Russland og Aeroflot

[DCHalvorsen]

I slutten av juli gikk årets tradisjonelle sommertur til Russland, til bilbyen Toljatti ved Volga, cirka 1000 kilometer sørøst for Moskva, i år med SAS fra Bergen til Oslo og Aeroflot videre, først til Moskva Shermetyevo og derfra til flyplassen Kurumoch ved Samara. Billett var bestilt i god tid på Widerøe, og jeg hadde i år gått opp et par tusenlapper i pris for å få kortest mulig reisetid. Rundt 6000 for en tur/retur endte sluttsummen på. Å ha kort korrespondansetid i Moskva på bortreisen og i Oslo på hjemreisen skulle gi seg utslag i nervøsitet, frustrasjoner, løping og svette. Mer om det etter hvert.

Avgangen min fra BGO var SK 252 klokken 09.20. I terminalen var det halvfullt av folk og ikke kø noen steder. Var ute i god tid og rakk både en kaffe, et wienerbrød og noen artikler i ukens The Economist. Ombordstingningen i flyet startet ganske sent og var ikke ”completed” før 09.30. Forklaringen var at flyet hadde vært forsinket fra Oslo grunnet denne sommerens landeplage for reisende og flyselskaper: Mangel på flygeledere. Akkurat der og da plaget ikke det meg. Jeg hadde et par timer å gå på i Oslo, og hvor man venter er nå for så vidt ett fett. Dessuten trøstet cockpiten oss med at de skulle fly til Oslo så fort de bare kunne.

Maskinen var LN-RRG, en B738 som SAS fikk levert i 2008. Jeg satt på seterad 6 og fikk en flat knyttneve ned mellom kneet og setet foran. Mener at noen i kabinen sa at det skulle være 111 reisende på denne flighten. Det var om ikke annet en del ledige midtseter å se rundt om, inkludert det ved siden av meg.

Serveringen av gratis te og kaffe kom i gang, men akkurat i dag tror jeg ikke de kom gjennom hele kabinen. Dels var det en del spørsmål fra bekymrede reisende om korrespondanser videre, og dels var det litt salg der folk først skulle høre hva de hadde, så bestemme seg, så surre med store pengesedler eller kort som tok tid osv. På setet foran meg satt en fransk dame som med den største selvfølgelighet henvendte seg på fransk til en av kabinbesetningen med et langt spørsmål. Det varmet fremmedspråklærerhjertet mitt da svaret med den samme selvfølgelighet kom på fransk og var langt og utførlig.

De fløy oss til Oslo på en halvtime. På vei inn mot gate fikk de med knappe korrespondanser beskjed om gate til flyene sine og at de måtte skynde seg. Det var først og fremst et fly til Bodø og et til Paris det stod om. Da midtgangen stod pakket av folk som ventet på at utgangsdørene skulle åpnes, tråklet en franskmann seg behendig forbi alle sammen for å komme først ut av flyet. Men til ingen nytte. Vi hadde lagt til på utland og skulle med buss over til innland. Samme franskmann satt med dagens lengste ansikt i bussen og ventet på at alle sullikene med god tid skulle somle seg av flyet. Siden så jeg ham i friskt trav inne på terminalen.


Knappe to timer senere satt jeg ute ved en av 50-gatene og irriterte meg over at ombordstigningen til Moskva-flyet tilsynelatende aldri kom i gang til tross for at flyet hadde stått der en stund og gaten hadde vært bemannet lenge. Noen beskjed gav de ikke, og på skjermene var det ingen forsinkelser. Istanbul-flyet til Turkish like ved hadde om ikke annet fått utsatt avgangen sin fra 12.35 til 12.50. Da det nærmet seg rutemessig avgang til SU 2231 klokken 12.30, begynte det endelig å skje noe, og det ble en lang kø frem mot skranken. Men for en tid de tok seg med den enkelte reisende…

Aeroflot tilbyr nå online check in, og i går kveld hadde jeg sjekket meg selv inn helt til Samara og valgt seter og trykket ut to ark med boardingcard. Da jeg leverte arket til gateagenten ble hun helt i villrede. – Hva gjør jeg med denne, spurte hun han som stod sammen med henne. Han gav seg til å lete gjennom en hel bunke boardingcard de hadde liggende. Til slutt fant han et som lød på mitt navn og rev av talongen til meg. Jeg spurte om de ikke aksepterte selvprintede boardingcard. Jo, sa han, de gjorde nå det, men de hadde likevel printet ut disse vanlige kortene for de som ikke hadde slike.

