Til Florida med Delta

WF-380

WF-380

ScanFlyer Gold
Når vinteren begynner å gi seg med den verste kulda, har det blitt en tradisjon at min datter og jeg tar oss en tur til Florida. Det ble ikke gjort noe unntak i år heller. Vi kan med rette kritiseres for å være forutsigbare med reisemålet, men når det gjelder transporten dit har vi ennå ikke gjentatt oss selv. Vi har prøvd SAS og Continental, Virgin Atlantic, Icelandair og Norwegian.

Denne gangen hadde jeg tenkt å prøve økonomi pluss hos British Airways til Tampa, men prisene nært påska syntes jeg var for dyre. Tilsvarende klasser hos Icelandair og Norwegian kostet også for mye. Kjipklasse måtte det altså bli. I fjor hadde vi en fin tur bakerst hos Delta til Seattle, så jeg bestilte OSL-AMS-ATL-TPA hos KLM, der Delta skulle stå for fire av seks flighter. E90, A330 og MD90 betød at vi kunne reservere tosetere hele veien bortover og tilbake igjen, bortsett fra hjem fra Amsterdam som var med 737. Jeg var fornøyd med planlegginga, men det er ikke alltid ting går like glatt som det man forventer. Mer om det senere.

Natta før avgang tilbrakte vi på Scandic Gardermoen, tidligere Rica. Det eneste hotellet på Gardermoen som var tilgjengelig for Eurobonuspoeng. Der var det de samme triste Moelven-brakkene som sist, men det var bra nok for ei natt. Om morgenen våknet vi som ventet til tett snøvær, og etter frokost tok vi Shuttle-bussen inn til Terminalen. Vår avgang til Amsterdam var allerede oppført med 20 minutters forsinkelse, og jeg hadde en anelse om at været kom til å gjøre den noe verre. Mye folk på Gardermoen denne morgenen, men pussig nok ingen kø i sikkerhetskontrollen, der vi gikk nesten rett gjennom. Jeg ble riktignok utvalgt til tilfeldig kontroll utført av en hyggelig ung dame. Den var nærgående nok til å sette en avdanket middelaldrende mann i godt humør. Så kjøpte vi litt lesestoff og noen dollar til svært dårlig kurs, og satte kursen mot bussgaten 47F.


Scandic Gardermoen vinner lett prisen for turens kjipeste hotellrom.


Dette var utsikten mens vi ventet på bussen til terminalen.


Torsdag 26 Mars 09:35 KL1142 OSL-AMS, Embraer 190 PH-EZM, Sete 6A og C

Ved gaten kunne jeg konstatere at Amsterdam-flyet ville ankomme enda senere enn beregnet, og dermed ble det en del venting før vi kunne gå på bussen. Ute av bussen rakk vi å bli dekket av snø mens vi ventet i kø for å komme inn på flyet. Og inne på flyet fikk vi lov til å vente litt mer mens vinduene snødde igjen. Omsider fikk vi beveget oss bort til de-icing. Den gjorde at vi kunne se ut av vinduene en stund, men etterpå ble det mye venting igjen, så mye venting faktisk at vinduene snødde igjen (igjen) og det ble nødvendig med ennå en de-icing, denne gangen tok de bare vingene. Så da vi omsider kunne ta av var klokka blitt litt etter 1145 og vi var over to timer forsinket. Når så den opprinnelige transfer-tiden vår i Amsterdam var en time og 55 minutter, skjønte jeg allerede da at løpet var kjørt med hensyn på å nå vår opprinnelige flight med Delta til Atlanta.


Hustrig og våt ombordstiging på PH-EZM.


En snødekket Brasilianer på Gardermoen.

Det var det ikke så mye å gjøre med. Antageligvis var en stor del av passasjerene på dette flyet i samme situasjon som oss. Uansett var en del avganger til og fra Gardermoen blitt kansellert denne dagen, så vi var forsåvidt heldige som i det hele tatt kom oss av gårde. Flyvningen var en standard KLM-flight som forløp uten noen spesielle hendelser. Den store spenningen var selvfølgelig knyttet til hvilke beskjeder man ville få fra cockpit når det gjaldt å komme seg videre fra Amsterdam. Der kom de på tråden før landing og opplyste om at de som hadde forbindelser videre fra klokka 1400 og senere skulle ta seg til gaten sin. De som hadde før den tiden skulle gå rett til transfer-desken. For oss betød det at vi skulle sistnevnte sted.

