En musikalsk reise til Twin Peaks

[Sykkelthor]

Det er rart hvordan jeg tydeligvis har en evne til å finne cosplayfestivaler hvor enn jeg reiser. I fjor var det Singapore, i år Seattle. Men det er jo unektelig mer gøy å ta bilder av utkledde folk enn å traske gatelangs i duskregn..

Dagens store nederlag etter å ha ankommet Hilon Seattle var som nevnt at Top of the Hilton eller hva enn de kaller restauranten på toppen av, vel, Hilton, var stengt for opppussing. Det passet meg skikkelig dårlig siden jeg hadde sett for meg at jeg skulle innta frokost der dagen etter. Rom i 24. etasje var uansett fint, men det pekte alldeles feil vei så utsikten var noe middelmidig. Det skal finnes rom som har utsikt mot sjøen så hvis man går inn for det kan man sikkert grine seg til et av dem.

Siden jeg enda hadde jetlag / konsertlag / døgnvill /kalldethvaduvill stod jeg opp i 5-tiden for å sjekke ut Pike Place Market. Etter sigende skulle de åpne kl 6 og jeg tenkte at jeg skulle utnytte morgenlyset for litt bilder.

Vel tilbake på Hilton ble frokosten inntatt i en midlertidig spisesal i noe som minnet om et møterom. Kjedelige omgivelser og kjedelig mat. Det eneste høydepunktet var en kar som snublet rundt som den kinsesiske ekvivalenten til hovmesteren. Han som skjenker grevinnen hver eneste lillejuleaften altså. Ettersom han snøvlet noe alldeles uforståelig ble vi etter litt nikking og gestikulering enige om at det var best å helgardere med både kaffe, juice og vann siden ingen av oss helt visste hva jeg hadde bestilt. å drikke.

Ettersom jeg skulle videre til Hilton nr 4 sa jeg adjø til mannen i resepsjonen og lot ham få plundre med bagasjen min et par timer mens jeg ruslet gatelangs.

Hilton nr 4 var The Arctic Club Seattle - a DoubleTree by Hilton Hotel, en skikkelig munnfull av et navn der altså. Jeg tror jeg har lest om det her på forumet tidligere og på bildene så det jo riktig så trivelig ut. Den eneste ulempen er at det ligger litt utenfor allfarvei så hvis man peiler seg inn på å bo sentralt kan bør man peile seg inn på et annet hotell. Bestemte meg for å bry meg fint lite om at innsjekk var kl 15 og troppet opp kl 13 og spurte om ikke de hadde et rom på lur. Jammen meg hadde de ikke det også, men siden jeg var så tidlig var ikke rommet jeg egentlig skulle hatt ferdig. Jeg måtte derfor ta til takke med et hjørnerom. Stakkars meg, tenkte jeg, hjørnerom i stedet for standardrom. Det er jo ikke måte på hvilke prøvelser man skal utsettes for. Mens jeg ventet på mitt rom var det en annen fyr som også skulle sjekkes inn. «your room will be ready in a few minutes, sir». «Splendid, hun’. Do ya’ll got a bar aroun’ here som’where? I prefer doin’ my waitin’ with a drink’n my hand». Trivelig kar fra texas der altså..

Av hotellene jeg var innom på turen vinner Arctic Club helt klart på stil og interiør, og hadde det ikke vært for at beliggenheten er litt kjip kunne jeg fint bodd her igjen. Ironisk nok skulle jeg ikke få mer enn knappe 3 timer søvn på rommet for flyet hjemover gikk kl 8 dagen etter og før den tid skulle det fotograferes litt til, denne gangen av noen band som spiller skikkelig sinnamusikk.

Jeg kommer fra et møblert hjem, det liker jeg i hvert fall å tro. Til daglig går jeg i dress på jobb og er ikke fremmed for å foretrekke en blå skjorte på fritiden også. Jeg følte meg derfor rimelig som en outsider der jeg troppet opp utenfor establismentet som bærer navnet El Corazon. Stedet ligger langs en motorvei i noe som virket som et småshabby nabolag. 60m fra døren var det en motorveisbro hvor et par hjemløse hadde slått opp leir og stedet så.. vel.. trashy ut. Men, jeg har vært ute en vinternatt før så jeg stilte meg pent i kø og håpet på at bolekisen i døren hadde et fotopass med mitt navn på. Det hadde han ikke gitt, men etter litt dikkedulling, kropsvisitering og spørsmål om jeg hadde noen våpen i fotobagen gikk det i orden og jeg ruslet innenfor.

