Sykkelthor
ScanFlyer Blue
Det er rart hvordan jeg tydeligvis har en evne til å finne cosplayfestivaler hvor enn jeg reiser. I fjor var det Singapore, i år Seattle. Men det er jo unektelig mer gøy å ta bilder av utkledde folk enn å traske gatelangs i duskregn..
Dagens store nederlag etter å ha ankommet Hilon Seattle var som nevnt at Top of the Hilton eller hva enn de kaller restauranten på toppen av, vel, Hilton, var stengt for opppussing. Det passet meg skikkelig dårlig siden jeg hadde sett for meg at jeg skulle innta frokost der dagen etter. Rom i 24. etasje var uansett fint, men det pekte alldeles feil vei så utsikten var noe middelmidig. Det skal finnes rom som har utsikt mot sjøen så hvis man går inn for det kan man sikkert grine seg til et av dem.
Siden jeg enda hadde jetlag / konsertlag / døgnvill /kalldethvaduvill stod jeg opp i 5-tiden for å sjekke ut Pike Place Market. Etter sigende skulle de åpne kl 6 og jeg tenkte at jeg skulle utnytte morgenlyset for litt bilder.
Vel tilbake på Hilton ble frokosten inntatt i en midlertidig spisesal i noe som minnet om et møterom. Kjedelige omgivelser og kjedelig mat. Det eneste høydepunktet var en kar som snublet rundt som den kinsesiske ekvivalenten til hovmesteren. Han som skjenker grevinnen hver eneste lillejuleaften altså. Ettersom han snøvlet noe alldeles uforståelig ble vi etter litt nikking og gestikulering enige om at det var best å helgardere med både kaffe, juice og vann siden ingen av oss helt visste hva jeg hadde bestilt. å drikke.
Ettersom jeg skulle videre til Hilton nr 4 sa jeg adjø til mannen i resepsjonen og lot ham få plundre med bagasjen min et par timer mens jeg ruslet gatelangs.
Hilton nr 4 var The Arctic Club Seattle - a DoubleTree by Hilton Hotel, en skikkelig munnfull av et navn der altså. Jeg tror jeg har lest om det her på forumet tidligere og på bildene så det jo riktig så trivelig ut. Den eneste ulempen er at det ligger litt utenfor allfarvei så hvis man peiler seg inn på å bo sentralt kan bør man peile seg inn på et annet hotell. Bestemte meg for å bry meg fint lite om at innsjekk var kl 15 og troppet opp kl 13 og spurte om ikke de hadde et rom på lur. Jammen meg hadde de ikke det også, men siden jeg var så tidlig var ikke rommet jeg egentlig skulle hatt ferdig. Jeg måtte derfor ta til takke med et hjørnerom. Stakkars meg, tenkte jeg, hjørnerom i stedet for standardrom. Det er jo ikke måte på hvilke prøvelser man skal utsettes for. Mens jeg ventet på mitt rom var det en annen fyr som også skulle sjekkes inn. «your room will be ready in a few minutes, sir». «Splendid, hun’. Do ya’ll got a bar aroun’ here som’where? I prefer doin’ my waitin’ with a drink’n my hand». Trivelig kar fra texas der altså..
Av hotellene jeg var innom på turen vinner Arctic Club helt klart på stil og interiør, og hadde det ikke vært for at beliggenheten er litt kjip kunne jeg fint bodd her igjen. Ironisk nok skulle jeg ikke få mer enn knappe 3 timer søvn på rommet for flyet hjemover gikk kl 8 dagen etter og før den tid skulle det fotograferes litt til, denne gangen av noen band som spiller skikkelig sinnamusikk.
Jeg kommer fra et møblert hjem, det liker jeg i hvert fall å tro. Til daglig går jeg i dress på jobb og er ikke fremmed for å foretrekke en blå skjorte på fritiden også. Jeg følte meg derfor rimelig som en outsider der jeg troppet opp utenfor establismentet som bærer navnet El Corazon. Stedet ligger langs en motorvei i noe som virket som et småshabby nabolag. 60m fra døren var det en motorveisbro hvor et par hjemløse hadde slått opp leir og stedet så.. vel.. trashy ut. Men, jeg har vært ute en vinternatt før så jeg stilte meg pent i kø og håpet på at bolekisen i døren hadde et fotopass med mitt navn på. Det hadde han ikke gitt, men etter litt dikkedulling, kropsvisitering og spørsmål om jeg hadde noen våpen i fotobagen gikk det i orden og jeg ruslet innenfor.
