Man våknet i New York, dusjet, spiste frokost, fikk pakket ferdig, og kom seg ned i resepsjonen. En doorman hadde allerede samlet det meste av bagasjen på en slik gulltralle, og forsvunnet inn i heisen med denne da vi stod i kø for å sjekke ut. Da vi var ferdige med det, gikk vi ut, og bagasjen lå allerede plassert inni en gul taxi, og det var bare å sette seg inn, og be om å bli kjørt til Penn Station.
Forøvrig vil jeg faktisk anbefale Roosevelt Hotel, om man får det til en brukbar pris. Veldig hyggelig betjening. Jeg leste en anmeldelse på Tripadvisor, hvor vedkommende følte at consiergene forsøkte å "presse" folk til å bestille bil via slike limo-selskaper, men jeg fikk et helt motsatt inntrykk. Den ene gangen, da vi skulle på teater, ble vi anbefalt å ta t-banen, og da vi skulle til Penn Station, anbefalte de taxi.
Etter litt køståing bortover 45h st, gjennom Times Square, og nedover 6th Ave (samt bespisning av et hardkokt egg - det var det sjåføren som stod for) ble vi satt av utenfor Penn Station. Vi kom oss inn, og en utprintet strekkode ble scannet på en Quicktrack-kiosk, og fire papirbilletter kom ut, for Amtraks rute 125 til Washington DC, med avgang 11:35. Klokken var da litt over 11, og siden sporet (eller gate om man vil) ble offentliggjort først 15 minutter før, var det bare å stå og vente. Det ble så offentliggjort at vi skulle dra fra spor 13, og ca. alle de andre som skulle være med det toget, stod klar rett før oss. Taktikken vår var egentlig og være kjapt ute, for å evt. kunne sikre oss to to-setere, men vi var visst ikke de eneste. Det å reise uten mulighet til å sjekke inn bagasje er forresten noe dritt, når en har en vanlig koffert, en gitarkasse, laptopveske samt kameraveske.
Men, vi kom oss nå ned på sporet, og inn i en vogn, hvor alle muligheter for to "hele" tosetere var long gone, og ikke fristet det så veldig å prøve å gå gjennom resten av toget heller, så vi fikk lempet bagsjen opp i noen hyller, og fant seter sånn at vi hvertfall satt noenlunde samlet. "Oss tre" satt etterhverandre på hvert vårt midtgangsete, mens tante satt på motsatt side, ovenfor min mor, som satt i midten av oss tre.
Ikke stort skjedde underveis, annet enn at mor og tante plutselig forsvant, og kom tilbake med brus og cheeseburger til meg
Vi rullet etterhvert inn til Washingtons Union Station etter tre timer og førti minutter, klokken 15 lokal tid, akkurat på rute. Kom oss av, og fant en taxi, stor nok til alle fire med bagasje, og ba om å bli kjørt til "Marriot at the Metro Center", noe han gjorde kjapt og effektivt.
Nok en doorman kom med gulltralle og fikk samlet bagasjen på den, mens vi tok oss av innsjekking. Da vi var ferdige med det, kom mannens kollega, og tok med seg gultralla etter oss - eller, jeg og dørmannen forsvant inn i en heis, mens de andre syntes de ville ta en annen heis, så jeg og dørmannen ble stående og prate om hvor jeg var fra, hvor mange ganger jeg hadde vært i USA, og etterhvert var vi nesten bestekamerater. Han bar sågar koffertene helt inn på de respektive rommene, og vi var fornøyd med det.
En ting som jeg forøvrig glemte å nevne tidligere i tråden, var at når vi satt og spiste middag i går kveld, kom det plutselig et helt brannvesen inn i bygningen, med røykdykkerutstyr og slanger og greier. Det skulle ikke bli det siste møtet vi hadde med et lokalt brannvesen under middagsspisninge på denne turen.
Vi hadde sett HRC fra taxien på veg til hotellet, og vi ble faktisk enige om å ta middagen der. Vi fant ut at det var to kvartaler den vegen, og så to kvartaler den vegen. Forøvrig ligger HRC på E street, noe en Springsteen-fan som meg selvsagt la merke til
. Jaggumeg dukket ikke Sjefen sjøl også opp på video-skjermen hele to ganger under middagen.
Så som så førsteinntrykk. Først ble vi vist til bordet, med beskjed om at "your waiter will be here shortly". Sure, det er standard prosedyre. Så kom det en annen dame, og fortalta at nå, nå var det like før waiteren vår skulle komme, og så lurte hun på om hun kunne ta opp drikkebestilling så lenge. Damene gikk for Diet Pepsi, mens jeg tenkte å kline til med en Long Island Iced Tea. Da ville damen se leg, og det eneste jeg hadde på meg, var bankkortet dfra DnbNor. Det funket visst ikke, og etter en beklagelse fra både damen, og restaurantsjefen, gikk jeg for Pepsi. Han var selvsagt klar over at jeg så ut som om jeg var langt over 21, men om det ble kontroll, så hadde han et problem, men han hadde visstnok satt i gang en såkalt "petition" for å fjerne det kravet om at man måtte ha leg om man så voksen ut -eller noe sånt.
