MartinL
ScanFlyer Dusty
I tillegg til å være aerofil er jeg yrkessyklist. Jobber som sykkelbud for Box delivery i Oslo og reiser verden rundt for å sykle sykkelritt eller bare for å sykle meg gjennom nye deler av verden. Vi er ofte en to tre som reiser. Denne gangen var det meg og en annen sykkelkompis, Marius. Denne kombinasjonen har gitt oss mange fantastiske reiseopplevelser hvor jeg har trass i min unge alder, har syklet meg gjennom store deler av verden. Så nå endelig etter å ha lagt deler av sør Amerika under hjul i februar og mars, er det påtide at jeg bryter jomfruligheten med en tri preport fra min aller siste tur.
Logistikken med å ha med sykkelen på fly er enkel. De sender vi i spesielle bagger laget for frakt av sykler. (sikkert ikke poppulært hos sjauere). De veier ca 12-13 kg inkl sykkel.
Alltid en fryd å reise med de, for det virker som vi får fantastisk mye goodwill og ekstra service når crew og bakkepersonal spør hva vi skal med syklene våres på tur. Så også denne gangen da vi sjekket inn BA sin morgen avgang til Heathrow. Fantastisk god frokost på flyet og god ben plass. Videre var det med en feit og lekker Jumbo over Atlanteren og ned til Buenos Aires (via Sao Paulo). Også her fikk vi gode seter og bra med plass. For meg som elsker mat var det en fryd å bli vartet opp med herlige retter og dobbelt opp da flyvertinnen enten trodde at jeg aldri hadde sett mat før, eller var begeistret over at noen faktisk likte maten.
Vel fremme i Buenos Aires bar det rett til hotellet for å sette sammen syklene. Så bar det ned til sentrum for en på krevet rundtur for å bli litt kjent.
Sjeldent har en by som Buenos Aires gitt et så sterkt inntrykk på to reisevante gutter. Det er noe med denne byen som bare må oppleves. Man skal ikke lengre enn til ankomst hallen på flyplassen før sikkerhetsvaktene blinker med sin argentinske stil og klasse. Her står sikkerhetsvaktene i uniformer av herlig 70talls stil så stramme som pølseskinn med buksekanter som er så perfekt presset og med så rene linjer at skinnene på gardermoebanen ser ut som et potetjorde i forhold. I stram og stolt positur lik en matador skinner det i blankpussede sko som gjenspeiler lyset lik flombelysningen på Bislett. Argentinas storhetstid er nok som de fleste har fått med seg preget av et fatalt økonomisk krakk for noen år siden. På overflaten synes dette å vises svært lite. Det eneste eksempelet vi har funnet er at den Argentinske valuta er så svak i forhold til andre valuta at det er en fryd å være her. Hva med en indrefilet på 600gr og en flaske vin på en uterestaurant i kvartaler som får selveste Paris til å blekne, til den avskrekkende sum av 40-50kr. Sammenligningen til Paris har vi lest i mange reise bøker, men etter å ha labbet rundt her i noen dager velger jeg heller å dra høyre armen strak ut og voksent rette ut en finger i midten mot frankrike og Paris. For hvorfor skal Buenos Aires være Amerikas Paris? Paris er jo en fantastisk flott by, for all del, men Buenos Aires er så stolt. Ikke ny og moderne, men en perfekt balanse der det gamle og slitte bare øker stoltheten og imagen til denne byen. For i hvilken by kan du sitte i et T-bane system hvor vognene er 100 år gamle og laget kun av lekkert og mørkt lakket treverk som i fantastiske formasjoner danner 15 meter lange vogner som ville satt en hver norsk snekker ned på krakken for å klø seg i hodet! Der Paris kan smykke seg med kjente bygg og gull forgylte utsmykninger er det kilometer lange gater i Buenos Aires med de mest fantastiske bygårder som majestetisk med utsmykninger av helgener og figurer trygt og stramt som sikkerhetsvaktene på flyplassen, passer på sine gater og kvartal med storslåtte trær og stolte gater. Ut av disse fantastiske gatene renner de grønne trærne ut i parkene som store elver inn i en innsjø. Her med stolte monumenter over en eller annen "generalo" eller "presidento" ligger parkene så store som, ja nettopp innsjøer, med hvite hestevogner som drar sjokkerte turister over inntrykket av Buenos Aires stramme "givakt", rundt på sightseeing. På byen lyder spanske rytmer som taktfaste gardister til jegermarsen. Hver sang har det samme stramme, og faste spanske dype tromme rytmen som gjør at den mest sirumpa og dype dansehater, automatisk begynner og vrikke på hoftespannet og bevege beinene til faste og elegante spanske slag. Nei Buenos Aires er ingen Amerikas Paris. Det er Paris som er Europas Buenos Aires!
Dagen etter startet vi sykkelturen. 230 mil fra Buenos Aires til Rio de Janeiro gjennom Uruguay og Brasil. Turen var satt av til 11 dager. Resten på stranda i Rio og en uke i Buenos Aires på vei tilbake. Vi fikk lagt igjen bagasje på hotellet og syklet ut mot havna tidlig om morgenen med minimal oppbakking. En liten styreveske med kun en shorts, t-skjorte sandaler og tannbørste. Noen sykkelslanger, pumpe, lett verktøy, pass og pyrisept. Helt Basic. Sykkel klærne vaskes hver dag, for de som lurte på det
ikke mye til oppakking, men akkurat det vi trenger. Hotellene fikser resten og hva vi trenger når vi kommer frem, kjøper vi.
Så bar det inn på ferga over til Montevideo (Uruguay). En tre timers tur som med innsjekking, bagasje ruller og boarding pas mest lignet en flyreise. Som vanlig fikk vi fantastisk service og kongelig behandling da mannskapet nysgjerrig hadde klart å lokke frem noe av en svak forståelse på vår dårlige spansk, at vi skulle sykle til Rio.
”locco” Noruegas
Montevideo var behagelig. En storby med ganske ”sleepy” atmosfære enn Buenos Aires. Imponerende bygninger og gater. Spesielt gamlebyen imponerte. Prisnivået noe høyere enn i Argentina med generelt dårligere kvalitet. Det var også lett å sykle ut av Montevideo. Brede og flotte veier med ryddig trafikk struktur. Noe som skulle vide seg å gjelde hele landet. Vi brukte to og en halv dag gjennom Uruguay. Hele landet er veldig vakkert med lange stepper fylt av kuer og prærie, men det varierer ikke så mye.
Problemet vårt lå i at det lille antallet innbyggertallet i Uruguay bydde på utfordringer når det gjaldt å finne mat og drikke. Vi var avhengig av hyppige stopp under 42 graders varme og het sol. Dag to ble et h#¤2vete med 16 mil som det lengste strekket uten mat.
Totalt solstikk og uttørket lå vi skjelvende på hotell rommet om kvelden med kulde drag som rev gjennom kroppen, og halvveis i svime. Vi tvang i oss noe latterlige mengder med mat og drikke og ba resepsjonisten komme opp på rommet å se etter oss i løpet av natta.
Det gikk greit og vi klarte å sette oss på sykkelen dagen etter. Dog skjelvende over farene vi selv hadde utsatt oss for dagen før.
Vi kom inn i Brasil gjennom grensebyen Jaguaro. En liten by som deler en snodig bru til nabobyen i Uruguay. Ikke noen pass kontroll eller grensevakt. Vi måtte selv finne politistasjonen på den Uruguanske siden og i Brasil for å stemple oss ut og inn av landene. I Brasil var vei standarden helt på trynet. Vi sleit mange dager på utrolig trafikkerte og bedritene underlag. Vi måtte jukse noen strekker på med buss for i det hele tatt å komme oss videre, men det hele hjalp da vi kom ut mot kysten etter Puerto Alegre.
Her var det fantastiske tropiske veier som slynget seg langs kysten. Havet gjorde også at temperaturen var mye mildere enn i Uruguay og vi ble ikke like slitne.
Verre var det med korrupte politi og lokale helter som skulle lure to nordmenn med dyre sykler. Heldig vis hadde vi litt erfaring fra Brasil fra før og kom oss greit ut av de konfrontasjonene, men det gir en viss ettertanke å se hvordan mennesker i desperasjon oppfører seg i land med så store kontraster. Uruguay på sin side var stikk motsatt, hvor samtlige biler vinket eller tutet og alle skulle hjelpe oss med et vennlig smil.
Vi tok en avstikker ut til ila Grande et par dager og slappet av, før vi tråkket siste legget inn til Rio. En fantastisk sykkeltur og en unik mulighet til å se Uruguay og Brasil på.
Det ble noen særdeles fuktige dager i Rio hvor kroppen fikk slappet av og blikket på stranden var lent sydover med tanken på alle opplevelsene vi hadde gjort på setet.
Ned til Buenos Aires bar det med Voe Gol. Ikke noe særlig egentlig. Drit dyrt, umulig å booke på Internett (om man ikke har AmEx) og crew og flyplassansatte som ikke kan et kvekk engelsk. Men det gikk da og vi landet trygt tilbake i Bueno.
Logistikken med å ha med sykkelen på fly er enkel. De sender vi i spesielle bagger laget for frakt av sykler. (sikkert ikke poppulært hos sjauere). De veier ca 12-13 kg inkl sykkel.
Alltid en fryd å reise med de, for det virker som vi får fantastisk mye goodwill og ekstra service når crew og bakkepersonal spør hva vi skal med syklene våres på tur. Så også denne gangen da vi sjekket inn BA sin morgen avgang til Heathrow. Fantastisk god frokost på flyet og god ben plass. Videre var det med en feit og lekker Jumbo over Atlanteren og ned til Buenos Aires (via Sao Paulo). Også her fikk vi gode seter og bra med plass. For meg som elsker mat var det en fryd å bli vartet opp med herlige retter og dobbelt opp da flyvertinnen enten trodde at jeg aldri hadde sett mat før, eller var begeistret over at noen faktisk likte maten.
Vel fremme i Buenos Aires bar det rett til hotellet for å sette sammen syklene. Så bar det ned til sentrum for en på krevet rundtur for å bli litt kjent.
Sjeldent har en by som Buenos Aires gitt et så sterkt inntrykk på to reisevante gutter. Det er noe med denne byen som bare må oppleves. Man skal ikke lengre enn til ankomst hallen på flyplassen før sikkerhetsvaktene blinker med sin argentinske stil og klasse. Her står sikkerhetsvaktene i uniformer av herlig 70talls stil så stramme som pølseskinn med buksekanter som er så perfekt presset og med så rene linjer at skinnene på gardermoebanen ser ut som et potetjorde i forhold. I stram og stolt positur lik en matador skinner det i blankpussede sko som gjenspeiler lyset lik flombelysningen på Bislett. Argentinas storhetstid er nok som de fleste har fått med seg preget av et fatalt økonomisk krakk for noen år siden. På overflaten synes dette å vises svært lite. Det eneste eksempelet vi har funnet er at den Argentinske valuta er så svak i forhold til andre valuta at det er en fryd å være her. Hva med en indrefilet på 600gr og en flaske vin på en uterestaurant i kvartaler som får selveste Paris til å blekne, til den avskrekkende sum av 40-50kr. Sammenligningen til Paris har vi lest i mange reise bøker, men etter å ha labbet rundt her i noen dager velger jeg heller å dra høyre armen strak ut og voksent rette ut en finger i midten mot frankrike og Paris. For hvorfor skal Buenos Aires være Amerikas Paris? Paris er jo en fantastisk flott by, for all del, men Buenos Aires er så stolt. Ikke ny og moderne, men en perfekt balanse der det gamle og slitte bare øker stoltheten og imagen til denne byen. For i hvilken by kan du sitte i et T-bane system hvor vognene er 100 år gamle og laget kun av lekkert og mørkt lakket treverk som i fantastiske formasjoner danner 15 meter lange vogner som ville satt en hver norsk snekker ned på krakken for å klø seg i hodet! Der Paris kan smykke seg med kjente bygg og gull forgylte utsmykninger er det kilometer lange gater i Buenos Aires med de mest fantastiske bygårder som majestetisk med utsmykninger av helgener og figurer trygt og stramt som sikkerhetsvaktene på flyplassen, passer på sine gater og kvartal med storslåtte trær og stolte gater. Ut av disse fantastiske gatene renner de grønne trærne ut i parkene som store elver inn i en innsjø. Her med stolte monumenter over en eller annen "generalo" eller "presidento" ligger parkene så store som, ja nettopp innsjøer, med hvite hestevogner som drar sjokkerte turister over inntrykket av Buenos Aires stramme "givakt", rundt på sightseeing. På byen lyder spanske rytmer som taktfaste gardister til jegermarsen. Hver sang har det samme stramme, og faste spanske dype tromme rytmen som gjør at den mest sirumpa og dype dansehater, automatisk begynner og vrikke på hoftespannet og bevege beinene til faste og elegante spanske slag. Nei Buenos Aires er ingen Amerikas Paris. Det er Paris som er Europas Buenos Aires!
