Hotell var som nevnt bestilt gjennom hotels.com. Til tross for litt stramt budsjett hadde vi bestemt oss for å ha hvert vårt rom med eget bad. Valget falt på Jade Hotel som var det rimeligste stedet som så ålreit ut. Vi fikk hvert vårt forholdsvis romslige rom med dobbeltseng for cirka 150 kroner per natt. Badet var helt fint og senga faktisk relativt myk til å være Kina. Rengjøring kunne blitt gjort nøyere.
Litt gammelmodig tapet. Greia ved siden av vannflaska på nattbordet brukes til å kontrollere lyset i tillegg til å fungere som vekkerklokke. Var en lik en på det andre nattbordet. Til høyre for bildet er det vannkoker med komplimentær grønn te (prøvde den ikke), et lite skrivebord, samt TV som henger på veggen. Som vanlig var CCTV News (tidligere CCTV 9) den eneste engelskspråklige kanalen.
Hotellet lå i ei bakgate, men innen gåavstand til den kjente gågata Wangfujing og Den Forbudte By. Sistnevnte var synlig fra de øverste etasjene på hotellet. Det var som regel minst en person med grei engelsk på vakt i resepsjonen:
Dette bildet er stjålet fra hotels.com.
Det var 5 etasjer, og vi ble tildelt to rom i 4. og et i 5. etasje. En litt sær ting var at heisen bare gikk opp til 4. etasje. Rommet i 5. etasje hadde til gjengjeld finere TV og var muligens bittelitt større. I motsetning til rommene i 4. etasje hadde det i 5. dessuten vindu i døra på badet. Vindu eller glassvegger mellom badet og rommet ser ut til å være regelen snarere enn unntaket de stedene jeg har bodd i Kina, og er alltid like ”morsomt” hvis man deler et dobbeltrom. Hyggelig med ugjennomsiktige vegger på rommet mitt i hvertfall, selv om det ikke har så mye å si når man bor alene
Det var gratis Wifi i lobbyen. Litt småirriterende at room service begynte rundt klokka 8 hver morgen. Viktig å henge ”ikke forstyrr”-skiltet på døra med andre ord.
For en nordmann i Kina er det veldig kjekt at kinesiske yuan er verdt omtrent like mye som norske kroner – så slipper en å regne :colgate: Prisnivået er generelt veldig lavt så lenge man ikke kjøper noe importert. En T-banebillett i Beijing koster ¥2 uansett distanse, og var vårt primære transportmiddel. Starttakst for taxi er ¥10 som øker med distanse. Beijing er en by med avstander, så typisk havner en taxitur i byen på ¥20-30. De 30 km fra flyplassen havnet på cirka ¥80. Ei brusflaske koster typisk ¥3-5 i kiosker på gata. På markeder får man tak i det meste, men her må man være beredt på å prute. En tommelfingerregel er at en skal havne på litt under halvparten av opprinnelig pris, men noen selgere begynner så høyt som 10-20 ganger det varen er verdt.
Den første dagen gikk vi for det meste rundt og så oss rundt i området. Det ble en del gåing på Wangfujing som var rett i nærheten, men ingen turer langt bort fra hotellet siden vi egentlig var ganske trøtte pga. jetlag og over et døgn med lite eller ingen søvn. Var i seng før kl. 20. Litt irriterende at betjeningen kort etter kom og skulle legge en internettkabel på rommet. Nåvel, våknet tiiiidlig neste morgen, så da kunne jeg jo like godt dra nytte av kabelen og surfe litt. Måtte imidlertid gi opp etter et par forsøk og slepte meg ned i resepsjonen med laptopen under armen. Resepsjonisten kunne informere om at det ikke var noen nettilgang gjennom kablene ennå, så da ble jeg sittende i lobbyen og surfe. Ble trøtt igjen etter hvert, så gikk og la meg fram til jeg hadde avtalt å møte reisefølget for å finne frokost.
Vi hadde ingen problemer med å fylle resten av dagene. Siden første hele dag var en søndag brukte vi dagen på å dra til Panjiayuanmarkedet som er mest aktivt på søndager. Det meste av markedet er utendørs, og her selges blant annet kunst, bøker, gamle propagandapostere, antikviteter, møbler, statuer og masse annet. Jeg kjøpte meg en rull med kalligrafi.
Andre dag brukte vi i Beijing Zoo. Den er svær og har mye forskjellig, men hovedattraksjonen er så klart pandaene, selv om de stort sett bare ligger der
Mange reagerer på hvor trange bur noen av dyrene har. De som er aktive i dyrebeskyttelsen bør kanskje droppe dyrehagen.
Tredje dag besøkte vi Den Kinesiske Mur. Vi valgte å dra til Badaling – det nærmeste men mest turistifiserte stedet å se muren. Bakgrunnen var at det skulle være greit å komme seg til Badaling med kollektivtransport. Det viser seg at vi klarte å taime besøkene våre til de mest populære attraksjonene midt oppi en kinesisk ferie. Etter tips fra Wikitravel tok vi toget som gikk fra Beijing Nord Stasjon. Det var litt av en opplevelse… Fra perrongen:
Vi stilte oss i kø på billettkontoret, men ble fort plukket ut av en av informasjonsmedarbeiderne som sendte oss i en kø til en bod på utsiden. Den køen tok omtrent en time å komme fram i. Så var det inn i termnalen og vente på avgang. Det var mange som sto i kø for boarding allerede, men med rundt 40 minutter å vente satte vi oss like gjerne ned og ventet. Folk sprang som galninger nedover perrongen når boarding åpnet. Det var tydeligvis free seating her, selv på tvers av klasser. Toget var stappfullt, så vi havnet på klassen under monkey: gulvet. Jaja, billetten kostet i hvertfall bare ¥6 for over en time lang togtur. Det var heller ikke utsatt til langt utpå ettermiddagen slik noen som oppsøkte oss i billettkøen påsto. De hadde garantert en minibuss i nærheten. Det er som regel mye tull med slike turer til muren som folk selger på gata.