Etter en busstur fra flyet og litt gåing kom vi fram til transfer-desken, og begynte å trykke i vei på en av automatene der. Den hadde allerede en videreforbindelse klar med en avgang på Delta-flightnummer klokka 1640. Fra Atlanta til Tampa skulle vi ha samme forbindelse som opprinnelig oppsatt. Av setekartet så jeg at det var en A330. Vi hadde til og med blitt tildelt en toseter ved vinduet, som opprinnelig planlagt. Vi ruslet videre bort til utgang E9 der en KLM-maskin sto parkert. Greit nok, jeg hadde sett fram til å bruke underholdningsssystemet hos Delta igjen, men KLM fikk duge det også.


PH-AKB før avgang til Atlanta.
 
Torsdag 26 Mars 16:40 KL621 AMS-ATL, Airbus 330-300 PH-AKB, Sete 38 H og J

Pushback på vår nye avgang var fem minutter etter oppsatt tid, dvs at i motsetning til forrige flight var vi ihvertfall i rute fra starten. Vi fikk etablert oss på setene våre, og kunne av flightinformasjonen se at beregnet ankomst Atlanta var senere enn at vi kunne klare å nå Tampa-flyet. Jeg regnet med at vi kom til å få ei natt i Atlanta istedet for den natta på Tampa Airport Marriott jeg hadde lagt ut sure Marriott-poeng for. Igjen var det lite vi kunne gjøre med det. Det var bare å lene seg tilbake og forsøke å nyte turen. Middagen var ihvertfall god, og underholdningssystemet gjorde jobben med å underholde oss, selv om min datter ikke var imponert over kvaliteten på skjermen. Ruta gikk tvers over Island, Grønland og Lake Erie.


Kabinen ombord på KLM's A330.


Middagen var kjøtboller og rødkål, nesten litt julemataktig for en nordmann. Men det smakte godt.


Fin utsikt til sørøstkysten av Island før skyene tok over.


Serveringen før landing var en pizzalignende sak med sardiner. Sikkert bra hvis du liker sardiner. Jeg tok en bit, og lot resten være. Desserten var svært god.

Landing i Atlanta ble klokka 2130. Ettersom vår avgang til Tampa skulle gå tre kvarter før dette var matematikken enkel. Inne på flyplassen var første stasjon de nye immigrasjonsautomatene som det er første gang jeg har prøvd. Det gikk svært glatt, og det neste var å stille seg i en kort kø for en rask sjekk av pass og kvitteringen fra automaten. Det hele tok omtrent et kvarter før vi var gjennom. Så langt alt vel. Så var det bagasjen. Der ventet og ventet vi ved båndet, helt til det stoppet å gå rundt og ingen flere kofferter så ut til å komme. Det var bare å innse at koffertene våre fremdeles var i Europa. Så da toget vi ut gjennom tollen og bort til transfer-desken til Delta der jeg regnet med å få overnatting og ny flight neste dag. Men neida, de hadde en avgang til Tampa klokka 2310 og vi fikk utdelt boarding-pass med beskjed om å kontakte utgangen for seteplassering og å vente til Tampa med å melde bagasjen savnet. Det førerløse toget tok oss bort til A-gatene, og vi vandret med freidig mot til utgangen vår forbi butikker som enten var stengt for natten eller var i ferd med å stenge. Likevel var det mange passasjerer i terminalen.

Vi kom fram til utgangen en halv time før avgang der en 737 sto og ventet, og ble tildelt 22C og E, det nærmeste de klarte å plassere oss. Mens vi satt og ventet på å komme ombord, kom det en beskjed over høyttaleren at pilotene var forsinket inn fra New York, og ny avgang ville bli klokka 2350.