Så skulle hun første se passet mitt for å sjekke visumet. Hun ble stående lenge og se på det og spurte så litt betuttet når jeg skulle tilbake igjen fra Russland, denne gangen. – Den dagen visumet går ut, svarte jeg. Åja, svarte hun og gav meg passet med en meget usikker mine i ansiktet. Hoderystende gikk jeg ned tuben mot flyet. Skulle de romstere slik med hver og en av de reisende, så ville flyet kanskje komme seg av gårde om en time eller to. I enden av tuben ble jeg stoppet av en av de kabinansatte. På lytefritt norsk viste han til et stort bord med aviser og kunne anbefale dagsferske norsk og engelske aviser. Det lå mange russiske aviser også på bordet, og jeg sa at jeg kunne såpass russisk at det gikk greit med en slik også og grep dagens utgave av Izvestija.

I flyet satt de få som hadde kommet seg om bord, det var ingen kø eller trengsel i midtgangen og all verdens tid til å plassere håndbagasje, ta av seg jakken og å sette seg ned. Og i minuttene som fulgte kom en og annen reisende dinglende i ro og mak. Forbitret tenkte jeg at nå ryker korrespondansen i SVO så det holder og jeg sendte sågar sms til vertskapet mitt i Russland om at de måtte ta høyde for en plan B om når jeg skulle hentes på KUF. Men så må det ha skjedd noe opp ved gaten, for plutselig kom det reisende i horder, og det ble stor trengsel i midtgangen.

 

[DCHalvorsen]

Push Back fulgte klokken 13.13, tre kvarter etter ordinær avgangstid. Cockpiten lovet å fly oss på to timer til Moskva. (Den lovnaden holdt på minuttet: Vi tok av 13:23 fra OSL og landet nøyaktig kl 17.23 (15.23 CET) på SVO).

Jeg trives godt som reisende hos Aeroflot. Flyet i dag var VP-BDM, en A319 fra 2003 med navn etter den russiske komponisten Borodin. (Alle Aeroflots maskiner har navn etter russiske kulturpersonligheter og vitenskapsmenn). Jeg satt på seterad 7 og knyttnevetesten bestod med glans. Serveringen var som vanlig: Først kom drikkevognen med en enhet til hver, enten en 0,33 brus eller et pappkrus juice. Etter en stund kom maten: Skål med salat, ostestykke, røkt skinke og marinert kylling og en skål med stort kakestykke (russere er noen søtmomser) samt et par stykker brød og smør. Til maten kan man velge mellom te eller kaffe. I Russland er man nok litt flinkere med te enn med kaffe.

Belegget om bord var bra. Brorparten av de reisende var kanskje slike som representerer norsk-russiske forretnings- og familieforbindelser. Det var dessuten en stor kontingent koreanske turister om bord. (Da fruen reiste med denne flighten i begynnelsen av juni hadde flyet omtrent vært fullt av koreanere).

Som nevnt landet vi på SVO klokken 17.23 moskvatid og var med det ca en halv time forsinket. Vi ble tatt inn til E-terminalen, og for meg var det bare å skynde seg. Først noen ganger og trapper til passkontrollen hvor mange luker var betjent og ingen kø. Mens gateagenten i Oslo hadde storundret seg over visumet mitt, så gjorde de ikke det her. Jeg ble stemplet igjennom raskt og effektivt. Så var det å ta peiling på D-terminalen og gate 02. Jeg må forresten legge til at jeg kun hadde håndbagasje, så jeg slapp å vente på bagasjen. (Ved overgang fra utland til innland må man, akkurat som på OSL ta ut bagasjen, gå gjennom tollen og sjekke inn på ny).

D- og E-terminalene ligger vegg i vegg, men det er langt å gå. Underveis ble jeg stadig tatt igjen av folk som enten øvde på 800-meteren til OL eller som var sent ute. I D var det lange køer ved bagasjeinnleveringen og jeg var glad jeg slapp å stå der. (I Russland er man riktignok ganske liberale med køsniking for folk med umiddelbare behov). Med selvprintet boardingcard kunne jeg bare gå rett i sikkerhetskontrollen. Ingen kø der, men som vanlig måtte skoene av og det var en lett håndscanning.