Vel innenfor stusset jeg litt over at det ikke var barrikader forran scenen slik at band og fotografer kan ha et snev av sjanse for å komme fra konserten uten varige mén, men jeg tenkte at det er nok bare slik de gjør det i junaiten. De er sikkert rolige som pusekatter hele gjengen. Det var jo til og med malt NO STAGEDIVING i store hvite bokstaver på veggen ved siden av scenen så jeg stilte meg optimistisk opp litt til venstre for midten av scenen. Jøss hvor feil jeg tok..

Da musikken startet fikk jeg en albue i skallen før hele publikummet flyttet seg kollektivt to meter til høyre med det resultatet at halvparten gikk over ende mens den andre halvparten trampet over dem. I venstre øyekrok så jeg en skygge som fikk meg til å innse at ordene NO STAGE DIVING nok var kveldens største løgn, for det kom folk flygende fra alle kanter. Etter to spark i hodet og et par bøyde briller fant jeg ut at vidvinkel midt i moshpiten nok ikke var det beste så jeg søkte tilflukt bakerst i lokalet med et teleobjektiv i stedet.

Fullstendig galskap var det. Folk over alt, noen riktig vei, en del opp ned og et par klatrende i lysarmaturene i taket.. Etter at bandet hadde ødelagt tre mikrofoner og fyldt hele lokalet med røykmaskinen så det føltes ut som man var i tyrkisk dampbad og ikke på konsert fant jeg ut at det nok var på tide å ta kvelden og ruslet ut.

Jeg er litt usikker på om det var en god ide å vandre gatelangs i Seattle med en bag full av kamerautstyr til verdien av en liten bil, men det var en fin natt og tanken på å sitte 15 timer på fly ga meg lyst til å strekke litt på beina..

Nå hadde jeg egentlig tenkt å skrive om flyturen tilbake også, men jeg ser at jeg har et fly jeg må rekke så dere får ha meg unskyldt. Når jeg kommer hjem skal dere får siste og forhåpentligvis avsluttende del. Her er et bilde til fra konserten som plaster på såret..

 

[Sykkelthor]

Etter en liten uke med dårlig samvittighet er det på tide å runde av rapporten. En e-post fra Aegean som ble innledet med «Congratulations on earning the Gold Miles&Bonus tier!» fungerte også som en perfekt påminnelse og katalysator for å få ut fingern.

Dagen startet nesten like brutalt som den forrige sluttet da vekkerklokken begynte å hyle kl 03:00. Wakeup-call var bestilt til 03:45 og bil til kl 04:00 (ca en time tidligere enn nødvendig, men jeg er i overkant paranoid når det gjelder tidsbruk på flyplasser). De 45 minuttene mellom vekkerklokke og wakeupcall ble brukt i sengen (særs comfy!) til å fikse bilder og sende til redacteuren. Det kom aldri noen telefon fra resepsjonen, så da klokken begynte å nærme seg 4 tok jeg kofferten under armen og ruslet ned i en folketom lobby. Folk flest ligger jo og purker kl 4 så det var ingen kø what so ever i utsjekk. Fyren i resepsjonen, la oss kalle ham Roger, virket oppriktig overrasket over å se meg, enda jeg bestilte en bil og sa god natt til ham 3 timer tidligere.. Søvnig, men hyggelig type.

Utenfor døren stod en svart Lincoln Towncar som definitivt hadde sett bedre tider, men det hørtes ut som om motoren gikk så jeg tolket det som et godt tegn. Beskjeden fra Roger var at prisen var den samme som for taxi, men dette selskapet var til å stole på (i motsetning til taxier). Fett nok, tenkte jeg, og satte meg inn. Tidspunktet tilsa at turen gikk unna på et blunk og før jeg viste ordet av det stod jeg på fortauet utenfor terminalen. Vel inn døren så det ut som alle håndballlagene skulle ut og reise samtidig og det krydde av prepubertale fjortiser i alle former. Minst halvparten av dem skulle fly med Air Canada, så de som ikke bare stod i veien stod også i innsjekkingskø hvilket medførte at det var en monsterkø. For vanlige folk altså.. Jeg takket stort sett alle høyere makter jeg vet om for at jeg fløy forran forhenget og ruslet bort til skranken for oss som har sponset alle billigbilettene for der var det ikke spor av kø. Skikkelig trivelig fyr i skranken sjekket meg inn hele veien, passet på å få satt på transfer og pri-tags og ønsket god reise. Jeg snudde ryggen til Seattle IL og ruslet i retning TSA som tydelig vis hadde a bad case of the mondays, enda det bare var søndag. Makan til furten fyr skal man lete lenge etter, men jeg kom da gennom kontrollen uten varige mén.

Seattle er i grunnen en helt ok flyplass virker det som. Stille og rolig uten for mye folk. Loungen for folk i Star Alliance er Uniteds Red Carpet Club. Det er ikke mye magisk teppe for å si det sånn, men de har kaffe, juice og bagels. Og epler og bananer hvis man foretrekker å sitte og sammenligne slikt. Og så har de internet så man kan kommunisere med omverdenen mens man psyker seg opp til 5 timer på et Embraer 190.

Oppsykingen viste seg ganske unødvendig fant jeg ut da jeg tok plass i lenestolen under skiltet 2A. Venstre side er singleseter så det var ikke antydning til mennesker innenfor det jeg anser som min intimsone. Purseren kom og ønsket velkommen, og i motsetning til han i resepsjonen på (pust inn) The Arctic Club Seattle - a DoubleTree by Hilton Hotel (phew) het han faktisk Roger. Men purseren var i ordentlig godt humør så la oss kalle ham Jolly Roger. Mens folket som skulle bak gardinen ruslet ombord gikk Jolly Roger rundt og ønsket velkommen og bød på litt å drikke. Han må ha hatt mye drikke, for da de fra gaten kom for å levere manifestet fikk de seg et glass juice de også.

Fint flyvær, men hvorfor kom solen først da jeg dro fra Seattle..?

Vel oppe i luften var det frokosttid og man fikk valget mellom ommelett eller the healthy option. Jeg valgte å å stoppe Roger halvveis i setningen sin med «Roger, ‘I’ll just stop you right there ‘cause I most definetly want that ommelet». Damen forran fikk et glass musserende, men jeg nøyde meg med juice, klokken var tross alt bare 8 om morgenen.

Etter en stund kom også Jolly Roger rundt med en kurv med godsaker. Slikt sier man jo ikke nei takk til..

Etter å ha spist og drukket var det klart for litt underholdning. Alle stoler på Air Canadas Embraer 190, også bakider, har personlige skjermer. Det som slo meg var at utvalget var noe magert og etter å ha flydd til Seattle hadde jeg sett det meste som var å se. Dette er selvfølgelig langt på vei en personlig preferanse og hvis man liker franske filmer kan man føle seg riktig hjemme. For oss andre var utvalget noe spinkelt etter å ha sett de 3-4 blockbusterne som var der.

 

[Sykkelthor]

Vel fremme i Toronto var det bare å verksette rask gange i retning transfer. De har noen fascinerende rullende fortauer som går fortere på midten enn i endene. Det klarer de å få til ved å bøye fortauselementene litt i vinkel på begynnelsenog slutten av båndet. Resultatet er todelt; man kan ha varierende fart på start, underveis og slutten av fortauet, og man klarer å vekke alle halvsovende passasjerer som snubler og ramler bortover den ikke helt jevne gangbanen.

En tur innom loungen ble det tid til, men det var ikke noe å rope hurra for. Jeg bestemte meg for at klokken nok var over 17:00 et eller annet sted i verden og gikk for en Johnny Walker Black Label, en boks cola og noen kjeks. Det var også det mest spennende de hadde å by på. Kjip utsikt, kjipt utvalg, men bedre stoler enn i terminalen og dassen var fin.. Til å være en Maple Leaf Lounge på en av hubene til Air Canada var jeg litt skuffet, men så skulle jeg bare henge der i 20 minutter også..

Jeg ruslet til boarding litt i god tid og nede ved gaten var det en real dyrehage. Folk over alt, men jeg fant meg et skilt hvor det stod Classe Affaires og ventet ved det. I tillegg smugleste jeg på boardingpassene til de rundt meg og fikk bekreftet at vi nok var i samme flokk alle sammen. Laaaaangt fremme (ok, 20 meter) ved gaten kunne jeg se at de holdt på å boarde en gjeng med 8 rullestoler, hvilket var helt greit. Jeg hadde jo et sete og kom ikke frem noe raskere uansett hvor tidlig jeg fikk gå ombord så jeg ventet pent sammen med alle de andre dyrene i dyrehagen.

Plutselig hørte jeg pusting og pesing og ikke så rent lite tramping heller. Det var en noe korpulent tysk herremann, la oss kalle ham Brutus, som kom marsjerende. Svart pilotkoffert i venstre hånd, boardingpassog SEN-kort viftende i den høyre. Det var liten tvil om at han syntes det var en uting både med kø, boarding generelt og rullestoler spesielt, så han marsjerte tvers gjennom køen, bort til gaten og sa at han nok skulle ombord. Tvilsomt, sa damen, de ville ordne ferdig rulestolene først, så han fikk bare ta med seg gullkortet og gå tilbake igjen til køen. Deretter fulgte masse veiving med armer, oppgitte blikk og høylydt sukking, men han gikk tilbake igjen til køen til slutt. Ikke bakerst i køen, nei, han stilte seg fremst, rett forran meg. Han hadde jo tross all ze all mighty Lufthanza Zenatorenkarte. Jeg tenkte at jeg ikke gadd å bry meg så lenge han ikke drakk opp all champagnen før jeg kom meg ombord, og et blikk på boardinpasset hans fortalte meg at de ville han ikke klare for det boardingpasset sa ECO.

