LOS
- Thread starter eggs
- Start date
Takker for hyggelige tilbakemeldinger
Jeg er som regel rimelig diskret når jeg tar bilder. De fleste tas fra flight-deck, gjerne etter vi har startet motorene og alle på bakken har skygget banen. Det varierer også litt om jeg bruker speilrefleksen eller lommekameraet. Eneste stedet jeg har fått tilsnakk var i Kano, ellers har det gått greit. Jeg har til og med sett bilder tatt i tårnet på flyplassen i Freetown. Tror nok det hjelper godt på med noen striper på skulderen.
Jeg er som regel rimelig diskret når jeg tar bilder. De fleste tas fra flight-deck, gjerne etter vi har startet motorene og alle på bakken har skygget banen. Det varierer også litt om jeg bruker speilrefleksen eller lommekameraet. Eneste stedet jeg har fått tilsnakk var i Kano, ellers har det gått greit. Jeg har til og med sett bilder tatt i tårnet på flyplassen i Freetown. Tror nok det hjelper godt på med noen striper på skulderen.
Harald Oanes
ScanFlyer Silver
Meget flott beretning, og at det å skrive kan få ut mye frustrasjon er helt klart, og når det t.o.m. blir til flott lesing også for andre, har du gjort noe virkelig positivt...
PS. Ang. lastebiler som velter på rett, og flat vei...
Det er utelukkende manglende lastesikring og overlast som er årsak, en dødsfarlig kombinasjon... Forskyver lasten seg, så har du tapt - ganske fort...
hei å hå
H.
PS. Ang. lastebiler som velter på rett, og flat vei...
Det er utelukkende manglende lastesikring og overlast som er årsak, en dødsfarlig kombinasjon... Forskyver lasten seg, så har du tapt - ganske fort...
hei å hå
H.
Jeg var akkurat kommet ned på min tredje rotasjon og ferdig med min første dag, Port Hartcourt retur to ganger, da jeg fikk min første utelukkende positive beskjed fra OCC. Vår ene A340-500 var på C-check i Europa og vi skulle fly dennes rute med en B737-800 med meg om bord. Opp til nå hadde Yola vært mitt mest eksotiske night-stop. Ikke fordi Yola er noe å skryte av, snarere tvert imot. Til et Yola night-stop har jeg med tre vesentlige ting. Myggnetting, lakenpose, og aller viktigst, REAL frysetørret turmat. Et mer myggbefengt hull skal man lete lenge etter. Personalet skal godt nok ha at de prøver å holde insektene unna. Men å bruke så mye insektmiddel inne på rommet at jeg selv vurderer om jeg i det hele tatt kommer til å våkne dagen etter er ikke riktig fremgangsmåte. Maten som lages på en planke spent mellom to oljefat er heller ikke særlig appetittlig. Men kokt vann er det tross alt vanskelig å rote til. REAL fikser resten
Insektene er litt større i Yola.
5N-MJE på rampen i Yola.
Men turen skulle altså gå til Johannesburg. Jeg skulle fly med en av de mest erfarne line-trainerne i selskapet, noe som bekymret meg litt. Heldigvis hadde jeg kommet til Lagos via simulatoren i Gatwick, så jeg hadde lest godt opp på våres SOP. Til vår recurrent er det satt av hele tre dager med simulator, noe som er litt vanskelig å forholde seg til. I Sterling hadde vi èn dag med sjekk, her har vi to dager trening før sjekket. Ryktene skal dog ha det til at de tre dagene ikke er til for alle oss ex-pats, men alle skal behandles likt og ha like mange timer simulator. Jeg klager ikke. For meg besto første dagen med ren trening, andre dagen gjorde vi unna noen av prøvelsene til sjekket, så vi tredje dagen var ferdig med det obligatoriske etter to timer. De siste to timene gikk med til å leke. Leke med det dyreste leketøyet jeg noen gang har hatt
Men min bekymring var helt ubegrunnet. ”Min” kaptein var/er god til å skille mellom line-training og line. Han var over hodet ikke belærende eller dyttet sin måte å gjøre ting på over på meg. Tvert imot ønsket han at jeg skulle fly ned, så han hadde mer overblikk pluss at han ikke var så vant med å fly på radar-vectors. Dette er en typisk ting som skiller de riktig gode kapteinen her nede fra de andre. Noen skal bevise at de kan det hele perfekt selv, og kløner det til gang på gang. De gode er åpne om hva de kan og er vant til, og viser at med en ærlig tilnærming kan man håndtere alt, noe de også gjør.
