Travelling to the christmas table (med Delta via ABQ)
- Thread starter gustavf
- Start date
Vel framme på Gardermoen ar det litt kø i business-skranken, bl.a. fordi den delegasjon fra Utenriksdepartementet skulle sjekke inn. Blandt dem en statsråd, som hadde sendt noen med fullmakt.
Business uten blokkert midtsete er trangt. Det var en ledig plass på hver treseter, men ettersom vi reiste sammen ble vi plassert på E og F, men burde selvfølgelig ommøblert litt og fått ledig i midten. Maten var grei, enten pannekaker med vaniljesaus eller eggerør med bønner. Til dette var det en underlig, og lite god, boks med fikenkompott, skinke, asparges og geitost. En pudding til dessert.
Delta hadde aldri sendt noen mai og bedt om APIS-informasjon, så innsjekkinga tok litt ekstra tid. Mulig jeg har oversett en mulighet for å legge inn dette selv.
OSL-Lounge åpner omtrent 15 minutter for sent til å være nyttig for 0625-avgangen, så det ble en kaffekopp på Kontiki i stedet. Avgang i rute, men solid medvind og kort taxiing i AMS ga ankomst en halvtime før rutetid. Rett gjennom passkontrollen og til Crown Lounge i non-schengen. Her var det stille og rolig på morgenkvisten.
Internett er gratis, men med kode. I dag, 19. januar, var koden klm20100119. De som ikke klarer å gjette på koden sin dag, får heller spørre i resepsjonen
Business uten blokkert midtsete er trangt. Det var en ledig plass på hver treseter, men ettersom vi reiste sammen ble vi plassert på E og F, men burde selvfølgelig ommøblert litt og fått ledig i midten. Maten var grei, enten pannekaker med vaniljesaus eller eggerør med bønner. Til dette var det en underlig, og lite god, boks med fikenkompott, skinke, asparges og geitost. En pudding til dessert.
Delta hadde aldri sendt noen mai og bedt om APIS-informasjon, så innsjekkinga tok litt ekstra tid. Mulig jeg har oversett en mulighet for å legge inn dette selv.
OSL-Lounge åpner omtrent 15 minutter for sent til å være nyttig for 0625-avgangen, så det ble en kaffekopp på Kontiki i stedet. Avgang i rute, men solid medvind og kort taxiing i AMS ga ankomst en halvtime før rutetid. Rett gjennom passkontrollen og til Crown Lounge i non-schengen. Her var det stille og rolig på morgenkvisten.
Internett er gratis, men med kode. I dag, 19. januar, var koden klm20100119. De som ikke klarer å gjette på koden sin dag, får heller spørre i resepsjonen
Attachments
Ettersom julebordet er i Seattle og Houston, så holder et ikke å komme til Amsterdam. Her må vi videre (AMS-ATL-ABQ) med Delta og Southwest (ABQ-SEA).
Ganske omfattende sikkerhetsopplegg før vi fik gå ombord i 767-en som skulle frakte oss til Atlanta, og vel ombord var inntrykket av flyet heller ikke det aller beste. Det luktet gammel danskebår og så litt slitent ut. Lukta merket vi ikke så mye til etter de første minuttene, men flere småting bidro til å trekke inntrykket av flyet litt ned (et løst skilt på do, et panel som måtte festes av en tekniker før avgang, møkkete tepper). Meget hyggelig, og særdeles erfarent, crew trakk imidlertid sterkt i positiv retning.
Musserende før avgang ble servert med en Coca Cola-serviett
Maten var gjennomgående velsmakende og solide porsjoner. Det er ikke ofte jeg ser min far si nei til dessert fordi dessertmagen var full... Selv fikk jeg ned litt, med en meget god dessertvin til.
Underholdningssystemet fungerte bra, men på et av setene våre fungerte ikke lyden. Det er jo litt nedtur, selvfølgelig. Vi fikk tilbud om å bytte sete, men ettersom det ville bety at vi ikke fikk sitte sammen, så lot vi være. En litt underlig ting, er at widescreen-programmer vises i 4:3-format, som gir sørgerender på to sider. Sløsing av skjermplass.
Ankomst i Atlanta var generelt kaotisk, men etter en times tid var vi gjennom pass og ny sikkerhetskontroll. Vi bestemte oss for å rusle til terminal B og plasserte oss ved gaten til avgangen mot ABQ. Det var rolig ved gaten, og vi slappet av der i stedet for å finne en Delta-lounge som vi uansett ikke hadde fått mye mer enn en halvtime i.
