Third: New York City 2011

[SeatBelt]

Reiserute: OSL-FRA-JFK, EWR-MUC-OSL
Dato: 7.-12. januar 2011
Flyselskap: Lufthansa, Continental Airlines
Klasse: Economy

Så var det dette med Lufthansa og kampanjer igjen, da. En New York-tur var allerede planlagt, det var bare å vente på de gode kampanjene så jeg kunne fastslå dato.

Jeg har ved flere anledninger latt meg friste av Lufthansas kampanjer (se tidligere rapporter), men skulle gjerne også prøve noe annet over Atlanteren. Et godt tilbud fra Swiss, Austrian eller andre selskap i alliansen hadde derfor heller ikke vært å forakte, men også denne gangen var det tyskerne som var raskest ute og stakk av med vinnerloddet.

For 3 100 kroner inkl. skatter og avgifter ble det januartur til New York. Jeg hadde tidligere reist med Lufthansa via DUS og SAS via CPH over Nord-Atlanteren; denne gangen var det Fraport som var stoppestedet på vei ut og MUC på vei inn. Litt langt ned på kontinentet, synes jeg, men til den prisen fikk det være akseptabelt. Ett av alternativene på returen jeg kunne velge var en codeshare Lufthansa har med Continental Airlines. CO106 flys med Boeing 767-200, og siden jeg ikke tidligere hadde fløyet selskapet (eller flytypen) tenkte jeg det kunne være moro å prøve, selv om mange ikke er så begeistret for dette selskapet.

Turen resulterte, som dere ser, i min tredje trip-report.

07.01.2011: LH861 (Lufthansa)
OSL-FRA
Airbus A320-200/D-AIQN

Med en sen avgang fra Frankfurt til New York betød det at jeg ikke trengte å stå nevneverdig tidlig opp denne morgenen. Lufthansas 861 har fredager avgang på det behagelige klokkeslettet 12:55, og med bil til disposisjon gikk alt smertefritt. Det samme gjorde det på OSL, og ombordstigning startet omtrent 25 minutter før avgang.

Flyet ble bygget og levert til Lufthansa i 1992 (!) og var som de andre i LHs 320-serie jeg har fløyet i god stand. Kapteinen annonserte avgang på rutetid, men at det ventet oss en de-ice før take-off.

Etter de-icen bar det rett ut på 01L der vi fyrte opp motorene og tok av i flott flyvær. Jeg hadde 8F med ledig midtsete – perfekt for en arbeidsøkt på pc-en nedover mot kontinentet. Maten som ble servert var ny for meg. Tidligere har LH servert de noe kjedelige sandwichene innpakket i plast – denne gangen fikk jeg et annet slags rundstykke som smakte veldig godt. Jeg ventet med Warsteineren til senere denne dagen, ettersom jeg var godt inne i arbeidet.

Maten overrasket som sagt stort, og dersom dette blir vanlig kost hos LH har de virkelig klart å forbedre seg – noe som er på høy tid.

Landing i Frankfurt var omtrent på rutetid, men været var ikke særlig bra. Det regnet og var tåkete i det vi landet parallelt med en China Eastern som tok av fra den andre banen. Velkommen til Frankfurt!

Fraport er en fantastisk flyplass å være på for flyinteresserte, og jeg var nesten lei meg for at jeg ikke hadde mer enn to timer der. Jeg trøstet meg med at jeg skulle tilbake om bare en måneds tid, da med en selvvalgt lang transfer som skal brukes i Lufthansas ulike lounger og ikke minst på spotterterassen dersom været tillater det.

 

[SeatBelt]

07.01.2011: LH404 (Lufthansa)
FRA-JFK
Boeing 747-400/D-ABTE

Jeg er selvfølgelig klar over at Lufthansas 747-maskiner ikke er noen høydare, og at kun én av dem er utstyrt med AVOD. Sjansen for å få denne er liten, og jeg vant selvfølgelig ikke i Lotto denne gangen. Jeg tror jeg har brukt opp min lykkekvote for en stund, da jeg var så heldig å fly LN-DYF med Boeing Sky en uke tidligere.

Sist gang jeg fløy jumbo-jet var i 2007, da med Singapore Airlines mellom Singapore og Auckland. Og la meg slå det fast en gang for alle: LH og SIA er to forskjellige selskap, og kan ikke (og vil derfor heller ikke) sammenliknes på service. Selv om SIAs 747-maskiner er nokså slitte, er mangelen på AVOD i Lufthansas Recaro-seter og det for øvrig tydelig gamle interøret noe som trekker LH et godt stykke under SIA på jumbo-opplevele.

