Riding on a British Airways plane –pt.3 – The Frantic 4 rides again
Det sies at alle gode trilogier kommer i tre, så ca. 4 år etter de to første delene, kommer endelig tredje kapittel i serien «Riding on a British Airways plane. Etter at del en gikk til London og del 2 til Dublin, går del tre igjen til London.
Tittelen på TR’en, stammer fra den tiden jeg alltid brukte sangtitler, og er en lettere omskrevet tekstlinje fra låta «Paper Plane» av Status Quo, som går: «Riding on a long blue paper plane» (Jada, de drev med noe slimoppløsende greier i nesa på den tiden).
Men selv om alle gode ting er tre, så er det med det fjerde det skal skje
.
I likhet med en drøss andre band, har Status Quo hatt noen mannskapsbytter opp i gjennom, og per i dag er det kun gitaristene Francis Rossi og Rick Parfitt som er igjen fra de tok navnet Status Quo (og kun Francis Rossi igjen helt fra børjan i 1962). Besetningen som herjet på 70-tallet, og som slo igjennom med boogierock-stilen, ble kalt «Frantic Four». Trommis John Coghlan forlot bandet plutselig mens de drev og rigget seg til i et studio tidlig på 80-tallet, mens bassist Alan Lancaster var først med på den såkalte «End of the Road»-turneen i 1984 (da de egentlig skulle gi seg), så Live Aid, før Rossi og Parfitt brukte bandnavnet sammen med ny trommis og bassist (samt tangentmann Andrew Bown som fortsatt var med siden midten av 70-tallet) og gav ut «In The Army Now»-albumet i 1986, og det ble noen heftige krangler og en rettsak ut av det, og etterpå snakket Rossi og Lancaster svært lite sammen.
Det har sågar vært et heftig diskusjonstema på det offisielle Status Quo-forumet i flere år, om hvilken besetning som ar best, og liten evne til å innse at andre kan ha en annen smak. Nuvel. (Personlig er mine tre favorittalbum fra dette årtusenet, sånn forresten).
Spol til 2010: Status Quo er på turne i Australia, der Lancaster har bodd siden 70-tallet. Han og Rossi møttes, fredspipe ble smattet på, og de var venner igjen. Det ble også spilt inn en dokumentar, med noen ekstraklipp der de spiller sammen igjen.
Spol enda litt fram: «The Legendary Frantic For line up reunites for the first and only time in 30 years»
Det som ingen trodde skulle skje, skjedde. En fire-fem konserter ble satt opp i Manchester, Wolverhampton, Glasgow og London. I ettertid har det blitt 9 konserter.
Jeg er ingen blodfan av bandet lenger, og tror på ingen måte det blir så «fett» som de som så bandet på 70-tallet tror det kommer til å bli (face the fact: de er godt over 60 alle mann), men følte at jeg måtte se det. En av London-konsertene var tom. på en lørdag, så jeg bråbestemte meg for at jeg vlle dra til London den lørdagen. Skulle jeg ikke få tak i billett, var jo uansett ikke en Londontur feil, så jeg booket.
Det skal tilstås at dette var noe jeg fant ut på jobb, og da jeg fikk ideen til dette, måtte jeg av en eller annen grunn booke med en gang, og siden jeg egentlig skulle jobbe, måtte jeg skynde meg.
Jeg visste altså at jeg skulle til London, rundt den 16. mars, og lørdag til søndag. Jeg tastet inn «LHR» i «to»-feltet, klikket meg fram til mars i kalenderen, fant riktig uke, og valgte dagen lengst nest til høyre som avreise, og den helt lengst til høyre som returdato. Bookingen ble betalt og bekreftet, og like etterpå ble det slått til på et tilbud om en upgrade til 650 kroner den ene vegen. Husker ikke helt hvilken, men tror det var returen. Samtidig booket jeg også et hotell på akkurat de samme datoene
Noen som har lagt merke til feilen ennå?
BA har altså en kalender som begynner på søndag. Jeg hadde på ren refleks valgt de to dagene helt lengst til høyre, som viste seg å være fredag og lørdag :headbang
Heldigvis har BA en 24 timers angrefrist, og man kan kansellere helt gebyrfritt innen det har gått et døgn, og jeg drøyde det til neste dag med å ringe Bremen, som har de flotte åpningstidene 9-14 på lørdager. Hos BA er det nemlig sånn at man må ringe det kontoret man «tilhører», uansett (har jeg lest, i hvert fall), så om man booker en feil på en lørdag, og det norske nummeret ikke åpner før på mandag, så aner jeg ikke hva man gjør.
Jeg fikk nå uansett ringt ned, og fikk kansellert. Jeg kan slite litt med å tolke «dårlig» engelsk via telefon, men hun svarte uansett ja på at jeg ville få tilbake alle pengene mine. Det gjorde jeg også, etter ca. to måneder.
Jeg fikk også booket nye flighter på riktige dager, og hotellet ble booket om til den riktige natten.
Noen dager etter fikk jeg også tak i konsertbillett til Frantic Four på Hammersmith Apollo, lørdag 16. mars.
