PEK-FNJ
- Thread starter ILS2
- Start date
Se også denne fra en liknende tur: http://www.airliners.net/aviation-forums/trip_reports/read.main/171600/
http://www.dprk.bplaced.de/Documents/NordkoreaTermine2010.pdf
Kan maile deg mer info på engelsk om ønskelig.
Fly OSL-PEK kommer i tillegg.
Den turen til €850 blir nok litt for kort. De øvrige reisene har stort sett det samme innhold og priser som jeg allerede har funnet. Må nok ta en tur på oppunder en uke når jeg først er på de traktene synes jeg, koster ikke så altfor mye ekstra. Er et år til jeg drar regner jeg med, men fint å samle mest mulig info så tidlig som mulig.
Nord Korea Del 13
Besøk på den svenske ambassaden
Etter en to års pause fra denne rapporten, er det på tide å fullføre det jeg har startet.
Når man er i Nord Korea på en slik tur, føler man seg veldig isolert. Ikke hadde vi tilgang til internett, og telefonsamtaler kostet 8 Euro per minutt (måtte ringe fra resepsjonen). Sånn sett passet det derfor fint da vi fikk muligheten til å avlegge den svenske ambassaden et besøk. Dette var opprinnelig ikke på programmet, men p.g.a. at deler av det planlagte opplegget utgikk, spurte svenskene i gruppen om vi ikke kunne få besøke den svenske ambassaden i Pyongyang. Dette var nok en høyst uvanlig forespørsel, og guidene våre måtte rådføre seg hos høyere myndighetspersoner før vi fikk klarsignal.
Bussjåføren fraktet oss til hovedporten for ambassadeområdet, men derfra måtte vi ta beina fatt. Faktisk var dette den første og eneste gangen på hele turen der vi ikke var under oppsyn av våre guider, trolig fordi de ikke hadde adgang til området. Så der var vi, midt i Pyongyang, og trasket rundt i gatene uten å ha fått noe informasjon om hvor vi skulle gå, hvem vi skulle treffe osv. Ettersom dette var en lørdag (om jeg ikke husker feil), var det veldig rolig i området, men vi fant omsider frem til den svenske ambassaden. Denne var imidlertid stengt, og det var ingen som svarte når man ringte på. Vi fikk i grunnen en følelse av at nordkoreanerne hadde gitt blaffen i å organisere dette for oss, ev. at de ikke visste hvem de skulle kontakte. Guidene våre var nok veldig engstelig for å gjøre ting som kunne oppfattes feil av myndighetene, så derfor gjorde de trolig ingenting.
Den tyske ambassaden i Pyongyang
Akkurat da det så ut til at besøket gikk i vasken, kom faktisk en av de svenske ambassadeansatte kjørende forbi, vi stoppet henne og forklarte hvem vi var, men hun bekreftet våre mistanker; ingen hadde gitt beskjed til de om vårt besøk. Ambassadøren var dessverre utenlands, men hun inviterte oss hjem til sin private residens, noe vi selvsagt takket ja til. Vi ble tilbudt vestlige leskedrikker, og følelsen av sukker i enorme mengder var rett og slett ubeskrivelig deilig. Sukker virket nemlig å være mangelvare da vi var i landet, så en Cola har trolig aldri smakt bedre.
Den svenske ambassadens residens
Samtalen begynte noe nervøst, men da den ambassadeansatte forklarte at vi her kunne snakke helt fritt, ble stemningen mye løsere. Etter 2-3 dager i landet, bombardert med propaganda, var det ikke lett å ha kontroll på hva som var fakta og hva som var tull, og dette var en unik sjanse til å få et mer reflektert syn på samfunnet vi befant oss i. Hun mente at alle ambassadene trolig var avlyttet, men at nordkoreanerne ikke kunne gjøre noe med ev. inkriminerende informasjon de måtte få ut av det, fordi de da ville avsløre at de bedrev ulovlig avlytting. Hun fortalte oss at religionsfriheten som nordkoreanerne var så stolte av bare var tøys og tull, og vi spekulerte t.o.m. litt omkring hva som ville skje når Kim Jong-Il gikk bort (hun gjettet for øvrig riktig arvtaker).