Gate 02 er bussgate og ombordstigningen var i full gang. Mens gateagentene i Oslo hadde gjort seg stor flid med å trykke boardingcard for folk som hadde sjekket inn selv, ble papirlefsen min her bare scannet og ut i bussen bar det. Ventet kanskje 5-10 minutter i bussen innen vi ble kjørt ut til flyet – som de siste, for i flyet satt det fullt av folk som hadde kommet med tidligere busser.

SU 1214 fra SVO til KUF gikk i rute klokken 18.25. Jeg hadde neppe nådd flyet dersom det hadde vært kø i passkontrollen, dersom jeg hadde måttet ventet på ekspedert bagasje og sjekket inn på ny. Maskinen var VQ-BBC, en A320 fra 2009. Romslig beinplass. Flyet lot til å være helt fullt på eco, på biz satt det en reisende.

Til servering fikk vi en stor plastboks som inneholdt en våtserviett, en liten kartong eplejuice og en middels baguette i grovt bakverk. Den hadde mye kjøttpålegg, sylteagurk og majones i midten og mye brød i endene. Etterpå var det en runde med te og kaffe. Servicen hos AF er preget av alvor og stor effektivitet og fraværet av småfalske smil og påtatt small talk er egentlig litt befriende.

Om selve flighten er det ikke så mye å si. Jeg satt ved vinduet på seterad 21 og kunne kikke ned på de enorme skogområdene denne delen av Russland er preget av. Men så skyet det over (under), og jeg gikk glipp av det flotte synet det alltid er når Volga åpenbarer seg i landskapet. Vi gikk inn for landing på den småslitne flyplassen KUF. Den ene av de to rullebanene var stengt og under stor oppgradering. Det kunne nok trenges for de gangene jeg har landet og tatt av fra den har den virket like hullete og humpete som en gjengs russisk landevei.

Da flyet stanset, reiste mange seg og begynte å ta ut ting av bagasjehyllene, men da kom det streng beskjed om at folk måtte sette seg igjen for flyet skulle rygges inn på oppstillingsplassen. Nesten alle satt seg igjen, men to menn ble stående. Men ikke lenge, for de omkringsittende begynte å kjefte på dem. Så kom en av kabinbesetningen rundt og lukket alle de åpne bagasjelukene, og så ble flyet ved hjelp av en gammel lastebil med påmontert stang rygget inn på oppstillingsplassen.

Så skjedde noe som er litt oppsiktsvekkende sett med norsk, eller kanskje også vestlige øyne. Over høytalerne sa de at straks business-klasse reisende Igor Ettellerannet var brakt av flyet og inn til terminalen, skulle vi andre få slippe til. Og de som stod inne ved ankomstterminalen kunne etterpå fortelle at det var kommet en minibuss med en enslig reisende lenge før de så snurten til noen av oss andre.

Men av kom vi til slutt alle og ble busset den korte veien inn til terminalen. Noen annen flytrafikk da i åttetiden om kvelden var det ikke på flyplassen.

En lang flydag var over, og det eneste jeg stilte et lite spørsmål ved i etterkant var hvordan vi i all verden kunne bli så forsinket fra Oslo.

 

[DCHalvorsen]

Hjem igjen

Tirsdag 31. juli var det tid for hjemreise etter en ukes opphold i dette landet hvor gjestfriheten er uendelig og hvor jeg kveld etter kveld gikk å la meg julaftenmett og særdeles utørst.

Første strekk var Samara – Moskva med SU 1217 KUF 06.00 – SVO 07.40. Var på flyplassen en god time i forveien, og da var innsjekk i full gang. Nå reiste jeg ikke alene, men sammen med fruen og jentungen på 20 måneder og med det både ekspedert bagasje og paraplytrille. Radig innsjekk på KUF. Midt på gulvet hadde de for øvrig en ambulerende skranke hvor folk som kun hadde håndbagasje kunne sjekke inn.

Vi fikk boardingcard frem til Oslo og beskjed om at kofferten ville bli sendt helt frem til Bergen. – Hadde det bare vært så vel, tenkte jeg i mitt stille sinn. Vi ble busset ut til flyet, og ble stående litt bak i køen av alle som skulle opp trappen. Plutselig dukker en flyplassansatt opp og bad om å få se boardingcardene. Han tok disse og paraplytrillen og ledet oss forbi hele køen av påstigende slik at vi kom raskt om bord i flyet.

