Re: Klimakvoter blir obligatorisk på flyreiser.
Men hvorfor legger man skatt på noe så bagatellmessig som CO2-utslippene fra luftfarten. Det er egentlig mitt største problem. Som fluxie så pent illustrerte for bedrifter generelt - så kan selvfølgelig CO2-skatter fungere - men det har så utrolig lite å si om den bittelille prosentandelen av emissions fra luftfarten minsker, sett i det store perspektiv.
Skal vi rent praktisk gjøre noe for å redde rævene våre fra klimaendringene så er det rett og slett poengløst å sitte med noen tynne argumenter om kvoter på luftfarten. Skal disse "klimahysterikerene" ha noe på det rene, så er det at noe må gjøres "NÅ". Jeg på min side har gitt det hele litt opp og vil leve livet mitt så godt som overhodet mulig mens jeg enda kan, og derfor synes jeg det er tull og vas å legge tvang på luftfarten. Nyttesløst, det har ingen ting å si. Små bekker er og forblir små bekker i globalt perspektiv, så lenge Niagara falls-elvene består i både østen og vesten (Asia, Europa, Amerika).
Jeg tror vi må starte på følgende sted for å strukturere debatten noe:
1. Er vi enige om at CO2-utslipp bidrar til uheldige klimaeffekter?
Mange eksperter hevder at det er en sammenheng. Jeg kan lite om dette, så jeg hører på de som synes å vite hva de snakker om. Jeg har forståelse for at man ikke kan si med 100% sikkerhet at det er slik at økt CO2-utslipp gir global oppvarming, men det synes å være nokså stor grad av enighet om at det er en slik sammenheng. Det er godt nok for meg.
2. Hvis man er enige om pkt. 1 så er vel neste spørsmål: Hvor mye skal/bør man kutte.
I EU har man ensidig lovet 20% kutt i forhold til 1990-nivå innen 2020. Kanskje er ikke dette nok, men det er en annen diskusjon enn om hvordan man skal nå frem til målet.
3. Hvis man så er enige om at 20% kutt er en kurrant målsetting, så er spørsmålet om hvordan man skal realisere disse kuttene?
Her må man nok tenke løsninger både på kort og lang sikt.
Her er det kvotehandel kommer inn som et instrument, og som man hevder vil levere 2/3 av de 20% reduksjonen EU har lovet. Kvotehandel er ikke en avgift som pålegges alle sektorer uniformt, men som (ideelt sett) er slik at alle sektorer/bransjer som har behov for å slippe ut CO2 må kjøpe kvoter for det utslippet de har. Utslippene verifiseres gjennom autoriserte institusjoner (som f.eks. Det Norske Veritas). De bransjene som enkelt evner å kutte i CO2-utslippene slipper unna med å kjøpe færre kvoter, og således er byrden som pålegges en slik bransje mindre enn en bransje/næring som ikke så enkelt evner å kutte i utslipp. Dette er også noe av hensikten. Dette betyr at de bransjer som på lite kostnadskrevende måte klarer å kutte i utslippene gjør dette først, og så de med noe høyere kostnader og så videre inntil man har realisert den totale reduksjonsmålsettingen. Dette er altså den mest kostnadseffektive måten å redusere en gitt mengde CO2-utslipp. Myndighetene trenger lite informasjon om bedriftenes kostnader ved rensing, fordi karbonprisen sender det riktige signalet til aktørene om hvem som skal rense. De som så enkelt kan rense kan bli sittende med ledige kvoter som kan selges på kvotemarkedet til de som ikke så enkelt kan rense (se forøvrig fluxie sitt innlegg ovenfor).
For å få et slikt kvotehandelssystem til å fungere mest mulig effektivt er man avhengig av at størst mulig andel av sektorene/bransjene som slipper ut CO2 inkluderes. Dette inkluderer også luftfarten, men det er jo som nevnt et utall ganger ikke slik at kvotehandel begrenset til kun luftfart. Det er, som nevnt mange ganger, heller ikke slik at det er kvoter for luftfarten som skal redde verden, men det gjør ikke noe at også den sektoren bidrar.
Så kan man, som bla. Polaris synes å fremholde, satse penger på andre teknologier og fornybar energi. Dette er selvsagt viktig, men dette er en løsning som ikke er noe som gir effekt umiddelbart i noe stor skala (selv om endel teknologioptimister mener at dette kan løse alle problemer - det tror ikke jeg noe på, men kall meg gjerne teknologipessimist...

). Her kommer også vurderingen om hva som er fornuftig å gjøre i forhold til kostnadene ved å implementere en gitt utslippsredusksjon. Det er jo ikke slik at det er gratis å satse på forskning og utvikling på fornybar energi/teknologi, og teknologer vil nok alltid hevde at det satses for lite....
Løsningen på lang sikt er selvsagt at man må ha mer fornybar energi, men det er jo ikke riktig at det ikke satses på å innfase mer slik energi. Polaris nevner England som et eksempel på at det satses lite på slike teknologier. Nå har det seg slik at Storbritannia ofte velges ut som testområde for nye teknologier på grunn av det bransjen synes å mene er relativt gode ordninger for støtte til fornybar energi. Det er godt mulig at det er for lite omfang på dette. I Tyskland har man lenge hatt svært gunstige ordninger i form av feed-in tariffs for fornybar energi i kraftproduksjonen, og det samme har man hatt i Spania. Spanias ordninger var så generøse at man så seg nødt til å kutte når finanskrisen slo til for fullt der.
Det neste er at alle typer ny fornybar energi i f.eks. kraftproduksjonen (med unntak av vannkraft) innebærer en mye høyere kostnad per TwH enn tradisjonelle energikilder (kull, gass, atomkraft osv.), samt at mange av disse energitypene ikke er egnet til å levere en base load inn i elektrisitetsnettet eller som regulator for å sikre spenningen (nå er det ikke bare elektrisitet som betyr noe, men dette er en nokså stor energisektor). Dette innebærer at man trenger andre kilder for energiproduksjon for å balansere. I tillegg betyr kostnadssiden at man enten må til med kraftige subsidier per TwH som produseres, eller at man skattelegger den energiproduksjonen som bruker ikke-fornybare kilder (f.eks. i form av avgift eller kvoter) for i det hele tatt å kunne tilveiebringe forbybar energi på en måte som gjør at de bedriftene som leverer slik energi faktisk tjener penger. Dette er ikke helt uvesentlig i den store sammenhengen.