Pick-up fra hotellet var klokken 1800, en time før check-in og tre timer før departure. Det kan kanskje høres mye ut, men man kan aldri vite hvor mye trafikk det er. Om kjøreturen til kontoret tar 20 minutter, eller 90 minutter er totalt bingo. Rush-trafikken har ingen faste tidspunkt, men inntreffer helst når man minst venter og trenger det. Etter å ha hentet vær, NOTAM’s og annen info hos OCC går vi ut til flyet, en B737-800 med registrering 5N-MJN, vår nyeste -800. Denne skal taxes fra hangaren over til den internasjonale terminalen. Når vi er på plass er det omtrent 1:30 til departure, noe som går fort når det skal catering om bord og boardes. Enda fortere går det når selskapet kun har betalt halvparten av beløpet for check-in skrankene og security ved gaten. Som beskrevet tidligere er det typisk et krav om ny security sjekk ved gaten, og denne dagen betydde det at hver passasjer kom med et par minutters mellomrom. ”Heldigvis” skulle vi bare ha 55 pax med, så klokken 22:20L, 1:20 sent ble vi dyttet tilbake og startet motorene.
2494NM igjen...
På rutene med litt høyere profil brukes det B737-800. Disse har 148 seter, hvor 12 er foran gardinen i tre rader av 2+2, så det er godt med plass. De på business klagde litt da de hadde forventet flate soveseter på airbus’en, mens de bak var godt fornøyd. Knyttnevetesten kan enkelt bestås ganger to på økonomiklasse. Alle seter har egen skjerm med IFE.
Dette var min første rene nattflygning noensinne, og jeg var nok ikke 100 % forberedt på hvor hardt det ville bli. Radioforbindelsene er dårlig og mye går kun over HF. I tillegg skal alle rapportpunktene også meldes på 126,9 til de andre flyene i nærheten. Etter en lang natt landet vi like etter klokken 05. En ”crew-coordinator” fra Menzies tok oss effektivt gjennom passkontroll og videre til en buss som sto og ventet på oss. Vi ble fortalt at vi ikke skulle vente på mekanikeren fra Lufthansa som vi hadde med oss, han hadde funnet noen småting under den daglige inspeksjonen som trengte litt ekstra tid. Så etter litt fram og tilbake var vi på vei til hotellet.
Alt blir behandlet litt bedre i SA.
Insektene er litt større i Yola.
5N-MJE på rampen i Yola.
Men turen skulle altså gå til Johannesburg. Jeg skulle fly med en av de mest erfarne line-trainerne i selskapet, noe som bekymret meg litt. Heldigvis hadde jeg kommet til Lagos via simulatoren i Gatwick, så jeg hadde lest godt opp på våres SOP. Til vår recurrent er det satt av hele tre dager med simulator, noe som er litt vanskelig å forholde seg til. I Sterling hadde vi èn dag med sjekk, her har vi to dager trening før sjekket. Ryktene skal dog ha det til at de tre dagene ikke er til for alle oss ex-pats, men alle skal behandles likt og ha like mange timer simulator. Jeg klager ikke. For meg besto første dagen med ren trening, andre dagen gjorde vi unna noen av prøvelsene til sjekket, så vi tredje dagen var ferdig med det obligatoriske etter to timer. De siste to timene gikk med til å leke. Leke med det dyreste leketøyet jeg noen gang har hatt
Men min bekymring var helt ubegrunnet. ”Min” kaptein var/er god til å skille mellom line-training og line. Han var over hodet ikke belærende eller dyttet sin måte å gjøre ting på over på meg. Tvert imot ønsket han at jeg skulle fly ned, så han hadde mer overblikk pluss at han ikke var så vant med å fly på radar-vectors. Dette er en typisk ting som skiller de riktig gode kapteinen her nede fra de andre. Noen skal bevise at de kan det hele perfekt selv, og kløner det til gang på gang. De gode er åpne om hva de kan og er vant til, og viser at med en ærlig tilnærming kan man håndtere alt, noe de også gjør.