Dette har jeg sett og opplevd mange ganger i Russland: Folk som står i køer og har med barn på flyplasser og så dukker det opp en eller annen serviceperson, tar med barn og pårørende og forbi hele køen. Det er glimrende service i et land hvor manglende service og likegyldige holdninger også er godt representert.

SU 1217 var det eneste flyet som ble bordet på denne tiden. KUF har et befolkningsmessig oppland som lett matcher OSL, og det sier kanskje litt om hvor mye vi flyr i Norge i forhold dersom man ser på aktiviteten på OSL i seks-halvsyvtiden en gjengs hverdagsmorgen selv midt i ferien.

Maskinen i dag var VP-BMF, en A320 levert ny til Aeroflot i 2008. Vel opp i luften ble det servert frokost: Plastboks som inneholdt en liten drikkekartong eplejuice, en våtserviett og en croissant med mye ost og skinke, samt fritt valg te/kaffe. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor de serverer croissanter. Velsmakende, ja, men så mange smuler må være en utfordring for rengjøringspersonalet.

I SVO kom vi til gate i D-terminalen. Ved utgangen fikk vi beskjed om å vente litt, så skulle vi få paraplytrillen. Fruen og jentungen fikk sitte på biz så lenge. Da den kom, ble vi av hele kabinbesetningen ønsket alt godt og god reise videre.

Vi hadde nå tre og en halv time til neste avgang, og gikk like greit til utreisekontrollen i D-terminalen. Det var lite kø der da vi kom, men plutselig ble det ganske tett med folk bak oss. Så var det over i sikkerhetskontrollen. Vi merket oss at man ikke er særlig nøye med hvor mye væske folk har med i håndbagasjen, og det er i hvert fall ingen som spør etter gjennomsiktige plastposer og at de skal være synlige.

D- og E-terminalene er store og luftige lokaler hvor butikker og serveringssteder er holdt på et fornuftig nivå. Gang- og sittearealene vender konsekvent ut mot flyplassen, og gjennom de store vinduene er det flott utsikt til all flyaktivitet. (Se for øvrig innlegg under med noen bilder).


Neste flight var SU 2230 til Oslo med avgang 11.05. Ombordstigningen begynte i god tid ved gate 34. Vi hadde fått seterad 6 som er helt inntil veggen mot biz, og jeg har merket meg det at hos SU er ofte disse veggplassene forbeholdt barnefamilier. Det fungerer egentlig ganske bra for på gulvet mellom setene og veggen er det faktisk plass til å leke litt.

For meg ble akkurat denne flyturen en imagemessig katastrofe. Rett før avgang la jeg en ryggsekk i bagasjehyllen på andre siden av midtgangen. Da jeg skulle sette meg igjen greide jeg å dunke hodet kraftig i bagasjehyllen over mitt eget sete. Det var vondt og like etter silte blodet fra hodebunnen og ned i ansiktet. Kabinbesetningen kom løpende og de fikk nokså raskt stoppet blødningen med forbindingssaker. Så spurte de, fornuftig nok, litt diskré om hvordan jeg hadde det. Jeg sa at jeg hadde det bra, men var faktisk litt redd for at de skulle ta meg av flyet. En potensiell hodeskade av denne typen en kanskje ikke det man drar i vei med på en over to timer lang flytur. Men det gikk bra, og etter en time kunne forbindingen fjernes.

Maskinen nå var VP-BDN, en A319 fra 2003. Jeg så siden ved selvsyn at eco var helt fullsatt, mens det på biz var meget god plass. Serveringen var som på bortturen: Skål med salat, ost, marinert kylling og skinke og en skål med stort kakestykke, dertil drikke, brød, smør og fritt valg kaffe/te. Dette er mat som metter for noen timer.

