Replying to Topic 'Another bizflyer's tales .....'
Loerdag ettermiddag. Anchorage. Siden jeg var booket paa USAirways codeshare, ville hverken USAirways eller America West la meg sjekke inn online. Men jeg maatte ut av hotellet klokken tolv saa jeg dro likegodt over til flyplassen. Siden flyet ikke skulle gaa foer klokken fire, hadde jeg plenty av tid. Og godt er det, for leiebilen maa leveres inn paa syd-terminalen. Ingen slike fasiliteter paa North Terminal hvor America West, Delta og de internasjonale selskapene opererer. Det gaar buss mellom terminalene, men avstanden er bare rundt 500m, saa det er ikke haaploest aa gaa til fots heller.
Var foerstemann som sjekket inn da de aapnet, saa jeg sikret meg et noedutgangssete paa begge legs. Security aapnet ikke foer to timer foer flyavgang, saa jeg var stuck i avgangshallen uten tilgang til mat inntil da. Det var lunchtid, saa jeg begynte aa bli smaasulten. Klokken to aapnet TSA slusene, og jeg kom meg til kafeen og bestilte meg en tuna sandwich. Det var omtrent det eneste spiselige der. Miserable greier, skjoenner ikke at operatoerene finner seg i det.
Jeg visste at det ikke var mat annet enn kjoepemat ombord paa den 5 timer lange turen ned til Vegas, saa jeg fylte opp med en Cinnabon like foer avgang. Kjoepte meg ogsaa en latte, som er noe av det verste jeg har smakt .. Pfoey!
Det var helt fullt nedover, og jeg fikk plass sammen med to 'Beavis & Butthead'-tenaaringer. Det fikk meg til aa skjoenne at Bill Judge var naermere sannheten enn vi egentlig setter pris paa .. Ellers en grei tur, fikk en hoylydt demonstrasjon i bruk av noedutgang av en 84 aar gammel flyvertinne med skikkelig glimt i oeyet. Hun maatte imidlertid dra regla to ganger fordi den ene naboen min hadde sovnet.
Ikke mye aa melde fra selve turen annet enn at den gikk kjapt. Vi gikk halvtimen sen pga sen ankomst (lang flytid nordover), men landet paa tid - av samme aarsak. Godt var det, for jeg hadde bare 35 minutter aa bytte fly paa.
Det var en 320 den siste biten (3 1/2 time) til ATL. Litt bedre plass ved noedutgangen der, og igjen smekkfull kjerre. Rakk aa tape fem daler paa slotmaskinene paa gate'n foer jeg boardet, jeg har aldri hatt flaks i spill.
Typisk redeye-flight, lyset ble dimmet umiddelbart og crewet var usynlige. Vi landet 20 minutter foer rutetid i ATL og var paa gate 05.20.
Bare aa hente bilen, kjoere hjem, ta en dusj og en lur og pakke om foer neste flight som skulle gaa klokken 14.30 ....
----
Tilbake paa Hartsfield/Jackson klokken 13.30, og etter aa ha parkert bilen bar det tilbake til Concourse D for en 'ekte' USAirways-flight. Foerste leg'en til Philadelphia var med en CRJ, og da jeg kom til gaten var den allerede satt opp med en times forsinkelse. Vaeret i PHL. Jeg hadde tre times connection, saa jeg var ikke bekymret. Det ble nok en halvtime, og vi kom oss avgaarde ved firetiden. Canadair lager trange fly, og setene USAir (PSA) bruker er veldig ukomfortable. Jeg var skikkelig saar bak da vi kom fram til PHL. Og en annen ting med CRJ'ene er at vinduene sitter saa lavt at man maa boeye seg ned for aa se ut.
Felles for alle regionalselskapene er at crewet er ungt og entusiastisk, saa servicen er jevnt over bedre enn den man faar paa hovedrutene.
Leg'en PHL-Syracuse var intet unntak, 737-400'en gikk en time sen (samme aarsak - maskinen kom sent inn pga vaeret) og crewet var totalt uinteressert.
Kom meg til hotellet og sjekket inn ved 11-tiden. Fikk meg noen timers soevn foer jeg maatte opp klokken seks for aa komme meg til Fort Drum i tide til aa rekke min egen flight.
Vi skal operere 20 flighter fra Fort Drum til Victorville denne uken, i forbindelse med en oevelse. Min flight tok fortroppen, og samtidig med oss dukket det opp to An-124'er som skulle ta 14 helikoptre til samme destinasjon.
Reisekontoret ga meg veldig liten tid til aa rekke fly fra Syracuse etter flighten, saa etter avgang var det bare aa kaste seg i bilen og sette kursen soerover. Desverre gikk det litt for fort - noen miles fra Syracuse saa jeg plutselig blinkende lys i bakspeilet ... Aiaiai......
Var klokket til 85 mph i 65-sone, og Robocop State Trooper ga ingen rabatt ... saa jeg fikk en note som jeg maa fylle inn og poste saa kommer boten i posten naar dommeren bestemmer seg for stoerrelsen. Etter hva jeg kan se etter aa ha undersoekt litt, blir det mellom 90 og 300 daler ... Plus eventuelt oekning av forsikringen .. grr ...
