MartinL
ScanFlyer Dusty
Til Athen på det østlige beltet
Til Athen på det østlige beltet
I sommer var 12 dager satt av til sykkeleventyret fra Gdansk i Polen og ned gjennom øst Europa til Athen. Polen, Slovakia, Ungarn, Romania, Serbia, Kosovo, Makedonia og Hellas skulle krysses på vei ned til middelhavet og den greske drøm.
Målet var å finne den mest utfordrene og ukjente veien ned gjennom det østlige Europa, noe vi så til de grader følte at vi klarte. Turen gikk bevist utenom de store byene, noe som ledet oss inn de mest bortgjemte perler og hjørner av land som sjeldent blir besøkt av Nordmenn.
Bagasje: Et stående skift sykkelbekledning, en badeshorts, t-skjorte, lette plast sandaler, tannbørste, pass, kreditkort og div verktøy. Alt med plass i en vanlig liten rumpetaske.
Erfaringsvis fra tidligere turer funker dette greit så lenge det legges opp til en rutine med vask hver dag. I alle fall i starten når man gidder. Etter hvert som sliten river i kroppen og dagene går i ett blir man mer eller mindre likegyldig og gir f#@#en. Vi var med andre ord ikke særlig pene ved ankomsten i Athen.
Nå kan jeg vel med en gang fortelle at vårt mål med slike turer er ikke å hvile i blomsterengen under et vin slott eller å kjenne friksjonen fra brosteinen over Karls brua i Praha. Ei heller å jodle med en frodig sveitsisk kvinne på en oste gård i sveits. Vindmøllene i Nederland er fine å se på, men vi hakke tid. Vi er begge yrkes syklister og elsker å suge mil ut av asfalten. Uten følgebil og støtteapparat, er det så vidt døgnet rekker til med sine 24 timer for å kunne sykle, drite, dusje, spise og sove (gjerne i denne rekkefølgen). Det blir derfor ingen tid til annet enn å sykle og peise igjennom alt en passerer for å rekke dags målet på 25 mil. Målet, motivasjonen og gleden for oss er å komme frem og nyte fridager med tanke på slitet vi har vært igjennom. Spesielt etter i nesten to uker å ha ligget og sutra på styret med umettelig hat til ens sykkel relaterte påfunn. Hvem har ikke mer fortjent å ligge å døse på en seilbåt rundt Paros da….
I og med så godt som ikke eksisterende bagasje duret vi opp til Osl og entret DY til Gdansk. Det vakte minst sagt noen reaksjoner da to grønnkledde i tettsittende og hjelm løp gjennom avgangshallen for å rekke flyet. Metall detektoren slo nærmest ut med gnistrer da sykkel skoene med sine metall clips tråkket igjennom sikkerhetskontrollen.
Det hadde visst ikke ”das sickerhait schæf” bevitnet som fottøy på Osl tidligere.
Som vanlig stod servicen til Kongelig standard da besetningen på flyet fikk stimulert nyskjerrigheten ved å spørre oss om hvorfor i all verden vi hadde på oss spandex og jersey. Med passasjerer fikk fort svaret da det på under 15 minutter var rigget opp to landevei sykler opp fra papp esker under Leck Walesa airport skiltet i Gdansk.
Det rødmalte smlie fjeset til Norwegian ga oss en perfekt ”lykke til” i den steg til himmels over to adrenalin narkomane som allerede var på vei ut av flyplassen.
Kort fortalt, de østeuropeiske landene overrasket oss i like mye positiv grad som til det negative. Mens Polen fremstod som et land med ufortjent dårlig rykte var Romania for to syklister å regne som portene til mannen med de røde horn. Vi delte Romenske motorveier på 5 meters bredde med 80 vogntog i minuttet på veier i et virvar av jord, leire, grus og asfalt. Leke oss igjennom Slovakias bratte fjellandskap.
Måtte hoppe av sykkelen i fart for å unngå å bli kvesta av en serbisk trailer.
Nøt gastronomiske retter i fortryllende polske gamlebyer.
Opplede at dusjen ikke funker på hotellet fordi de ikke har vann etter 12 timer i 43 graders varme på sykkelsetet.
Kaste oss i middelhavet i stormene glede av å få kjølt av kroppen.
Punkterte 12 ganger på 1 km fordi Grekerne har plantet turnebusker langs veien.
Passerte majestetiske byer i Ungarn med slott og palasser.
Drakk 14 liter i 43 graders varme uten å pisse.
Lå hver natt og vrei oss i svette og muskelspenning på Romensk hotell.
Opplevde at rottene spiste av Pizza restene på rommet i Serbia mens vi sov.
Grensekontroller som hentet fra Nord Korea gjennom det tidligere Jugoslavia.
Verdens beste Hamburger i Kosovo.
