Det ble etterspurt en trip report for turen Jarlsberg-Lofoten-Jarlsberg som jeg fikk noen tips til på forumet, her kommer den for turen nordover i første omgang, at jeg måtte dele den opp tyder vel på at det ble litt langt:
H - min samboer - og jeg planla å fly en Tecnam P2002-jf, 2-seters VLA til Lofoten med noen overnattinger. Egentlig ville vi fly den ene veien, men det var ingen andre fra klubben som ville fly den andre veien. På grunn av spesielt dårlig værmelding for visuell flyging byttet vi over til LN-FTE, en nyere IFR-sertifisert Cessna 172 med G1000 glasscockpit. Greit også å få brukt instrument ratingen noen ganger før den går ut.. Da kunne vi pakke med litt ekstra også, vi skulle jo både pakke for fjelltur med telt-overnatting og innendørs familieferie i Lofoten etterpå. Litt ved og grill tok vi også med, just in case. Med full fuel endte vi ikke langt fra maksvekt, og med tyngdepunktet behagelig langt bak. Ikke lenger nødvendig å takse rundt med stikka i magen, tvert imot for ikke å skrape halen rundt.
Etter nylig tilbakelagte 25 timer IFR på kryss og tvers i Europa med Cessna 210’en, var det deilig å planlegge for små gressbaner og slippe handling, inn- og utpassering på flyplassene etc. Planen var å lande, ut med baggene og finne en deilig teltplass i nærheten. Eventuelt fjelltur hvis været var med oss, noe det ikke var, fjellene i hele Norge sør for Lofoten var stort sett i tåken.
DAG 1 JARLSBERG-HUSODDEN-FOLLDAL
Vinden skulle være mot oss på hele turen, her forbi Drammen med 24 knop mot i 3000 fot.
Første stopp ble for lunsj på Husodden, en gress-stripe nord i Randsfjorden ved Hadeland. Nydelig plass som jeg ikke hadde landet på før. Banen er nærmest på en egen halvøy med tilgang både for sjøfly og med hjul. Vi så ikke stripa før vi rundet trærne nær terskel bane 32 som blokkerte sikten. Det var noen som luftet hundene sine på stripa, men de trakk seg til siden etter et lett gasspådrag for å si ifra at vi var på vei inn. 172’en mangler tute. Banen var litt mer humpete enn Schipol hvor vi var uken før, men mye triveligere! Og ingen ATC som klaget over at vi fløy for sakte. Verre for en Oslofjording var innsektene, de likte tydeligvis flyet som ble omsvermet før vi hadde takset av banen, første kleggbitt kom sekunder etter døråpning. Heldigvis hjalp myggsprayen noe.
Vi spiste ved bordene i solen ved siden av terskel til 32 før vi inspiserte Super Cub sjøflyet som ligger der fast. De er heldige som kan ha flyet i ferskvann og slipper å betale for utbedring korrosjon som vi må i Kilen. Billigere bryggeplass har de nok også, de må ikke kjempe for tilværelsen i samme grad som klubben på Fornebu.
Med fortsatt solid nordavind ble det også avgang fra bane 32, med høyre sving og redusert throttle for noise abatement så fort vi kunne klarere trærne for å unngå å støye for naboen som sannsynligvis har klaget til flyplasseier. Hvem vil vel ha takeoff power over terrassen sin med jevne mellomrom.. En påminnelse om at de tradisjonelle småflymotorene begynner å bli gammeldagse. Men videre oppover dalen måtte det jo klatres og med tungt fly skjer det med full throttle. Motvinden på 20-30 knop i høyden fristet heller ikke til å fly på «economy cruise», det ble i øvre del av green arc på turtelleren hele veien til Folldal, bortsett fra i områdene med turbulens.
Bildet viser Rondane, vi fløy mellom fjellene på grunn av skybasen.