Det som derimot gjorde størst inntrykk var en historie hun fortalte fra sommeren før (2006). Det var en fryktelig varm sommer med temperaturer opp mot 40 grader + høy luftfuktighet, og air condition var lite utbredt p.g.a. strømmangelen i landet. For å komme seg vekk fra den klamme tilværelsen i Pyongyang, ble det bestemt at den svenske ambassaden skulle på dagstur ut til kysten, der de kunne nye strandlivet for en stakket stund. Med seg på turen ville de også ha med seg de sivilt ansatte fra ambassaden (nordkoreanske statsborgere), men det var lettere sagt enn gjort.
Jeg er usikker på om jeg har nevnt dette tidligere, men bevegelsesfrihet eksisterer ikke i Nord Korea. Det betyr at man som innbygger i en by, ikke kan reise til en annen by uten særskilt tillatelse. Det finnes t.o.m. restriksjoner innenfor den samme byen, noe som selvsagt er ment å hemme kontakten mellom ”vanlige” mennesker (spredning av farlige tanker og ideer). Ingen vanlige mennesker har bil i Nord Korea, og kun de myndighetsgodkjente få får eie en sykkel. Kontrollposter var overalt i byene og på landsbygden, der papirer til folk på farten ble ubønnhørlig kontrollert. Men tilbake til saken…
For å kunne ta med seg de nordkoreanske ansatte fra ambassaden turen, måtte dagen inneholder elementer av nordkoreanske kultur- og historiestudier. De laget derfor et ”program” som inneholdt stopp ved flere monumenter m.m. på veien til stranden, der de gjorde noen superkorte stopp – som selvsagt ble loggført og dokumentert – før de fortsatte til turens egentlig mål; stranden.
En typisk kontrollpost på landsbygden. Alle som passerer må ha tillatelse.
Da de kom frem til stranden, fikk de svenske ambassadeansatte seg en opplevelse de aldri kom til å glemme. De ble vitne til at de nordkoreanske ambassadeansatte – flere av de i 50-årene – løp rundt på stranden og gråt av glede. De lekte i sanden som barn og badet i havet til tross for at de ikke kunne svømme. Bakgrunnen for denne gleden var rett og slett at dette var den første gangen i livet sitt at de hadde sett havet, noe som jo er helt absurd med tanke på deres alder (ca 50 år), samt Nord Koreas geografi (halvøy omgitt av hav). For en vanlig nordmann som er mest bekymret over høye bensinpriser og dyr alkohol, var dette en skikkelig tankevekker som satte våre ”problemer” i perspektiv.
Denne historien gjorde større inntrykk på meg ift. landets totalitære styre, enn alle artikler og bøker jeg har lest både før og etter. Det var på mange måter en utrolig fin historie, men samtidig med et veldig trist bakteppe.
Etter godt og vel halvannen times prat, måtte vi (dessverre) avslutte og gå tilbake til bussen vår på utsiden av ambassadeområdet. Jeg satte enorm pris på besøket, og følte at jeg nå var bedre rustet til å forstå alle inntrykkene vi fikk mens vi var i Nord Korea, noe jeg tror gjaldt for de fleste.
Besøk på den svenske ambassaden
Etter en to års pause fra denne rapporten, er det på tide å fullføre det jeg har startet.
Når man er i Nord Korea på en slik tur, føler man seg veldig isolert. Ikke hadde vi tilgang til internett, og telefonsamtaler kostet 8 Euro per minutt (måtte ringe fra resepsjonen). Sånn sett passet det derfor fint da vi fikk muligheten til å avlegge den svenske ambassaden et besøk. Dette var opprinnelig ikke på programmet, men p.g.a. at deler av det planlagte opplegget utgikk, spurte svenskene i gruppen om vi ikke kunne få besøke den svenske ambassaden i Pyongyang. Dette var nok en høyst uvanlig forespørsel, og guidene våre måtte rådføre seg hos høyere myndighetspersoner før vi fikk klarsignal.