Så skjedde neste katastrofe. På klappbordet foran meg står en full kopp kaffe. Jentungen står ved siden av og viser ingen interesse for den, men plutselig er hun i ferd med å miste balansen og griper tak i klappbordet. Og før jeg rekker å sanse noe, har jeg fanget fullt av varm kaffe. Jeg sier aauuu og farer i været før jeg setter meg rett ned i kaffedammen igjen (skinnseter hos AF). Igjen kommer kabinbesetningen løpende, og nå får jeg omtrent en hel pakke med tørkehåndklær samt et stor tøyhåndkle til å sitte på. De var smilende og forekommende, men jeg tror de må ha sett på meg som en stor idiot, først dunker han hodet til blods og så hele kaffekoppen rett i fanget…

 

[DCHalvorsen]

Vi ankom Oslo et par minutter før ruten og hadde da akkurat en time til bergensflyet skulle gå klokken 12:40. Først var det pass- og innreisekontroll. Vi kom seint opp dit fordi vi måtte vente på paraplytrillen ved utgangen til flyet. Schengen-køen var dobbel så lang som de to på non-Schengen. Det førte til at en del Schengen-borgere stilte seg på non-Schengen, men et par politifolk var ute og advarte mot det og viste til at non-Schengen tok mye lenger tid per person enn Schengen. Og det hadde de rett i for på Schengen var det hele tiden bevegelse i køen. Det var det knapt på non-Schengen. På Schengen kom vi oss gjennom på ti minutter.

Så var det ned å finne kofferten. Vi tenkte den roterte på båndet allerede, men det gjorde den ikke. Vi delte bånd med en ankomst fra Pakistan, og det var i det hele uhyggelige mengder bagasje som ble håndtert ved dette båndet. Det var moskvabagasje også å se på båndet, men ikke vår koffert. Jeg var omtrent på vei til å etterlyse den, men så kom den ramlende.

Nå var det travelt. Innsjekk for SK 263 til Bergen var avsluttet, men en hyggelig dame kastet seg på telefonen straks vi forklarte hvorfor vi var sene, og etter mye ringing og mye venting i telefonen sa hun at det var greit. Kofferten ble merket med SHOCON og Priority. Men så var det paraplytrillen. Den var vi så vant med å ha med til flydøren at da hun sa at den måtte sendes som spesialbagasje, så ville vi nesten protestere på det. Men hun sa at slik er reglene her. Og da var det ikke annet for enn å sende den som spesialbagasje.

Forholdsvis lang kø i sikkerhetskontrollen, men vi gikk under båndene og rett til han som kontrollerte billettene. Ingen protesterte på det. Jeg kom lett gjennom kontrollen, men fruen ble stoppet så det holdt. Hun hadde i farten glemt at Aeroflot hadde utstyrt med oss med et god dagsrasjon barnemat på forskjellige glass, og disse var selvsagt pakket god ned i håndbagasjen. Alt måtte fram og alt skulle kikkes på og noe ble kontrollert med en strip på en maskin. Til slutt var det OK.

Og da var det bare for meg å ta 400 meteren til gate 16 på OL-vis. Fruen kom litt etter med jentungen på armen. Vi var i høy grad ventet, og i det vi kom inn i flyet lød det over hodene på oss ”boarding completed” mens en hel kabin av passasjerer kikket på oss og noen med bebreidende blikk som sa: Skamme dere, tenk å komme så sent til flyet…

Men de i kabinen tok godt i mot oss. Jentungen fikk et lite kosedyr, de hjalp oss med håndbagasjen og da vi i utgangspunktet hadde setene 16 D og E, ble den unge mannen som satt på F tilbudt et sete litt lenger bak i flyet slik at vi fikk treseteren for oss selv. Og da jeg litt senere fikk en kopp kaffe, som jeg holdt langt unna urolige barnehender, senket den store freden seg også om bord i SAS’ LN-RPZ.


Konklusjonen blir: Neste år går jeg heller litt ned i pris og opp i transittid. En time på SVO og OSL kan fort bli i minste laget. Hos SAS og spesielt Aeroflot har man det godt som reisende. Regler for paraplytriller forblir et mysterium. På bortreisen hadde fruen fått den med til flydør på BGO, OSL transit og SVO, og på hjemreisen på KUF og SVO, mens fra OSL var den definert som spesialbagasje.

 

[DCHalvorsen]

Her er noen bilder fra SVO terminal E tatt med en Sony Cyber Shot. Store vindusflater med jevnt rene vinduer gjør fotoforholdene her ganske gode. I motsetning til KUF, hvor man i høy grad bryr seg dersom noen tar bilder av fly, er det fritt frem her. Det var stadig folk borte og fotograferte i vinduene.