Planen var å stoppe i Folldal fordi det er litt «vilt», man har jo en bushpilot-drøm i seg. Alternativt Tynset eller til nød Røros hvis været ble dårlig nok til at vi ville trenge instrumentinnflyging. Vi fløy stort sett akkurat litt over høyeste terreng i området for å slippe unna den verste turbulensen. Forbi Lillehammer og Ringebu, Gudbrandsdalen til Otta og så over Rondane. Men skydekket tettet seg etter hvert i 6-7000 fot så i Rondane ble det mellom toppene. Interessant flyging synes piloten, H var som vanlig ikke så glad for turbulensen i fjellene og heller ikke happy med nærværet av skyer. Men skydekket var veldig stabilt og med 172’en er det god tid til å navigere og plass i dalen til å snu om nødvendig. Terrengfunksjonen i G1000 er fin for å planlegge beste rute fremover når man flyr lavt og bekrefte at det ikke er «dead ends» senere på ruten.
Fra Rondeslottet kom Folldal raskt på, og med sakte fart, motvind og vertical speed mode -600 fot i minuttet satt på autopiloten rakk vi akkurat ned til 1000 fot AGL innen Folldal. 100 fot mer enn jeg etter hvert har begynt å bruke for dotter i ørene, selv om det med dårlig tid ofte blir -300 og cruise descent i 10+ knop fortere enn cruise speed, spesielt på motvindsdager hvor 20 knop betyr nær 20% reduksjon i ground speed på Cessnaen. Dette var koseflyging. Været hadde nok skremt mange fra å fly på tur og vi hørte bare et helikopter som på pilotens stemme hørtes ut til å vibrere ukomfortabelt på 123.5 på radioen hele dagen. En rask tur innom Norway Control frekvensen rundt Rondane der vi fløy over ubebodd strøk, men så var det landing rett etterpå.
Rundt Folldal/Grimsmoen blåste det ifølge G1000 26 knop fra variabel nordlig retning og med fjellene der ble det naturlig nok en del mer turbulens enn ønskelig for H som hadde oppgaven med å spotte en fin teltplass i området før landing. Vi så et par fine områder og noen holdepunkter vi kunne gå mot. Svingte inn på finale bane 07 ganske høyt, med solid crosswind komponentsom ville minke når vi kom ned i trehøyde. Full flaps og litt slip inn i vinden fikk oss ned greit, med 10 knop ekstra fart for å ha litt margin for gusts fløt vi et stykke inn på banen men med 1000 meter bane var ikke det noe problem. For en kortbanelanding med sakte fart ville vindforholdene vært i overkant av ønsket. H var litt engstelig så det ble ikke noe bilde/video av landingen.
Vi parkerte og tok oss god tid til å få ankret opp flyet før vi gikk i den generelle retningen vi hadde sett oss ut på et grønt område ved en elv i sør. Med overfylte dagstursekker og H med den irriterende rosa campingstolen sin på skulderen. Etter 1 km og 20 minutter kom vi frem til et fantastisk område med flatt og mykt underlag for teltet, sandunderlag for bål rett foran åpningen og godt med falne trær i området vi kunne låne ved fra. H satte opp det for anledningen nyinnkjøpte 2-manns tunnelteltet som faktisk ikke var mindre enn forventet mens jeg fyrte opp litt grillkull som vi stekte lammekoteletter, maiskolber og bakte poteter på. Alt «til perfection» selvsagt og vi kunne ikke hatt det bedre, dit drar jeg gjerne tilbake.
Tidenes beste leirplass, over en bratt skrent ned mot elveleiet og utsikt mot Rondane.
Vi lå på en høyde som så ned på Grimseelva og og mot Rondeslottet, med tilgang på vann fra elva. Vi lå rundt bålet til tidlig natt, begynte å lese henholdsvis «Brobyggerne» og «Dandy» av Jan Guillou, og feriefølelsen seg dypt inn for første gang siden safarituren i Sørafrika for et lite år siden. Følelsen som det forhåpentligvis skal bli mye av det neste året etter to år i utlandet med mye jobb. I bakhodet surrer planen om å kjøpe et bushfly og en utilgjengelig hytte med spesielt fin utsikt og et 400 meters trefritt område for landing, så om noen av dere sannsynligvis ganske få som har lest dette så langt har tips til tomt/hytte/område mottas forslag med takk! Aller helst noe i Sør-Norge, innenfor en drøy times flyging fra Osloområdet.
