Re: Polaris prøver noe helt nytt - DO228(NG) til Svea flyplass!
"Tettstedet" Sveagruva
Befolkning: 300 +/-
I det vi går av flyet blir vi tatt i mot av en utrolig hyggelig trønder, som viser seg å være noe ala gruvesjef i Store Norske. Han briefer oss om dagen, og vi blir kjørt fra flyplassen bort til SNSK's hovedkontor (heretter går Store Norske Spitsbergen Kulkompani under SNSK-forkortelsen). Ved ytterdøra står det "antall dager siden siste ulykke", sånne skilt har jeg før bare sett i Hollywoodfilmer, hehe. Inne er det rene flyplass-drifta; kontrollrom med videoovervåkning, overvåkning over gassnivåer, overvåkning over alle som reiser inn og ut av gruva og hyggelig stemning. Noe som ikke var så veldig flyplass var alle mannfolka med kull i ansikt og hår :lol: Vi får tildelt en gruvearbeider som skal ha ansvaret for oss i dag - en glede for meg da gruvearbeidern var en ung, kjekk nordlening :colgate:
Her kommer kullet rett fra gruva og samles i denne store haugen.
Polaris pakker sekk. Mm. Veldig interessant, yesno?
Nå har det seg jo sånn at vi var på jobbreise. Jeg vil ikke gå inn i detaljer på hvilken jobb kompisen min har, men vi ble iallefall invitert hit - og skulle få se på hele området. Hadde egentlig bestemt meg for å hoppe over en evt tur inni fjellet hvis det ble tilbudt. Ble nå med på sikkerhetsgjennomgang for besøkende, da det uansett inngår i jobben til kompisen min. Tenkte det kunne være interessant - noe det også var. Diverse apparater for CO til CO2 produksjon og CO2 til O2 ble demonstrert, rutiner og forhåndsregler ble gjennomgått. Plutselig stod vi der med dress, refleksvest, hjelm, hodelykt, personlig elektronisk tag og verktøysbelte. Lommene var tømt for mobiltelefoner og kameraer som kan føre til antennelse av kullet. Ja - skal vi bare sette oss i bilen da? Et støkk av adrenalin går gjennom meg. Da feiger jeg ut rett før vi gikk inn døra til gruva da. Sounds like a plan. Får på meg de største og tyngste støvlene jeg noen sinne har hatt på meg, og som jenter flest slår det meg at denne stilen var særdeles usexy.
Hodelykter på laddings
Gruva ligger 140 moh, gjennom denne u-dalen.
Kjøreturen opp fra gruva får meg på helt andre tanker, fjellene og lyset er så vakkert som du kan få det. Man blir helt satt ut, målløs, av at det faktisk finnes slike steder man har blitt fortalt om. At det finnes fullstendig skjønnhet på denne jord! Tar kanskje 5-10 minutter med bil å kjøre opp på fjellet, og ingeniørgeologen som også skal være med i gruva forteller at vi kjører på norges dyreste vei. Det er nemlig en u-dal hvor en isbre originalt sett ligger, men pga kullstøvet og varmen fra gruva (resirkulert luft med støv) så har breen trukket seg tilbake flere meter. Dette førte til at veien som en gang var lagt oppå breen stadig må fylles ut. Det er store dype daler ned på hver side av veien som enda ligger i isbreens originale høyde, man får dermed et utrolig perspektiv på hvordan en isbre egentlig tar seg ut i landskapet. Snacks for geolog-spirer. En liten tunell, akkurat stort nok for vår Toyota Hillux arctic edition dukker opp foran oss. Vi kjører inn. Blei visst med inn i gruva jeg. Gledde meg allerede til å komme ut derfra.
Gruveinngangen. Til venstre kan man se en annen tunell med en stor dampsky - dette er utluftinga fra gruva.