Torsdag 26 Mars 23:10 DL1758 ATL-TPA, Boeing 737-900ER N803DN, Sete 22 D og E

Omsider kom pilotene og vi fikk gå ombord i siste boarding-gruppa. Jeg har aldri sett så mye og så svær håndbagasje på noen innsjekking før, og mange måtte sjekke den inn ved flydøra. Likevel var alt av bagasjehyller fylt opp rundt setet vårt. Mannen som satt i 22D fikk jeg overtalt til å ta mitt tildelte sete 22C, dermed fikk vi sitte sammen likevel. Det satt en ganske røslig kar ved vinduet i 22F og jeg skjønte raskt at det ville bli trangt for meg i midtsetet. Dermed kommanderte jeg min datter dit, og det ble bra med plass for alle tre, selv med håndbagasjen vår under stolen foran. Jeg syntes denne 737-en virket ekstra lang, og en sjekk av sikkerhetskortet viste at vi faktisk var i en 900ER. Så fikk jeg ihvertfall logga en ny flytype ut av alle disse forsinkelsene.


Ombord på N803DN.

Vel på plass ble det en del venting ved gaten før vi kom i bevegelse, og vi var ikke i lufta før klokka var blitt omtrent halv ett. Litt over en time senere var vi nede i Tampa etter en turbulent tur der setebeltelysene hadde vært tent hele tiden. Så ventet vi tålmodig ved bagasjebåndet som vi hadde fått beskjed om i Atlanta, men jeg hadde ikke regnet med å se koffertene våre her. Da det så ut som det ikke kom flere kofferter stilte jeg meg i en kort kø hos Deltas bagasjesenter, og fikk etter litt venting registrert bagasjen vår som savnet. Så sent på natta som det hadde blitt var jeg ihvertfall glad for at jeg ikke hadde leiebil før neste dag, og vi gikk gjennom en terminal der alle butikker var stengte for lenge siden og bort til Marriotts resepsjon. Turens siste venting ble gjort bak en golfspiller som sjekket inn før oss. Jeg har igrunnen alltid syntes golf ser kjedelig ut, men akkurat der og da var jeg svært fiendtlig innstilt til hele sporten og alle dens utøvere og de latterlige buksene deres. Endelig ble det vår tur, og vi kjøpte også tannbørster og tannkrem i resepsjonen før vi ble tildelt rom, og klokka ble 0245 før vi fikk låst oss inn der, ganske mett av både venting og reising. Utenfor vinduet var det mørkt og det blåste og striregnet. Men det var bare å finne senga og besvime i den. Mye bedre rom, bedre senger og mer plass enn hos Scandic Gardermoen, ihvertfall.
 
Etter knappe seks timer hos Tampa Airport Marriott sjekket vi ut, og stakk innom Deltas bagasjeservice for å høre om det var noe nytt om koffertene våre. Det var det ikke, dermed var det bare å gi de adressen til vårt neste hotell for levering og å ringe Sixts shuttle som dukket opp ganske raskt. En kort busstur senere var vi inne hos Sixt der jeg hadde bestilt en liten SUV, men de hadde ingen inne og oppgraderte oss til en Volvo S60 istedet. Vi stoppet på nærmeste Ihop for turens første usunne pannekakefrokost før vi dro til det store shoppingsenteret i Clearwater for helt nødvendige innkjøp av klær. Marriott Clearwater Beach hadde vi vært på før, og da vi troppet tidlig opp klokka ett - innsjekk er egentlig ikke før klokka fire - ble vi oppgradert til bassengview og tiende og øverste etasje. Marriott tar ekstra betalt for disse rommene selv om de er av samme størrelse som resten av hotellet. Uansett var det dagens andre oppgradering, og det med bare sølvkort. Kanskje var vi ferdige med uflaksen for resten av turen?

Å neida, for denne gangen skulle jeg få mitt første møte med amerikansk helsevesen. Første kvelden tilbragte vi i bassenget der jeg bl.a. hoppet rundt med min datter på ryggen. Jeg kunne kjenne at den gamle løpsskaden i det ene kneet murret litt, men tenkte ikke så mye over det og gikk en lang morgentur på stranda neste dag. Utpå kvelden ble kneet mer og mer hovent og umulig å bøye, og om natta var det såpass smertefullt at det var vanskelig å få sove. Det var bare å innse at jeg trengte legehjelp for å komme over dette. I resepsjonen fikk jeg adressen til en klinikk som hadde søndagsåpent og etter en kort biltur var vi der litt etter klokka åtte som dagens første pasient. En drøy time senere ble jeg ønsket god bedring og sendt ut igjen med medisiner, krykker, en "restrainer" som holdt kneet i ro, og 200 dollar fattigere. En sprøyte hadde jeg også fått for å starte medisineringa. Pengene antar jeg at jeg får igjen på reiseforsikringa hos Gouda. Tilsammen hadde jeg vært i kontakt med ikke mindre fem hyggelige mennesker på klinikken, to i resepsjonen, en tekniker, en sykesøster og en lege. Alt i alt en bedre behandling enn jeg fikk hos fastlegen min for samme problem noen år tidligere. Bedringen gikk ganske fort og allerede utpå neste dag kunne jeg kaste krykkene, og restraineren ble lagt bort på dag nr fire. Men rimeligvis la denne skaden en demper på aktivitetsnivået for resten av oppholdet.