DAG 2 FOLLDAL – RØRVIK (Nord-Trøndelag)
I løpet av natten kom det noen gode vindkast så jeg vurderte å gå for å sjekke flyet. Begge var lys våkne av dagslyset i halv fem tiden på morgenen etter 3-4 timers søvn, selv uten måkemaset som vi hadde blitt vant til langs Oslofjorden dagene før, men vi sovnet igjen til slutt og våknet ikke før langt utpå formiddagen. Vindkastene var borte, vi var knusk tørre, det nye teltet bestod første testen. Ikke at vi har all verdens å sammenligne med, men som de fleste andre nordmenn innbiller vi oss at vi er litt Lars Monsen. Brødfrokost (argh, hadde glemt eggene i flyet), og mer boklesing rundt bålet. Dessverre skuffet to av hovedpersonene ganske tidlig i boken med å «rømme» ut av historien. Men jeg stoler alltid på Guillou og leste videre. Historien skulle ikke skuffe fremover.
Mobilbatteriet gikk raskt tomt, takket være iOS 8 oppgraderingen som jeg endelig måtte gjøre for å kunne bruke de nyeste appene. Men jeg værmeldingen vi hadde fra før var god nok til planlegging, vi kunne lade litt igjen i flyet før avgang for en oppdatering. Batteripakke står på innkjøpslisten før neste tur. Det mest relevante fra værmeldingen ville være isingshøyde siden IFR var fallback hvis skybasen eller sikten ble for lav. Hvis isingshøyden er lavere enn minste IFR høyde, er det ikke noe poeng å fly IFR med en 172. Når man flyr nordover er ikke det noen garanti, selv på sommeren. Langt utpå ettermiddagen pakket vi ned sakene og ruslet tilbake til flyvemaskinen som hadde overlevd natten veldig greit. 40-kg ankrene hadde gjort jobben greit. Lasting, walk-around etc, en ekstra dotur for H i det nøkkelen skulle vris til start, og så var vi klare for avgang. Eller forresten, H hadde visst mistet fleecejakken. Nøkkel ut, gå tilbake til leirplassen for å sjekke, og vi fant den halvveis. Etter 40 minutter og litt irritasjon kom vi avgårde.
Fortsettes i neste post..
H - min samboer - og jeg planla å fly en Tecnam P2002-jf, 2-seters VLA til Lofoten med noen overnattinger. Egentlig ville vi fly den ene veien, men det var ingen andre fra klubben som ville fly den andre veien. På grunn av spesielt dårlig værmelding for visuell flyging byttet vi over til LN-FTE, en nyere IFR-sertifisert Cessna 172 med G1000 glasscockpit. Greit også å få brukt instrument ratingen noen ganger før den går ut.. Da kunne vi pakke med litt ekstra også, vi skulle jo både pakke for fjelltur med telt-overnatting og innendørs familieferie i Lofoten etterpå. Litt ved og grill tok vi også med, just in case. Med full fuel endte vi ikke langt fra maksvekt, og med tyngdepunktet behagelig langt bak. Ikke lenger nødvendig å takse rundt med stikka i magen, tvert imot for ikke å skrape halen rundt.
Etter nylig tilbakelagte 25 timer IFR på kryss og tvers i Europa med Cessna 210’en, var det deilig å planlegge for små gressbaner og slippe handling, inn- og utpassering på flyplassene etc. Planen var å lande, ut med baggene og finne en deilig teltplass i nærheten. Eventuelt fjelltur hvis været var med oss, noe det ikke var, fjellene i hele Norge sør for Lofoten var stort sett i tåken.
DAG 1 JARLSBERG-HUSODDEN-FOLLDAL
Vinden skulle være mot oss på hele turen, her forbi Drammen med 24 knop mot i 3000 fot.