Ganske omfattende sikkerhetsopplegg før vi fik gå ombord i 767-en som skulle frakte oss til Atlanta, og vel ombord var inntrykket av flyet heller ikke det aller beste. Det luktet gammel danskebår og så litt slitent ut. Lukta merket vi ikke så mye til etter de første minuttene, men flere småting bidro til å trekke inntrykket av flyet litt ned (et løst skilt på do, et panel som måtte festes av en tekniker før avgang, møkkete tepper). Meget hyggelig, og særdeles erfarent, crew trakk imidlertid sterkt i positiv retning.
Musserende før avgang ble servert med en Coca Cola-serviett
Maten var gjennomgående velsmakende og solide porsjoner. Det er ikke ofte jeg ser min far si nei til dessert fordi dessertmagen var full... Selv fikk jeg ned litt, med en meget god dessertvin til.
Underholdningssystemet fungerte bra, men på et av setene våre fungerte ikke lyden. Det er jo litt nedtur, selvfølgelig. Vi fikk tilbud om å bytte sete, men ettersom det ville bety at vi ikke fikk sitte sammen, så lot vi være. En litt underlig ting, er at widescreen-programmer vises i 4:3-format, som gir sørgerender på to sider. Sløsing av skjermplass.
Ankomst i Atlanta var generelt kaotisk, men etter en times tid var vi gjennom pass og ny sikkerhetskontroll. Vi bestemte oss for å rusle til terminal B og plasserte oss ved gaten til avgangen mot ABQ. Det var rolig ved gaten, og vi slappet av der i stedet for å finne en Delta-lounge som vi uansett ikke hadde fått mye mer enn en halvtime i.
Attachments
Turen videre til Albuquerque er det ikke så mye å si om. Stemningen ombord var god og preget av at mange var på veg hjem etter endt arbeidsdag. En pastasalat var akkurat det vi trengte å spise.
Ølutvalget var bedre enn på Business Elite (der Miller Lite var det mest smakfulle ølet de kunne by på
), men ikke mye, så en Heineken gikk ned før en GT.
Ellers var det ufattelige mye rare folk på flyet. Her er det vanskelig å komme med en god beskrivelse av klientellet, men mange ville passet fint inn i mine fordommer mot folk som reiser Svinesund-Strømstad midt på dagen en onsdag.
Vel framme på ABQ, så viste den godt gjemte infotavla at vi skulle få baggasjen på bånd 4. Det eneste båndet som var demontert, men etterhvert fikk en forvirret gjeng øye på bagasjen sin på et bånd litt lenger bort. Bagene med priority-bag kom pent fordelt innimellom all annen bagasje.
Vi bodde på Best Western, som var helt greit, men heller ikke mer. Gratis shuttle må bestilles, men kom etter et par minutter når vi ringte. Frokosten var trist, men eggerør og noen fete pølser gjorde at vi klarte oss. Gratis internett på rommet trekker opp, sammen med shuttle og noen gratis kalorier på morgenen.
Ølutvalget var bedre enn på Business Elite (der Miller Lite var det mest smakfulle ølet de kunne by på
), men ikke mye, så en Heineken gikk ned før en GT.Ellers var det ufattelige mye rare folk på flyet. Her er det vanskelig å komme med en god beskrivelse av klientellet, men mange ville passet fint inn i mine fordommer mot folk som reiser Svinesund-Strømstad midt på dagen en onsdag.
Vel framme på ABQ, så viste den godt gjemte infotavla at vi skulle få baggasjen på bånd 4. Det eneste båndet som var demontert, men etterhvert fikk en forvirret gjeng øye på bagasjen sin på et bånd litt lenger bort. Bagene med priority-bag kom pent fordelt innimellom all annen bagasje.
Vi bodde på Best Western, som var helt greit, men heller ikke mer. Gratis shuttle må bestilles, men kom etter et par minutter når vi ringte. Frokosten var trist, men eggerør og noen fete pølser gjorde at vi klarte oss. Gratis internett på rommet trekker opp, sammen med shuttle og noen gratis kalorier på morgenen.
Attachments
Kanskje litt sent ute her, og det meste begynner å bli kjent stoff fra andre trip reports...
Dagen etter skulle vi videre til Seattle med Southwest. Shuttle til flyplassen reiste noen minutter før tida, og en ganske sur sjåfør kjørte oss motvillig til flyplassen da hun kom tilbake. Noen dollar i tips på starten av turen gjorde underverker på humøret, så vi fikk både værmelding og noen hyggelige historier på veg til flyplassen.
