Flyprat - View Single Post

eggs · 17-07-2009, 17:47

Forord,

Følgende tekst ble skrevet under noen frustrerte dager i et land langt, langt borte, og er egentlig ikke skrevet med tanke på at andre skulle noen gang skulle lese den. Det bærer den preg av! Men det kunne jo tenkes at noen andre ville finne den underholdende likevel. Jeg har bearbeidet den minimalt, bare slettet det som ikke egner seg i et åpent forum og rettet de mest groteske skrivefeilene. At tekst hopper i synsvinkel og tid får bare være, og jeg skulle gjerne hatt noen bedre bilder å spe på med. Men som sagt, dette skulle aldri være en tripreport…

Jeg har en del dødtid i slå i hjel for tiden, så jeg tenkte jeg ville skrive en type tripreport. Start og slutt er litt flytende, så det blir kanskje mer en referanse til opplevelsen. Det vil vise seg etter hvert som jeg skriver…

Så hva gjør en ungsau som meg i Lagos, Center of Exelence? Vel, den korte historien er at jeg gjør det samme som alle andre vestlige her nede. Jobber. Men jeg jobber ikke. Det er ”problemet”. Hadde jeg jobbet ville jeg ikke hatt tid til dette tullet… Men jeg har tid, så da kan jeg jo ta den litt lengre historien også.

Jeg gikk solo på OY-JEC og hadde første t&g i OY-MRP.

Som nyutdannet pilot med et ferskt MPL sertifikat startet jeg rett i Sterling Airlines i 2007. Rakk å jobbe i 13 måneder, med verdens beste kolleger på OSL-basen, før jeg fikk en simpel SMS fra OP rett før jeg skulle stå opp for å fly til LPA om at jeg ikke skulle noe sted like vel. Jeg var sagt opp tre måneder tidligere så det var ”bare” en flygning fra eller til for meg, men for en sur måte å måtte slutte på. Etter 5 måneder med noen-og-femti søknader uten svar begynte jeg å vurdere de litt mer atypiske mulighetene. Noe det skulle vise seg at flere andre gjorde også. Jeg sendt derfor en mail til et rekrutteringsbyrå som rekrutterer for Arik Air, og innen 30 sekunder ringte mobilen. Jeg kunne gjerne komme på assesment i LGW, men måtte bare sende inn noen papirer før det kunne bookes i systemet. Tre uker senere booker jeg billetter til London Gatwick, eller prøver i alle fall. Det var jo vi som hovedsaklig fløy LGW fra Oslo. Og Norwegians billetter passet ikke med tre dagers varsel. En kamerat jeg skulle sammen med skulle med NAX til STD, så jeg slang meg med på den.

Å fly med NAX er som å fly med NAX, og da vi landet på kvelden var det ingen køer å snakke om. Men vi skulle videre til LGW, og National Express skulle ta oss dit. De brukte to timer på bragden. På veien stoppet vi ved LHR og der hopper plutselig en annen nordmann på bussen. En FO fra Astareus, som fløy for oss i Oslo, på vei til recurrent i LGW. Hyggelig! Da vi nådde LGW gikk vi ned til bussholdeplassen der det var en telefon vi kunne bruke til å bestille shuttlebussen til hotellet. Den sluttet derimot å gå 2300, og det var nå 2305, så da ble det taxi likevel. Bla bla bla, assesment gikk bra, og to dager senere gikk turen hjem med SAS fra LHR.

Å fly med SAS var, som vanlig, smooth. Vår 737-800w sto flott parkert ved siden av Emirates a380, så Virgin Atlantic a340-600 og så British Airways 747-400, så selskapet var det ingen ting å si på.

En måned senere var det recurrent i AMS. KLM tur retur. Ikke noe tull. Min erfaring er at det aldri er noe tull med nedlenderne. (Og jobbmoralen deres kunne de her nede virkelig lært noe av.) Flyet hjem gikk kl 20, for å være sikker på at vi rakk å bli ferdig i simulatoren først. Og det ble vi. Med simulatortid fra 06 til 10 var det godt med tid. Hadde det ikke vært for at vi hadde samme simulatortid dagen før også skulle jeg tatt en tur inn i byen. Men jeg valgte å være zombie på flyplassen istedenfor. Gaten ble satt opp ca 8 timer før avgang, på den gaten som lå så langt borte fra alt annet som fysisk mulig. Gleden var derfor stor da jeg så liggestolene ytterst på piren. Å ligge der i halvtåka og glane på flyene var egentlig helt ålreit, og plutselig var det tid for boarding.

Jeg visste godt fra før at alt som har med Afrika å gjøre er på det beste litt usikkert. Men med requrrent i boks var jeg ganske sikker på at dette faktisk ble noe av, selv om jeg ikke hadde skrevet under kontrakt med Arik eller signert bondingen. Så det var bare å rulle opp ermene for å sette vaksiner. Mange vaksiner. Tror ikke det er mange ting man ikke kan få i Nigeria. Og da passet kom tilbake med visum, var det plutselig tid for å dra.

Kaldt og grått på OSL.

17-07-2009, 17:47	#1
eggs ScanFlyer Blue Join Date: Mar 2008 Posts: 329	LOS Forord, Følgende tekst ble skrevet under noen frustrerte dager i et land langt, langt borte, og er egentlig ikke skrevet med tanke på at andre skulle noen gang skulle lese den. Det bærer den preg av! Men det kunne jo tenkes at noen andre ville finne den underholdende likevel. Jeg har bearbeidet den minimalt, bare slettet det som ikke egner seg i et åpent forum og rettet de mest groteske skrivefeilene. At tekst hopper i synsvinkel og tid får bare være, og jeg skulle gjerne hatt noen bedre bilder å spe på med. Men som sagt, dette skulle aldri være en tripreport… Jeg har en del dødtid i slå i hjel for tiden, så jeg tenkte jeg ville skrive en type tripreport. Start og slutt er litt flytende, så det blir kanskje mer en referanse til opplevelsen. Det vil vise seg etter hvert som jeg skriver… Så hva gjør en ungsau som meg i Lagos, Center of Exelence? Vel, den korte historien er at jeg gjør det samme som alle andre vestlige her nede. Jobber. Men jeg jobber ikke. Det er ”problemet”. Hadde jeg jobbet ville jeg ikke hatt tid til dette tullet… Men jeg har tid, så da kan jeg jo ta den litt lengre historien også. Jeg gikk solo på OY-JEC og hadde første t&g i OY-MRP. Som nyutdannet pilot med et ferskt MPL sertifikat startet jeg rett i Sterling Airlines i 2007. Rakk å jobbe i 13 måneder, med verdens beste kolleger på OSL-basen, før jeg fikk en simpel SMS fra OP rett før jeg skulle stå opp for å fly til LPA om at jeg ikke skulle noe sted like vel. Jeg var sagt opp tre måneder tidligere så det var ”bare” en flygning fra eller til for meg, men for en sur måte å måtte slutte på. Etter 5 måneder med noen-og-femti søknader uten svar begynte jeg å vurdere de litt mer atypiske mulighetene. Noe det skulle vise seg at flere andre gjorde også. Jeg sendt derfor en mail til et rekrutteringsbyrå som rekrutterer for Arik Air, og innen 30 sekunder ringte mobilen. Jeg kunne gjerne komme på assesment i LGW, men måtte bare sende inn noen papirer før det kunne bookes i systemet. Tre uker senere booker jeg billetter til London Gatwick, eller prøver i alle fall. Det var jo vi som hovedsaklig fløy LGW fra Oslo. Og Norwegians billetter passet ikke med tre dagers varsel. En kamerat jeg skulle sammen med skulle med NAX til STD, så jeg slang meg med på den. Å fly med NAX er som å fly med NAX, og da vi landet på kvelden var det ingen køer å snakke om. Men vi skulle videre til LGW, og National Express skulle ta oss dit. De brukte to timer på bragden. På veien stoppet vi ved LHR og der hopper plutselig en annen nordmann på bussen. En FO fra Astareus, som fløy for oss i Oslo, på vei til recurrent i LGW. Hyggelig! Da vi nådde LGW gikk vi ned til bussholdeplassen der det var en telefon vi kunne bruke til å bestille shuttlebussen til hotellet. Den sluttet derimot å gå 2300, og det var nå 2305, så da ble det taxi likevel. Bla bla bla, assesment gikk bra, og to dager senere gikk turen hjem med SAS fra LHR. Å fly med SAS var, som vanlig, smooth. Vår 737-800w sto flott parkert ved siden av Emirates a380, så Virgin Atlantic a340-600 og så British Airways 747-400, så selskapet var det ingen ting å si på. En måned senere var det recurrent i AMS. KLM tur retur. Ikke noe tull. Min erfaring er at det aldri er noe tull med nedlenderne. (Og jobbmoralen deres kunne de her nede virkelig lært noe av.) Flyet hjem gikk kl 20, for å være sikker på at vi rakk å bli ferdig i simulatoren først. Og det ble vi. Med simulatortid fra 06 til 10 var det godt med tid. Hadde det ikke vært for at vi hadde samme simulatortid dagen før også skulle jeg tatt en tur inn i byen. Men jeg valgte å være zombie på flyplassen istedenfor. Gaten ble satt opp ca 8 timer før avgang, på den gaten som lå så langt borte fra alt annet som fysisk mulig. Gleden var derfor stor da jeg så liggestolene ytterst på piren. Å ligge der i halvtåka og glane på flyene var egentlig helt ålreit, og plutselig var det tid for boarding. Jeg visste godt fra før at alt som har med Afrika å gjøre er på det beste litt usikkert. Men med requrrent i boks var jeg ganske sikker på at dette faktisk ble noe av, selv om jeg ikke hadde skrevet under kontrakt med Arik eller signert bondingen. Så det var bare å rulle opp ermene for å sette vaksiner. Mange vaksiner. Tror ikke det er mange ting man ikke kan få i Nigeria. Og da passet kom tilbake med visum, var det plutselig tid for å dra. Kaldt og grått på OSL.