Første stopp ble for lunsj på Husodden, en gress-stripe nord i Randsfjorden ved Hadeland. Nydelig plass som jeg ikke hadde landet på før. Banen er nærmest på en egen halvøy med tilgang både for sjøfly og med hjul. Vi så ikke stripa før vi rundet trærne nær terskel bane 32 som blokkerte sikten. Det var noen som luftet hundene sine på stripa, men de trakk seg til siden etter et lett gasspådrag for å si ifra at vi var på vei inn. 172’en mangler tute. Banen var litt mer humpete enn Schipol hvor vi var uken før, men mye triveligere! Og ingen ATC som klaget over at vi fløy for sakte. Verre for en Oslofjording var innsektene, de likte tydeligvis flyet som ble omsvermet før vi hadde takset av banen, første kleggbitt kom sekunder etter døråpning. Heldigvis hjalp myggsprayen noe.
Vi spiste ved bordene i solen ved siden av terskel til 32 før vi inspiserte Super Cub sjøflyet som ligger der fast. De er heldige som kan ha flyet i ferskvann og slipper å betale for utbedring korrosjon som vi må i Kilen. Billigere bryggeplass har de nok også, de må ikke kjempe for tilværelsen i samme grad som klubben på Fornebu.
Med fortsatt solid nordavind ble det også avgang fra bane 32, med høyre sving og redusert throttle for noise abatement så fort vi kunne klarere trærne for å unngå å støye for naboen som sannsynligvis har klaget til flyplasseier. Hvem vil vel ha takeoff power over terrassen sin med jevne mellomrom.. En påminnelse om at de tradisjonelle småflymotorene begynner å bli gammeldagse. Men videre oppover dalen måtte det jo klatres og med tungt fly skjer det med full throttle. Motvinden på 20-30 knop i høyden fristet heller ikke til å fly på «economy cruise», det ble i øvre del av green arc på turtelleren hele veien til Folldal, bortsett fra i områdene med turbulens.
Bildet viser Rondane, vi fløy mellom fjellene på grunn av skybasen.
Planen var å stoppe i Folldal fordi det er litt «vilt», man har jo en bushpilot-drøm i seg. Alternativt Tynset eller til nød Røros hvis været ble dårlig nok til at vi ville trenge instrumentinnflyging. Vi fløy stort sett akkurat litt over høyeste terreng i området for å slippe unna den verste turbulensen. Forbi Lillehammer og Ringebu, Gudbrandsdalen til Otta og så over Rondane. Men skydekket tettet seg etter hvert i 6-7000 fot så i Rondane ble det mellom toppene. Interessant flyging synes piloten, H var som vanlig ikke så glad for turbulensen i fjellene og heller ikke happy med nærværet av skyer. Men skydekket var veldig stabilt og med 172’en er det god tid til å navigere og plass i dalen til å snu om nødvendig. Terrengfunksjonen i G1000 er fin for å planlegge beste rute fremover når man flyr lavt og bekrefte at det ikke er «dead ends» senere på ruten.
Fra Rondeslottet kom Folldal raskt på, og med sakte fart, motvind og vertical speed mode -600 fot i minuttet satt på autopiloten rakk vi akkurat ned til 1000 fot AGL innen Folldal. 100 fot mer enn jeg etter hvert har begynt å bruke for dotter i ørene, selv om det med dårlig tid ofte blir -300 og cruise descent i 10+ knop fortere enn cruise speed, spesielt på motvindsdager hvor 20 knop betyr nær 20% reduksjon i ground speed på Cessnaen. Dette var koseflyging. Været hadde nok skremt mange fra å fly på tur og vi hørte bare et helikopter som på pilotens stemme hørtes ut til å vibrere ukomfortabelt på 123.5 på radioen hele dagen. En rask tur innom Norway Control frekvensen rundt Rondane der vi fløy over ubebodd strøk, men så var det landing rett etterpå.
Rundt Folldal/Grimsmoen blåste det ifølge G1000 26 knop fra variabel nordlig retning og med fjellene der ble det naturlig nok en del mer turbulens enn ønskelig for H som hadde oppgaven med å spotte en fin teltplass i området før landing. Vi så et par fine områder og noen holdepunkter vi kunne gå mot. Svingte inn på finale bane 07 ganske høyt, med solid crosswind komponentsom ville minke når vi kom ned i trehøyde. Full flaps og litt slip inn i vinden fikk oss ned greit, med 10 knop ekstra fart for å ha litt margin for gusts fløt vi et stykke inn på banen men med 1000 meter bane var ikke det noe problem. For en kortbanelanding med sakte fart ville vindforholdene vært i overkant av ønsket. H var litt engstelig så det ble ikke noe bilde/video av landingen.