Vel innenfor stusset jeg litt over at det ikke var barrikader forran scenen slik at band og fotografer kan ha et snev av sjanse for å komme fra konserten uten varige mén, men jeg tenkte at det er nok bare slik de gjør det i junaiten. De er sikkert rolige som pusekatter hele gjengen. Det var jo til og med malt NO STAGEDIVING i store hvite bokstaver på veggen ved siden av scenen så jeg stilte meg optimistisk opp litt til venstre for midten av scenen. Jøss hvor feil jeg tok..
Da musikken startet fikk jeg en albue i skallen før hele publikummet flyttet seg kollektivt to meter til høyre med det resultatet at halvparten gikk over ende mens den andre halvparten trampet over dem. I venstre øyekrok så jeg en skygge som fikk meg til å innse at ordene NO STAGE DIVING nok var kveldens største løgn, for det kom folk flygende fra alle kanter. Etter to spark i hodet og et par bøyde briller fant jeg ut at vidvinkel midt i moshpiten nok ikke var det beste så jeg søkte tilflukt bakerst i lokalet med et teleobjektiv i stedet.
Fullstendig galskap var det. Folk over alt, noen riktig vei, en del opp ned og et par klatrende i lysarmaturene i taket.. Etter at bandet hadde ødelagt tre mikrofoner og fyldt hele lokalet med røykmaskinen så det føltes ut som man var i tyrkisk dampbad og ikke på konsert fant jeg ut at det nok var på tide å ta kvelden og ruslet ut.
Jeg er litt usikker på om det var en god ide å vandre gatelangs i Seattle med en bag full av kamerautstyr til verdien av en liten bil, men det var en fin natt og tanken på å sitte 15 timer på fly ga meg lyst til å strekke litt på beina..
Nå hadde jeg egentlig tenkt å skrive om flyturen tilbake også, men jeg ser at jeg har et fly jeg må rekke så dere får ha meg unskyldt. Når jeg kommer hjem skal dere får siste og forhåpentligvis avsluttende del. Her er et bilde til fra konserten som plaster på såret..
Dagens store nederlag etter å ha ankommet Hilon Seattle var som nevnt at Top of the Hilton eller hva enn de kaller restauranten på toppen av, vel, Hilton, var stengt for opppussing. Det passet meg skikkelig dårlig siden jeg hadde sett for meg at jeg skulle innta frokost der dagen etter. Rom i 24. etasje var uansett fint, men det pekte alldeles feil vei så utsikten var noe middelmidig. Det skal finnes rom som har utsikt mot sjøen så hvis man går inn for det kan man sikkert grine seg til et av dem.
Siden jeg enda hadde jetlag / konsertlag / døgnvill /kalldethvaduvill stod jeg opp i 5-tiden for å sjekke ut Pike Place Market. Etter sigende skulle de åpne kl 6 og jeg tenkte at jeg skulle utnytte morgenlyset for litt bilder.
Vel tilbake på Hilton ble frokosten inntatt i en midlertidig spisesal i noe som minnet om et møterom. Kjedelige omgivelser og kjedelig mat. Det eneste høydepunktet var en kar som snublet rundt som den kinsesiske ekvivalenten til hovmesteren. Han som skjenker grevinnen hver eneste lillejuleaften altså. Ettersom han snøvlet noe alldeles uforståelig ble vi etter litt nikking og gestikulering enige om at det var best å helgardere med både kaffe, juice og vann siden ingen av oss helt visste hva jeg hadde bestilt. å drikke.
Ettersom jeg skulle videre til Hilton nr 4 sa jeg adjø til mannen i resepsjonen og lot ham få plundre med bagasjen min et par timer mens jeg ruslet gatelangs.
Hilton nr 4 var The Arctic Club Seattle - a DoubleTree by Hilton Hotel, en skikkelig munnfull av et navn der altså. Jeg tror jeg har lest om det her på forumet tidligere og på bildene så det jo riktig så trivelig ut. Den eneste ulempen er at det ligger litt utenfor allfarvei så hvis man peiler seg inn på å bo sentralt kan bør man peile seg inn på et annet hotell. Bestemte meg for å bry meg fint lite om at innsjekk var kl 15 og troppet opp kl 13 og spurte om ikke de hadde et rom på lur. Jammen meg hadde de ikke det også, men siden jeg var så tidlig var ikke rommet jeg egentlig skulle hatt ferdig. Jeg måtte derfor ta til takke med et hjørnerom. Stakkars meg, tenkte jeg, hjørnerom i stedet for standardrom. Det er jo ikke måte på hvilke prøvelser man skal utsettes for. Mens jeg ventet på mitt rom var det en annen fyr som også skulle sjekkes inn. «your room will be ready in a few minutes, sir». «Splendid, hun’. Do ya’ll got a bar aroun’ here som’where? I prefer doin’ my waitin’ with a drink’n my hand». Trivelig kar fra texas der altså..