Maskinen, D-ABTE, ble bygget og levert i 1991. Jeg var lite interessert i å sitte på en treer (reisefølget mitt var på totalt to personer), og hadde derfor valgt rad 55 (!) – nest bakerst i flyet, der det er tre rader med 2-4-2-seating som en følge av at flyet skrår litt inn bak (rad 54-56). Jeg er lite fan av å sitte langt bak når jeg er ute og flyr, men når alternativet var å bli stappet inn på en treseter lenger frem var ikke valget vanskelig. Det skulle også vise seg å være ganske lurt. 55J er raden etter den første 2-4-2-raden; det er med andre ord akkurat ikke plass til et sete langs vinduet på raden foran, noe som gjorde at jeg fikk veldig god benplass for høyrebenet!

Avgang ble også her på rutetid, og flytiden ble beregnet til under åtte timer (scheduled 8:40). Jeg hadde mye arbeid å gjøre, og visste godt at det ikke var noe AVOD på turen, så jeg var godt forberedt. Det ble jo som en togtur til Bergen!

Take-off i 747 er en spennende opplevelse. For noen krefter! Når man i tillegg sitter bak i kabinen kjenner man virkelig kreftene, og man har til tider følelsen av å bli slengt litt rundt. Og i det flyet roterer går jo bakre del av flyet faktisk ned!

Det ristet litt da vi climbet, og av en eller annen grunn synes jeg det er mer ubehagelig med turbulens i store maskiner enn hva jeg synes det er i små. Sikkert fordi jeg er mer kjent med hvordan det er i mindre fly (737/320/CRJ) og fordi det i større fly kanskje kjennes mer ”røft”.

Ferden gikk nordvestover på en nokså sørlig rute over til JFK. Betjeningen var raskt ute med å servere drinker før middagen, og jeg så det stod en flaske med Riesling i tralla, så jeg spurte om et glass hvitvin. Jeg reagerte positivt da damen viste meg flasken og spurte om en Riesling fra 2008 var ok for meg. Jeg hadde egentlig bare forventet at det ble helt oppi et glass uten videre forespørsler. Vinen var ikke akkurat den beste jeg har smakt, men helt ok.

Vi passerte London på vei ut mot Sør-Irland i det middagen ble servert. Valget var mellom makaroni/cheese og beef strogranof. Jeg valgte sistnevnte og selvfølgelig en Warsteiner til måltidet. Teorien om at det er bokse-Warsteiner på LHs longhaul og flaske-Warsteiner på medium- og shorthaul ble forsterket.

Jeg brukte tiden over Atlanteren til jobbing. Fikk gjort masse – mye mer enn når jeg har AVOD! Og på en forholdsvis ”kort” distanse som dette går det helt fint uten PTV. Det var lite å klage over. Dessuten var Lufthansa flinke med servering og service ellers. Stadige runder med vann og juice med hyggelige smil trekker inntrykket opp og understreker den oppfatningen jeg fra før av sitter med når det gjelder Lufthansa. De er gjennomførte, hyggelige og profesjonelle – men heller ikke noe mer enn det. Til 3 100 t/r synes jeg faktisk LH leverer veldig bra.

Nedstigningen til JFK begynte like nord for Long Island. Det ristet kraftig mellom ca. FL 250 og 180, men resten av innflyvningen gikk bra. Jeg synes imidlertid vi lå med nesen høyt. Kanskje var det bare noe som forsterkes ved at man sitter så langt bak i flyet. Landingen gikk bra, og første inntrykket av JFK var slett ikke verst. Her sto Transaero 744, Swiss A343, KLM 744, Alitalia 772, Emirates 388, Etihad 346, Korean Air 744, og ikke minst en haug med både American Airlines og Delta. Ingen bilder, ettersom det var mørkt og vanskelig å fokusere.

Department of Homeland Security var greie i dag. Tidligere har jeg opplevd forferdelige køer ved innreise til USA. Jeg husker en gang i Washington – der hadde noen fra vårt fly en videreforbindelse to timer etter ankomst, og på grunn av køene rakk de ikke flyet sitt. Helt latterlig. Denne gangen gikk alt som smurt, og på totalt 30 minutter var bagasjen hentet og billetter med public transportation ordnet. Det ble Subway inn til Manhattan fra Jamaica Station, som ikke tok lang tid i det hele tatt. Totalt 14 USD for to personer. Innkvartering ble privat, ettersom et vennepar er bosatt på Upper West Side. Kan det bli bedre?

 

[SeatBelt]

Destinasjon: New York City
Befolkning: Ca. 8,5 millioner

Dagene ble derfor brukt fornuftig, og vi ble kjent med mange nye og hyggelige restauranter. De fleste av dem er det lokale som bruker – ikke turistfeller.