Vi parkerte og tok oss god tid til å få ankret opp flyet før vi gikk i den generelle retningen vi hadde sett oss ut på et grønt område ved en elv i sør. Med overfylte dagstursekker og H med den irriterende rosa campingstolen sin på skulderen. Etter 1 km og 20 minutter kom vi frem til et fantastisk område med flatt og mykt underlag for teltet, sandunderlag for bål rett foran åpningen og godt med falne trær i området vi kunne låne ved fra. H satte opp det for anledningen nyinnkjøpte 2-manns tunnelteltet som faktisk ikke var mindre enn forventet mens jeg fyrte opp litt grillkull som vi stekte lammekoteletter, maiskolber og bakte poteter på. Alt «til perfection» selvsagt og vi kunne ikke hatt det bedre, dit drar jeg gjerne tilbake.
Tidenes beste leirplass, over en bratt skrent ned mot elveleiet og utsikt mot Rondane.
Vi lå på en høyde som så ned på Grimseelva og og mot Rondeslottet, med tilgang på vann fra elva. Vi lå rundt bålet til tidlig natt, begynte å lese henholdsvis «Brobyggerne» og «Dandy» av Jan Guillou, og feriefølelsen seg dypt inn for første gang siden safarituren i Sørafrika for et lite år siden. Følelsen som det forhåpentligvis skal bli mye av det neste året etter to år i utlandet med mye jobb. I bakhodet surrer planen om å kjøpe et bushfly og en utilgjengelig hytte med spesielt fin utsikt og et 400 meters trefritt område for landing, så om noen av dere sannsynligvis ganske få som har lest dette så langt har tips til tomt/hytte/område mottas forslag med takk! Aller helst noe i Sør-Norge, innenfor en drøy times flyging fra Osloområdet.
DAG 2 FOLLDAL – RØRVIK (Nord-Trøndelag)
I løpet av natten kom det noen gode vindkast så jeg vurderte å gå for å sjekke flyet. Begge var lys våkne av dagslyset i halv fem tiden på morgenen etter 3-4 timers søvn, selv uten måkemaset som vi hadde blitt vant til langs Oslofjorden dagene før, men vi sovnet igjen til slutt og våknet ikke før langt utpå formiddagen. Vindkastene var borte, vi var knusk tørre, det nye teltet bestod første testen. Ikke at vi har all verdens å sammenligne med, men som de fleste andre nordmenn innbiller vi oss at vi er litt Lars Monsen. Brødfrokost (argh, hadde glemt eggene i flyet), og mer boklesing rundt bålet. Dessverre skuffet to av hovedpersonene ganske tidlig i boken med å «rømme» ut av historien. Men jeg stoler alltid på Guillou og leste videre. Historien skulle ikke skuffe fremover.
Mobilbatteriet gikk raskt tomt, takket være iOS 8 oppgraderingen som jeg endelig måtte gjøre for å kunne bruke de nyeste appene. Men jeg værmeldingen vi hadde fra før var god nok til planlegging, vi kunne lade litt igjen i flyet før avgang for en oppdatering. Batteripakke står på innkjøpslisten før neste tur. Det mest relevante fra værmeldingen ville være isingshøyde siden IFR var fallback hvis skybasen eller sikten ble for lav. Hvis isingshøyden er lavere enn minste IFR høyde, er det ikke noe poeng å fly IFR med en 172. Når man flyr nordover er ikke det noen garanti, selv på sommeren. Langt utpå ettermiddagen pakket vi ned sakene og ruslet tilbake til flyvemaskinen som hadde overlevd natten veldig greit. 40-kg ankrene hadde gjort jobben greit. Lasting, walk-around etc, en ekstra dotur for H i det nøkkelen skulle vris til start, og så var vi klare for avgang. Eller forresten, H hadde visst mistet fleecejakken. Nøkkel ut, gå tilbake til leirplassen for å sjekke, og vi fant den halvveis. Etter 40 minutter og litt irritasjon kom vi avgårde.
Fortsettes i neste post..
