Jeg stiller nok noen spørsmålstegn, særlig til proporsjonalitet når det gjelder streik på ubestemt tid.
Jeg har nå fulgt med på flere slike konflikter rundt om kring i Europa (bl.a. Easyjet, Lufthansa, Air France, Transavia).
Jeg begrenser meg til 4 elementer som jeg legger merke til når jeg følger konflikten gjennom media.
Det første er at SAS flygere, direkte etter at meglingen ikke førte fram, gikk ut i streik på ubestemt tid. Det synes jeg ikke er proporsjonelt overfor kundene som betaler lønnen til arbeidstakerne: Passasjerene. Hvordan i all verden kan man forvente at når man kunngjør streik på fredag morgen at man på lørdag kan endre reiserute på lørdag eller søndag når man skal rekke begravelse, konfirmasjon, dåp osv. Jeg synes det er uetisk å gisle de reisende på den måten.
Det andre er at situasjonen i SAS ikke kan sammenlignes med for eksempel Ryanair, Easyjet og Lufthansa. Ingen av dem har vært på konkursens rand i de siste 10-15 årene. Men hva skjedde med SAS i 2012? Det at det endelig går litt bedre med SAS i 2917/2018 enn i 2012, rettferdiggjør jo ikke at arbeidsgiveren skal få 1 miljard kroner i økte strukturelle lønnskostnader, kun for pilotene? Jeg kan tenke meg at det må finnes andre muligheter som for eksempel å splitte opp lønnen i en fast komponent og en variabel, resultatsavhengig, komponent. Jeg er overbevist om at dagens SAS,uavhengig av streik eller ikke, ikke kommer i nærheten av BA, FR, EZY og LH når det gjelder økonomisk robusthet. Jeg tror nok at førstnevnte selskap kommer til å overleve en neste økonomisk krise men det er langt ifra sikker at SAS er sterke nok til å klare det.
Det tredje er at en sammenligning med Easyjet og Ryanair er grunnleggende feil. Det fordi men sammenligner arbeidsforholdene i et skandivisk flyselskap med angelsaksiske selskap. Da bør man vel også akseptere at arbeidgiverens lønnskostnader for skandnaviske flygere er betydelig høyere enn hos britiske/irske organsasjoner for tilsvarende lønn pga velferdsordninger som finansieres gjennom arbeidsgiveravgifter. Det er å sammenligne epler med pærer.
Det fjerde er at fagforeningene ser arbeidsgiver og arbeidstaker som motstandere i stedet for å bekrefte at de har en felles interesse: Et økonomisk solid SAS. En økonomisk frisk SAS kan gjøre mye mer for arbeidstakerne enn når man snart streiker bort kapital i milliardklassen. Hva i all verden forventer fagforeningene å oppnå med denne aksjonen? Jeg hadde nok forventet en litt mere balansert, og forsvarlig, tilnærming fra flygerne.