Chinatown er et must for meg når jeg er i byer som har en slik bydel.

Tok også turen over til Brooklyn en av dagene. Fantastisk bydel jeg endelig ble bedre kjent med.

Upper West Side:

En Air Canada-maskin streifer over Hudson. Virket som om den kom fra La Guardia. Visste ikke at AC fløy dit. Trodde det var en flyplass for innenriksruter og noen turer til Karibien.

 

[SeatBelt]

11.01.2011: CO106 (Continental Airlines)
EWR-MUC
Boeing 767-200/N68160

Det var egentlig planlagt å ta taxi til flyplassen. Som regel pleier jeg å velge det som er rimeligst, men for en gangs skyld kunne det være deilig å sette seg rett i taxien på Upper West Side og reise rett ut til Newark. Dette ble jeg frarådet av venneparet vi bodde hos – de sa at prisene ut dit hadde økt og at de for en stund siden hadde betalt opptil 90 USD for en tur ut. Det var i overkant. Jeg planla derfor Airport Shuttle. I taxien på vei til shuttle-bussen tilbød taxisjåføren seg imidlertid en tur til Newark for 60 USD. Jeg slo til, så det ble taxi likevel.

Taxien ankom Continentals terminal etter en rask tur, og jeg fant raskt innsjekkingsskrankene. Ikke noe særlig kø heller. Men det er her moroa begynner; mitt første møte med CO. Bagasjen ble satt på båndet og mannen fra selskapet ville selv taste inn i innsjekkingsmaskinen for å få litt fart på køen (tipper mange krongler med disse).

Mann: Where are you flying?
Jeg: Munich, then a connection to Oslo.
(mann beginner å skrive inn under “destination”: M U C)
Jeg: Eh.. Munich is not my final destination.
Mann: Just… (mann sender stygt blikk) … I know what I’m doin’ here.

Ok, så hyggelige vi var i dag, tenkte jeg. Så var det gjennom sikkerhetskontrollen, hvor de heller ikke er særlig imøtekommende. Jeg har aldri skjønt poenget med å vise boardingkort hele tiden. Greit nok at man må det én gang for å komme gjennom, men ikke tre forskjellige steder. Uhøflige ansatte også her gjorde ikke akkurat starten på hjemreisen til noen hyggelig opplevelse.

Jeg likte terminalen godt. Gikk meg noen turer og knipset litt.

Ombordstigningen startet rundt 35 minutter før avgang, og flyvertinnene virket fornøyde med at vi skulle dra. Det var nemlig spådd store snømengder senere på kvelden, og de regnet med at flyplassen kom til å bli stengt.

Boeing 767-200 er en spennende maskin. Særlig liker jeg den lille kabinen foran i Economy-class. Ved check-in var det faktisk ledige seter her, men jeg lot være å reservere ettersom de befant seg på den eneste raden uten vindu. Det ble heller den andre raden i den andre Economy-kabinen, på en Premium Row.

Middagsserveringen begynte ganske raskt. Reisefølget ba om kylling, jeg om biff. Damen var tom for biff, men lovte å komme tilbake. Samtidig la jeg merke til at reisefølget ikke hadde fått kniv og gaffel, så vi spurte pent om dette.

CO-mann: Oh, you’ve got a wrong one, I’ll give you a new chicken. This is a special meal.
Reisefølge: OK, if you say so.
CO-mann til CO-dame lenger ned i kabinen: Can you hand me a chicken, please, this lady got the wrong one.
CO-dame svarer: No, they ordered beef.
CO-mann til oss: You ordered chicken, right?
Jeg: I ordered beef, but the lady didn’t have, but promised to come back.
Reisefølge: And I ordered chicken, but obviously you gave me the wrong one.
CO-mann til dame: They need both, please, can you hand it over?

For et rot! Og det fortsatte. Da reisefølget ba om et glass tomatjuice ble det servert en boks som nærmest ble kastet ned i fanget på oss. Og den smakte tilsynelatende forferdelig, så reisefølget ba etter hvert kabinpersonalet om å fjerne boksen etter et lite glass. Det tok imidlertid nesten 20 minutter å få dem til å reagere med blinkelampen.

Frokosten var ok. Corasaint og frukt er bedre enn forferdelig bacon som man aldri klarer å lage på fly.

Har dessverre ingen bilder av maten om bord.

Det ristet litt over Atlanteren, særlig de siste timene. Innflyvningen gikk fint, og jeg kunne så vidt begynne å skimte dagslys da vi forsvant ned i skyene over Tyskland.