Tok det roligere de siste kilometerene, og parkerte leiebilen 15 minutter foer flyet skulle gaa. Heldigvis ingen koe i TSA-kontrollen, og jeg kom til utgang 8 akkurat da de skulle til aa stenge doeren. Close call!!
Reisen hjem skulle gaa via Pittsburgh, og fullstendig brasiliansk. Foerste leg var med en E-145, og jeg sikret meg en enseter da jeg sjekket inn paa hotellet om morgenen. Helt greit, og Embraer-maskinene har hoeye og store vinduer, saa man faktisk kan se ut uten aa faa kink i nakken!
Det var kraftig vind og mye turbulens, saa det ble ingen servering, men jeg hadde heldigvis et par irske cola'er fra flyet, saa jeg fikk slukket toersten etter stresset ...
Da vi landet i Pittsburg saa jeg en 757 med Air Horizons dekor ved USAirways' hangar. Det er en av vaare forhenvaerende ETOPS-sertifiserte maskiner som USAirways skal bruke til sin Europa-ekspansjon. Desverre var avstanden litt stor ...
Oppdaget da jeg kom til Pittsburg at flighten videre til ATL plutselig skulle gaa via Washington/Reagan. Saa det ble litt senere ankomst enn beregnet. Men hva gjoer vel det - en E-170 er en fryd aa fly med! Gode seter, 2+2 seating og en toseter for meg selv paa foerste strekk gir en framifraa flytur. Mye turbulens, saa ingen servering, men hva gjoer vel det naar jeg hadde en Boston Ale innabords og en cola til i baggen ...
Innflyvningen til DCA er alltid morsom. Denne gangen siksak'et vi oss inn langs elven og forbi Pentagon - ordentlig sporty landing.
Som vanlig var det ATC-restriksjoner til Atlanta, saa vi ble igjen en time forsinket. Jeg ble ombord under mellomlandingen, og slappet av med Airways.
Vi kom oss endelig avgaarde og paa denne siste leg'en dukket endelig drikketrallen frem. Flyverten vaar var i storslag og lignet paa komikeren Alexei Sayle - kjent fra 'Comic Strip'. I tillegg var han fra Kazakstan og hadde en dialekt som gjorde ham nesten komisk lik Sayle.
Landet i ATL klokken 2245 - halvannen time etter schedule - og etter aa ha plukket opp bilen og kjoert hjem, var det uendelig deilig aa kunne sove i min egen seng igjen. Men foerst maatte jeg som vanlig flytte Lillegutten ......
Loerdag ettermiddag. Anchorage. Siden jeg var booket paa USAirways codeshare, ville hverken USAirways eller America West la meg sjekke inn online. Men jeg maatte ut av hotellet klokken tolv saa jeg dro likegodt over til flyplassen. Siden flyet ikke skulle gaa foer klokken fire, hadde jeg plenty av tid. Og godt er det, for leiebilen maa leveres inn paa syd-terminalen. Ingen slike fasiliteter paa North Terminal hvor America West, Delta og de internasjonale selskapene opererer. Det gaar buss mellom terminalene, men avstanden er bare rundt 500m, saa det er ikke haaploest aa gaa til fots heller.
Var foerstemann som sjekket inn da de aapnet, saa jeg sikret meg et noedutgangssete paa begge legs. Security aapnet ikke foer to timer foer flyavgang, saa jeg var stuck i avgangshallen uten tilgang til mat inntil da. Det var lunchtid, saa jeg begynte aa bli smaasulten. Klokken to aapnet TSA slusene, og jeg kom meg til kafeen og bestilte meg en tuna sandwich. Det var omtrent det eneste spiselige der. Miserable greier, skjoenner ikke at operatoerene finner seg i det.
Jeg visste at det ikke var mat annet enn kjoepemat ombord paa den 5 timer lange turen ned til Vegas, saa jeg fylte opp med en Cinnabon like foer avgang. Kjoepte meg ogsaa en latte, som er noe av det verste jeg har smakt .. Pfoey!
Det var helt fullt nedover, og jeg fikk plass sammen med to 'Beavis & Butthead'-tenaaringer. Det fikk meg til aa skjoenne at Bill Judge var naermere sannheten enn vi egentlig setter pris paa .. Ellers en grei tur, fikk en hoylydt demonstrasjon i bruk av noedutgang av en 84 aar gammel flyvertinne med skikkelig glimt i oeyet. Hun maatte imidlertid dra regla to ganger fordi den ene naboen min hadde sovnet.
Ikke mye aa melde fra selve turen annet enn at den gikk kjapt. Vi gikk halvtimen sen pga sen ankomst (lang flytid nordover), men landet paa tid - av samme aarsak. Godt var det, for jeg hadde bare 35 minutter aa bytte fly paa.
Det var en 320 den siste biten (3 1/2 time) til ATL. Litt bedre plass ved noedutgangen der, og igjen smekkfull kjerre. Rakk aa tape fem daler paa slotmaskinene paa gate'n foer jeg boardet, jeg har aldri hatt flaks i spill.