Så dukket en-eller-anne dame opp igjen, men en kar som het Thomas, som skulle være vår waiter, og hun forklarte han så at det skulle være tre Diet, og en Regular Pepsi på bordet - flott! Du tok altså opp bestilling, bare for å fortelle det videre til han når han allikevel stod foran bordet vårt, istedenfor å faktisk hente den selv?
Drikke kom uansett etterhvert, og mat ble også bestilt - selv gikk jeg for en burgervariant med eple (!) på. Hadde aldri sett noe sånt før, men ble positivt overrasket. Det stod også en "local" variant på menyen, som sa skulle inneholde lokale ingredienser. Jeg tok meg da i å lure på hvordan den ville vært i Oslo:kjøttkake med geitost?
Innimellom bestilling og mottaking av mat, fikk vi også beskjed om at vi bare måtte gå rundt og kikke på all "pynten" på veggene - var det et hint om at maten ville ta lang tid?
Maten kom uansett etterhvert, og det var vel omtrent midt i et forsøk på å gi ketchupflasken til enten min mor eller min søster - begge insisterte på at den andre skulle få den først - at det ble action: En mann et par bord unna fikk plutselig en form for anfall, og det hele så ganske dramatisk ut. Vi satt da akkurat så langt unna at vi ikke satt "i veien" når de begynte å dytte unna bord når de skulle få lagt mannen ned på gulvet i stabilt sideleie. Etterhvert kom så det lokale brannvesenet - i ambulanseform -og tok seg av mannen, med oksygenmasker og det som var, og mannen ble til slutt trillet ut på båre. Litt i overkant dramatisk, men det så heldigvis ut til å gå bra med fyren.
Vi fikk heldigvis spist opp, og Thomas tok seg opp, med hyppige re-fills av drikke. Det ble dog bestemt at vi skulle ta desserten et annet sted, da stedet tydeligvis ikke falt helt i smak hos de "voksne", mtp. støynivå og (mangel på) avlsapningsfaktor. Regningen ble betalt, jeg fikk med meg et par t-skjorter, før vi gikk en liten runde og bl.a. fikk kikket på Det Hvite Hus, før vi endte opp i hotellrestauranten for litt is. Deretter ble den nok en liten traskerunde, før det ble tatt kvelden. Klarte også å få "two for the prize of one" på brusautomaten i gangen - antageligvis fordi forrige mann hadde glemt å ta med brusen sin, eller noe.
Nå er det kveld i WAS, morgendagen bringer mest sannsynlig sightseeing, og forhpåpentligvis litt OLCI'ing.
Forøvrig vil jeg faktisk anbefale Roosevelt Hotel, om man får det til en brukbar pris. Veldig hyggelig betjening. Jeg leste en anmeldelse på Tripadvisor, hvor vedkommende følte at consiergene forsøkte å "presse" folk til å bestille bil via slike limo-selskaper, men jeg fikk et helt motsatt inntrykk. Den ene gangen, da vi skulle på teater, ble vi anbefalt å ta t-banen, og da vi skulle til Penn Station, anbefalte de taxi.
Etter litt køståing bortover 45h st, gjennom Times Square, og nedover 6th Ave (samt bespisning av et hardkokt egg - det var det sjåføren som stod for) ble vi satt av utenfor Penn Station. Vi kom oss inn, og en utprintet strekkode ble scannet på en Quicktrack-kiosk, og fire papirbilletter kom ut, for Amtraks rute 125 til Washington DC, med avgang 11:35. Klokken var da litt over 11, og siden sporet (eller gate om man vil) ble offentliggjort først 15 minutter før, var det bare å stå og vente. Det ble så offentliggjort at vi skulle dra fra spor 13, og ca. alle de andre som skulle være med det toget, stod klar rett før oss. Taktikken vår var egentlig og være kjapt ute, for å evt. kunne sikre oss to to-setere, men vi var visst ikke de eneste. Det å reise uten mulighet til å sjekke inn bagasje er forresten noe dritt, når en har en vanlig koffert, en gitarkasse, laptopveske samt kameraveske.
Men, vi kom oss nå ned på sporet, og inn i en vogn, hvor alle muligheter for to "hele" tosetere var long gone, og ikke fristet det så veldig å prøve å gå gjennom resten av toget heller, så vi fikk lempet bagsjen opp i noen hyller, og fant seter sånn at vi hvertfall satt noenlunde samlet. "Oss tre" satt etterhverandre på hvert vårt midtgangsete, mens tante satt på motsatt side, ovenfor min mor, som satt i midten av oss tre.
Ikke stort skjedde underveis, annet enn at mor og tante plutselig forsvant, og kom tilbake med brus og cheeseburger til meg
Vi rullet etterhvert inn til Washingtons Union Station etter tre timer og førti minutter, klokken 15 lokal tid, akkurat på rute. Kom oss av, og fant en taxi, stor nok til alle fire med bagasje, og ba om å bli kjørt til "Marriot at the Metro Center", noe han gjorde kjapt og effektivt.