Det føltes godt å parkere på europeisk jord. Jeg var slett ikke imponert over CO, selv om flytypen var interessant og ganske pent inni. Men det skulle bare mangle. Maskinen ble bygget på begynnelsen av 2000-tallet, noe som overrasket meg litt. Trodde 767 gikk ut av produksjon før det.

Jeg fikk ikke engang et goodbye da jeg gikk av flyet. Flyvertinnene var mest opptatte av å skravle med bakkepersonalet i gaten. Det satt prikken over i-en.

 

[SeatBelt]

12.01.2011: LH2450 (Lufthansa)
MUC-OSL
Airbus A319-100/D-AILA

En langt hyggeligere tur skulle det imidlertid bli hjem til Norge. Først ble vi som vanlig busset ut før vi boardet og fant oss godt til rette i en ganske så full A319. Avgang på rutetid, og da vi kom opp i marsjhøyde fikk vi en særdeles hyggelig og (i alle fall for meg) underholdende beskjed.

”Vi er tre i cockpit i dag. Etterson Navn Navnsen (tysk navn jeg ikke klarte å oppfatte) har sin første flytur i denne Airbusen, tenkte vi at det var greit å introdusere han for hvordan man jobber også bak i kabinen. Derfor sender vi han bak så han kan servere dere litt på denne turen.”

Og ganske så riktig. Mens de to erfarne tok seg av flyturen ble ferskingen sendt på serveringsrunde. De hadde i anledningen laget et morsomt trainee-navneskilt til han.

Maten kom også som en overraskelse. Ikke noe tørt brød, nei: Youghurtmusli med frisk (ja, faktisk) frukt gjorde denne turen veldig flott.

Det var noe turbulens over Skagerak, riktignok, men ikke mye. Kapteinen kom på Lufta i det vi nærmet oss Sandefjord og fortalte om uvanlige vindforhold som gjorde det litt ”shaky”, men som også forårsaket en liten forsinkelse inn til OSL.

Bra trafikk i luftrommet også.

Det føltes godt å lande i Oslo, men den siste turen med Lufthansa hadde gjort at jeg ikke var så misfornøyd med hjemturen fra NY. At både trainee-en og kabinpersonalet takket for turen og hilset oss farvel i det vi forlot flyet minnet meg på at det ikke er mye som skal til for å gjøre en flytur bra. Her har de åpenbart skjønt det.

Konklusjon
Lufthansas produkt på intrakontinentale ruter er tilsynelatende på bedringens vei, noe de selv også har varslet. Jeg ser allerede store forbedringer, selv om utgangspunktet slett ikke var verst. Likevel var det visse tiltak som burde ha vært iverksatt – og som nå altså ser ut til å bli en realitet. De interkontinentale turene med Lufthansa er også ganske forutsigbare, selv om Boeing 747-400 ikke akkurat er drømmemaskinen å sette seg i på turer over 7-8 timer. Men også her virker det som at de skal forbedres. Så vidt jeg vet skal de installere AVOD i alle, og da er mye gjort (selv om AVOD-systemet til LH er nokså kjedelig og utdatert).

Continental Airlines var en gedigen nedtur, fra innsjekking til jeg forlot flyet. De holder i det minste bra standard på flyene, og kabinen er pen og nokså hyggelig, men service og mat er under en hver kritikk. Det er mye som skal til for å få meg om bord i en longhaul CO-flight igjen, da må det i så fall være snakk om BusinessFirst.

Min totale reiseopplevelse er derfor blandet. Lufthansa trekker veldig opp, særlig på intrakontinentale ruter, men CO trekker ned. Vi får håpe på forbedringer når de går inn i United, selv om jeg ikke har noen erfaringer med UA på longhaul.

 

[jameson82]

Trodde 767 gikk ut av produksjon før det.

Ble levert 12 stk 767 i 2010 også Kjempe fin rapport og fine bilder. LH skal definitivt prøves på USA tur,

 

[Someone]

Flott rapport

Som nevnt over: 767 produseres fortsatt, og det ruller ut ca 1 maskin i måneden fra fabrikken

Angående Air Canada-maskinen så er det slik at US-immigration og custom foregår på avreiseflyplassen i Canada, slik at flighten regnes som en innenriksflight i USA

 

[Boeing_fan]

Takk for en fantastisk velskrevet rapport, en av de beste jeg har lest på lenge!
Generelt så ser serveringen til LH ganske bra ut på bildene, særlig det du fikk mellom OSL og FRA. Mye bedre enn det jeg fikk servert på MUC-OSL for fire uker siden.

Jeg har selv reist intercontinentalt med LH, og den gang med B744 og A343, begge uten AVOD og serveringen var ikke akkurat imponerende. Ser ut LHIC har tatt seg opp igjen, nå mangler de bare AVOD i deres 744. Sist gang jeg reiste med CO var det i deres 757, og da leverte de vesentlig bedre enn den opplevelsen du fikk, så det kan variere fra gang til gang.

Jeg fant billetter for en god stund siden i februar med LH til NYC, og da til kun 2 900 ,-
Angrer dypt på at jeg ikke slo til på tilbudet.

 

[Fredrik74]

Tack för rapport. LH levererar ett stabilt koncept i Y på sina 747. Jag kan inte säga att jag är speciellt glad åt att det inte finns IFE men får man tag i ett kampanjpris finns det inget att klaga på.

Det är råa krafter vid take off ja. Jag tyckte det kändes som att planet höll på att slitas sönder när jag flög LH Y. När jag satt på plats 1A kändes det inte så speciellt dock.

PS! Om du med spotterterassen i FRA menar den som ligger i Terminal 2 vid dess food court tror jag den är stängd till början av april.

 

[Spantax]

Herlig rapport med flotte bilder og gode beskrivelser! Takk for den. Jeg likte spesielt godt bildet av trippel-sjuen med UNITED-titler.

Har hørt så mye dårlig om CO nå, at det overhodet ikke frister å prøve dem (selv ikke for å få et nytt selskap i boka), men det er i alle fall godt å se at det er trygt å fly LH igjen

 

[T.A.K]

Knallbra rapport det her. 3100 kr t/r er en fantastisk pris og som deg har jeg også slått til på salg fra LH før. De settes stor pris på Betalte selv 2771 kr for en tur til Boston for noen mnd siden. Vi fløy da A340-600 da jeg hadde lest mye negativt om 747 deres. CO har jeg selv et godt inntrykk av, men jeg har bare vært borti deres 757. Takk igjen for flott lesning

 

[LN-JAV]

Fin rapport. Skal ut å fly med LH til Abu Dhabi i Mars så håper vi får like godt inntrykk som deg. Jeg er stor CO fan så synd du fikk en dårlig opplevelse med de.

 

[SeatBelt]

Takk for tilbakemeldinger og oppklaring vedrørende 767-produksjon og Air Canada på amerikanske innenriksflyplasser.

Takk for en fantastisk velskrevet rapport, en av de beste jeg har lest på lenge!
Generelt så ser serveringen til LH ganske bra ut på bildene, særlig det du fikk mellom OSL og FRA. Mye bedre enn det jeg fikk servert på MUC-OSL for fire uker siden.

Jeg har selv reist intercontinentalt med LH, og den gang med B744 og A343, begge uten AVOD og serveringen var ikke akkurat imponerende. Ser ut LHIC har tatt seg opp igjen, nå mangler de bare AVOD i deres 744. Sist gang jeg reiste med CO var det i deres 757, og da leverte de vesentlig bedre enn den opplevelsen du fikk, så det kan variere fra gang til gang.

Jeg fant billetter for en god stund siden i februar med LH til NYC, og da til kun 2 900 ,-
Angrer dypt på at jeg ikke slo til på tilbudet.

Takk for tilbakemeldingen.

Ser ut til at LH undersøker litt hva som funker og hva som ikke funker når det gjelder servering. Har hatt tre turer med dem etter at denne rapporten ble skrevet, og jeg ble servert forskjellig hver gang (de var intrakontinentale). Det er uansett snakk om forbedringer.

Det samme gjelder for deres 747-maskiner. Det skal AVOD inn i dem, og det er positivt. Serveringen de har på langdistanse tror jeg ikke de skal gjøre noe med, men jeg synes den er helt ok, men heller ikke noe mer.

 

[pgaa]

Strålende rapport - takk for den :up:

 

[Islending]

Takk for en fin og velskrevet rapport! Gleder meg til min reise med LH til BOS / JFK... Heldigvis slipper jeg dinosaurene, og flyr A346 og A388... Blir bra å teste ut LH longhaul

 

[FlightDeck]

Takk for velskrevet rapport med skarpe og gode bilder. Januar og februar er en fin tid for å sikre seg lavprisbilletter til USA, med generelt lav etterspørsel og mange kampanjer. Lufthansa Boeing 747-400 er dog noe jeg prøver å unnga, selv om Frankfurt-New York neppe er den verste ruten å reise med den på, særlig når dere sikret dere en 2-er. United/Continental virket ganske kjipt, så godt at Lufthansa kunne imponere mellom Norge og Tyskland. Ser frem til neste rapport