To minutter senere ble boarding ropt opp for business og da voknet Brutus igjen. Veiving med kort og boardingpass, samt grynting om at han skulle på flyet og det skulle helst være for 5 minutter siden. «Jammen! Gull!» sa mannnen. «Rullestoler sperrer eco så du må vente» sa damen, før hun etterfulgte med «Anyone from business class here?» Jeg pirket forsiktig Brutus på skulderen og sa med et noe skadefro glimt i øyet «Pardon me sir, it appears I am boarding now. Would you mind?». Hvis blikk kunne drepe… Jeg traff på samme fyren da jeg gikk av flyet i Frankfurt også og fikk nok en gang et noe olmt blikk.

Air Canada bruker Boeing 777 på ruten mellom Toronto og Frankfurt som ikke medøfrer annet enn at flyet har en seterekke ekstra i business og fremstår som bittelitt nyere. Resten er langt på vei likt. Vel på plass i setet ble jakken hengt i skapet og boblevin funnet frem. Det varte og det rakk før alle hadde kommet seg ombord og stemmen i høytaleren var flere ganger på luften og sa at nå måtte folk få ut fingern og sette seg ned slik at vi kunne komme oss avgårde. Noen av oss hadde tross alt fly å rekke videre. Oppe i luften tenkte jeg at jeg kunne teste hodetelefonene som Air Canada har koblet til setet, men etter å ha oppdaget at de hverken dempet lyden rundt eller ga noen hørbar lyd fra filmen jeg så fant jeg veldg fort ut at BOSE QC15 var veien å gå. Noe slark i kontakten, men så lenge man ikke har spasmer i setet sitter pluggen greit i.

Mer boblevin kom på bordet og man fikk spørsmål om hva man ville ha å spise.

Man ville gjerne ha beef tenderloin fikk damen som svar og litt senere kom duken på bordet. Noe av det jeg ikke helt likte med Air Canada var at selv om de dekket med duk og forsøkte å gjøre det riktig så trivelig ble fremdeles all maten levert på samme brett som medførte at de smulene man klarte å lage mens man spiste forret (og flybrød smuler alltid) ble liggende til hovedretten. Jeg erindrer at Singapore Airlines for eksempel setter tallerknene rett på duken (og koster bort alle smuler)?

Salat og reker til forrett:

Beef tenderloin og en malbec:

Osten glemte jeg å ta bilde av, men jeg antar at dere vet hvordan ost ser ut?

Dessert:

Milevis over hva man får bak forhenget, men av en eller annen grunn var jeg ikke helt overbevist da presentasjonen var så som så og servicen var tidvis litt treg (og jeg satt helt fremst og fikk alt først). Produktet er veldig veldig ok hvis man betaer 13.000ish for biletten som jeg gjorde, men jeg tror jeg hadde følt meg litt snurt hvis jeg hadde betalt full pris for business. Etter middagen ba jeg om nok en skvett med bobler og etter å lagt setet ned i nesten-liggende var det ikke så rent lite koselig. Jeg tror jeg nevnte det i første delen av rapporten også, men setene er perfekte dersom man reiser alene, men rimelig håpløse dersom man skal snakke med noen.

Etter et par timer søvn ruslet jeg til toalettet for å bytte tilbake igjen til skjorte. På lengre flyturer pleier jeg å ha med en tynn ulltrøye type Devold el. for å sove i. Fattigmanspyjamasen fungerer som regel perfekt og man slipper å føle at man har svettet ut skjorten man har på seg. Toalettene til Air Canada er ikke større enn de trenger å være, spesielt ikke om man er 190cm høy. Fra utsiden må det ha vært mye banking og dunking på døren for jeg fikk et rart blikk fra purseren da jeg kom ut igen ferdigskiftet..

Frokost kom på bordet og den var helt grei. Minnet mye om den jeg fikk på Embraeren tidligere.

