DC-10 og Dreamliner: Asia rundt på 8 dager.
Med Dreamliner´en parkert på bakken inntil vider er det kanskje et passende tidspunkt å få fullført denne TR´n fra november 2011. Det meste er skrevet rett i etterkant av turen, så rutetider, info om flytyper o.l. er altså ikke nødvendigvis gyldig i 2013.
Prolog :
En grytidlig morgen i juni 2011 befinner jeg meg på Imam Khomeni International Airport i Teheran, og ting går litt trått; immigrasjonsoffiseren som handler ´Visa on arrival´ og som sier at alt i utgangspunktet er i orden, kan uansett hvor mye han leter ikke finne en hel, ubrukt side i passet mitt til visumet.
Enden på¨visa blir at jeg nektes innreise til Iran, og pr. definisjon deportert, til valgfri destinasjon og for egen regning. Jeg ender opp på Mahan´s A310 til Dusseldorf, som var både var første og billigste avgang tilbake til Europa .
På flighten fra DUS hjem til Oslo samme kveld treffer jeg av alle en´av de som dro meg med til Iran første gang i 2007. M forteller at han og felles venner er i gang med planlegging av høstens store Asia-tur. Bangladesh og Nepal skal besøkes, og det skal reises med stil; Biman Bangladesh og Douglas DC-10 skal ta dem opp fra Gulfen til Dhaka.
En flaske vin blir til to og hyggelig er det, så både jeg og vi blir etter hvert enige om at dette MÅ jeg bare bli med på.
En slags moral er det altså og; gi slipp på noe, og noe nytt og kanskje mere spennende vil dukke opp i stedet
- - - - - - - - - - - -
Fast forward til siste søndag i oktober:
Lysten til å gjøre turen har ikke avtatt, så billetter er bestillt og reiseselskapet stadig utvidet. Vel, strengt tatt er billetter bare bestilt fram til Kathmandu; 3 av oss har blitt enige om å holde det litt åpent etter det, men vi har en slags plan om å ende opp i Tokyo og få med oss ANA´s Boeing 787 i dens første uke i trafikk før vi vender nesen hjemover igjen. Dividend Miles-booking fra Bangkok via Tokyo og hjem i Biz er bekreftet, men kan fremdeles avbestilles hvis vi skulle komme på andre tanker.
Møtested er Gulfen og Abu Dhabi og da var dette og en fin anledning til å få sjekket ut Qatar´s flunkende nye rute fra Oslo.
Vi lander på rutetid i Doha, og den litt stramme connection på 35 minutter videre til Dubai byr ikke på noen problemer. Kofferten min henger derimot litt etter; det viser seg at den hadde fått en annen passasjers tag´! ved innsjekk på OSL, og var blitt igjen i Doha.
Qatar hadde hyppige avganger mellom Doha og Dubai og burde kunne ordnet opp i dette kjapt, men da kofferten omsider kom fram til hotellet i Dubai var det gått halvannet døgn, og jeg dratt videre.
- - - - - - - - - -
Hadde slått litt på stortromma til meg å være og booka forholdsvis dyre Radisson Blu Deira Creek, et lukseriøst OG hyggelig hotell viste det seg, med et særdeles hjelpsomt og imøtekommende personale.
Klokka var nå blitt 04.00 lokal tid og helt klart på tide å komme seg i seng, men med flott terrasse og utsikt ble det å skrelle av seg sokkene, åpne minibaren på gløtt og sette seg ut i deilig, varm, arabisk natt mens en ventet på at sjelen skulle gjenforenes med kroppen
http://www.radissonblu.com/hotel-dubaideiracreek
Vi er oppe alt for sent til frokost neste dag, men tidsnok til overveldende og overlegen brunch på en av hotellets restauranter, deretter er det shopping i ´Mall of Dubai før vi avrundet med Dubai-taxisightseeing med ´The Palm´/Hotel Atlantis som siste stopp i nydelig solnedgang.
Tilbake på Radisson i Dubai Creek er det late, varme kveldstimer ved- og i bassenget, sosialt, hyggelig, mat og litt muserende, før det rundt midnatt er på tide å sette kursen mot Abu Dhabi der Biman´s DC-10 skal fly oss østover til Sylhet og Dhaka i Bangladesh.
- - - - - - - - - - - - - - - - - -
Behagelig og rask tur med taxi fra hotellet til AUH, det er motorvei hele veien, og turen er unnagjort på en time.