Innsjekking gikk kjapt og greit og det var fint lite kø i sikkerhetskontrollen. Etter en inngående kontroll av passene fikk vi fortsette til full kropsscanning. Inn i maskinen, hendene over hodet, ut og vente til klarsignal kom fra bakrommet til at vi kunne gå videre. Hos meg oppdaget de et nøkkelkort i baklommen, som sikkert skulle vært levert hos Best Western tidligere på dagen
Flyplassen er oversiktlig og grei, og vi benyttet en av de mange strømuttakene ved en rolig gate for å lade PC og ringe hjem, før vi satte kursen mot litt mat før ombordstigning. Ikke så mye å si om Southwest-flighten, egentlig.
Vel framme i Seattle ble vi litt forvirret av skilting til Baggage Claim som pekte to veger, men valge en av dem og kom fram. En spasertur på kryss og tvers gjennom parkeringsanlegget tok oss til trikken, forsøkte å finne et sted ombord det var naturlig å sette bagasjen og var ikke lenge etterpå i sentrum.
Dagen etter skulle vi videre til Seattle med Southwest. Shuttle til flyplassen reiste noen minutter før tida, og en ganske sur sjåfør kjørte oss motvillig til flyplassen da hun kom tilbake. Noen dollar i tips på starten av turen gjorde underverker på humøret, så vi fikk både værmelding og noen hyggelige historier på veg til flyplassen.
Innsjekking gikk kjapt og greit og det var fint lite kø i sikkerhetskontrollen. Etter en inngående kontroll av passene fikk vi fortsette til full kropsscanning. Inn i maskinen, hendene over hodet, ut og vente til klarsignal kom fra bakrommet til at vi kunne gå videre. Hos meg oppdaget de et nøkkelkort i baklommen, som sikkert skulle vært levert hos Best Western tidligere på dagen
Flyplassen er oversiktlig og grei, og vi benyttet en av de mange strømuttakene ved en rolig gate for å lade PC og ringe hjem, før vi satte kursen mot litt mat før ombordstigning. Ikke så mye å si om Southwest-flighten, egentlig.
Vel framme i Seattle ble vi litt forvirret av skilting til Baggage Claim som pekte to veger, men valge en av dem og kom fram. En spasertur på kryss og tvers gjennom parkeringsanlegget tok oss til trikken, forsøkte å finne et sted ombord det var naturlig å sette bagasjen og var ikke lenge etterpå i sentrum.
Fra Houston til Albuquerque satset vi på bil. Det var overraskende dyrt med envegsleie, hele 345 USD (inkludert moms) var tillegget. Etter å ha latt oss overtale til å betale 12 USD ekstra for å oppgradere til amerikanskstøpt plast, så fikk vi en bil som kunne kunsten å drikke bensin og ga særdeles lite sportslig følelse per hestekraft.
Vi satte kursen mot San Antonio, en millionby forkledd som en adskillig mindre by. I sentrum er det rundt en elvekanal bygd ei hyggelig gågate, som er ekte nok til å ikke være laget i plast og uekte nok til at meksikanske gatemusikanter fra Florida spiller ved bordene. Absolutt verdt en stopp på veg vestover US-90.
Så langt var Texas adskillig frodigere enn jeg hadde forventet og ikke så øde. Lite visste jeg hvor drastisk det inntrykket skulle endre seg.
Vi fortsatte til Uvalde, "a rich oasis surrounded by all the adventures of Texas River Country, Hill Country wild game and more" (men neppe mye mer), før vi fant et motell. For rundt 70 USD fikk vi to senger, gratis internett (ustabilt), vinterstengt svømmebasseng og en enkel frokost. Middag kjøpte vi på WalMart, i den grad det kan kalles middag, bortsett fra litt traktorspotting morgenen etter, gjorde vi ikke mye i den byen.
Vi satte kursen mot San Antonio, en millionby forkledd som en adskillig mindre by. I sentrum er det rundt en elvekanal bygd ei hyggelig gågate, som er ekte nok til å ikke være laget i plast og uekte nok til at meksikanske gatemusikanter fra Florida spiller ved bordene. Absolutt verdt en stopp på veg vestover US-90.
Så langt var Texas adskillig frodigere enn jeg hadde forventet og ikke så øde. Lite visste jeg hvor drastisk det inntrykket skulle endre seg.
Vi fortsatte til Uvalde, "a rich oasis surrounded by all the adventures of Texas River Country, Hill Country wild game and more" (men neppe mye mer), før vi fant et motell. For rundt 70 USD fikk vi to senger, gratis internett (ustabilt), vinterstengt svømmebasseng og en enkel frokost. Middag kjøpte vi på WalMart, i den grad det kan kalles middag, bortsett fra litt traktorspotting morgenen etter, gjorde vi ikke mye i den byen.
Attachments
God plass i bredden og, eller?
Kommer veldig an på sidemannen. I vårt tilfelle: Ekstremt lite plass i bredden :drunk:
Dere må nok lide dere gjennom litt mer Texas først.
Vi reiste fra Sanderson ganske tidlig på morgenen, for vi hadde en lang dag foran oss, neste mål var overnatting i El Paso.
Etterhvert som vi nærmet oss grensa mot Mexico ble landskapet mer og mer likt det jeg forbinder med Texas, et ørken- og steppelandskap nesten tomt for folk. Landskapet var de første timene preget av enorme rancher, med noen kuer og hester som gikk og beitet. Desto lenger vest vi kom, jo mindre frodig ble landskapet.
Vi gjorde en liten stopp i Del Rio, en grenseby som også har en ganske stor base på luftforsvaret. Her var det tilsynelatende en del aktivitet, for vi så ihvertfall et par forskjellige flytyper som var ute og luftet seg. Etter Del Rio fortsatte vi nordover langs route 90. Etter å ha passert noen småbyer begynte det å bli virkelig øde og landskapet ble stadig mer ørken, med kaktus og andre vekster som krever så lite vann at de kan overleve selv i min vinduskarm. Dessverre så vi aldri den klassiske Texas-kaktusen fra tegneseriene, men det skal visst finnes eksempler på den også.
De første timene nordover passerer vi noen småbyer omtrent hver halvtime. Næringsgrunnlaget her er supplert med en sheriffbetjent i hver ende av byen, utstyrt med en radar og supplert av en dommer som skriver ut passende bøter til inntekt for lokaldemokratiet. Guideboka vår, den ganske gode Moon Handbook Texas, advarte oss mot dette, så vi fulgte godt med på fartsgrensene.
Uansett, i en av disse byene, jeg tror det var Shumla, overså vi et 35-skilt og blålampene var fort synlige i bakruta. Ut av bilen, snakke litt med betjenten, åpne bagasjerommet... Faren min forsøkte å gå ut av bilen for å være moralsk støtte, men ble kjapt beordret inn igjen. Jeg hadde kjørt et sted like under 55 mph i ei 35-sone, noe som etter norske forhold tilsvarer omtrent 80 i ei 50-sone. Etter litt sjekking på radioen, fant betjenten ut at det ikke var noen dommer på vakt, noe som gjorde det vanskelig å gi bot til en utlending, så jeg fikk lov til å kjøre videre. Jeg fikk beskjed om at normalt ville jeg fått ei bot på 300 USD, for en forseelse som i Norge ligger i grenselandet mellom 6500 kr og førerkortbeslag.
Etter å ha fått behørig beskjed om å senke farta, fortsatte vi videre. Vi begynte å bli sultne, noe som skulle vise seg å være et lite problem. Kartet fra Avis viste byen Dryden med fet skrift et par-tre timers kjøring foran oss, så vi satset på den, selv om guideboka ikke nevnte stedet og GPSen knapt ville vise den på kartet. Det skulle vise seg at GPSen hadde rett, for siste folketelling viser 13 innbyggere på stedet, og etter det er postkontoret nedlagt og formodentlig innbyggertallet ytterligere redusert.
En halvtime senere kom vi til Sanderson, og her var det både noen enkle moteller og et par spisesteder. Første mulughet så ganske trist ut, så vi fortsatte gjennom byen og så et like trist spisested like før bygrensa. Like gjerne som å snu, valgte vi å ta lunsjen på Roundhouse Cafe. Det skulle vise seg å være et godt valg, med hyggelig betjening, rent og pent toalett, grei mat og stemning som man ikke finner i noen kjederestaurant. Billig var det også.
Jeg er ikke spesielt opptatt av samtidskunst, men da jeg så ei litt underlig bu ved siden av vegen begynte det å ane meg at denne hadde jeg hørt om før. Joda, mitt ute i dette ødelandet befinner installasjonen Prada Marfa seg. Vi stoppet for å ta bilder, og det var faktisk også noen andre som var der samtidig som oss.
Det begynte å bli ettermiddag, og vi kjørte nesten i ett til vi kom til El Paso. En liten stopp på et utsiktspunkt ved Pecos River og et par nødvendige avtreder på naturens vegne var alt vi brukte tid på før vi ankom hotellet.
