Nå har dere (EB...) vært tålmodige en god stund, og siden Dave ikke stakk av gårde med hverken strøm eller internett her i ettermiddag, så får jeg prøve å komme litt videre på denne rapporten.
Som sagt var jeg i Waterton National Park helgen før Canadas nasjonaldag. En stor utfartshelg over hele Canada, og særlig i de vestlige områdene med mye natur som byr på mange spennende opplevelser. Ikke minst, den turen jeg hadde sett meg ut:
Boundary Bay from Waterton via Great Divide Trail. Dette er en 13 km att-og-frem turløype langs Upper Waterton Lake som strekker seg fra landsbyen Waterton og sørover til U.S.-Canadian border. Dersom man har grensepapirene i orden, så kan man til og med fortsette inn i Glacier National Park i Montana. Men det hadde ikke jeg, så jeg snudde ved grensa.
Jeg svingte inn i parken like etter klokken 07.00 på morningen, og det var et nydelig vær som ventet meg i parken. Ettersom Mark Carney og hans regjering hadde levert på valgkampløftet sitt om gratis inngang til alle nasjonalparker i Canada gjennom hele sommersesongen, slapp jeg å betale ved innkjøring, men fikk en kjapp orientering fra park ranger om status på skogbrannfare og de spurte også hvilken trail jeg skulle gå. Ble ønsket god tur og kjørte til selve bygda Waterton som ligger i nordenden av Upper Waterton Lake. Kjørte innom en kiosk og bunkret opp på litt mat, snacks og drikke for dagen, før jeg fant en ledig parkeringsplass like ved trail head.
Jeg begynte turen i godt tempo og med godt mot. Det var kjølig på morgenen men i følge værmeldingen skulle temperaturen stige greit utover dagen. Jeg satte avgårde i shorts og t-skjorte, og hadde ikke før rukket å bli litt svett i panna den første stigningen på rundt 1 km, før jeg møtte noen på stien som var på vei motsatt retning. De kunne meddele at det var observert en mamma-bjørn med en bjørnunge, muligens grizzly, litt lenger fremme langs stien, like etter krysset opp til Bertha Lake. Et par andre turgåere som jeg tok igjen på stien, og jeg ble enige om at det ikke var lurt å gå videre ned mot Boundary Bay, og at man heller burde ta en avstikker opp til Lower Bertha Falls, og satse på at bjørnemamma og kidden hadde trukket seg lenger unna stien når man kom ned igjen.
Postens og turens første bilde kommer derfor fra Lower Bertha Falls:

Foto: snill turgåer som tilbød seg å ta bilde av meg foran fossen
Etter en liten vannpause så gikk jeg ned igjen mot stien mot Boundary Bay. Denne avstikkeren la til ca 3 km totalt på turens lengde.
Det var ikke mange svingene nedover, før noen turgåere advarte om at bjørnemamma og ungen var på vei oppover mot meg på stien. Jeg slo meg sammen med en gjeng på tur som bestod av tre personer, og spurte om jeg kunne slå følge med dem siden jeg gikk alene. Klart jeg kunne, og vi hadde alle fire bjørnesprayen klar. Det er første (og siste) gang jeg gikk med bjørnesprayen ute av holsteret og med sikringen fjernet.

Rett før sikringen (den lille delen hvor den hvite stripsen er) til bjørnesprayen ble tatt av
Vi kom rundt en sving, og plutselig så jeg den brune bjørnemammaen og ungen som gikk og spiste på busker og gress mellom 5 og 10 meter nedenfor stien vi gikk på. Vi gikk alle rolig forbi og snakket høyt slik at bjørnemammaen hadde full kontroll på oss og at vi ikke utgjorde noen trussel. Selv om selve opplevelsen og "nærkontakten" var over like fort som det startet, så var akkurat disse få sekundene noe av det absolutt mektigste og mest minneverdige naturopplevelsen jeg noen sinne har hatt.
En person med hund som kom like bak oss kunne fortelle at han og bikkja hadde måtte gå ut av stien og opp i åssiden, da bjørnemammaen og ungen hadde kommet opp på stien og gikk der på vei videre oppover fjellsiden - ganske så nøyaktig rett etter at vi hadde passert den borti svingen.

Like etter jeg hadde hatt "nærkontakt" med to bjørn!
Men, det viste seg at det altså ikke var grizzlybjørn, men snarere en brun svartbjørn (ja, det er visstnok også en ting). Litt vanskelig å se på avstand kanskje, men de som fikk bjørnen litt mer rett i fanget kunne altså konstantere at det var en svartbjørn. Det er lettest å se på fasongen på ørene, og at svartbjørnen mangler den karakteristiske "humpen" på nakken, samt at svartbjørnen heller ikke har så lange klør på potene.
Herregud. ja. Jeg kunne nesten ha avsluttet dagens fortelling der, men derre skal få bli med helt ned til USA også, altså.