Sjåføren mente at det umulig kunne stemme at jeg skulle til terminal 2, der var det bare cargo-flighter trodde han, men korrekt nok; Biman flyr herifra, sammen med et fåtall andre selskaper :
Biman er forsinket.
Det kommer ikke akkurat som noen bombe, det går skrekkhistorier om folk som har ventet flere dager på sin flight, vi var tross alt bare 3 timer etter skjema
En bekjent av oss på AUH har gjort bra forarbeid; vi blir geleida forbi det som er av køer og får utdelt boardingkort med "Please don´t change these seats" ´printa på; vi har fått det som vår mann mener er de beste setene i Bimans DC-10 kabin.
Tiden gikk fort i hyggelig selskap i vår provosoriske sofakrok ute i terminalen, ingen har sovet på lenge eller ambisjoner om å gjøre det på en stund; god og lettere euforisk gutta-på-tur stemning
En liten time før avgang dukket Biman-pilotene opp i tax free´en, og en delegasjon bestående av CK og J fra Airbus i Hamburg stikker bort for å hilse på. En liten iphone-filmsnutt fra CK´s nylige besøk i DC-10 simulator i Miami fungerte definitivt som isbryter, og crewet så ut som de a) syntes dette var litt stas og b) diskuterte muligheten seg i mellom for å gjøre noe ekstra for oss, der de vandret utover mot flyet.
Klokken 04:40 lokal tid er vi omsider ombord i bussene som tar oss ut til Biman Bangladesh Airlines´ DC-10-30 reg. S2-ACP.
S2-ACP ble levert til Singapore Airlines i 1979, og videresolgt til Biman i 1983.
MIN eneste befatning med DC-10 så langt i livet hadde vært en tur til Tenerife med Scanair´s DC-10-10 ´Baloo´ i 1994.
DC-10 var og som kjent SAS´primære arbeidshest på langdistanserutene på siste del av 70- og 80-tallet, nå i 2011 er Biman eneste gjenværende operatør av flytypen.
Ombord finner vi våre seterader 10 og 11 foran vingen, men blir umiddelbart invitert lengre frem i kabinen av besetningen, som har begynt å rydde plass til oss på de første radene. Etter litt innledende forvirring forstår vi hva og hvorfor; purser informerer oss om at så snart vi har forlatt gate´n er vi velkommen fram til cocpit, 2 klappseter står ledige til oss der inne !
CK og jeg sitter fremst og griper selvfølgelig muligheten; og det er et skikkelig kick å bli geleidet inn i cockpit der crewet er travelt opptatt med forberedelsene til take off, maskinen ruller allerede. Det bare å hilse kjapt, sitte ned, ta på headset og spenne fast; vi taxer raskt, svinger ut på enden av rullebanen og tar av ummidelbart.
En fordel ved denne 3-timers forsinkelsen er at vi får oppleve soloppgangen rett etter avgang fra Abu Dhabi, og snakk om å oppleve den fra orkesterplass !
Personlig opplever jeg en slags barnlig fryd, som å uventet få julepresangen en ikke hadde råd til eller på noen måte anledning til å skaffe seg selv.
http://www.youtube.com/watch?v=v3fnGvSqLgI
Etterhvert står solen opp- og litt enerverende rett inn i cockpit. Kabinpersonalet kommer inn med aviser, men det jeg først trodde var nyhetslektyre til pilotenes morgenkaffe viste seg å ha et helt annet bruksområde :
Når arbeidsoppgavene blir mindre for rutinert pilot, ung co-pilot og verdens luneste flight engineer blir det tid til en prat, om Biman, DC-10, nye 777, om historie og framtidsplaner. Vi har en fantastisk time eller så der inne før vi blir hentet tilbake til kabinen for frokostservering.
Etter maten blir neste par ut hentet fram til cockpit, og blir sittende der under både innflyvning og landing i Sylhet nordøst i Bangladesh.
ZYL/Osmani international airport er en lang landingstripe og tisynelatende ikke så mye mer, vi parkerer ved en´av de to jetbridge´ne her.
CK forteller at flesteparten av de mange tusen Bangladeshere som bor i hans nabolag i London kommer i fra denne frodige delen av landet.
http://en.wikipedia.org/wiki/Sylhet
http://en.wikipedia.org/wiki/Osmani_International_Airport
Etter at omtrent hele fremre kabin har gått av her kommer kaptein og co-pilot og inviterer oss med ned på rampen og en tur rundt flyet.
Vi koser oss gløgg og føler oss rimelig priviligerte.