Av hotellene jeg var innom på turen vinner Arctic Club helt klart på stil og interiør, og hadde det ikke vært for at beliggenheten er litt kjip kunne jeg fint bodd her igjen. Ironisk nok skulle jeg ikke få mer enn knappe 3 timer søvn på rommet for flyet hjemover gikk kl 8 dagen etter og før den tid skulle det fotograferes litt til, denne gangen av noen band som spiller skikkelig sinnamusikk.
Jeg kommer fra et møblert hjem, det liker jeg i hvert fall å tro. Til daglig går jeg i dress på jobb og er ikke fremmed for å foretrekke en blå skjorte på fritiden også. Jeg følte meg derfor rimelig som en outsider der jeg troppet opp utenfor establismentet som bærer navnet El Corazon. Stedet ligger langs en motorvei i noe som virket som et småshabby nabolag. 60m fra døren var det en motorveisbro hvor et par hjemløse hadde slått opp leir og stedet så.. vel.. trashy ut. Men, jeg har vært ute en vinternatt før så jeg stilte meg pent i kø og håpet på at bolekisen i døren hadde et fotopass med mitt navn på. Det hadde han ikke gitt, men etter litt dikkedulling, kropsvisitering og spørsmål om jeg hadde noen våpen i fotobagen gikk det i orden og jeg ruslet innenfor.
Vel innenfor stusset jeg litt over at det ikke var barrikader forran scenen slik at band og fotografer kan ha et snev av sjanse for å komme fra konserten uten varige mén, men jeg tenkte at det er nok bare slik de gjør det i junaiten. De er sikkert rolige som pusekatter hele gjengen. Det var jo til og med malt NO STAGEDIVING i store hvite bokstaver på veggen ved siden av scenen så jeg stilte meg optimistisk opp litt til venstre for midten av scenen. Jøss hvor feil jeg tok..
Da musikken startet fikk jeg en albue i skallen før hele publikummet flyttet seg kollektivt to meter til høyre med det resultatet at halvparten gikk over ende mens den andre halvparten trampet over dem. I venstre øyekrok så jeg en skygge som fikk meg til å innse at ordene NO STAGE DIVING nok var kveldens største løgn, for det kom folk flygende fra alle kanter. Etter to spark i hodet og et par bøyde briller fant jeg ut at vidvinkel midt i moshpiten nok ikke var det beste så jeg søkte tilflukt bakerst i lokalet med et teleobjektiv i stedet.
Fullstendig galskap var det. Folk over alt, noen riktig vei, en del opp ned og et par klatrende i lysarmaturene i taket.. Etter at bandet hadde ødelagt tre mikrofoner og fyldt hele lokalet med røykmaskinen så det føltes ut som man var i tyrkisk dampbad og ikke på konsert fant jeg ut at det nok var på tide å ta kvelden og ruslet ut.
Jeg er litt usikker på om det var en god ide å vandre gatelangs i Seattle med en bag full av kamerautstyr til verdien av en liten bil, men det var en fin natt og tanken på å sitte 15 timer på fly ga meg lyst til å strekke litt på beina..
Nå hadde jeg egentlig tenkt å skrive om flyturen tilbake også, men jeg ser at jeg har et fly jeg må rekke så dere får ha meg unskyldt. Når jeg kommer hjem skal dere får siste og forhåpentligvis avsluttende del. Her er et bilde til fra konserten som plaster på såret..
Attachments
-
Møller_Thor_Gatecosplay.jpg145.5 KB · Views: 1,502
-
Møller_Thor_Hjørnerom.jpg173.9 KB · Views: 1,495
-
Møller_Thor_Pike Place.jpg252.6 KB · Views: 1,493
-
Møller_Thor_Dillinger-facebook-3.jpg46.5 KB · Views: 1,475
-
Møller_Thor_Dillinger.jpg178.1 KB · Views: 1,470
-
Møller_Thor_Dillinger-2.jpg134.3 KB · Views: 806