Pick-up fra hotellet var klokken 1800, en time før check-in og tre timer før departure. Det kan kanskje høres mye ut, men man kan aldri vite hvor mye trafikk det er. Om kjøreturen til kontoret tar 20 minutter, eller 90 minutter er totalt bingo. Rush-trafikken har ingen faste tidspunkt, men inntreffer helst når man minst venter og trenger det. Etter å ha hentet vær, NOTAM’s og annen info hos OCC går vi ut til flyet, en B737-800 med registrering 5N-MJN, vår nyeste -800. Denne skal taxes fra hangaren over til den internasjonale terminalen. Når vi er på plass er det omtrent 1:30 til departure, noe som går fort når det skal catering om bord og boardes. Enda fortere går det når selskapet kun har betalt halvparten av beløpet for check-in skrankene og security ved gaten. Som beskrevet tidligere er det typisk et krav om ny security sjekk ved gaten, og denne dagen betydde det at hver passasjer kom med et par minutters mellomrom. ”Heldigvis” skulle vi bare ha 55 pax med, så klokken 22:20L, 1:20 sent ble vi dyttet tilbake og startet motorene.
2494NM igjen...
På rutene med litt høyere profil brukes det B737-800. Disse har 148 seter, hvor 12 er foran gardinen i tre rader av 2+2, så det er godt med plass. De på business klagde litt da de hadde forventet flate soveseter på airbus’en, mens de bak var godt fornøyd. Knyttnevetesten kan enkelt bestås ganger to på økonomiklasse. Alle seter har egen skjerm med IFE.
Dette var min første rene nattflygning noensinne, og jeg var nok ikke 100 % forberedt på hvor hardt det ville bli. Radioforbindelsene er dårlig og mye går kun over HF. I tillegg skal alle rapportpunktene også meldes på 126,9 til de andre flyene i nærheten. Etter en lang natt landet vi like etter klokken 05. En ”crew-coordinator” fra Menzies tok oss effektivt gjennom passkontroll og videre til en buss som sto og ventet på oss. Vi ble fortalt at vi ikke skulle vente på mekanikeren fra Lufthansa som vi hadde med oss, han hadde funnet noen småting under den daglige inspeksjonen som trengte litt ekstra tid. Så etter litt fram og tilbake var vi på vei til hotellet.
Alt blir behandlet litt bedre i SA.
Vanligvis har jeg ikke med meg spesielt mye på et nightstop. Ren t-skjorte, boxer, sokker og tannbørste pleier å holde. Følgelig har jeg heller ingen bra nightstop-bag her nede heller, alt får lett plass i min flightbag. Så jeg pakket resten av det jeg ville ha med i en liten ryggsekk. Den ble fort veldig full. Så full at jeg vurderte om jeg i det hele tatt hadde plass til genseren. Etter en ompakking ble det plass til den likevel, og godt var det. Jeg hadde vært uten internett de mange siste dagene, og hadde ingen ide om hvordan vær vi kunne forvente i Sørafrika. Jeg trodde jeg hadde hørt feil første gang ATIS’en sa det kun var +4 grader.
På vei til hotellet. "Crime hot spot! Get off your cell phone and concentrate!"
+4 grader, klar og frisk luft, så langt unna man kan komme Lagos i effektivitet, oppførsel og fuksjonalitet. (Bortsett fra veien ut fra flyplassen som gikk hit og dit, opp på broer, gjennom bygninger og mellom søyler.) Dette inntrykket ble bare forsterket da vi kom fram til hotellet. I Raddisson Blue’s resepsjon i 13. etasje sto resepsjonisten og ventet på oss. Det ble servert frisk juice mens vi ventet på våre romnøkler, som tok litt tid da hotellet forventet et crew fra HiFly som vanlig. Nøklene ble delt ut og vi fikk beskjed om at våre ”per diems” ville være klare til å hentes i resepsjonen en time senere. Så bar det opp på rommet for noen timers søvn.