Typisk redeye-flight, lyset ble dimmet umiddelbart og crewet var usynlige. Vi landet 20 minutter foer rutetid i ATL og var paa gate 05.20.
Bare aa hente bilen, kjoere hjem, ta en dusj og en lur og pakke om foer neste flight som skulle gaa klokken 14.30 ....
----
Tilbake paa Hartsfield/Jackson klokken 13.30, og etter aa ha parkert bilen bar det tilbake til Concourse D for en 'ekte' USAirways-flight. Foerste leg'en til Philadelphia var med en CRJ, og da jeg kom til gaten var den allerede satt opp med en times forsinkelse. Vaeret i PHL. Jeg hadde tre times connection, saa jeg var ikke bekymret. Det ble nok en halvtime, og vi kom oss avgaarde ved firetiden. Canadair lager trange fly, og setene USAir (PSA) bruker er veldig ukomfortable. Jeg var skikkelig saar bak da vi kom fram til PHL. Og en annen ting med CRJ'ene er at vinduene sitter saa lavt at man maa boeye seg ned for aa se ut.
Felles for alle regionalselskapene er at crewet er ungt og entusiastisk, saa servicen er jevnt over bedre enn den man faar paa hovedrutene.
Leg'en PHL-Syracuse var intet unntak, 737-400'en gikk en time sen (samme aarsak - maskinen kom sent inn pga vaeret) og crewet var totalt uinteressert.
Kom meg til hotellet og sjekket inn ved 11-tiden. Fikk meg noen timers soevn foer jeg maatte opp klokken seks for aa komme meg til Fort Drum i tide til aa rekke min egen flight.
Vi skal operere 20 flighter fra Fort Drum til Victorville denne uken, i forbindelse med en oevelse. Min flight tok fortroppen, og samtidig med oss dukket det opp to An-124'er som skulle ta 14 helikoptre til samme destinasjon.
Reisekontoret ga meg veldig liten tid til aa rekke fly fra Syracuse etter flighten, saa etter avgang var det bare aa kaste seg i bilen og sette kursen soerover. Desverre gikk det litt for fort - noen miles fra Syracuse saa jeg plutselig blinkende lys i bakspeilet ... Aiaiai......
Var klokket til 85 mph i 65-sone, og Robocop State Trooper ga ingen rabatt ... saa jeg fikk en note som jeg maa fylle inn og poste saa kommer boten i posten naar dommeren bestemmer seg for stoerrelsen. Etter hva jeg kan se etter aa ha undersoekt litt, blir det mellom 90 og 300 daler ... Plus eventuelt oekning av forsikringen .. grr ...
Tok det roligere de siste kilometerene, og parkerte leiebilen 15 minutter foer flyet skulle gaa. Heldigvis ingen koe i TSA-kontrollen, og jeg kom til utgang 8 akkurat da de skulle til aa stenge doeren. Close call!!
Reisen hjem skulle gaa via Pittsburgh, og fullstendig brasiliansk. Foerste leg var med en E-145, og jeg sikret meg en enseter da jeg sjekket inn paa hotellet om morgenen. Helt greit, og Embraer-maskinene har hoeye og store vinduer, saa man faktisk kan se ut uten aa faa kink i nakken!
Det var kraftig vind og mye turbulens, saa det ble ingen servering, men jeg hadde heldigvis et par irske cola'er fra flyet, saa jeg fikk slukket toersten etter stresset ...
Da vi landet i Pittsburg saa jeg en 757 med Air Horizons dekor ved USAirways' hangar. Det er en av vaare forhenvaerende ETOPS-sertifiserte maskiner som USAirways skal bruke til sin Europa-ekspansjon. Desverre var avstanden litt stor ...
Oppdaget da jeg kom til Pittsburg at flighten videre til ATL plutselig skulle gaa via Washington/Reagan. Saa det ble litt senere ankomst enn beregnet. Men hva gjoer vel det - en E-170 er en fryd aa fly med! Gode seter, 2+2 seating og en toseter for meg selv paa foerste strekk gir en framifraa flytur. Mye turbulens, saa ingen servering, men hva gjoer vel det naar jeg hadde en Boston Ale innabords og en cola til i baggen ...
Innflyvningen til DCA er alltid morsom. Denne gangen siksak'et vi oss inn langs elven og forbi Pentagon - ordentlig sporty landing.
Som vanlig var det ATC-restriksjoner til Atlanta, saa vi ble igjen en time forsinket. Jeg ble ombord under mellomlandingen, og slappet av med Airways.
Vi kom oss endelig avgaarde og paa denne siste leg'en dukket endelig drikketrallen frem. Flyverten vaar var i storslag og lignet paa komikeren Alexei Sayle - kjent fra 'Comic Strip'. I tillegg var han fra Kazakstan og hadde en dialekt som gjorde ham nesten komisk lik Sayle.
Landet i ATL klokken 2245 - halvannen time etter schedule - og etter aa ha plukket opp bilen og kjoert hjem, var det uendelig deilig aa kunne sove i min egen seng igjen. Men foerst maatte jeg som vanlig flytte Lillegutten ......
