Re: På tur i Romania, Moldova og Transnistria
Del. 5 – The first class experience
Det var som sagt over to timer til neste tog skulle gå, så det første vi gjorde var å finne et sted å spise. Hadde ikke spist siden lunsj så vi var begge ganske fysne på noe mat. Valget av spisested falt på en eller annen fast-food restaurant. Maten var faktisk overraskende god og stedet var rent og pent. Hadde ikke noe annet å gjøre, så vi ble sittende i halvannen time.
Fant etter hvert ut at vi skulle begynne å bevege på oss, så vi gikk ut og vandret litt rundt på stasjonen. Skulle se på en informasjonstavle for å finne hvilket spor toget skulle gå i fra, men i det jeg skal til å se opp, får jeg øye på et togsett ute i mørket som ikke passer inn. Toget bestod av svære, firkantede, vogner som skrek “made in the USSR”. Det var helt klart toget vi skulle med. Vi kjøpte med litt mat og masse vann før vi gikk ut på plattformen og knipset en del bilder.
Ruten blir operert av CFM, som er Moldovas svar på NSB. Vognene og personalet er moldovske, men i Romania blir toget trukket av et rumensk lokomotiv. Togsettet består av seks vogner, fire for 2. klasse, en kombinert 2. klasse og kiosk og en for 1. klasse.
Et lite rumensk “pinglelokomotiv” drar toget i Romania, mens man i Moldova kobler på en diger russisk dieselmaskin.
Jepp, riktig tog.
Vognen vår og togpersonalet. Konduktøren til venstre var hun som passet på oss stort sett hele turen.
Så snart vi hadde tatt nok bilder var det på tide å gå (les: klatre) om bord i vår dør til Moldova. Før vi fikk gå på måtte vi vise billetten og passet til den ene konduktøren vår (hun på forrige bilde), mens den andre (han til høyre) viste oss veg til sovekupeen vår. I det vi klatret opp i vogna ble vi med en gang tatt med tilbake 30-40 år i tid. Her var det syntetiske gardiner, tykke tepper og en eim av brent kull.
Korridoren i vogna vår.
Vi hadde valgt å reise på 1. klasse da man her bare har to senger, og vi kunne ha en kupé for oss selv. 2. klasse kupeene har fire sengeplasser. Kupeen vår var elles helt topp! Rent og pent og god plass. Spesielt takhøyden var imponerende, og jeg tar ikke i når jeg sier at den var høyere enn i et vanlig hus. Det var også et rom for oppbevaring av bagasjen Ellers var det flott å se at ting ikke trenger å være nytt for å fungere. Alt i toget var gammelt, men utrolig solid og det fungerte utmerket. Man lager ikke ting slik i dag, det er helt sikkert!
Sovekupeen vår, komplett med tøyblomster. Tror ikke de på 2.klasse fikk det!
Bagasjen ble oppbevart i rommet over døra. Døra kunne ellers bare låses fra innsiden.
Presis kl. 19:40 begynte toget å rulle, og foran oss hadde vi en togtur på 13 timer. Ikke lenger etter at vi hadde begynt å bevege på oss, kom konduktøren vår innom for å sjekke passene en gang til. Vi ga henne passene, men av en eller annen grunn virket det som om hun ikke hadde hørt om Norge før, for hun stusset veldig over at det sto «Norge» på passet. Men etter at hun hadde forhørt seg med den andre konduktøren var alt i orden. Begge to var forøvrig hyggelige, selv om de på lik linje med mange andre fra denne kanten av Europa ofte virker litt mugne til å begynne med.
Ikke lange etter at vi hadde vist passene våre, kom konduktøren tilbake med sengetøy. Pute, dyne og teppe lå under senga. Kan legge til at det ikke var snakk om å banke på når personalet ville oss noe
Nevnte at det luktet svakt av brent kull i vognene, og grunnen til det, er at disse vognene blir varmet opp av en kullfyr som er plassert i den ene enden av hver vogn. Denne var meget effektiv, og det ble faktisk så varmt at vi måtte lukke opp vinduet.
Kullfyren
Kullet ligger klart i en haug på gulvet :colgate:
I 11-tiden redde vi opp sengene og tok kvelden. Stilte vekkerklokka på 03:00, da vi tenkte at vi ville komme fram fram til grensa mellom 03:00 og 04:00.
Det var ikke akkurat lett å få noe søvn, da toget ofte bremset opp og akselererte, vognen gynget fram og tilbake samt at det var ganske mye støy, så jeg tror jeg sov maks 30 minutter. Med andre ord var det ikke særlig vanskelig å stå opp da mobilen begynte å ule. Da klokken ble ca 03:30 stoppet toget. Skjønte fort at vi hadde kommet fram til Ungheni, Iasi som er grenseposten på den rumenske siden av grensen. Vi fant fram passene våre og en liten stund senere kom det en grensevakt. Han fikk passene våre og begynte å studere, spesielt mitt virket interessant. Etter å ha sett på passene en stund, tok han dem plutselig med seg og forsvant.
Det gikk over en halv time før vi fikk tilbake passene, og ikke lenge etterpå kom det en dame fra tollmyndighetene som sjekket bagasjen vår. Da alle formaliteter var unnagjort begynte vi å bevege oss igjen. Sakte men sikkert rullet vi over elva Prut og inn i Moldova.
Ett par minutter etter at vi hadde kommet inn i Moldova stoppet vi for den moldovske grensekontrollen. Passkontrollen her viste seg å være mye mer effektiv enn i Romania. En ung man med en diger hatt stakk hodet inn i kupeen. Med seg hadde han en anordning festet til kroppen som bestod av en laptop, en maskin for skanning av pass og et stempel. Han fikk passene våre, scannet dem, spurte om det var vår første gang i landet, og vips så ble man ønsket velkommen til Moldova og passet fikk et nytt stempel
Også her kom en dame fra tollmyndighetene innom for å sjekke bagasjen.
Skulle kanskje tro at vi la oss for å sove igjen, men det som nå skulle skje var vel det som kan beskrives som høydepunktet på denne togturen. Det har seg nemlig slik at sporvidden i Moldova er av sovjetisk type, altså breiere enn sporvidden i Romania. Løsningen på dette problemet er at man rett og slett skifter ut alle boggiene med en breiere type.