Crew'et nettopp ankommet hotellet.
Hjørnerommet er det beste jeg har bodd på til nå, og er ifølge hotellets hjemmeside på 49m2 med stue, gang, soverom, bad og gjestebad, og fantastisk utsikt fra 17. etasje.
Langt det oppe bodde jeg
Utsikten.
Minibaren.
Loungen aenere på kvelden.
Etter noen timer på horisontalen og en god frokost var det tid for å teste treningssenteret, 10 etasjer lenger ned. Det var en annen kjede som drev dette og standarden var like høy. Tre etasjer med svømmebasseng nederst, lounge og kondisjonsapparater i midten og manualer øverst, samt rom for pilates, yoga osv. Det var også en løpebane som slynget seg nesten på utsiden av hotellet med fantastisk utsikt. Utsikten var ikke så værts inne heller
Det ble spist god mat, sovet, trenet og spist igjen før transporten gikk tilbake mot flyplassen.
Resturanten.
MMMmmmmmaten!
Etter at de siste lokale pengene var brukt gikk vi ut til flyet, fortsatt i god tid. Flyet var ferdig tanket, 21,2 tonn burde holde! Vi hadde noe mindre passasjerer tilbake, og da de var om bord, ville kapteinen ha start-up. Det ble diskutert litt rundt gyldighetsperiode for en slik clearance, frekvens for clearance delivery og CTOT, og da vi var ferdig var også baggagen ferdig lastet. Vi fikk start-up, pushet tilbake og så var vi på vei.
Rakk ikke ta bilde med 21,2..!
Det var nesten ikke fly på flyplassen da vi dro, kun et par SA maskiner og FIFA’s WC2010 maskin sto bortgjemt i et hjørne. Med nesten tom maskin og +15 grader var det ingen problemer med perforance for take off. I alle fall ikke når vi bare har tabeller for 26K motorer, så vi lå snart på cruice. Dessverre var det stort sett diset og skyet under oss hele veien tilbake, så det ble ikke så mye spennende å se på der nede. Derimot kom det en del hyggelige kommentarer på 126,9Hz fra de vi møtte på veien, hvor flere kommenterte at Arik’s livery ser bra ut.
Det andre som var bra var på denne turen var maten. Vi blir servert samme mat som de som flyr business, eller Premium som det kalles hos oss. Jeg fikk valget mellom kyllinggryte eller lam. Enkelt valg, lam ble bestilt. Og hvilket lam det var! Jeg kan med hånden på hjertet si det er noe av det beste lammet jeg noen gang har spist. Eneste jeg kan sette fingeren på er at det var for lite poteter med til så mye kjøtt.
Beste lammet på lenge!
Etter noen timer med sprakende HF radio var det nesten en lettelse å komme tilbake til Lagos Control. Ja, det var kaos som vanlig, men det er jo vanlig. Været var bra, eller i vært fall uten CB’er, og det var en av de bedre controllerne på approach frekvensen. Og uansett hadde vi godt med fuel igjen (kan aldri ha for mye her nede), tror vi skrudde av center-tank pumpene på top of decent.
Vi fulgte etter passasjerene ut gjennom terminalen denne gangen. Deilig å slippe å starte opp igjen maskinen for å taxe over til domestic rampen etter en lang dag. Enda deililigere å spasere rett gjennom passkontrollen uten å måtte vente på all den søvnige ineffektiviteten som råder der.
Alt i alt en god opplevelse som frister til gjentakelse. Og hvem vet, nå som vi skal fly LOS – JNB fast med 737 en stund, så er det kanskje ikke umulig…
På vei til hotellet. "Crime hot spot! Get off your cell phone and concentrate!"