Nok en doorman kom med gulltralle og fikk samlet bagasjen på den, mens vi tok oss av innsjekking. Da vi var ferdige med det, kom mannens kollega, og tok med seg gultralla etter oss - eller, jeg og dørmannen forsvant inn i en heis, mens de andre syntes de ville ta en annen heis, så jeg og dørmannen ble stående og prate om hvor jeg var fra, hvor mange ganger jeg hadde vært i USA, og etterhvert var vi nesten bestekamerater. Han bar sågar koffertene helt inn på de respektive rommene, og vi var fornøyd med det.
En ting som jeg forøvrig glemte å nevne tidligere i tråden, var at når vi satt og spiste middag i går kveld, kom det plutselig et helt brannvesen inn i bygningen, med røykdykkerutstyr og slanger og greier. Det skulle ikke bli det siste møtet vi hadde med et lokalt brannvesen under middagsspisninge på denne turen.
Vi hadde sett HRC fra taxien på veg til hotellet, og vi ble faktisk enige om å ta middagen der. Vi fant ut at det var to kvartaler den vegen, og så to kvartaler den vegen. Forøvrig ligger HRC på E street, noe en Springsteen-fan som meg selvsagt la merke til
. Jaggumeg dukket ikke Sjefen sjøl også opp på video-skjermen hele to ganger under middagen.Så som så førsteinntrykk. Først ble vi vist til bordet, med beskjed om at "your waiter will be here shortly". Sure, det er standard prosedyre. Så kom det en annen dame, og fortalta at nå, nå var det like før waiteren vår skulle komme, og så lurte hun på om hun kunne ta opp drikkebestilling så lenge. Damene gikk for Diet Pepsi, mens jeg tenkte å kline til med en Long Island Iced Tea. Da ville damen se leg, og det eneste jeg hadde på meg, var bankkortet dfra DnbNor. Det funket visst ikke, og etter en beklagelse fra både damen, og restaurantsjefen, gikk jeg for Pepsi. Han var selvsagt klar over at jeg så ut som om jeg var langt over 21, men om det ble kontroll, så hadde han et problem, men han hadde visstnok satt i gang en såkalt "petition" for å fjerne det kravet om at man måtte ha leg om man så voksen ut -eller noe sånt.
Så dukket en-eller-anne dame opp igjen, men en kar som het Thomas, som skulle være vår waiter, og hun forklarte han så at det skulle være tre Diet, og en Regular Pepsi på bordet - flott! Du tok altså opp bestilling, bare for å fortelle det videre til han når han allikevel stod foran bordet vårt, istedenfor å faktisk hente den selv?
Drikke kom uansett etterhvert, og mat ble også bestilt - selv gikk jeg for en burgervariant med eple (!) på. Hadde aldri sett noe sånt før, men ble positivt overrasket. Det stod også en "local" variant på menyen, som sa skulle inneholde lokale ingredienser. Jeg tok meg da i å lure på hvordan den ville vært i Oslo:kjøttkake med geitost?
Innimellom bestilling og mottaking av mat, fikk vi også beskjed om at vi bare måtte gå rundt og kikke på all "pynten" på veggene - var det et hint om at maten ville ta lang tid?
Maten kom uansett etterhvert, og det var vel omtrent midt i et forsøk på å gi ketchupflasken til enten min mor eller min søster - begge insisterte på at den andre skulle få den først - at det ble action: En mann et par bord unna fikk plutselig en form for anfall, og det hele så ganske dramatisk ut. Vi satt da akkurat så langt unna at vi ikke satt "i veien" når de begynte å dytte unna bord når de skulle få lagt mannen ned på gulvet i stabilt sideleie. Etterhvert kom så det lokale brannvesenet - i ambulanseform -og tok seg av mannen, med oksygenmasker og det som var, og mannen ble til slutt trillet ut på båre. Litt i overkant dramatisk, men det så heldigvis ut til å gå bra med fyren.
Vi fikk heldigvis spist opp, og Thomas tok seg opp, med hyppige re-fills av drikke. Det ble dog bestemt at vi skulle ta desserten et annet sted, da stedet tydeligvis ikke falt helt i smak hos de "voksne", mtp. støynivå og (mangel på) avlsapningsfaktor. Regningen ble betalt, jeg fikk med meg et par t-skjorter, før vi gikk en liten runde og bl.a. fikk kikket på Det Hvite Hus, før vi endte opp i hotellrestauranten for litt is. Deretter ble den nok en liten traskerunde, før det ble tatt kvelden. Klarte også å få "two for the prize of one" på brusautomaten i gangen - antageligvis fordi forrige mann hadde glemt å ta med brusen sin, eller noe.
Nå er det kveld i WAS, morgendagen bringer mest sannsynlig sightseeing, og forhpåpentligvis litt OLCI'ing.