Endelig på vei nedover den opprinnelig planlagte stien til Boundary Bay, og jeg er tydelig ved godt mot (og full av adrenalin etter formiddagens opplevelser)

Stien sydover gikk gjennom mye slikt terreng, og fulgte i stor grad langs innsjøen, med et par avstikkere litt lenger til skogs. Etter skogbrannen i 2017 er mye av stien den første delen av turen eksponert for sola, da vegetasjonen brant opp. Men som i Jasper, så ser man jo også her at skogbranner også kan bringe fornyelse, vekst og håp for et økosystem som i uminnelige tider har vært avhengig av nettopp skogbranner for å vedlikeholde seg selv og den "naturlige" balansen mellom vegetasjon, rovdyr, innsekter, planteetere, osv.
Etter hvert kom jeg heldigvis inn i et parti som strakk seg de siste 3 kilometerne til grensa, med skog og vegetasjon som gav etterlengtet skygge for sola. Temperaturen nå var kommet godt opp på 20-tallet, og sola og UV-strålene stekte. Jeg tok noen avstikkere ned til innsjøen for å kjøle meg ned: ta av skoene og sokkene, og dyppe tærene i vannet, samt ta litt iskaldt vann i hendene og kaste opp i håret og hodet. Det gjorde veldig godt for en svett kropp på tur.
Etter hvert kom jeg meg ned til Boundary Bay, hvor jeg møtte en familie på tur som nettopp hadde krysset grensen fra USA og var på vei til Waterton. Man kan (dersom man har pass og grensepapirene i orden) ta en båt en av veiene. Derfor kan man også fortsette turen fra Waterton og forbi Boundary Bay, og ned til Goat Haunt hvor man kan ta båten tilbake til Waterton. Eller man kan gjøre som denne familien, og ta turen til fots helt til Waterton, og ta båten tilbake til Goat Haunt.
Jeg snudde i Boundary Bay da jeg hverken hadde passet med meg eller hadde ordnet med den forhåndsgodkjenningen man må ha med ESTA for å traske inn i USA. Det ble derfor med opplevelsen på grensa.
Før familien som jeg møtte på gikk videre, spurte faren om han skulle ta et bilde av meg, og det takket jeg såklart ja takk til!

Boundary Bay

Og siden USA er som det er for tiden, med Trump-administrasjonens korstog mot menneskerettigheter, så følte jeg det passet seg at jeg hadde med dette flagget i sekken og tok det frem på grensa mellom Canada og USA, denne siste lørdagen i juni og Pride-måneden...
Etter en liten matpause/snackspause og litt mer iskaldt vann i hue, startet jeg på turen tilbake til Waterton, ca 6,5 km. Det var da ganske greit at den første delen av turen tilbake gikk i den delen av skogen hvor det fortsatt var en del skygge. Jeg gikk og ropte "hei bjørn" et par ganger i minuttet som er god praksis i rovdyr-land. Ellers er man jo også advart ved flere anledninger at man deler skogen og naturen rundt Waterton Lake med dyr med vesentlig større skadepotensiale enn den norske ulven eller flåtten:

Glad og fornøyd på vei tilbake til Waterton
På dette tidspunktet var jeg nærmest tom for drikkevann (og jeg hadde ikke filter med meg til å drikke vann fra innsjøen, og tok heller ikke sjansen på å drikke det ufiltrert). Jeg tok en pause nede på stranda som skimtes i bakgrunnen av meg her, og tok en lang sitte pause på de små rullesteina der. Kom også i prat med noen andre turgåere som satt på stranda der og hadde en pust i bakken. Det viste seg at han ene var kommunikasjonsrådgiver for Parks Canada og jobbet denne sommeren i Waterton. Det finnes verre steder å jobbe på, ja. Vi kom i prat om hva som bragte meg til Canada, Calgary og Waterton, jeg fikk klappa hunden deres som løp rundt der. Jeg fortalte dem også om opplevelsen tidligere på dagen med bjørnen, og de delte villig flere historier om både grizzly, svartbjørn og fjelløver i området. Det var faktisk den perfekte avslutningen på dagen og turen min, selv om det gjenstod ca 2,5 km tilbake til bilen.
Halvveis tilbake til bilen fra pausa på stranda gikk jeg tom for vann, og jeg fant boksen med Diet Coke i bunnen av sekken, og begynte å drikke den. En annen turgåer i nærheten så det, og lurte på om jeg heller ville ha en vannflaske fra ham. Det takket jeg så klart ja takk til. Canadiere må jo rett og slett være verdens fineste folk.
Tilbake til bilen var det ekstremt digg å sparke av seg turskoa og sokkene, og skifte til birkenstocks og rene sokker (jada, jeg kjører sokker i sandaler, er man norsk så er man norsk!)