flyKSU
ScanFlyer Gold
Så, New Orleans. For en kul by! Folk var utrolig vennlige, arkitekturen flott, maten krydret og god, og alkoholen frittflytende. For meg fremsto den helt annerledes enn noen annen by jeg har vært i i USA. Mitt bilde av landet er riktignok basert utelukkende på områder vest for Rocky Mountains + New York, men jeg tror jeg er inne på noe ... De virker å tviholde på en slags fransk-karibisk-amerikansk miks av lynne, kultur og mat som jeg synes byen virkelig kledde.
Den første kvelden gikk med på å utforske Bourbon Street. Selv om det var ganske mye liv der var ikke området så apebur som jeg først trodde. Kanskje ikke småbarnsfamilievennlig, men ting foregikk da innenfor noenlunde ordnede former. Livemusikk over alt av ganske varierende kvalitet (og sjangre), og til slutt sirklet vi inn på et jazzband på baren Maison Bourbon. Var liksom ikke helt i 90-talls syrehitshumør. Bandet var bra, men med tanke på antall ganger de spilte «When the Saints Go Marching In» i løpet av kvelden var det ganske klart at brorparten av tilhengerskaren var turister. Men det var da vi også, så det gikk helt fint.
Dagen etter fikk jeg pleiet gyngestol- og iste-fascinasjonen min med et tre timers cruise på Mississippi-elven med hjulbåt. Navnet på skuta var Creole Queen som dessverre var dieselelektrisk og ikke dampdrevet, men det fikk bare være. Det regnet, tordnet og lynet noe innforjævlig på turen, men med 35 grader i luften gikk det fint å sitte ute på dekk.
Del av turen var også landgang ved Chalmette-plantasjen; åstedet for Slaget om New Orleans i 1815. Vår svært dyktige guide foreslo at vi beveget oss forholdsvis raskt over slettelandskapet, sånn med tanke på lynnedslagene på alle kanter, og at vi gikk inn i besøkssenteret. Hørtes ut som en god idé, men jeg rakk likevel å sjekke av turens første sånn derre mosesørstatstre ... og en kanon.
Besøkssenteret var ganske lite, men hadde en fin utstilling om slaget og det foregående Lousiana-kjøpet. Gjennom hele båtturen snakket guiden også om New Orleans’ og Louisianas historie for et stadig mer mimosamarinert publikum, men han var god til å formidle og innholdet var interessant. Guiden hadde for øvrig nettopp kommet tilbake fra ferie selv, i Oslo, og prøvd zip-linen ned Holmenkollen. Liten verden ogsåvidere. Kan gjerne anbefale denne turen, og slenger du på $10 ekstra får du fri bar – fin måte å få deg til å glemme all myggen.
Dagen etter bars det ut i sumpen. Vi var alle enige om at en sumpbåttur var obligatorisk. Arrangøren, Jean Lafitte Airboat Tours, var for øvrig samme firma som hadde hjulbåten – og flyplasshuttelen – bare maskert under andre navn.
De plukket oss opp på hotellet og tok oss ut til elvedeltaet ca. 3 mil sør for byen. Mens vi satt og ventet på å få gå om bord fant jeg enda et mosesørstatstre. Vil ha dette til Norge!
Skuta:
Det var noe helsikke til fart i den, og ganske merkelig å bare seile over det tette sumpgresset. Guiden var også veldig flink og hadde ingen problemer med å spille på stereotypiene fra History Channels «Swamp People». Han kunne fortelle at han dagen i forveien hadde vært ute og jaktet frosk og sumprotter. Froskene skulle spises, mens sumprottene var skadedyr. Han pleide å levere halene deres på kommunehuset og få penger for de, men fikk heldigvis lov til å beholde resten av sumprottene selv.
Alt levende i sumpen elsket tydeligvis marshmallows, og vi fikk lokket over noen fugler.
Neste stopp var alligatoren «Psycho», fôret opp og delvis temmet på kilovis av kylling og marshmallows. Visstnok sirkus 12 fot lang, så pinglealligatorene på rundt 8 fot holdt derfor trygg avstand.
Han var ikke farlig, i følge guiden, så lenge han ble fôret forfra. De kan nemlig ikke se så godt rett fremover fordi øynene sitter på hver side av hodet, og han hadde bare prøvd å kravle om bord et par ganger før når maten hadde kommet i sidesynet. Jammen daså ...
https://www.youtube.com/watch?v=wDaMkBfnSSc
... Holdt ikke på å drite på meg i det hele tatt.