Gjennom luftslusa - og gjennom innsjekk - artig feature hvor det står "er du innsjekket?" og navnene på alle i bilen poppet opp. Den elektroniske ID'en fungerte den - og hvis vi ble i mer enn vanlig arbeidstid for gruvearbeiderene inni gruva ville de begynne å lete etter oss. Meget gode sikkerhetsrutiner. Velkommen til nivå 2 av surrealisme: jeg er inne i ei kullgruve. Det føles litt som et spill, der jeg ser omgivelsene rundt meg fra inni bilen. Gruvegangen er mindre enn en tunnel, heller på størrelse med en garasje. Det eneste lyset er lyset fra bilen, og veggene rundt oss er dekket i grått steinstøv så ikke kullet i veggene skal selvantenne. Kull har en eksepsjonell evne til å fatne fyr, og med gruveulykken i 2005 i minne tar de alle forhåndsregler som kan tas. Første stopp er "strossa" - også kjent som området i fjellet hvor man utvinner målmineralet. I Svea Nord utfører de noe som heter longwall mining på engelsk. Mer om dette kan man lese om her - det må sies det var et enormt imponerende syn å se "sheareren" knuse kull så steinbitene fløy i mellom veggene! Noe som var enda mer surrealistisk var å se "chocksene" bevege seg! Utrolig å se, massiv hydraulikk skle sakte ned, fjellet over oss knaket og braket - chocksen ble trukket litt lenger inn og satt opp igjen. På tur tilbake til bilen ser jeg rundt meg med hodelykten. Det er helt mørkt rundt oss, bilen er parkert et stykke unna den aktive produksjonsgangen. Det er våt gjørme på bakken, lufta pustes gjennom en støvmaske, det glinser i kullårer på veggene og jeg smiler for meg selv der jeg føler meg rimelig badass med arbeiderbelte rundt hofta. Fy faen så kult dette egentlig var!
Stjeler litt dette bildet jeg, står jo hvem som har tatt bildet - ække jeg!! Kun for illustrative årsaker - men slik så det ut. Ca helt nøyaktig, fra der jeg stod.
Prinsippet bak longwall mining - og chocksene som holder oppe fjellet.
Neste stopp er lengre inn i gruva - vi skal se på maskinene som lager "sidegangene". Gruva består av hovedganger - som igjen har sideganger hvor det til slutt da blir strossa. Sånn ca. Det er iallefall noen vanvittig svære maskiner som eter stein - ikke kull. De eter stein både i høyden og lengden. Det er noen så absurde mengder kraft bak disse maskinene, bare de kjørte piggene inn i fjellet så knaket og knakk det som kritt. Fra disse maskinene kommer det også noe kull, så steinen overføres til "matere" som kjører skytteltrafikk mellom utgravningsområdet og innmatingsstasjoner. Derfra blir steinen transportert og kullet utsortert. Vi tasler tilbake til bilen og kjører enda lenger inn i gruva - faktisk helt inn til det innerste punktet hvor det ikke er mer "hovedgang" å ta av! Vi er da 1 mil inn i fjellet. Her får vi se på maskinene som graver hovedgangene, brede og mer flate maskiner som bråker noe så inn-i-granskauen! Bråk, støv, mørke, tung luft - de er hardbarka jævler disse gruvearbeiderene.
Igjen stjålet bilde - fra SNSK.no - sånn så det ut inne i gangene.
På vei ut sitter jeg igjen med en ekstrem følelse av lykke. For en Opplevelse med stor o, hvorfor skulle man frykte dette?! Man lever bare én gang, it's worth it.
Vel ute drar vi ned på messa og spiser lunsj, før vi får omvisning i selve byskjernen. Kjører deretter ut på tur, omvisning på Kapp Amsterdam (hvor kulla blir shippet med båt til Tyskland og Europa for metallurgi-industrien) og "ytterkantene" av Svea. Kompisen min skal på jobbmøte, så jeg og han søte gruvemannen blir sittende igjen i bilen og lode fram og tilbake mellom Kapp Amsterdam og gruveinngangen på fjellet (det er ikke noe mer vei) i en drøy time. Må være en av de få mennesker i verden som kan si jeg har LODET i Svea! hehe Jeg kunne nevnt enda mer om hvor fantastisk naturen er, men ord bringer ikke rettferdighet.