Dagen etter startet vi sykkelturen. 230 mil fra Buenos Aires til Rio de Janeiro gjennom Uruguay og Brasil. Turen var satt av til 11 dager. Resten på stranda i Rio og en uke i Buenos Aires på vei tilbake. Vi fikk lagt igjen bagasje på hotellet og syklet ut mot havna tidlig om morgenen med minimal oppbakking. En liten styreveske med kun en shorts, t-skjorte sandaler og tannbørste. Noen sykkelslanger, pumpe, lett verktøy, pass og pyrisept. Helt Basic. Sykkel klærne vaskes hver dag, for de som lurte på det
ikke mye til oppakking, men akkurat det vi trenger. Hotellene fikser resten og hva vi trenger når vi kommer frem, kjøper vi.Så bar det inn på ferga over til Montevideo (Uruguay). En tre timers tur som med innsjekking, bagasje ruller og boarding pas mest lignet en flyreise. Som vanlig fikk vi fantastisk service og kongelig behandling da mannskapet nysgjerrig hadde klart å lokke frem noe av en svak forståelse på vår dårlige spansk, at vi skulle sykle til Rio.
”locco” Noruegas
Montevideo var behagelig. En storby med ganske ”sleepy” atmosfære enn Buenos Aires. Imponerende bygninger og gater. Spesielt gamlebyen imponerte. Prisnivået noe høyere enn i Argentina med generelt dårligere kvalitet. Det var også lett å sykle ut av Montevideo. Brede og flotte veier med ryddig trafikk struktur. Noe som skulle vide seg å gjelde hele landet. Vi brukte to og en halv dag gjennom Uruguay. Hele landet er veldig vakkert med lange stepper fylt av kuer og prærie, men det varierer ikke så mye.
Problemet vårt lå i at det lille antallet innbyggertallet i Uruguay bydde på utfordringer når det gjaldt å finne mat og drikke. Vi var avhengig av hyppige stopp under 42 graders varme og het sol. Dag to ble et h#¤2vete med 16 mil som det lengste strekket uten mat.
Totalt solstikk og uttørket lå vi skjelvende på hotell rommet om kvelden med kulde drag som rev gjennom kroppen, og halvveis i svime. Vi tvang i oss noe latterlige mengder med mat og drikke og ba resepsjonisten komme opp på rommet å se etter oss i løpet av natta.
Det gikk greit og vi klarte å sette oss på sykkelen dagen etter. Dog skjelvende over farene vi selv hadde utsatt oss for dagen før.
Vi kom inn i Brasil gjennom grensebyen Jaguaro. En liten by som deler en snodig bru til nabobyen i Uruguay. Ikke noen pass kontroll eller grensevakt. Vi måtte selv finne politistasjonen på den Uruguanske siden og i Brasil for å stemple oss ut og inn av landene. I Brasil var vei standarden helt på trynet. Vi sleit mange dager på utrolig trafikkerte og bedritene underlag. Vi måtte jukse noen strekker på med buss for i det hele tatt å komme oss videre, men det hele hjalp da vi kom ut mot kysten etter Puerto Alegre.
Her var det fantastiske tropiske veier som slynget seg langs kysten. Havet gjorde også at temperaturen var mye mildere enn i Uruguay og vi ble ikke like slitne.
Verre var det med korrupte politi og lokale helter som skulle lure to nordmenn med dyre sykler. Heldig vis hadde vi litt erfaring fra Brasil fra før og kom oss greit ut av de konfrontasjonene, men det gir en viss ettertanke å se hvordan mennesker i desperasjon oppfører seg i land med så store kontraster. Uruguay på sin side var stikk motsatt, hvor samtlige biler vinket eller tutet og alle skulle hjelpe oss med et vennlig smil.
Vi tok en avstikker ut til ila Grande et par dager og slappet av, før vi tråkket siste legget inn til Rio. En fantastisk sykkeltur og en unik mulighet til å se Uruguay og Brasil på.
Det ble noen særdeles fuktige dager i Rio hvor kroppen fikk slappet av og blikket på stranden var lent sydover med tanken på alle opplevelsene vi hadde gjort på setet.
Ned til Buenos Aires bar det med Voe Gol. Ikke noe særlig egentlig. Drit dyrt, umulig å booke på Internett (om man ikke har AmEx) og crew og flyplassansatte som ikke kan et kvekk engelsk. Men det gikk da og vi landet trygt tilbake i Bueno.