Jeg hadde bestilt ei overraskelsespakke fra Hotwire, som viste seg å være Hyatt Place. Et meget bra kjøp for rundt 70 USD. Før middag gjorde vi en lite shoppingrunde, noe som skulle vise seg å være en tabbe. Vi hadde feilberegnet tida litt, og stort sett alt av spisesteder var stengt. Middagen ble på en døgnåpen diner.
Etterhvert som vi nærmet oss grensa mot Mexico ble landskapet mer og mer likt det jeg forbinder med Texas, et ørken- og steppelandskap nesten tomt for folk. Landskapet var de første timene preget av enorme rancher, med noen kuer og hester som gikk og beitet. Desto lenger vest vi kom, jo mindre frodig ble landskapet.
Vi gjorde en liten stopp i Del Rio, en grenseby som også har en ganske stor base på luftforsvaret. Her var det tilsynelatende en del aktivitet, for vi så ihvertfall et par forskjellige flytyper som var ute og luftet seg. Etter Del Rio fortsatte vi nordover langs route 90. Etter å ha passert noen småbyer begynte det å bli virkelig øde og landskapet ble stadig mer ørken, med kaktus og andre vekster som krever så lite vann at de kan overleve selv i min vinduskarm. Dessverre så vi aldri den klassiske Texas-kaktusen fra tegneseriene, men det skal visst finnes eksempler på den også.
De første timene nordover passerer vi noen småbyer omtrent hver halvtime. Næringsgrunnlaget her er supplert med en sheriffbetjent i hver ende av byen, utstyrt med en radar og supplert av en dommer som skriver ut passende bøter til inntekt for lokaldemokratiet. Guideboka vår, den ganske gode Moon Handbook Texas, advarte oss mot dette, så vi fulgte godt med på fartsgrensene.
Uansett, i en av disse byene, jeg tror det var Shumla, overså vi et 35-skilt og blålampene var fort synlige i bakruta. Ut av bilen, snakke litt med betjenten, åpne bagasjerommet... Faren min forsøkte å gå ut av bilen for å være moralsk støtte, men ble kjapt beordret inn igjen. Jeg hadde kjørt et sted like under 55 mph i ei 35-sone, noe som etter norske forhold tilsvarer omtrent 80 i ei 50-sone. Etter litt sjekking på radioen, fant betjenten ut at det ikke var noen dommer på vakt, noe som gjorde det vanskelig å gi bot til en utlending, så jeg fikk lov til å kjøre videre. Jeg fikk beskjed om at normalt ville jeg fått ei bot på 300 USD, for en forseelse som i Norge ligger i grenselandet mellom 6500 kr og førerkortbeslag.
Etter å ha fått behørig beskjed om å senke farta, fortsatte vi videre. Vi begynte å bli sultne, noe som skulle vise seg å være et lite problem. Kartet fra Avis viste byen Dryden med fet skrift et par-tre timers kjøring foran oss, så vi satset på den, selv om guideboka ikke nevnte stedet og GPSen knapt ville vise den på kartet. Det skulle vise seg at GPSen hadde rett, for siste folketelling viser 13 innbyggere på stedet, og etter det er postkontoret nedlagt og formodentlig innbyggertallet ytterligere redusert.
En halvtime senere kom vi til Sanderson, og her var det både noen enkle moteller og et par spisesteder. Første mulughet så ganske trist ut, så vi fortsatte gjennom byen og så et like trist spisested like før bygrensa. Like gjerne som å snu, valgte vi å ta lunsjen på Roundhouse Cafe. Det skulle vise seg å være et godt valg, med hyggelig betjening, rent og pent toalett, grei mat og stemning som man ikke finner i noen kjederestaurant. Billig var det også.
Jeg er ikke spesielt opptatt av samtidskunst, men da jeg så ei litt underlig bu ved siden av vegen begynte det å ane meg at denne hadde jeg hørt om før. Joda, mitt ute i dette ødelandet befinner installasjonen Prada Marfa seg. Vi stoppet for å ta bilder, og det var faktisk også noen andre som var der samtidig som oss.
Det begynte å bli ettermiddag, og vi kjørte nesten i ett til vi kom til El Paso. En liten stopp på et utsiktspunkt ved Pecos River og et par nødvendige avtreder på naturens vegne var alt vi brukte tid på før vi ankom hotellet.
Jeg hadde bestilt ei overraskelsespakke fra Hotwire, som viste seg å være Hyatt Place. Et meget bra kjøp for rundt 70 USD. Før middag gjorde vi en lite shoppingrunde, noe som skulle vise seg å være en tabbe. Vi hadde feilberegnet tida litt, og stort sett alt av spisesteder var stengt. Middagen ble på en døgnåpen diner.