På tur ned dalen, fra gruva.
Ute på Kapp Amsterdam - lossinganlegget der kullet overføres til båtene. De kommer seg ikke inn til kais nå midtvinters, så her var det stilt
Rein is og fjell så langt øyet kan se…
Utsikt fra Kapp Amsterdam inn mot "sentrum". Alle lysene dere ser er Svea i sin helhet.
Klokka begynte å nærme seg retur til Longyearbyen, og jeg tør påstå vi hadde fått gjort alt som kunne gjøres i by'n. Sett bort fra en ting. Som er for oss flygeeks. Jeg og søte gruvemannen kjørte nemlig bort til "svea sentralen" der kontorjobbene finnes - og han ordna meg tur i Svea-tårnet Hentet kompisen min fra møtet hans og proklamerte de gode nyheter. "….oh joy" sier han, noe sarkastisk. Hehehehe. Gruvemannen viser vei gjennom flyplassen, gjennom brann&redningssentralen og opp i tårnet. Takker søte gruvemannen for en fantastisk flott tur og sier farvel. Trør opp ei lita trapp til tårnet. Ikke akkurat Gardermoen TWR-heistur på x antall sekunder her. Ble litt tid å slå i hjel oppi tårnet da vi har misset litt på ankomsttid, men hva gjør vel det når man har både Flynytt og diverse spennende tårn"materiale" å lese. Fikk ei kjapp innføring i TIZ'en til Svea ATC og litt om innflyvningsrutinene, vindforhold og annet snacks jeg storkoset meg med. Til slutt kom LN-LTS inn for landing, og jeg, kompisen min OG mannen i tårnet gjorde oss klar for å gå ned. Han skulle også hjem 
Avløseren hans kom og vi skyndet oss ned. Det var på tide å forlate et magisk sted for mitt vedkommende, Svea var et overraskende stort eventyr å besøke!
Skulle egentlig stå og se svært seriøs ut, men…. neh :colgate:
LN-LTS kjeme inn for landing, fra Svea-tårnet.
"Tettstedet" Sveagruva
Befolkning: 300 +/-
I det vi går av flyet blir vi tatt i mot av en utrolig hyggelig trønder, som viser seg å være noe ala gruvesjef i Store Norske. Han briefer oss om dagen, og vi blir kjørt fra flyplassen bort til SNSK's hovedkontor (heretter går Store Norske Spitsbergen Kulkompani under SNSK-forkortelsen). Ved ytterdøra står det "antall dager siden siste ulykke", sånne skilt har jeg før bare sett i Hollywoodfilmer, hehe. Inne er det rene flyplass-drifta; kontrollrom med videoovervåkning, overvåkning over gassnivåer, overvåkning over alle som reiser inn og ut av gruva og hyggelig stemning. Noe som ikke var så veldig flyplass var alle mannfolka med kull i ansikt og hår :lol: Vi får tildelt en gruvearbeider som skal ha ansvaret for oss i dag - en glede for meg da gruvearbeidern var en ung, kjekk nordlening :colgate:
Her kommer kullet rett fra gruva og samles i denne store haugen.
Polaris pakker sekk. Mm. Veldig interessant, yesno?
Nå har det seg jo sånn at vi var på jobbreise. Jeg vil ikke gå inn i detaljer på hvilken jobb kompisen min har, men vi ble iallefall invitert hit - og skulle få se på hele området. Hadde egentlig bestemt meg for å hoppe over en evt tur inni fjellet hvis det ble tilbudt. Ble nå med på sikkerhetsgjennomgang for besøkende, da det uansett inngår i jobben til kompisen min. Tenkte det kunne være interessant - noe det også var. Diverse apparater for CO til CO2 produksjon og CO2 til O2 ble demonstrert, rutiner og forhåndsregler ble gjennomgått. Plutselig stod vi der med dress, refleksvest, hjelm, hodelykt, personlig elektronisk tag og verktøysbelte. Lommene var tømt for mobiltelefoner og kameraer som kan føre til antennelse av kullet. Ja - skal vi bare sette oss i bilen da? Et støkk av adrenalin går gjennom meg. Da feiger jeg ut rett før vi gikk inn døra til gruva da. Sounds like a plan. Får på meg de største og tyngste støvlene jeg noen sinne har hatt på meg, og som jenter flest slår det meg at denne stilen var særdeles usexy.
Hodelykter på laddings
Gruva ligger 140 moh, gjennom denne u-dalen.
Kjøreturen opp fra gruva får meg på helt andre tanker, fjellene og lyset er så vakkert som du kan få det. Man blir helt satt ut, målløs, av at det faktisk finnes slike steder man har blitt fortalt om. At det finnes fullstendig skjønnhet på denne jord! Tar kanskje 5-10 minutter med bil å kjøre opp på fjellet, og ingeniørgeologen som også skal være med i gruva forteller at vi kjører på norges dyreste vei. Det er nemlig en u-dal hvor en isbre originalt sett ligger, men pga kullstøvet og varmen fra gruva (resirkulert luft med støv) så har breen trukket seg tilbake flere meter. Dette førte til at veien som en gang var lagt oppå breen stadig må fylles ut. Det er store dype daler ned på hver side av veien som enda ligger i isbreens originale høyde, man får dermed et utrolig perspektiv på hvordan en isbre egentlig tar seg ut i landskapet. Snacks for geolog-spirer. En liten tunell, akkurat stort nok for vår Toyota Hillux arctic edition dukker opp foran oss. Vi kjører inn. Blei visst med inn i gruva jeg. Gledde meg allerede til å komme ut derfra.
Gruveinngangen. Til venstre kan man se en annen tunell med en stor dampsky - dette er utluftinga fra gruva.
Gjennom luftslusa - og gjennom innsjekk - artig feature hvor det står "er du innsjekket?" og navnene på alle i bilen poppet opp. Den elektroniske ID'en fungerte den - og hvis vi ble i mer enn vanlig arbeidstid for gruvearbeiderene inni gruva ville de begynne å lete etter oss. Meget gode sikkerhetsrutiner. Velkommen til nivå 2 av surrealisme: jeg er inne i ei kullgruve. Det føles litt som et spill, der jeg ser omgivelsene rundt meg fra inni bilen. Gruvegangen er mindre enn en tunnel, heller på størrelse med en garasje. Det eneste lyset er lyset fra bilen, og veggene rundt oss er dekket i grått steinstøv så ikke kullet i veggene skal selvantenne. Kull har en eksepsjonell evne til å fatne fyr, og med gruveulykken i 2005 i minne tar de alle forhåndsregler som kan tas. Første stopp er "strossa" - også kjent som området i fjellet hvor man utvinner målmineralet. I Svea Nord utfører de noe som heter longwall mining på engelsk. Mer om dette kan man lese om her - det må sies det var et enormt imponerende syn å se "sheareren" knuse kull så steinbitene fløy i mellom veggene! Noe som var enda mer surrealistisk var å se "chocksene" bevege seg! Utrolig å se, massiv hydraulikk skle sakte ned, fjellet over oss knaket og braket - chocksen ble trukket litt lenger inn og satt opp igjen. På tur tilbake til bilen ser jeg rundt meg med hodelykten. Det er helt mørkt rundt oss, bilen er parkert et stykke unna den aktive produksjonsgangen. Det er våt gjørme på bakken, lufta pustes gjennom en støvmaske, det glinser i kullårer på veggene og jeg smiler for meg selv der jeg føler meg rimelig badass med arbeiderbelte rundt hofta. Fy faen så kult dette egentlig var!
Stjeler litt dette bildet jeg, står jo hvem som har tatt bildet - ække jeg!! Kun for illustrative årsaker - men slik så det ut. Ca helt nøyaktig, fra der jeg stod.
Prinsippet bak longwall mining - og chocksene som holder oppe fjellet.
Neste stopp er lengre inn i gruva - vi skal se på maskinene som lager "sidegangene". Gruva består av hovedganger - som igjen har sideganger hvor det til slutt da blir strossa. Sånn ca. Det er iallefall noen vanvittig svære maskiner som eter stein - ikke kull. De eter stein både i høyden og lengden. Det er noen så absurde mengder kraft bak disse maskinene, bare de kjørte piggene inn i fjellet så knaket og knakk det som kritt. Fra disse maskinene kommer det også noe kull, så steinen overføres til "matere" som kjører skytteltrafikk mellom utgravningsområdet og innmatingsstasjoner. Derfra blir steinen transportert og kullet utsortert. Vi tasler tilbake til bilen og kjører enda lenger inn i gruva - faktisk helt inn til det innerste punktet hvor det ikke er mer "hovedgang" å ta av! Vi er da 1 mil inn i fjellet. Her får vi se på maskinene som graver hovedgangene, brede og mer flate maskiner som bråker noe så inn-i-granskauen! Bråk, støv, mørke, tung luft - de er hardbarka jævler disse gruvearbeiderene.
Igjen stjålet bilde - fra SNSK.no - sånn så det ut inne i gangene.
På vei ut sitter jeg igjen med en ekstrem følelse av lykke. For en Opplevelse med stor o, hvorfor skulle man frykte dette?! Man lever bare én gang, it's worth it.
Vel ute drar vi ned på messa og spiser lunsj, før vi får omvisning i selve byskjernen. Kjører deretter ut på tur, omvisning på Kapp Amsterdam (hvor kulla blir shippet med båt til Tyskland og Europa for metallurgi-industrien) og "ytterkantene" av Svea. Kompisen min skal på jobbmøte, så jeg og han søte gruvemannen blir sittende igjen i bilen og lode fram og tilbake mellom Kapp Amsterdam og gruveinngangen på fjellet (det er ikke noe mer vei) i en drøy time. Må være en av de få mennesker i verden som kan si jeg har LODET i Svea! hehe Jeg kunne nevnt enda mer om hvor fantastisk naturen er, men ord bringer ikke rettferdighet.
På tur ned dalen, fra gruva.
Ute på Kapp Amsterdam - lossinganlegget der kullet overføres til båtene. De kommer seg ikke inn til kais nå midtvinters, så her var det stilt
Rein is og fjell så langt øyet kan se…
Utsikt fra Kapp Amsterdam inn mot "sentrum". Alle lysene dere ser er Svea i sin helhet.
Klokka begynte å nærme seg retur til Longyearbyen, og jeg tør påstå vi hadde fått gjort alt som kunne gjøres i by'n. Sett bort fra en ting. Som er for oss flygeeks. Jeg og søte gruvemannen kjørte nemlig bort til "svea sentralen" der kontorjobbene finnes - og han ordna meg tur i Svea-tårnet
Hentet kompisen min fra møtet hans og proklamerte de gode nyheter. "….oh joy" sier han, noe sarkastisk. Hehehehe. Gruvemannen viser vei gjennom flyplassen, gjennom brann&redningssentralen og opp i tårnet. Takker søte gruvemannen for en fantastisk flott tur og sier farvel. Trør opp ei lita trapp til tårnet. Ikke akkurat Gardermoen TWR-heistur på x antall sekunder her. Ble litt tid å slå i hjel oppi tårnet da vi har misset litt på ankomsttid, men hva gjør vel det når man har både Flynytt og diverse spennende tårn"materiale" å lese. Fikk ei kjapp innføring i TIZ'en til Svea ATC og litt om innflyvningsrutinene, vindforhold og annet snacks jeg storkoset meg med. Til slutt kom LN-LTS inn for landing, og jeg, kompisen min OG mannen i tårnet gjorde oss klar for å gå ned. Han skulle også hjem Avløseren hans kom og vi skyndet oss ned. Det var på tide å forlate et magisk sted for mitt vedkommende, Svea var et overraskende stort eventyr å besøke!
Skulle egentlig stå og se svært seriøs ut, men…. neh :colgate:
LN-LTS kjeme inn for landing, fra Svea-tårnet.