Hate hverandre når vi er død slitne til å være beste kompiser når alt går bra.
Minnesmerker etter trafikkdøde så tett som brøytepinner gjennom Romania.
Øst-eruropa har så mange perler og tilby. Det er en svært liten del av det store Europa vi nordmenn eksponerer oss for til daglig. Med fryktingytene grå og industrielle skall med kommunistisk arkitektur omkranser drabantbyene en søt og vakker bykjerne likt en kiwi med sitt brune skal. Fantastiske gamlebyer, palasser og slott med fantastisk mat. Et mutt og innesluttet folkeslag som med blyghet tør å vise stolthet for et sine land vi i resten av Europa ser ned på. Gi de anerkjennelse for deres land og man opplever en gjestfrihet basert på takknemligheten for at du nettopp valgte reise dit. Nye medlemmer av det Europeiske fellesskapet som har satset voldsomt på infrastruktur og oppussing. Land som om ikke annet fortjener en mulighet til å vise seg frem. Fra fjellandskap i Slovakia til lange evige sletter i Ungarn, kulturlandskapet er like vakkert her som i Nederland eller i Italia. Vil man oppleve denne delen av Europa mens det enda har sitt eksotiske sug, bør man reise nå.
Etter 12 dager og et vanvittig slit passerte vi siste fjelltoppen inn mot Athen. Rullende nedover motorveien lyste sykkelrammene opp hvite som snø av alt saltet som hadde blitt svettet. I hysterisk jubel styrtet vi nedover bakkene mot sentrum av Athen. Kompis
Gjengen stod klare i sentrum av Athen for å ta imot oss. Til Champagne sprut og klemmer stod to utslitte vrak som begge hadde gått ned 7 kg (og vi er ikke akkurat tjukke fra før). Vi grein og klemte hverandre, hylte og skreik. Folk trodde vi var drita fulle, men seieren var søt.
Turen på 270 mil tok 12 dager, 7 kg, 184 fanta 0,33, 29 redbull og gud vet hvor mye vann og mat.
Den kvelden seilte vi med seilbåt ut fra havna i Athen for å nyte middelhavet i to uker med gutta. I time etter time lå jeg bak på båten og stirret i retningen vi kom syklende fra med en kald pils i hånda.
Aldri har jeg følt en mer velfortjent ferie
Til Athen på det østlige beltet
I sommer var 12 dager satt av til sykkeleventyret fra Gdansk i Polen og ned gjennom øst Europa til Athen. Polen, Slovakia, Ungarn, Romania, Serbia, Kosovo, Makedonia og Hellas skulle krysses på vei ned til middelhavet og den greske drøm.
Målet var å finne den mest utfordrene og ukjente veien ned gjennom det østlige Europa, noe vi så til de grader følte at vi klarte. Turen gikk bevist utenom de store byene, noe som ledet oss inn de mest bortgjemte perler og hjørner av land som sjeldent blir besøkt av Nordmenn.
Bagasje: Et stående skift sykkelbekledning, en badeshorts, t-skjorte, lette plast sandaler, tannbørste, pass, kreditkort og div verktøy. Alt med plass i en vanlig liten rumpetaske.
Erfaringsvis fra tidligere turer funker dette greit så lenge det legges opp til en rutine med vask hver dag. I alle fall i starten når man gidder. Etter hvert som sliten river i kroppen og dagene går i ett blir man mer eller mindre likegyldig og gir f#@#en. Vi var med andre ord ikke særlig pene ved ankomsten i Athen.
Nå kan jeg vel med en gang fortelle at vårt mål med slike turer er ikke å hvile i blomsterengen under et vin slott eller å kjenne friksjonen fra brosteinen over Karls brua i Praha. Ei heller å jodle med en frodig sveitsisk kvinne på en oste gård i sveits. Vindmøllene i Nederland er fine å se på, men vi hakke tid. Vi er begge yrkes syklister og elsker å suge mil ut av asfalten. Uten følgebil og støtteapparat, er det så vidt døgnet rekker til med sine 24 timer for å kunne sykle, drite, dusje, spise og sove (gjerne i denne rekkefølgen). Det blir derfor ingen tid til annet enn å sykle og peise igjennom alt en passerer for å rekke dags målet på 25 mil. Målet, motivasjonen og gleden for oss er å komme frem og nyte fridager med tanke på slitet vi har vært igjennom. Spesielt etter i nesten to uker å ha ligget og sutra på styret med umettelig hat til ens sykkel relaterte påfunn. Hvem har ikke mer fortjent å ligge å døse på en seilbåt rundt Paros da….