Det kommer sikkert ikke som noen overraskelse at det var mer enn nok folk på muren på Badaling, som man også kan se:
Syns likevel det var greit nok å bevege seg oppover, spesielt etter et stykke når det tynnet seg littegrann. Det kan for øvrig ikke gjentas nok ganger at Den Kinesiske Mur er
bratt. For ordens skyld: vi gikk i motsatt retning av den bildet er tatt i siden det så litt mindre overfylt ut der. Her fikk vi for øvrig rabatt med studentbevis og slapp unna med ¥25 for inngangsbilletten mot ¥40 for en voksenbillett.
Tilbake til byen var det samme sirkus som til muren, bare på en mye mindre stasjon: først inn i en utrolig treg kø for å kjøpe en utrolig billig billett. Dessuten utrolig morsomt at det gikk et tog mens vi sto i billettkø. Da vi til slutt fikk billett og kom inn i ventehallen viste det seg at det var 2 timer til neste tog, så da var det bare å sette seg og vente da. En liten stund før toget kom ble folk sluppet ut på perrongen. Det medførte ekstrem trengsel i den lille terminalen. Man kunne se vaktene drive crowd control. Vi var relativt tidlige ut, men det ble golvklasse på oss denne gangen og. Det hele endte med at vi var tilbake på hotellet ganske seint denne kvelden.
Dag fire syns vi det var på tide å besøke den forbudte by som jo var rett i nærheten av hotellet. Vi startet med en tur på Den Himmelske Freds Plass med besøk i Maomausoleet. Det var ikke stengt slik en fyr (som ga meg visittkortet til minibusstjenesten sin) sa, men det var litt av en kø! Den strakte seg omtrent rundt hele plassen. Det var teknisk sett etter stengetid når vi var framme. Mausoleet stenger kl. 12. Syns man ser ganske tydelig at mye er voks på det som offisielt skal være den avdøde Formann Mao. Ble forresten valgt ut til en ekstra pat down i sikkerhetskontrollen her. Neste punkt på agendaen var Den Forbudte By. Ikke så mye å si om det da de fleste sikkert kjenner til dette tidligere keiserpalasset. Syns ¥60 var litt drøyt for inngangsbilletten men OK. Ikke ville de gi studentrabatt til utenlandske studenter heller :angry: Vi gikk ut på baksida hvor man kan gå opp på Jingshan, et menneskeskapt fjell laget av massene fra vollgraven rundt Den Forbudte By. Fra toppen har man flott utsikt over Den Forbudte By, samt andre deler av Beijing.
Fra den forbudte by. Pagoden på toppen av Jingshan i bakgrunnen.
Femte og siste dag før vi skulle videre hadde vi satt av til OL-parken. Vi tok først turen inn i Ørneredet, den kjente stadionen hvor OL-åpningen fant sted. Etterpå gikk vi i Ethnic Culure Park som ligger i forbindelse med OL-anlegget. Ethnic Culure Park viser fram de 56 etniske gruppene i Kina. De fleste områdene der inne har bygninger og kunstig natur som ligner byggestilen til den aktuelle folkegruppa og naturen i området den stammer fra. Noen få områder har flere elementer. En kunne blant annet bevitne sang og dans i ”Tibet”. Parken er delt i nordparken og sørparken, forbundet med ei bru. Sørparken er bare åpen i sommerhalvåret og var stengt sist jeg var der, mens nordparken er åpen hele året. Det var derfor litt stas å få med seg sørparken også denne gangen.
Siden det for en gangs skyld var ganske tidlig når vi var ferdige med planene for dagen tok vi en tur til Beihai Park som er en hyggelig plass å henge ei stund.
Fra Ethnic Culture Park
Noe litt interessant vi opplevde en av dagene var da en fyr begynte å snakke med oss da vi gikk gjennom hutongen (tradisjonelle bolighus) rett ved hotellet. Han snakket bra engelsk og var en snakkesalig fyr. Han inviterte oss like gjerne inn i huset sitt for å kikke mens han ivrig fortalte om seg selv. Det så for øvrig ut som et normalt, moderne hus på innsida.
Deretter var det sikkerhetskontroll… nei vent! Først ei dame som satte enda et stempel på boardingkortet 
SÅ sikkerhetskontroll. Ingen dikkedarer her; sikkerhetskontrollørene sto å ropte ”belts!” og ”shoes!” i alle retninger. En kjapp påkledning etter sikkerhetskontrollen og vi var til slutt inne i selve transferområdet.
Funket fint det óg. Kunne faktisk godt tenke meg å prøve flytoget, men reisefølget var ikke like entusiastisk :angry: Fra flyplassen var uansett taxi det greieste denne gangen for å slippe å løpe rundt i et ukjent nabolag og lete etter hotellet med bagasjen på slep. Dessuten ble prisen omtrent den samme som flytoget, om ikke litt billigere, når vi kunne dele regninga på tre.