Bussjåføren fraktet oss til hovedporten for ambassadeområdet, men derfra måtte vi ta beina fatt. Faktisk var dette den første og eneste gangen på hele turen der vi ikke var under oppsyn av våre guider, trolig fordi de ikke hadde adgang til området. Så der var vi, midt i Pyongyang, og trasket rundt i gatene uten å ha fått noe informasjon om hvor vi skulle gå, hvem vi skulle treffe osv. Ettersom dette var en lørdag (om jeg ikke husker feil), var det veldig rolig i området, men vi fant omsider frem til den svenske ambassaden. Denne var imidlertid stengt, og det var ingen som svarte når man ringte på. Vi fikk i grunnen en følelse av at nordkoreanerne hadde gitt blaffen i å organisere dette for oss, ev. at de ikke visste hvem de skulle kontakte. Guidene våre var nok veldig engstelig for å gjøre ting som kunne oppfattes feil av myndighetene, så derfor gjorde de trolig ingenting.
Den tyske ambassaden i Pyongyang
Akkurat da det så ut til at besøket gikk i vasken, kom faktisk en av de svenske ambassadeansatte kjørende forbi, vi stoppet henne og forklarte hvem vi var, men hun bekreftet våre mistanker; ingen hadde gitt beskjed til de om vårt besøk. Ambassadøren var dessverre utenlands, men hun inviterte oss hjem til sin private residens, noe vi selvsagt takket ja til. Vi ble tilbudt vestlige leskedrikker, og følelsen av sukker i enorme mengder var rett og slett ubeskrivelig deilig. Sukker virket nemlig å være mangelvare da vi var i landet, så en Cola har trolig aldri smakt bedre.
Den svenske ambassadens residens
Samtalen begynte noe nervøst, men da den ambassadeansatte forklarte at vi her kunne snakke helt fritt, ble stemningen mye løsere. Etter 2-3 dager i landet, bombardert med propaganda, var det ikke lett å ha kontroll på hva som var fakta og hva som var tull, og dette var en unik sjanse til å få et mer reflektert syn på samfunnet vi befant oss i. Hun mente at alle ambassadene trolig var avlyttet, men at nordkoreanerne ikke kunne gjøre noe med ev. inkriminerende informasjon de måtte få ut av det, fordi de da ville avsløre at de bedrev ulovlig avlytting. Hun fortalte oss at religionsfriheten som nordkoreanerne var så stolte av bare var tøys og tull, og vi spekulerte t.o.m. litt omkring hva som ville skje når Kim Jong-Il gikk bort (hun gjettet for øvrig riktig arvtaker).
Det som derimot gjorde størst inntrykk var en historie hun fortalte fra sommeren før (2006). Det var en fryktelig varm sommer med temperaturer opp mot 40 grader + høy luftfuktighet, og air condition var lite utbredt p.g.a. strømmangelen i landet. For å komme seg vekk fra den klamme tilværelsen i Pyongyang, ble det bestemt at den svenske ambassaden skulle på dagstur ut til kysten, der de kunne nye strandlivet for en stakket stund. Med seg på turen ville de også ha med seg de sivilt ansatte fra ambassaden (nordkoreanske statsborgere), men det var lettere sagt enn gjort.
Jeg er usikker på om jeg har nevnt dette tidligere, men bevegelsesfrihet eksisterer ikke i Nord Korea. Det betyr at man som innbygger i en by, ikke kan reise til en annen by uten særskilt tillatelse. Det finnes t.o.m. restriksjoner innenfor den samme byen, noe som selvsagt er ment å hemme kontakten mellom ”vanlige” mennesker (spredning av farlige tanker og ideer). Ingen vanlige mennesker har bil i Nord Korea, og kun de myndighetsgodkjente få får eie en sykkel. Kontrollposter var overalt i byene og på landsbygden, der papirer til folk på farten ble ubønnhørlig kontrollert. Men tilbake til saken…
For å kunne ta med seg de nordkoreanske ansatte fra ambassaden turen, måtte dagen inneholder elementer av nordkoreanske kultur- og historiestudier. De laget derfor et ”program” som inneholdt stopp ved flere monumenter m.m. på veien til stranden, der de gjorde noen superkorte stopp – som selvsagt ble loggført og dokumentert – før de fortsatte til turens egentlig mål; stranden.
En typisk kontrollpost på landsbygden. Alle som passerer må ha tillatelse.
Da de kom frem til stranden, fikk de svenske ambassadeansatte seg en opplevelse de aldri kom til å glemme. De ble vitne til at de nordkoreanske ambassadeansatte – flere av de i 50-årene – løp rundt på stranden og gråt av glede. De lekte i sanden som barn og badet i havet til tross for at de ikke kunne svømme. Bakgrunnen for denne gleden var rett og slett at dette var den første gangen i livet sitt at de hadde sett havet, noe som jo er helt absurd med tanke på deres alder (ca 50 år), samt Nord Koreas geografi (halvøy omgitt av hav). For en vanlig nordmann som er mest bekymret over høye bensinpriser og dyr alkohol, var dette en skikkelig tankevekker som satte våre ”problemer” i perspektiv.
Denne historien gjorde større inntrykk på meg ift. landets totalitære styre, enn alle artikler og bøker jeg har lest både før og etter. Det var på mange måter en utrolig fin historie, men samtidig med et veldig trist bakteppe.
Etter godt og vel halvannen times prat, måtte vi (dessverre) avslutte og gå tilbake til bussen vår på utsiden av ambassadeområdet. Jeg satte enorm pris på besøket, og følte at jeg nå var bedre rustet til å forstå alle inntrykkene vi fikk mens vi var i Nord Korea, noe jeg tror gjaldt for de fleste.
Attachments
Nord Korea Del 14
"Kommune- og Fylkestingsvalg" i Nord Korea
En av dagene da vi kom inn på bussen, ble vi informert om at vi måtte foreta et stopp slik at våre guider kunne få lov til å avgi sin stemme i dagens valg. For skandinaviske sosialdemokrater (+ to slovenere) var det selvsagt veldig interessant å få vite mer om valgordningen i Den demokratiske folkerepublikken Korea, og vi kom vel etter hvert frem til at det måtte dreie seg om noe allà Kommune- og Fylkestingsvalget hjemme i Norge. Guidene var for øvrig veldig engasjerte denne dagen, og fortalte om hvor fint det var med demokrati, noe som nok var en nøye innøvd seanse. Valget var imidlertid ekte nok, og ble faktisk omtalt på BBC World samme kveld, men jeg fikk bare med meg ca 20 sekunder før lyden "tilfeldigvis" forsvant inntil innslaget var ferdig.
Valglokalet i en liten by sør i landet
Det var åpenbart at myndighetene ikke sparte på noe i forhold til å lage fest og moro rundt valget, og her var det musikk, sang og dans på plassen utenfor. Lokalbefolkningen ble selvsagt litt nysgjerrig på vår gruppe, og stemningen tok helt av da flere av svenskene ble med på dansingen. Gamle nordkoreanske koner stod i kø for å danse med høyreiste svenske menn, noe som var en artig opplevelse for alle parter.
Dans er populært i Nord Korea
Ingen problemer å oppholde seg i bilveien. Aldri stor fare for påkjørsler i dette landet.
Da våre guider omsider var ferdig med å avgi sin stemme, jeg vil tro at det tok ca to timer med all venting og registrering, fortsette ferden vår videre. Dette var for øvrig den dagen vi skulle avlegge DMZ et besøk, noe som blir mitt neste tema. På bussen startet vi å diskutere valget, og våre guider svarte så godt de kunne på våre spørsmål. Vi lette nok ubevisst etter alle små ting som kunne bevise at valget bare var teater, men vi slapp å lete særlig lenge. På spørsmål fra en i gruppen om hvor mange kandidater som stilte til valg, var svaret fra guiden kort og greit "one". Man skulle med andre ord stemme ja eller nei på en kandidat, og det overrasker nok ingen når jeg sier at den nominerte kandidaten alltid ble valgt med overveldende flertall. Valget var for øvrig ikke hemmelig, ettersom valgseddelen inneholdt fullt navn og andre personalia. Det gjorde nok sitt til at mange "tvilere" trolig valgte å gå for den foreslåtte kandidaten, fremfor å få besøk av det hemmelige politiet i etterkant.