Med Dreamliner´en parkert på bakken inntil vider er det kanskje et passende tidspunkt å få fullført denne TR´n fra november 2011. Det meste er skrevet rett i etterkant av turen, så rutetider, info om flytyper o.l. er altså ikke nødvendigvis gyldig i 2013.
Prolog :
En grytidlig morgen i juni 2011 befinner jeg meg på Imam Khomeni International Airport i Teheran, og ting går litt trått; immigrasjonsoffiseren som handler ´Visa on arrival´ og som sier at alt i utgangspunktet er i orden, kan uansett hvor mye han leter ikke finne en hel, ubrukt side i passet mitt til visumet.
Enden på¨visa blir at jeg nektes innreise til Iran, og pr. definisjon deportert, til valgfri destinasjon og for egen regning. Jeg ender opp på Mahan´s A310 til Dusseldorf, som var både var første og billigste avgang tilbake til Europa .
På flighten fra DUS hjem til Oslo samme kveld treffer jeg av alle en´av de som dro meg med til Iran første gang i 2007. M forteller at han og felles venner er i gang med planlegging av høstens store Asia-tur. Bangladesh og Nepal skal besøkes, og det skal reises med stil; Biman Bangladesh og Douglas DC-10 skal ta dem opp fra Gulfen til Dhaka.
En flaske vin blir til to og hyggelig er det, så både jeg og vi blir etter hvert enige om at dette MÅ jeg bare bli med på.
En slags moral er det altså og; gi slipp på noe, og noe nytt og kanskje mere spennende vil dukke opp i stedet
- - - - - - - - - - - -
Fast forward til siste søndag i oktober:
Lysten til å gjøre turen har ikke avtatt, så billetter er bestillt og reiseselskapet stadig utvidet. Vel, strengt tatt er billetter bare bestilt fram til Kathmandu; 3 av oss har blitt enige om å holde det litt åpent etter det, men vi har en slags plan om å ende opp i Tokyo og få med oss ANA´s Boeing 787 i dens første uke i trafikk før vi vender nesen hjemover igjen. Dividend Miles-booking fra Bangkok via Tokyo og hjem i Biz er bekreftet, men kan fremdeles avbestilles hvis vi skulle komme på andre tanker.
Møtested er Gulfen og Abu Dhabi og da var dette og en fin anledning til å få sjekket ut Qatar´s flunkende nye rute fra Oslo.
Vi lander på rutetid i Doha, og den litt stramme connection på 35 minutter videre til Dubai byr ikke på noen problemer. Kofferten min henger derimot litt etter; det viser seg at den hadde fått en annen passasjers tag´! ved innsjekk på OSL, og var blitt igjen i Doha.
Qatar hadde hyppige avganger mellom Doha og Dubai og burde kunne ordnet opp i dette kjapt, men da kofferten omsider kom fram til hotellet i Dubai var det gått halvannet døgn, og jeg dratt videre.
- - - - - - - - - -
Hadde slått litt på stortromma til meg å være og booka forholdsvis dyre Radisson Blu Deira Creek, et lukseriøst OG hyggelig hotell viste det seg, med et særdeles hjelpsomt og imøtekommende personale.
Klokka var nå blitt 04.00 lokal tid og helt klart på tide å komme seg i seng, men med flott terrasse og utsikt ble det å skrelle av seg sokkene, åpne minibaren på gløtt og sette seg ut i deilig, varm, arabisk natt mens en ventet på at sjelen skulle gjenforenes med kroppen
http://www.radissonblu.com/hotel-dubaideiracreek
Vi er oppe alt for sent til frokost neste dag, men tidsnok til overveldende og overlegen brunch på en av hotellets restauranter, deretter er det shopping i ´Mall of Dubai før vi avrundet med Dubai-taxisightseeing med ´The Palm´/Hotel Atlantis som siste stopp i nydelig solnedgang.
Tilbake på Radisson i Dubai Creek er det late, varme kveldstimer ved- og i bassenget, sosialt, hyggelig, mat og litt muserende, før det rundt midnatt er på tide å sette kursen mot Abu Dhabi der Biman´s DC-10 skal fly oss østover til Sylhet og Dhaka i Bangladesh.
- - - - - - - - - - - - - - - - - -
Behagelig og rask tur med taxi fra hotellet til AUH, det er motorvei hele veien, og turen er unnagjort på en time.
