Så jeg skal nok ikke gjøre det til en vane. Men det funket når det måtte funke.
Så får jeg håpe jeg slipper inn her neste gang også.
Hva snakker vi om? Jo - US immigration i Canada. Det er sabla praktisk. Det som ikke er så praktisk er at jeg helt hadde glemt at jeg lovet å ta med meg noen svære greier over grensa og jeg hadde ikke et eneste papir å vise frem - hvilket ikke imponerte dem no særlig. Men jeg var ærlig å foreslo at de kunne Google greiene og få på det rene at det kostet dritmye.
En hektisk dag i Toronto er unnagjort, og for å si det rett ut så var det først og fremst surt og kaldt her.
En ting er at det snør, men det snør sidelengs og blåser som bare hekkfjell. Bildet er riktignok fra Waterloo... Bare navnet foreslår at Franskmennene neppe var der først. Men min Quebec-semi-separatist-kollega bet ikke på agnet, så jeg fikk ikke diskusjonen jeg egentlig følte jeg trengte der på morran.
Men nå er jeg trygt plassert i American Airlines kantina på YYZ. Jeg har bestilt en øl og er klar for neste leg. YYZ-ORD
Eneste strek i regningen er at tydeligvis var feil at det var First til ORD. Det var economy, og de har ikke First. Så det blir nok bra mange færre Tier Points. Men det er First videre, og jeg tror at de regner BA Gold som Excec Plat, og da får jeg nok en gratis øl der også.
Den videre flighten ORD-DFW bør vel også by på noe mat. Eneste jeg har spist i dag er en Cinnamon Bun på Tim Hortons.
More happy flighting awaits the brave...
- "A huge amplifier!"
- "That costs 20 dollars?" (considerably raised eyebrows are displayed)
- "Not at all. It cost thousands of dollars. But the catalogues I plan to leave in America would be approximately 20 dollars. I plan to bring the amplifier home on Thursday" (gir mitt hyggeligste smile EVER)
- "Really?"
- "Sir, yes sir!!" (smiler enda bredere)
Så får jeg en salig lekse om tollregler og hvor inni helsike lyst han har til å sende meg på hue og r@va ut igjen, men at det føles unødvendig når jeg er ikke har prøvd å skjule noe. Men han forslår at jeg ikke gjør det til en vane, og skriver litt på dataen. Så jeg skal nok ikke gjøre det til en vane. Men det funket når det måtte funke.
Så får jeg håpe jeg slipper inn her neste gang også.
Hva snakker vi om? Jo - US immigration i Canada. Det er sabla praktisk. Det som ikke er så praktisk er at jeg helt hadde glemt at jeg lovet å ta med meg noen svære greier over grensa og jeg hadde ikke et eneste papir å vise frem - hvilket ikke imponerte dem no særlig. Men jeg var ærlig å foreslo at de kunne Google greiene og få på det rene at det kostet dritmye.
En hektisk dag i Toronto er unnagjort, og for å si det rett ut så var det først og fremst surt og kaldt her.
En ting er at det snør, men det snør sidelengs og blåser som bare hekkfjell. Bildet er riktignok fra Waterloo... Bare navnet foreslår at Franskmennene neppe var der først. Men min Quebec-semi-separatist-kollega bet ikke på agnet, så jeg fikk ikke diskusjonen jeg egentlig følte jeg trengte der på morran.
Men nå er jeg trygt plassert i American Airlines kantina på YYZ. Jeg har bestilt en øl og er klar for neste leg. YYZ-ORD
Eneste strek i regningen er at tydeligvis var feil at det var First til ORD. Det var economy, og de har ikke First. Så det blir nok bra mange færre Tier Points. Men det er First videre, og jeg tror at de regner BA Gold som Excec Plat, og da får jeg nok en gratis øl der også.
Den videre flighten ORD-DFW bør vel også by på noe mat. Eneste jeg har spist i dag er en Cinnamon Bun på Tim Hortons.
More happy flighting awaits the brave...
Last edited:
AvoidingRoyster
ScanFlyer Blue
Kaffekopp, fyr i peisen og kostelig lesning fra onkel reisende Fnate. Ypperlige lesning på en grå og gufsen formiddag. Tommel opp.
Herlig lesing i de sene nattetimer, god tur vidre
Tusen takk
Takkskarruhaaaa
Ha ha ha....genialt. Tror jeg hadde ledd meg ihjel hadde jeg sett sekvensen i immigrasjonen...