+4 grader, klar og frisk luft, så langt unna man kan komme Lagos i effektivitet, oppførsel og fuksjonalitet. (Bortsett fra veien ut fra flyplassen som gikk hit og dit, opp på broer, gjennom bygninger og mellom søyler.) Dette inntrykket ble bare forsterket da vi kom fram til hotellet. I Raddisson Blue’s resepsjon i 13. etasje sto resepsjonisten og ventet på oss. Det ble servert frisk juice mens vi ventet på våre romnøkler, som tok litt tid da hotellet forventet et crew fra HiFly som vanlig. Nøklene ble delt ut og vi fikk beskjed om at våre ”per diems” ville være klare til å hentes i resepsjonen en time senere. Så bar det opp på rommet for noen timers søvn.
Crew'et nettopp ankommet hotellet.
Hjørnerommet er det beste jeg har bodd på til nå, og er ifølge hotellets hjemmeside på 49m2 med stue, gang, soverom, bad og gjestebad, og fantastisk utsikt fra 17. etasje.
Langt det oppe bodde jeg
Utsikten.
Minibaren.
Loungen aenere på kvelden.
Etter noen timer på horisontalen og en god frokost var det tid for å teste treningssenteret, 10 etasjer lenger ned. Det var en annen kjede som drev dette og standarden var like høy. Tre etasjer med svømmebasseng nederst, lounge og kondisjonsapparater i midten og manualer øverst, samt rom for pilates, yoga osv. Det var også en løpebane som slynget seg nesten på utsiden av hotellet med fantastisk utsikt. Utsikten var ikke så værts inne heller
Det ble spist god mat, sovet, trenet og spist igjen før transporten gikk tilbake mot flyplassen.
Resturanten.
MMMmmmmmaten!
Etter at de siste lokale pengene var brukt gikk vi ut til flyet, fortsatt i god tid. Flyet var ferdig tanket, 21,2 tonn burde holde! Vi hadde noe mindre passasjerer tilbake, og da de var om bord, ville kapteinen ha start-up. Det ble diskutert litt rundt gyldighetsperiode for en slik clearance, frekvens for clearance delivery og CTOT, og da vi var ferdig var også baggagen ferdig lastet. Vi fikk start-up, pushet tilbake og så var vi på vei.
Rakk ikke ta bilde med 21,2..!
Det var nesten ikke fly på flyplassen da vi dro, kun et par SA maskiner og FIFA’s WC2010 maskin sto bortgjemt i et hjørne. Med nesten tom maskin og +15 grader var det ingen problemer med perforance for take off. I alle fall ikke når vi bare har tabeller for 26K motorer, så vi lå snart på cruice. Dessverre var det stort sett diset og skyet under oss hele veien tilbake, så det ble ikke så mye spennende å se på der nede. Derimot kom det en del hyggelige kommentarer på 126,9Hz fra de vi møtte på veien, hvor flere kommenterte at Arik’s livery ser bra ut.
Det andre som var bra var på denne turen var maten. Vi blir servert samme mat som de som flyr business, eller Premium som det kalles hos oss. Jeg fikk valget mellom kyllinggryte eller lam. Enkelt valg, lam ble bestilt. Og hvilket lam det var! Jeg kan med hånden på hjertet si det er noe av det beste lammet jeg noen gang har spist. Eneste jeg kan sette fingeren på er at det var for lite poteter med til så mye kjøtt.
Beste lammet på lenge!
Etter noen timer med sprakende HF radio var det nesten en lettelse å komme tilbake til Lagos Control. Ja, det var kaos som vanlig, men det er jo vanlig. Været var bra, eller i vært fall uten CB’er, og det var en av de bedre controllerne på approach frekvensen. Og uansett hadde vi godt med fuel igjen (kan aldri ha for mye her nede), tror vi skrudde av center-tank pumpene på top of decent.
Vi fulgte etter passasjerene ut gjennom terminalen denne gangen. Deilig å slippe å starte opp igjen maskinen for å taxe over til domestic rampen etter en lang dag. Enda deililigere å spasere rett gjennom passkontrollen uten å måtte vente på all den søvnige ineffektiviteten som råder der.
Alt i alt en god opplevelse som frister til gjentakelse. Og hvem vet, nå som vi skal fly LOS – JNB fast med 737 en stund, så er det kanskje ikke umulig…