Utsikt fra balkongen i Clearwater Beach.


Og sånn ser det ut andre veien, nede fra bassenget.

Samtidig med dette var vi altså uten bagasjen vår i Clearwater Beach. Hver dag sjekket jeg status på nettet hos KLM, eller på telefonen hos Delta uten at det var noe nytt i saken. Mandagen vi skulle sjekke ut og dra videre til Orlando ringte jeg Delta på morgenkvisten og fikk høre at bagasjen var i Tampa, og skulle leveres på hotellet vårt senest klokka ett. Til samme tid fikk jeg utsatt utsjekken i resepsjonen, og vi tok det med ro på rommet fram til klokka tolv da jeg ikke gidda mer og fikk flytta posene våre ned i et oppbevaringsrom og foretok resten av ventinga nede i lobbyen. Ikke noe tegn til levering av koffertene våre, og vi kjørte derfor et ærend for å handle noen sko min datter hadde sett seg ut noen dager før. Da vi kom tilbake til hotellet var klokka allerede blitt tre, og jeg regnet med å kunne laste koffertene inn i Volvoen og sette avgårde østover. Men nei, ingen kofferter hadde blitt levert og jeg hev meg på telefonen til Delta igjen. Det damemennesket jeg snakket med nå hevdet at bagasjen vår fremdeles var i Tampa, og at vi skulle hente den selv på flyplassen. En litt mer amper WF-380 spurte tilbake om hun virkelig var sikker på dette, fordi jeg hadde da fått en annen informasjon samme morgen. Etter å ha konferert med noen kolleger kom hun tilbake og beklagde at jeg hadde fått feil informasjon i den første samtalen. Noen hadde sett adressen til Tampa Airport Marriott på tapsmeldingen, ikke giddet å sjekke dato og neste adresse, og regnet med at vi bare kunne stikke innom å hente sakene selv. Jeg kom til å tenke på en historie fra Vett og Uvett, der en kullseilt fisker klamrer seg til kjølen av båten i vind og bølger på Vestfjorden mens han tenker: -Jeg kan aldri noensinne huske å ha vært i så dårlig humør!

Og jeg kan ikke huske å ha vært så provosert av noen slags kundebehandling noen gang før. Men uansett hadde jeg tid til å kjøle meg ned på kjøreturen til Tampa, og da vi kom fram til bagasjeservicen hos Delta sto koffertene klare. Jeg tok koffertene uten noen videre diskusjoner, gryntet fram en takk og hev dem inn i bilen etter litt ompakking. Så kjørte vi videre østover til Orlando med kveldssola i ryggen og nyfunnen forståelse for hvorfor amerikanerne har med seg så mye håndbagasje på flyene.


Så hva skjedde egentlig med koffertene våre? Denne bagasjelappen tolker jeg dithen at de ble sendt til Tampa dagen etter at vi reiste, og altså tre dager før vi fikk dem utlevert.


Hvis dette stemmer, ruget altså Delta i Tampa på koffertene våre fra fredag til mandag.
 

I Orlando bodde vi på World Center Marriott. Hotellet er faktisk på Wikipedias liste over de største hotellene i verden, og er lett synlig fra Lake Buena Vista-området.


Dette er utsikten mot bassenget fra 29. og øverste etasje.


Jeg valgte dette hotellet fordi jeg regnet med at min datter ville sette pris på det store bassenget og vannskliene. Det gjorde hun. Og også fordi de har en Starbucks i resepsjonen.


Rommet var ganske standard Marriott-rom.