Kan ikke gjenta nok at du skriver glitrende :wow: :wow:
He he... Jeg hadde ikke helt tenkt at det kunne bli så galt. Babler meg elegant igjennom tollen rundt i Europa med nesten hva som helst. En liten lærepenge, men takk
Takk og takk, ja
Cinnamon Bun er godt en gang i blant. Men ikke til middag
He he, tusen takk Colgate
Forsatt fantastisk lesning, skulle dog av og til likt å vist noen av bakhistoriene på det som skjer, som hvorfor du hadde med deg en dyr forsterker over grensa. Keep it up!
Tusen takk skal du ha. Egentlig er det ikke så voldsomme bakhistoriene. Bare at jeg ofte planlegger helt umulige skjemaer for å komme så raskt som mulige hjem så jeg kan sjarmere jomfruer i ned i nød.
Ærlighet og et smil drar en jaggu langt. Takk skal du ha.
------------------------------------------------------------------------------------------------------
Om lykken står den staute bi, så er jeg ikke den stauteste.
Dama i AA-kantina hadde bestemt seg for å stenge før tiden og satt på kontoret i sokkelesten med bena på bordet. Hun hadde ryddet vekk osten og og kjeksene. Hun dro bare brillene ned må nesetippen og skulte på meg når jeg nærmet meg bardisken.
- "Mmmmhmmm???" gryntet hun
- "ehm.... Can I have a beer, please?"
- "Dat gon be de lææææst one!!!" bjeffer hun tilbake. Som om noen i loungen hadde hatt øl før.
- "Thanks. No more snacks?"
- "No, we outta snacks!"
Hun vant ikke tipsekonkurransen, men etter at hun utstudert sakte hadde flådd på seg skoene og slept seg ut av stolen fikk jeg en øl. Snacks kunne jeg skyte en hvit pil etter. Men hva gjorde vel det? Det var bare 12 timer siden jeg hadde spist.
Tasset ned til gate 9, der første halvtustete overraskelse ventet. Flyet mitt til ORD var minst 30 minutter forsinket due to late arrival. Med en i utgangspunktet 50 minutter connection i Chicago var dette dårlige nyheter.
- "You gotta learn, never to connect in Chiacago, kid" - sa den eldre mannen foran meg.
Det var nok vise ord. Omsider kom vi oss om bord. Vi fløy en liten balje, så jeg var flink gutt og la trillebagen min i Valet-kassa. Var i et forbausende godt humør. Om du ikke kan påvirke utfallet er det like godt å ta seg en øl og gi f@@n
Flight Toronto - Chicago
Flight nr AA3304
Flytype Embraer ERJ145
Selskap American Eagle (for AA)
Sete 1A
Klasse Booket First, men de opererer all economy
Boardet som en av de første og hilste hyggelig på flyvertinna foran. De to første radene på disse flyene har kun ett sete, så det er superprivat. Men også inni granskauen kaldt. Til høyre er galley og emergency exit.
Litt av kulda kan nok forklares med det. Jeg pratet og tøyset litt med flyvertinna under boarding. Hun var en eldre dame og hard som ei nøtt. Noe passasjerene definitivt har gjort henne. Fy flate for en gjeng med tullinger. De kommer drassende med den ene digre kofferten etter den andre. De har revet av Valet-lappene og leker dumme.
Jeg er sløy selv på håndbagasje altså. Men disse gutta er jo idioter. Koffertene deres hadde ikke fått plass i denne lille balja om de hadde tryllet. Og det er ikke sånn at de trekker seg tilbake og sier unnskyld eller noe. Neida, de prøver å presse seg inn i flyet og vrinsker og vrir seg meg at "I am taking that case on the plane, period" - og så skal de brøyte seg forbi. 5-10 stykker holdt på med dette.
Det endte med at hun måtte ta stand i døra og skrike at "Those cases are not going on MY PLANE! I have no family so I can gladly stay here all night. What will it be?"
Noen ga seg fremdeles ikke og hjalp til med litt ekstra forsinkelse. Men til slutt... helt til slutt var vi airborne.
Siden jeg var den 'hyggelige passasjeren' fikk jeg super service. Hun pugget navnet mitt på forhånd og kom bare og serverte "mr fnate" alt det "mr fnate" ville ha.