Det sies at alle gode trilogier kommer i tre, så ca. 4 år etter de to første delene, kommer endelig tredje kapittel i serien «Riding on a British Airways plane. Etter at del en gikk til London og del 2 til Dublin, går del tre igjen til London.
Tittelen på TR’en, stammer fra den tiden jeg alltid brukte sangtitler, og er en lettere omskrevet tekstlinje fra låta «Paper Plane» av Status Quo, som går: «Riding on a long blue paper plane» (Jada, de drev med noe slimoppløsende greier i nesa på den tiden).
Men selv om alle gode ting er tre, så er det med det fjerde det skal skje

I likhet med en drøss andre band, har Status Quo hatt noen mannskapsbytter opp i gjennom, og per i dag er det kun gitaristene Francis Rossi og Rick Parfitt som er igjen fra de tok navnet Status Quo (og kun Francis Rossi igjen helt fra børjan i 1962). Besetningen som herjet på 70-tallet, og som slo igjennom med boogierock-stilen, ble kalt «Frantic Four». Trommis John Coghlan forlot bandet plutselig mens de drev og rigget seg til i et studio tidlig på 80-tallet, mens bassist Alan Lancaster var først med på den såkalte «End of the Road»-turneen i 1984 (da de egentlig skulle gi seg), så Live Aid, før Rossi og Parfitt brukte bandnavnet sammen med ny trommis og bassist (samt tangentmann Andrew Bown som fortsatt var med siden midten av 70-tallet) og gav ut «In The Army Now»-albumet i 1986, og det ble noen heftige krangler og en rettsak ut av det, og etterpå snakket Rossi og Lancaster svært lite sammen.
Det har sågar vært et heftig diskusjonstema på det offisielle Status Quo-forumet i flere år, om hvilken besetning som ar best, og liten evne til å innse at andre kan ha en annen smak. Nuvel. (Personlig er mine tre favorittalbum fra dette årtusenet, sånn forresten).
Spol til 2010: Status Quo er på turne i Australia, der Lancaster har bodd siden 70-tallet. Han og Rossi møttes, fredspipe ble smattet på, og de var venner igjen. Det ble også spilt inn en dokumentar, med noen ekstraklipp der de spiller sammen igjen.
Spol enda litt fram: «The Legendary Frantic For line up reunites for the first and only time in 30 years»
Det som ingen trodde skulle skje, skjedde. En fire-fem konserter ble satt opp i Manchester, Wolverhampton, Glasgow og London. I ettertid har det blitt 9 konserter.
Jeg er ingen blodfan av bandet lenger, og tror på ingen måte det blir så «fett» som de som så bandet på 70-tallet tror det kommer til å bli (face the fact: de er godt over 60 alle mann), men følte at jeg måtte se det. En av London-konsertene var tom. på en lørdag, så jeg bråbestemte meg for at jeg vlle dra til London den lørdagen. Skulle jeg ikke få tak i billett, var jo uansett ikke en Londontur feil, så jeg booket.
Det skal tilstås at dette var noe jeg fant ut på jobb, og da jeg fikk ideen til dette, måtte jeg av en eller annen grunn booke med en gang, og siden jeg egentlig skulle jobbe, måtte jeg skynde meg.

Jeg visste altså at jeg skulle til London, rundt den 16. mars, og lørdag til søndag. Jeg tastet inn «LHR» i «to»-feltet, klikket meg fram til mars i kalenderen, fant riktig uke, og valgte dagen lengst nest til høyre som avreise, og den helt lengst til høyre som returdato. Bookingen ble betalt og bekreftet, og like etterpå ble det slått til på et tilbud om en upgrade til 650 kroner den ene vegen. Husker ikke helt hvilken, men tror det var returen. Samtidig booket jeg også et hotell på akkurat de samme datoene
Noen som har lagt merke til feilen ennå?
BA har altså en kalender som begynner på søndag. Jeg hadde på ren refleks valgt de to dagene helt lengst til høyre, som viste seg å være fredag og lørdag :headbang
Heldigvis har BA en 24 timers angrefrist, og man kan kansellere helt gebyrfritt innen det har gått et døgn, og jeg drøyde det til neste dag med å ringe Bremen, som har de flotte åpningstidene 9-14 på lørdager. Hos BA er det nemlig sånn at man må ringe det kontoret man «tilhører», uansett (har jeg lest, i hvert fall), så om man booker en feil på en lørdag, og det norske nummeret ikke åpner før på mandag, så aner jeg ikke hva man gjør.
Jeg fikk nå uansett ringt ned, og fikk kansellert. Jeg kan slite litt med å tolke «dårlig» engelsk via telefon, men hun svarte uansett ja på at jeg ville få tilbake alle pengene mine. Det gjorde jeg også, etter ca. to måneder.
Jeg fikk også booket nye flighter på riktige dager, og hotellet ble booket om til den riktige natten.
Noen dager etter fikk jeg også tak i konsertbillett til Frantic Four på Hammersmith Apollo, lørdag 16. mars.