Smakfullt innredet og gode senger, rask og pålitelig wi-fi.


Vi bodde i 12. etasje i North Tower, med utsikt mot baksiden. Jeg likte meg godt der, men det blir nok et annet og mindre sted neste gang.


Red Robin er en kjede av bedre hamburgerrestauranter som jeg ble kjent med i Seattle. Etterhvert har de ekspandert til Florida også.


Siste dagen var kneet blitt såpass bra at jeg tok sjansen på å være med på Ziplining blant tretoppene.


Her er min datter i svevet. Dette ble nok turens høydepunkt for oss begge. Arrangert av foreverflorida.com i St Cloud sør for Orlando. Anbefales herved. Det er flere som tilbyr ziplining, men disse påstår at de er de største og sikreste.


Leiebilen var altså en Volvo S60 T5, som betyr at den har en 2-liters turbomotor med 245 hester. Det gjorde den herlig kvikk, og den hadde svært gode seter. I USA virker den litt liten i trafikkbildet, men i Norge hadde den passet godt. Men med den motoren blir det bare så altfor dyrt, dessverre.
 
Alle ting har en ende, og til slutt måtte vi sjekke ut fra hotellet i Orlando og sette kursen tilbake til Tampa. Vi sa farvel til Volvoen hos Sixt, og tok shuttle til terminalen for å sjekke inn hos Delta. Det var en viss spenning knyttet til dette. Jeg hadde nemlig lenge før avreise sett at de setene vi hadde reservert hos Delta ikke var reserverte på oss lenger. Telefoner til KLM og til Delta hadde ikke ført til noen avklaring på dette. Det var heller ikke mulig å sjekke inn online dagen før. Nå knottet Agenten på innsjekk ivei på maskinen sin, og ga oss en bunke boardingpass uten noen videre forklaring. Vi fikk ikke sitte sammen på noen av flyene, og boardingpass til Oslo hadde vi heller ikke fått. Og fra Atlanta hadde vi begge fått midtseter på forskjellige rader.

Nåvel, siden vi var ute i god tid for å ordne dette, brukte vi tida til avslapping på flyplassen i Tampa. Veldig ålreit sted å reise fra med korte avstander og lite folk.


Førerløst tog fra sentralområdet i Tampa til E-gatene.


Ute på E-gatene i Tampa. Lite folk og bra med serveringstilbud.


Denne MD90-en skulle til Minneapolis. I bakgrunnen skimtes Airport Marriott mellom parkeringshuset og tårnet.


American Airlines får representere de andre selskapene på det som så ut til å være en rolig reisedag på Tampa.


Denne skjermen viste status på innkommende flight ved gaten.


Her har vår skyss til Atlanta akkurat landet og takser til gate.
 
Søndag 05 April 17:45 DL950 TPA-ATL, MD90 N950DN, Sete 30 A og B.

Her hadde vi blitt tildelt sete 29A og 30A, men da den hyggelige og oppmerksomme amerikanske damen på 30B oppfattet at min datter og jeg hadde forskjellige rader, tilbød hun seg umiddelbart å flytte fram til 29A. Så dermed ble det ihvertfall en toseter ved vinduet på denne turen. Trivelig å være ombord i en MD90 igjen, fra før har jeg bare to turer med SAS og en med Blue1.


Pushback på tiden, og et siste blikk mot Marriott.


Avgang mot vest med utsikt til Tampa.


Etter å ha dreid nordover mot Atlanta, kunne vi et øyeblikk se lengselsfullt ned på Clearwater og Clearwater Beach. Vi drar nok sikkert tilbake dit igjen et år.


Ombord på Deltas MD-90 som var en tidligere Japan Airlines-maskin.


Inn for landing i Atlanta.

Det ble en kort og effektiv tur til Atlanta, og vi landet med en time til gode før avgang Amsterdam. Da vi kom fram til utgangen var boarding av statuspassasjerer allerede i gang. En henvendelse til gaten gjorde at vi fikk nye boardingpass med seter ved siden av hverandre, men ikke ved vindu. Det fikk duge for denne gangen.


Boarding i Atlanta.


Søndag 05 April 20:19 DL074 ATL-AMS Boeing 767-400 N828MH, Sete 20 D og E.