Han ville ha vann, bourbon og kjeks. Det fikk han, og det var gratis.
Etter å ha gått runden klappet hun meg på skulderen, og vips stod det mer bourbon på bordet.
Jeg kunne altså drikke, lese bok og stirre i veggen.
Stort mer eventful var ikke denne turen. Flytiden var 1:16, hvilket gjorde at touch-down nesten var on-time.
Det hjalp imidlertid pent lite, ettersom Chicago var på sitt mest lunefulle. Første stod vi på tarmac i hold i 15 minutter. Deretter stod vi ved gate i 15 minutter og ventet på personell. Deretter ventet man på valet bags.
Jeg ble pratende med ei skikkelig søt jente mens jeg ventet på valet bags, så det var en klar opptur. Hun skulle også til Dallas, og det var nå 20 minutter til take-off. Landing på G6, avgang fra H16. Not good.
Først løp vi litt. Så gikk vi fort. Det stod ikke gate closing, så vi stresset ikke sååå veldig. Men gikk raskt og pratet. Noe som ikke fallt i så veldig god jord hos gate personalet. Men sånn var det. Det var enda 30 minutter til flyet faktisk hadde push back.
Denne flighten hadde jeg hatt for meg at var på over 3 timer og at jeg skulle få mat. Men jeg hadde tatt feil. Den var på 1:56, og derfor nada servering i First. Nå var det 12 timer siden jeg hadde spist mer enn en kake og kjeks.
Flight Chicago - Toronto
Flight nr AA2382
Flytype "S80" (det er vel MD80?"
Selskap American Airlines
Sete 3F
Klasse First
Her var det ikke såååå god service, men alt i alt betød det ingenting. Jeg var så innmari trøtt og lav på blodsukker at jeg sank sammen i den nokså digge stolen. De er bedre enn UA sine, ettersom de ikke er i skinn. Med skinn så glir jeg lett av. Med stoff sitter jeg bedre, og det blir ikke så klamt.
Anyway... Jeg var så trøtt under denne turen at jeg ikke gjorde noe. Bare la merke til denne fine utsikten over Tommyville. aka Chicago. Flott by fra lufta.
Ankomst var på terminal A. Bare å sette meg og vente på forsterkeren. Den kommer så klart ikke. Hadde en dårlig følelse altså, pga kort opphold i ORD. Bort og melde den savnet.
- "Are you from Chicago, mister?" - spør den søte jenta bak disken.
- "Nope"
- "Can I inform you then, that I truly hate Chicago?"
- "You can, baby! You can indeed"
Så nå skal jeg vel straks ringe og etterlyse den, her jeg sitter med kaffe i hånda og har spist en monsterfrokost.
Ha en fin dag.
Dama i AA-kantina hadde bestemt seg for å stenge før tiden og satt på kontoret i sokkelesten med bena på bordet. Hun hadde ryddet vekk osten og og kjeksene. Hun dro bare brillene ned må nesetippen og skulte på meg når jeg nærmet meg bardisken.
- "Mmmmhmmm???" gryntet hun
- "ehm.... Can I have a beer, please?"
- "Dat gon be de lææææst one!!!" bjeffer hun tilbake. Som om noen i loungen hadde hatt øl før.
- "Thanks. No more snacks?"
- "No, we outta snacks!"
Hun vant ikke tipsekonkurransen, men etter at hun utstudert sakte hadde flådd på seg skoene og slept seg ut av stolen fikk jeg en øl. Snacks kunne jeg skyte en hvit pil etter. Men hva gjorde vel det? Det var bare 12 timer siden jeg hadde spist.
Tasset ned til gate 9, der første halvtustete overraskelse ventet. Flyet mitt til ORD var minst 30 minutter forsinket due to late arrival. Med en i utgangspunktet 50 minutter connection i Chicago var dette dårlige nyheter.
- "You gotta learn, never to connect in Chiacago, kid" - sa den eldre mannen foran meg.
Det var nok vise ord. Omsider kom vi oss om bord. Vi fløy en liten balje, så jeg var flink gutt og la trillebagen min i Valet-kassa. Var i et forbausende godt humør. Om du ikke kan påvirke utfallet er det like godt å ta seg en øl og gi f@@n
Flight Toronto - Chicago
Flight nr AA3304
Flytype Embraer ERJ145
Selskap American Eagle (for AA)
Sete 1A
Klasse Booket First, men de opererer all economy
Boardet som en av de første og hilste hyggelig på flyvertinna foran. De to første radene på disse flyene har kun ett sete, så det er superprivat. Men også inni granskauen kaldt. Til høyre er galley og emergency exit.