Dette er nok det mest typiske synet på SVO: En nyere Airbus i 320-serien tilhørende Aeroflot. Her er VQ-BIR, en A320 som ble levert i april 2011.

Med et litt bedre kamera kunne dette bildet blitt langt bedre. Aeroflot har tre MD-11F, og her er VP-BDQ som startet karrieren sin som passasjerfly for Garuda i 1993, men som nå har flydd frakt for SU de fire siste årene.

Den som googler kazakstanske Air Astana får raskt innblikk i et flyselskap med mange interessante (og kanskje ikke alltid like tillitsvekkende) aspekter. Her er den ene av selskapets to A321, P4-NAS (reg med tydelige norsk assosiasjoner), levert til All Nippon Airways i 1999 og til Astana i 2007. Her står den klar til avgang i flight KC 872 til Almaty – en by som alle norske skøyteinteresserte i sin tid kjente som plassen for Medeobanen.

Air Baltic har seks daglige avganger fra Riga til Moskva, tre av dem går til SVO og tre til DME. Her ankommer flight BT 424 med første morgenavgang fra Riga. Flyet er YL-BBS, en B733 fra 1999 som har vært i Baltics tjeneste siden 2009.

Mens Aeroflot er storkunde hos Airbus, holder et av de andre store russiske flyselskapene Transaero seg like trofast til Boeing med så vel nye som brukte maskiner. Hele 23 B747 har de i flåten og nye 747-8 i bestilling. Selskapets hub i Moskva er Domodedovo, men de har også trafikk til og fra SVO, fra den noe beryktede terminal F. Uansett så er 747 et særsyn i Russland. Her står EI-XLJ parkert, en maskin som ble levert til Japan Airlines i 2001 og som kom til Transaero i 2012.

Mitt inne i et stålgrått og mørkeblått miljø av SU-maskiner stod denne fargeklatten fra ukrainske Aerosvit. Den er kommet opp fra Kiev med flight VV 405 nå på morgenen og skal returnere med VV 406 til Kiev klokken 10.40. UR-KIV er en gammel 734 fra 1990 ble levert til Malaysia Airlines, med som siden og fløy en ti års tid for Air Europe, i følge airfleets.net.

På diverse reiseforum drøftes fra tid til annen interkontinentale transitreiser via SVO og mulighetene for å overnatte på terminalen. Her er ”sovekroken” i terminal E. Cirka klokken ti kom en liten delegasjon yngre menn som åpenbart representerte politiet og flyplassen og vekket de som fremdeles sov, vekket på en human og nennsom måte. De fikk også kontrollert sine dokumenter.

Og endelig han som greide å slå hull i hodet om bord i SU 2230 fra SVO til OSL. Her er humøret ganske godt, men like etter havnet kaffekoppen i fanget….

 

[LN-JTE]

Gleder meg til bildene kommer. Var en flott report med veldig god tone/formulering som gjør den lett å lese samtidig som man lett setter seg inn i situasjon. Fikk et snev av hodepine av den hattehylle episoden

Hilsen fra Milano

 

[AirbusTrond]

Fin beskrivelse og veldig underholdende. Ser fram til blodige bilder - eller helst bilder av store kakestykker!

 

[FlightDeck]

Takk for interessant rapport med fine bilder og gode beskrivelser. Du skriver så godt at bilder egentlig ikke er nødvendig! Det var godt du ble tatt hånd om for slike uhell kommer sjelden alene.

 

[DCHalvorsen]

Takker for hyggelige tilbakmeldinger. Når det gjelder bilder så har jeg etterhvert slått meg til ro med at noen stor tripreportfotograf blir jeg nok aldri.

Det jeg savner selv i denne rapporten er noen bilder fra Kurumoch flyplass, men det er vakter alle steder der, og i beste sovjetstil liker de ikke folk som tar bilder. Jeg forstår ikke helt hvorfor, for noe militær aktivitet er det, så vidt jeg har sett, ikke på KUF.

Derimot hugges det Tu 154-maskiner rett i glaningen på det reisende publikum. Etter at Samara Airlines og Air Union gikk konkurs høsten 2008, ble mange av flyene hensatt på KUF. For hvert år har de sett litt mer miserable ut, og nå var en maskinene under opphugging like ved ankomstterminalen. Noe vakkert syn var det ikke.

 

[Discus]

Takk for flott rapport, som ble enda litt bedre når du toppet med bildene.