Også denne flyvningen gikk avgårde på tiden. Det ble en sørlig rute litt vest for Boston, over Atlanteren, Irland og England. Jeg orket ikke å prøve å blunde på øyet en gang, og brukte underholdningssystemet for det det var verdt. Litt mindre skjermer på B764 enn på A330 hos Delta tror jeg, men ellers var utvalget det samme.


N828MH før avgang til Amsterdam.


Kabinen på Deltas 767-400. Setene var gode, men skjermene noe små.


Middagen var kylling i barbecue-saus. Det smakte helt greit.


Dette var frokosten før landing i Amsterdam. Lite, men godt.

Det ble ei lang natt, men med landing noe før tiden. Etter å ha ventet et kvarter på ledig gate kom vi oss ut av flyet og fant første KLM-automat der vi ordnet boardingpass for det siste strekket. Nå hadde vi nesten fire timer å vente for avgang, så kursen ble satt gjennom pass og sikkerhetskontroll og til Servisair sin betalings-lounge der jeg dro Diners-kortet for siste gang på turen. Denne loungen har ingen vinduer mot omverdenen, men det var et fint sted å sitte med gode stoler og lademuligheter. Tappet en øl - man kunne velge mellom Jupiler og Hoegaarden - og senere en kaffe og slappet mer og mer av.


Begrenset serveringstilbud hos Servisair, men greit nok når man bare er sliten og vil slappe av i fred og ro.


Klart for turens siste leg med PH-BXH til Oslo.


Mandag 06 April 14:45 KL1147 AMS-OSL, Boeing 737-800 PH-BHX, Sete 19 A og B.

Vi kom oss av gårde mot Oslo noen minutter forsinka etter en lang taxitur til Polderbaan og noe venting i kø for å lette. Nå var jeg så trøtt at jeg droppet serveringen, og satte meg tilbake i mitt midtsete og sovnet ganske fort. Da jeg våknet så jeg atter slike kvitkledde fjell og daler i Norge i et nydelig påskevær. Vi landet fra nord etter en runde over Randsfjorden og Mjøsa, kom oss ut av flyet og ruslet bort til bagasjebåndet, der hele området var stappe fullt av folk.


Pir Nord på Gardermoen så ut til å nærme seg ferdig på utsiden, ihvertfall.

Mens vi ventet på bagasjen ble vi ropt opp og bedt om å ta oss en tur bort til Aviator. Jeg skjønte med en gang hva dette betød, og angret bittert på at jeg hadde pakka ned jakka med husnøklene i den ene kofferten. Hos Aviator traff vi to hyggelige unge damer som fortalte at de hadde fått beskjed om at den ene av koffertene våre hadde blitt igjen i Atlanta, og bad oss komme tilbake når vi hadde hentet den andre på båndet. Da var det med en viss spenning jeg ventet ved båndet på hvilken av koffertene som hadde kommet med. Heldigvis var det kofferten med nøklene i, og etter å ha skrevet turens andre rapport på manglende bagasje, rakk vi akkurat første tog hjem. Den andre kofferten ble effektivt kjørt hjem til oss kvelden etter. Det er bare å sende Deltas avdeling i Tampa på kurs hos Aviator - slik skal det nemlig gjøres.


Blant alle Florida-turene våre skiller denne seg helt klart ut som den med mest problemer. Som sagt hadde jeg en finfin opplevelse med Delta til Seattle i fjor, men denne gangen synes jeg de klønet det veldig til. Etter å ha blitt "stood up" i Clearwater var jeg fast bestemt på at dette selskapet skal jeg aldri mer ha noe mer med å gjøre. Når jeg nå har fått kjølt meg ned er ikke konklusjonen så bastant. Både Amsterdam, Atlanta og Tampa er gode og effektive flyplasser. Men jeg liker veldig dårlig å bare miste setereservasjonene sånn uten videre. Skal jeg sitte i midten over dammen kan jeg likegodt bestille plass bak i treseterne hos Norwegian og samtidig unngå alle flybyttene med risiko for forsinket bagasje. Vi får se til neste år hvem som får æren av å frakte oss over igjen.
 
Last edited:
Takk for en fin rapport.

Viste rapporten til jentene som jobbet på ankomst den dagen og de takker for komplimentet :D
 
You must log in or register to reply here.
Back
Top