Sjåføren mente at det umulig kunne stemme at jeg skulle til terminal 2, der var det bare cargo-flighter trodde han, men korrekt nok; Biman flyr herifra, sammen med et fåtall andre selskaper :
Biman er forsinket.
Det kommer ikke akkurat som noen bombe, det går skrekkhistorier om folk som har ventet flere dager på sin flight, vi var tross alt bare 3 timer etter skjema
En bekjent av oss på AUH har gjort bra forarbeid; vi blir geleida forbi det som er av køer og får utdelt boardingkort med "Please don´t change these seats" ´printa på; vi har fått det som vår mann mener er de beste setene i Bimans DC-10 kabin.
Tiden gikk fort i hyggelig selskap i vår provosoriske sofakrok ute i terminalen, ingen har sovet på lenge eller ambisjoner om å gjøre det på en stund; god og lettere euforisk gutta-på-tur stemning
En liten time før avgang dukket Biman-pilotene opp i tax free´en, og en delegasjon bestående av CK og J fra Airbus i Hamburg stikker bort for å hilse på. En liten iphone-filmsnutt fra CK´s nylige besøk i DC-10 simulator i Miami fungerte definitivt som isbryter, og crewet så ut som de a) syntes dette var litt stas og b) diskuterte muligheten seg i mellom for å gjøre noe ekstra for oss, der de vandret utover mot flyet.
Klokken 04:40 lokal tid er vi omsider ombord i bussene som tar oss ut til Biman Bangladesh Airlines´ DC-10-30 reg. S2-ACP.
S2-ACP ble levert til Singapore Airlines i 1979, og videresolgt til Biman i 1983.
MIN eneste befatning med DC-10 så langt i livet hadde vært en tur til Tenerife med Scanair´s DC-10-10 ´Baloo´ i 1994.
DC-10 var og som kjent SAS´primære arbeidshest på langdistanserutene på siste del av 70- og 80-tallet, nå i 2011 er Biman eneste gjenværende operatør av flytypen.
Ombord finner vi våre seterader 10 og 11 foran vingen, men blir umiddelbart invitert lengre frem i kabinen av besetningen, som har begynt å rydde plass til oss på de første radene. Etter litt innledende forvirring forstår vi hva og hvorfor; purser informerer oss om at så snart vi har forlatt gate´n er vi velkommen fram til cocpit, 2 klappseter står ledige til oss der inne !
CK og jeg sitter fremst og griper selvfølgelig muligheten; og det er et skikkelig kick å bli geleidet inn i cockpit der crewet er travelt opptatt med forberedelsene til take off, maskinen ruller allerede. Det bare å hilse kjapt, sitte ned, ta på headset og spenne fast; vi taxer raskt, svinger ut på enden av rullebanen og tar av ummidelbart.
En fordel ved denne 3-timers forsinkelsen er at vi får oppleve soloppgangen rett etter avgang fra Abu Dhabi, og snakk om å oppleve den fra orkesterplass !
Personlig opplever jeg en slags barnlig fryd, som å uventet få julepresangen en ikke hadde råd til eller på noen måte anledning til å skaffe seg selv.
http://www.youtube.com/watch?v=v3fnGvSqLgI
Etterhvert står solen opp- og litt enerverende rett inn i cockpit. Kabinpersonalet kommer inn med aviser, men det jeg først trodde var nyhetslektyre til pilotenes morgenkaffe viste seg å ha et helt annet bruksområde :
Når arbeidsoppgavene blir mindre for rutinert pilot, ung co-pilot og verdens luneste flight engineer blir det tid til en prat, om Biman, DC-10, nye 777, om historie og framtidsplaner. Vi har en fantastisk time eller så der inne før vi blir hentet tilbake til kabinen for frokostservering.
Etter maten blir neste par ut hentet fram til cockpit, og blir sittende der under både innflyvning og landing i Sylhet nordøst i Bangladesh.
ZYL/Osmani international airport er en lang landingstripe og tisynelatende ikke så mye mer, vi parkerer ved en´av de to jetbridge´ne her.
CK forteller at flesteparten av de mange tusen Bangladeshere som bor i hans nabolag i London kommer i fra denne frodige delen av landet.
http://en.wikipedia.org/wiki/Sylhet
http://en.wikipedia.org/wiki/Osmani_International_Airport
Etter at omtrent hele fremre kabin har gått av her kommer kaptein og co-pilot og inviterer oss med ned på rampen og en tur rundt flyet.
Vi koser oss gløgg og føler oss rimelig priviligerte.
Last edited:
