Etter hva jeg har forstått så er Norge ett av ganske få land der legene har varslingsplikt om slikt. Det kan virke som om taushetsbelagt lege-pasient-forhold er normen de fleste andre steder.
Selv var jeg ikke klar over dette før jeg så intervjuet med flylege Tjensvoll.
Det stemmer slik som du beskriver dette. Her i Tyskland finnes det seg ingen varslingsplikt for en lege til en arbeidgiver. Det finnes seg likevel - for en del sykdomer - en varslingsplikt for legen til myndigheter. Bakgrunnen er at man vil hindre at epedimer kan sprer seg.
Jeg har tenkt en god del om det hva skjedde og kom frem i de siste dagene. Da jeg skrev pa onsdag at vi kanskje kommer a fa smertefulle svarene hadde jeg ikke en anelse av hva ville komme frem.
Mitt syn er at dette er en ubegripelig, ja en ufattelig tragedie av ukjent dimensjon. En tragedie som tar oss i grenseland av hvor mye sikkerhet vi kan fa via tekniske grep og hvor mye vi er forsatt sarbar som mennesker. Mye ble det diskutert om cockpit döra na...
Denne tragedie har skapt ufattelig mye lidelse og smerter for mange parörende, noko som skyldes spesielt til de omstendinger hvordan det skjedde, hvordan informasjoner / fakta kom frem. Jeg tror ingen av oss kan bare forestille seg hvor smertefull de siste 3 dager ma ha vaert for de familier av de ofre.
Personlig er jeg stort irritert hvordan noen renommerte medier forholder seg i denne saken. Vi snakker om 150 ofre, ikke bare 149. Her har 150 mennesker mistet livet sitt. 149 av disse ble helt uskyldige i hva skjedde. De ble tatt ut av livet. Den siste ofre ble co-piloten selv.
Han ble en ofre av sitt - som det virker - sykdom. En sykdom som er forsatt en stort tabu i vart samfunn. Depresjoner er langt mer spredt enn mange tror, men det er en stort tabu. Det er en sykdom som mange vil mene - bare "svake" eller "labile" personer far. I motsetning til e.g. Burn-out, som bare de far som jobber for mye. Co-piloten sa til slutt bare en utvei for seg selv, a ga ut av livet. Han har palagt seg iallefall en stort moralisk individuelt skyld ved a ta med seg 149 uskyldige. Jeg vet ikke om man kan anse han i dette stadium av sin sykdom som stafferetslig ansvarlig.
Jeg tror vi ma alle laere oss mye av denne tragedie. Hvilked samfunn lever vi egentlig inn at det forsatt finnes slike sykdomer som er vidt spredt men underlagt sapass store tabu? Er vi tolerant nok i vart samfunn a akseptere at det finnes alvorlige psykiske og psykatriske sykdomer som hver som helst kan fa? Og ser vi godt nok etter andre som mer eller mindre apenbart lider? Har vi nok sans for dem som baerer store mentale og psykiske byrder pa sine skylder?
Personlig er jeg meget irritert hvordan medier fremviser visse personlige detaljer etc. Jeg har inntrykk at det blir glemt at ogsa gjerningsmenn - om de er syke eller ikke - har garantert via vart grunnlov de samme rettigehter pa verdighet som alle andre mennesker. De siste dagene kunne man fa inntrykk at noen mente man kunne uthenge co-piloten og familien hans som syndebokk og frata disse grunn-rettigheter fra dem. Har egentlig en gang tenkt seg en journalist om hvordan de foreldrene til co-piloten ma föle seg?
Samtidlig vil jeg vise stort respekt til Lufthansa og Germanwings og deres ansatte for den mate hvordan de handterer dette.