Jeg fikk for øvrig inntrykk av at nordkoreanerne var veldig stolte av denne formen for demokrati, og jeg tror at den udemokratiske valgordningen fremstår som helt normal for innbyggerne (de vet tross alt ikke bedre). Det er uansett ikke dagligdags å få oppleve et valg i verdens mest totalitære stat.
Witness North Korean elections - check.
"Kommune- og Fylkestingsvalg" i Nord Korea
En av dagene da vi kom inn på bussen, ble vi informert om at vi måtte foreta et stopp slik at våre guider kunne få lov til å avgi sin stemme i dagens valg. For skandinaviske sosialdemokrater (+ to slovenere) var det selvsagt veldig interessant å få vite mer om valgordningen i Den demokratiske folkerepublikken Korea, og vi kom vel etter hvert frem til at det måtte dreie seg om noe allà Kommune- og Fylkestingsvalget hjemme i Norge. Guidene var for øvrig veldig engasjerte denne dagen, og fortalte om hvor fint det var med demokrati, noe som nok var en nøye innøvd seanse. Valget var imidlertid ekte nok, og ble faktisk omtalt på BBC World samme kveld, men jeg fikk bare med meg ca 20 sekunder før lyden "tilfeldigvis" forsvant inntil innslaget var ferdig.
Valglokalet i en liten by sør i landet
Det var åpenbart at myndighetene ikke sparte på noe i forhold til å lage fest og moro rundt valget, og her var det musikk, sang og dans på plassen utenfor. Lokalbefolkningen ble selvsagt litt nysgjerrig på vår gruppe, og stemningen tok helt av da flere av svenskene ble med på dansingen. Gamle nordkoreanske koner stod i kø for å danse med høyreiste svenske menn, noe som var en artig opplevelse for alle parter.
Dans er populært i Nord Korea
Ingen problemer å oppholde seg i bilveien. Aldri stor fare for påkjørsler i dette landet.
Da våre guider omsider var ferdig med å avgi sin stemme, jeg vil tro at det tok ca to timer med all venting og registrering, fortsette ferden vår videre. Dette var for øvrig den dagen vi skulle avlegge DMZ et besøk, noe som blir mitt neste tema. På bussen startet vi å diskutere valget, og våre guider svarte så godt de kunne på våre spørsmål. Vi lette nok ubevisst etter alle små ting som kunne bevise at valget bare var teater, men vi slapp å lete særlig lenge. På spørsmål fra en i gruppen om hvor mange kandidater som stilte til valg, var svaret fra guiden kort og greit "one". Man skulle med andre ord stemme ja eller nei på en kandidat, og det overrasker nok ingen når jeg sier at den nominerte kandidaten alltid ble valgt med overveldende flertall. Valget var for øvrig ikke hemmelig, ettersom valgseddelen inneholdt fullt navn og andre personalia. Det gjorde nok sitt til at mange "tvilere" trolig valgte å gå for den foreslåtte kandidaten, fremfor å få besøk av det hemmelige politiet i etterkant.
Jeg fikk for øvrig inntrykk av at nordkoreanerne var veldig stolte av denne formen for demokrati, og jeg tror at den udemokratiske valgordningen fremstår som helt normal for innbyggerne (de vet tross alt ikke bedre). Det er uansett ikke dagligdags å få oppleve et valg i verdens mest totalitære stat.
Witness North Korean elections - check.
Attachments
Veldig interessant TR med flotte bilder! Får mer og mer lyst å besøke Nord-Korea en gang! Jeg har tidligere bodd i Sør-Korea men var den gang under 18 og fikk dermed ikke lov til å besøke DMZ engang. Ligger imidlertid en liten bit rusten piggtrå derfra i en ramme hjemme hos foreldrene mine 
Gleder meg til fortsettelsen!
Gleder meg til fortsettelsen!
FlyboyKarsten
ScanFlyer Gold
Stilig rapport 
om et land som er veldig spesielt. Veldig bra keep going.
om et land som er veldig spesielt. Veldig bra keep going.
baselutvann
ScanFlyer Gold
Blir aldri lei av å lese denne! Om jeg skal besøke asia er Nord Korea første pri. Fantastisk Raporrt!