Litt av kulda kan nok forklares med det. Jeg pratet og tøyset litt med flyvertinna under boarding. Hun var en eldre dame og hard som ei nøtt. Noe passasjerene definitivt har gjort henne. Fy flate for en gjeng med tullinger. De kommer drassende med den ene digre kofferten etter den andre. De har revet av Valet-lappene og leker dumme.
Jeg er sløy selv på håndbagasje altså. Men disse gutta er jo idioter. Koffertene deres hadde ikke fått plass i denne lille balja om de hadde tryllet. Og det er ikke sånn at de trekker seg tilbake og sier unnskyld eller noe. Neida, de prøver å presse seg inn i flyet og vrinsker og vrir seg meg at "I am taking that case on the plane, period" - og så skal de brøyte seg forbi. 5-10 stykker holdt på med dette.
Det endte med at hun måtte ta stand i døra og skrike at "Those cases are not going on MY PLANE! I have no family so I can gladly stay here all night. What will it be?"
Noen ga seg fremdeles ikke og hjalp til med litt ekstra forsinkelse. Men til slutt... helt til slutt var vi airborne.
Siden jeg var den 'hyggelige passasjeren' fikk jeg super service. Hun pugget navnet mitt på forhånd og kom bare og serverte "mr fnate" alt det "mr fnate" ville ha.
Han ville ha vann, bourbon og kjeks. Det fikk han, og det var gratis.
Etter å ha gått runden klappet hun meg på skulderen, og vips stod det mer bourbon på bordet.
Jeg kunne altså drikke, lese bok og stirre i veggen.
Stort mer eventful var ikke denne turen. Flytiden var 1:16, hvilket gjorde at touch-down nesten var on-time.
Det hjalp imidlertid pent lite, ettersom Chicago var på sitt mest lunefulle. Første stod vi på tarmac i hold i 15 minutter. Deretter stod vi ved gate i 15 minutter og ventet på personell. Deretter ventet man på valet bags.
Jeg ble pratende med ei skikkelig søt jente mens jeg ventet på valet bags, så det var en klar opptur. Hun skulle også til Dallas, og det var nå 20 minutter til take-off. Landing på G6, avgang fra H16. Not good.
Først løp vi litt. Så gikk vi fort. Det stod ikke gate closing, så vi stresset ikke sååå veldig. Men gikk raskt og pratet. Noe som ikke fallt i så veldig god jord hos gate personalet. Men sånn var det. Det var enda 30 minutter til flyet faktisk hadde push back.
Denne flighten hadde jeg hatt for meg at var på over 3 timer og at jeg skulle få mat. Men jeg hadde tatt feil. Den var på 1:56, og derfor nada servering i First. Nå var det 12 timer siden jeg hadde spist mer enn en kake og kjeks.
Flight Chicago - Toronto
Flight nr AA2382
Flytype "S80" (det er vel MD80?"
Selskap American Airlines
Sete 3F
Klasse First
Her var det ikke såååå god service, men alt i alt betød det ingenting. Jeg var så innmari trøtt og lav på blodsukker at jeg sank sammen i den nokså digge stolen. De er bedre enn UA sine, ettersom de ikke er i skinn. Med skinn så glir jeg lett av. Med stoff sitter jeg bedre, og det blir ikke så klamt.
Anyway... Jeg var så trøtt under denne turen at jeg ikke gjorde noe. Bare la merke til denne fine utsikten over Tommyville. aka Chicago. Flott by fra lufta.
Ankomst var på terminal A. Bare å sette meg og vente på forsterkeren. Den kommer så klart ikke. Hadde en dårlig følelse altså, pga kort opphold i ORD. Bort og melde den savnet.
- "Are you from Chicago, mister?" - spør den søte jenta bak disken.
- "Nope"
- "Can I inform you then, that I truly hate Chicago?"
- "You can, baby! You can indeed"
Så nå skal jeg vel straks ringe og etterlyse den, her jeg sitter med kaffe i hånda og har spist en monsterfrokost.
Ha en fin dag.
kekker
Onkel reisende kekker
Bahahah, keep us posted!
