Det er ca 13 måneder siden statsministeren var i Kina med en stor næringslivsdelegasjon på slep. For å få til dette har norske myndigheter gått inn på en avtale om at vi skal «legge stor vekt på Kinas hovedinteresser og viktigste bekymringer og ikke skal støtte handlinger som underminerer disse interessene». Norske myndigheter har tatt på seg de silketøflene som kineserne delte ut, for å få lov til å drive butikk.
Kort og godt: Å gjøre alt som trengs for å komme på godfot med kinesiske myndigheter, slik at norske bedrifter igjen kan gjøre forretninger med Kina har vært en av de viktigste utenrikspolitiske sakene i Norge i flere år.
Spørsmålet her er vel hvorfor ikke UD har lånt ut noen av parene med silketøfler til Avinor, når andre næringsinteresser har fått låne.
Det kan hende det ligger noe spesielt bak avgjørelsen i denne saken og at det er gjennomtenkt, men på grunn av alt en har sett før, ville jeg ikke bli overrasket om det er ren nonchalant-isme som ligger bak.
Børge Brende ledet arbeidet mot Kina og det måtte jo til. Brende er god på asia og kan spillet; det tok jo ganske lang tid før vi fikk normalisert forholdet.
Det er klart at vi driver med statsbesøk og formelle middager og har næringslivsdelegasjoner og handelskamre, men det er jo ikke der det starter og slutter. Det er mye mer som skal til i en næringslivskultur der relasjonsbygging er alfa og omega. Jeg sier ikke at vi aldri gjør noenting, men om vi gjør mindre av slikt, som feks ambassademiddager med den beste maten og de viktigste menneskene, sammenlignet med "konkurrentene" blir resultatet deretter uavhengig av silketøflene til Brende og Solberg. Det handler om personlige relasjoner.
Jeg klarer ikke helt å se hvilke motiver norske myndigheter skulle ha for å være i mot ny direkterute til Kina.
At det skulle være for å holde markedet åpent for SAS eller Norwegian er etter mitt syn søkt.
At det skulle være klimaargumenter høres også veldig rart ut, men er i hvert fall tenkelig.
Hvis det ikke finnes en slik grunn, er det jo bare en forklaring igjen, og det er at en ikke er nok på.
Jeg har for eksempel ingen problemer med å forestille meg at det er nokså nytt at Avinor ønsker å bruke ambassaden til representasjon, eller at arrangementet ellers var planlagt mer eksklusivt og omfattende enn ambassaden er vant med og at en derfor har sagt nei fordi "det er ikke praksis hos oss" uten at det ligger mer bak.