Etter landing fikk folk beskje om å bli sittede slik at det kunne foretas strategic disembarking... Noen hadde vist fryktelig dårlig tid til flyene sine videre og skulle få lov å gå av først uavhengig av hvor man satt. grei, tenkte jeg, jeg har all verdens tid, men så ropte de opp passasjerer til Oslo og dit skulle jo jeg.. At jeg skulle til Oslo kl 10 og ikke kl 7 sa hverken de eller jeg noe om og så ruslet jeg av flyet. Passkontroll på gangbroen før en ny passkontroll lenger inne. Deretter ventet den sedvanlige umenneskelige lange gåturen til A-gatene. Tro hva damen hos Boeing hadde syntes om den.. Hun hadde nok ment at det var nok trim for hele uken.

 

[Sykkelthor]

Jeg så det forsåvidt da jeg booket, men fikk det bekreftet da jeg så setetnummeret mitt på LH860 til Oslo. Lufthansa synes tydelig vis ikke man fortjener å sitte forran forhenget hvis man kjøper billigbusiness fra Air Canada, så jeg fikk bare se til å pelle meg bak på 19A. Heldigvis har jeg en LH FTL-kort så jeg kunne vente i loungen et par timer. Det kan hande jeg kunne kommet inn ved å vise at jeg kom av AC i business også, men der og da gadd jeg ikke å ta meg bryet med å spørre.

LH860 var akkurat så kjipt som en fullastet NEK-flyvning kan være. Trodde et øyeblikk at jeg hadde fått ledig sete ved siden av meg, men det viste seg at min setekammerat bare var usedvanlig treig med å komme seg på plass. Det var unger, oppblåsbare badedyr, historier om playa del badeball og jeg vet ikke hva.. Jeg følte meg noe mistilpass så jeg trakk på meg QC15 og latet som jeg sov. Etter noen minutter latet jeg ikke som lenger.

Mens YawDamper tydelig vis satt og gasset seg lenger fremme var frokosten for the common people en yoghurt med müsli. Takke meg til at jeg fikk litt å spise av canadierne for allers hadde jeg blitt grinete.

Vel fremme i Oslo er det godt mulig at PRI-tagen virket, men det tok uansett uhorvelig lang tid før noe bagasje fra LH860 kom på båndet, men den kom da til slutt. Sendte noen stygge tanker i til hele transfer/toll/innsjekksregimet på OSL og gikk i retning heisen.

Tlidigere i rapporten nevnte jeg at turen sluttet i Oslo, og det er for vå vidt riktig. Eller, bookingen med Air Canada sluttet i Oslo. Det hadde jeg helt fortrengt inntil en uke før jeg skulle reise og noen spurte: Når er det du kommer hjem, egentlig? To sek, skal sjekke, sa jeg, etterfulgt av «Øhm, åh, faen.. Jeg har vist booket til Oslo, ikke Bergen.» Jeg erindrer at jeg var klar over det da jeg booket, men jeg hadde definitivt fortrengt hele opplegget inntil jeg oppdaget det igjen og fikk bestilt meg en bilett over fjellet med SAS. Småparanoid så jeg tenkte det var greiest med en fleksibel billett i Plus, og jammen meg fikk jeg ikke bruk for den fleksibiliteten.

«Hei, jeg har en tur med dere til Bergen kl 16:40. Har du noe tidligere?» «Høres 13:45 bra ut?», sa damen i skranken. «Det høres himmelsk ut!» sa jeg og tenkte at hvert minutt jeg slapp være på OSL var verdt mer enn noe annet på det tidspunktet. Fast track var fast helt til de så bagen med kamerautstyr. Den var veeeeeldig mistenksom og måtte tittes på, men det må den alltid. Etter det var det strake veien til gaten. Tror kapteinen må ha hatt tidenes dag på jobb, for underveis benyttet han sjansen til å skryte av været, vise frem Hardangerjøkulen og skryte litt mer av været. Og etter vi landet og han åpnet døren ropte han ut til de nærmest ham: «Steike for et vær folkens!»

På Flesland er det vist nytt bagasjeregime å gang. Først hjelmer, så pri-tagget bagasje og så resten.

Baggen min var bag nr 2 på båndet etter hjelmen og så var det strake veien hjem.

 

[737-405]

Herlig rapport Takk for at du tok deg tid til å fullføre rapporten!

 

[K3nn7]

Finnes det faktisk andre i Norge som har hørt om Caravan Palace? Takk for turen

 

[ona]

Takk for flott rapport. Nydelige bilder!

 

[Kingstone]

Herlig!

Var selv innom "Twin Peaks" for noen år siden: http://forum.flyprat.no/showthread.php?t=58508&highlight=seattle

 

[Flight Cancelled]

Dje, nå fikk jeg lyst til Seattle, både for "Twin Peaks" og for å besøke Everett.

Takk for flott rapport!