I og med så godt som ikke eksisterende bagasje duret vi opp til Osl og entret DY til Gdansk. Det vakte minst sagt noen reaksjoner da to grønnkledde i tettsittende og hjelm løp gjennom avgangshallen for å rekke flyet. Metall detektoren slo nærmest ut med gnistrer da sykkel skoene med sine metall clips tråkket igjennom sikkerhetskontrollen.
Det hadde visst ikke ”das sickerhait schæf” bevitnet som fottøy på Osl tidligere.
Som vanlig stod servicen til Kongelig standard da besetningen på flyet fikk stimulert nyskjerrigheten ved å spørre oss om hvorfor i all verden vi hadde på oss spandex og jersey. Med passasjerer fikk fort svaret da det på under 15 minutter var rigget opp to landevei sykler opp fra papp esker under Leck Walesa airport skiltet i Gdansk.
Det rødmalte smlie fjeset til Norwegian ga oss en perfekt ”lykke til” i den steg til himmels over to adrenalin narkomane som allerede var på vei ut av flyplassen.
Kort fortalt, de østeuropeiske landene overrasket oss i like mye positiv grad som til det negative. Mens Polen fremstod som et land med ufortjent dårlig rykte var Romania for to syklister å regne som portene til mannen med de røde horn. Vi delte Romenske motorveier på 5 meters bredde med 80 vogntog i minuttet på veier i et virvar av jord, leire, grus og asfalt. Leke oss igjennom Slovakias bratte fjellandskap.
Måtte hoppe av sykkelen i fart for å unngå å bli kvesta av en serbisk trailer.
Nøt gastronomiske retter i fortryllende polske gamlebyer.
Opplede at dusjen ikke funker på hotellet fordi de ikke har vann etter 12 timer i 43 graders varme på sykkelsetet.
Kaste oss i middelhavet i stormene glede av å få kjølt av kroppen.
Punkterte 12 ganger på 1 km fordi Grekerne har plantet turnebusker langs veien.
Passerte majestetiske byer i Ungarn med slott og palasser.
Drakk 14 liter i 43 graders varme uten å pisse.
Lå hver natt og vrei oss i svette og muskelspenning på Romensk hotell.
Opplevde at rottene spiste av Pizza restene på rommet i Serbia mens vi sov.
Grensekontroller som hentet fra Nord Korea gjennom det tidligere Jugoslavia.
Verdens beste Hamburger i Kosovo.
Hate hverandre når vi er død slitne til å være beste kompiser når alt går bra.
Minnesmerker etter trafikkdøde så tett som brøytepinner gjennom Romania.
Øst-eruropa har så mange perler og tilby. Det er en svært liten del av det store Europa vi nordmenn eksponerer oss for til daglig. Med fryktingytene grå og industrielle skall med kommunistisk arkitektur omkranser drabantbyene en søt og vakker bykjerne likt en kiwi med sitt brune skal. Fantastiske gamlebyer, palasser og slott med fantastisk mat. Et mutt og innesluttet folkeslag som med blyghet tør å vise stolthet for et sine land vi i resten av Europa ser ned på. Gi de anerkjennelse for deres land og man opplever en gjestfrihet basert på takknemligheten for at du nettopp valgte reise dit. Nye medlemmer av det Europeiske fellesskapet som har satset voldsomt på infrastruktur og oppussing. Land som om ikke annet fortjener en mulighet til å vise seg frem. Fra fjellandskap i Slovakia til lange evige sletter i Ungarn, kulturlandskapet er like vakkert her som i Nederland eller i Italia. Vil man oppleve denne delen av Europa mens det enda har sitt eksotiske sug, bør man reise nå.
Etter 12 dager og et vanvittig slit passerte vi siste fjelltoppen inn mot Athen. Rullende nedover motorveien lyste sykkelrammene opp hvite som snø av alt saltet som hadde blitt svettet. I hysterisk jubel styrtet vi nedover bakkene mot sentrum av Athen. Kompis
Gjengen stod klare i sentrum av Athen for å ta imot oss. Til Champagne sprut og klemmer stod to utslitte vrak som begge hadde gått ned 7 kg (og vi er ikke akkurat tjukke fra før). Vi grein og klemte hverandre, hylte og skreik. Folk trodde vi var drita fulle, men seieren var søt.
Turen på 270 mil tok 12 dager, 7 kg, 184 fanta 0,33, 29 redbull og gud vet hvor mye vann og mat.
Den kvelden seilte vi med seilbåt ut fra havna i Athen for å nyte middelhavet i to uker med gutta. I time etter time lå jeg bak på båten og stirret i retningen vi kom syklende fra med en kald pils i hånda.
Aldri har jeg følt en mer velfortjent ferie
Interessante observasjoner fra Øst-Europa, ellers er jo dette en prestasjon. Skriver dere for andre enn oss ? - det måtte da være en idé for et magasin eller avis etc?
Hadde vært fantastisk om det kom rapporter fra flere turer.