Sumpbåtturen var høydare og absolutt verdt det. Ca. to timers rundtur og guiden var strålende – anbefales!
Dagen etter gikk ferden til WWII-museet – fristet med litt aircondition. Ganske stor og forseggjort utstilling delt i to, for henholdsvis det som foregikk i Stillehavet og i Europa. Perspektivet var veldig USA-basert, som jo er legitimt nok på et nasjonalt museum, men utstillingen var mer en skrape-i-overflaten-greie enn å virkelig gå i dybden. Alt i alt helt greit. De hadde imidlertid en ganske raff flyutstilling i Boeing-paviljongen.
Den første kvelden gikk med på å utforske Bourbon Street. Selv om det var ganske mye liv der var ikke området så apebur som jeg først trodde. Kanskje ikke småbarnsfamilievennlig, men ting foregikk da innenfor noenlunde ordnede former. Livemusikk over alt av ganske varierende kvalitet (og sjangre), og til slutt sirklet vi inn på et jazzband på baren Maison Bourbon. Var liksom ikke helt i 90-talls syrehitshumør. Bandet var bra, men med tanke på antall ganger de spilte «When the Saints Go Marching In» i løpet av kvelden var det ganske klart at brorparten av tilhengerskaren var turister. Men det var da vi også, så det gikk helt fint.
Dagen etter fikk jeg pleiet gyngestol- og iste-fascinasjonen min med et tre timers cruise på Mississippi-elven med hjulbåt. Navnet på skuta var Creole Queen som dessverre var dieselelektrisk og ikke dampdrevet, men det fikk bare være. Det regnet, tordnet og lynet noe innforjævlig på turen, men med 35 grader i luften gikk det fint å sitte ute på dekk.
Del av turen var også landgang ved Chalmette-plantasjen; åstedet for Slaget om New Orleans i 1815. Vår svært dyktige guide foreslo at vi beveget oss forholdsvis raskt over slettelandskapet, sånn med tanke på lynnedslagene på alle kanter, og at vi gikk inn i besøkssenteret. Hørtes ut som en god idé, men jeg rakk likevel å sjekke av turens første sånn derre mosesørstatstre ... og en kanon.
Besøkssenteret var ganske lite, men hadde en fin utstilling om slaget og det foregående Lousiana-kjøpet. Gjennom hele båtturen snakket guiden også om New Orleans’ og Louisianas historie for et stadig mer mimosamarinert publikum, men han var god til å formidle og innholdet var interessant. Guiden hadde for øvrig nettopp kommet tilbake fra ferie selv, i Oslo, og prøvd zip-linen ned Holmenkollen. Liten verden ogsåvidere. Kan gjerne anbefale denne turen, og slenger du på $10 ekstra får du fri bar – fin måte å få deg til å glemme all myggen.
Dagen etter bars det ut i sumpen. Vi var alle enige om at en sumpbåttur var obligatorisk. Arrangøren, Jean Lafitte Airboat Tours, var for øvrig samme firma som hadde hjulbåten – og flyplasshuttelen – bare maskert under andre navn.
De plukket oss opp på hotellet og tok oss ut til elvedeltaet ca. 3 mil sør for byen. Mens vi satt og ventet på å få gå om bord fant jeg enda et mosesørstatstre. Vil ha dette til Norge!
Skuta:
Det var noe helsikke til fart i den, og ganske merkelig å bare seile over det tette sumpgresset. Guiden var også veldig flink og hadde ingen problemer med å spille på stereotypiene fra History Channels «Swamp People». Han kunne fortelle at han dagen i forveien hadde vært ute og jaktet frosk og sumprotter. Froskene skulle spises, mens sumprottene var skadedyr. Han pleide å levere halene deres på kommunehuset og få penger for de, men fikk heldigvis lov til å beholde resten av sumprottene selv.
Alt levende i sumpen elsket tydeligvis marshmallows, og vi fikk lokket over noen fugler.
Neste stopp var alligatoren «Psycho», fôret opp og delvis temmet på kilovis av kylling og marshmallows. Visstnok sirkus 12 fot lang, så pinglealligatorene på rundt 8 fot holdt derfor trygg avstand.
Han var ikke farlig, i følge guiden, så lenge han ble fôret forfra. De kan nemlig ikke se så godt rett fremover fordi øynene sitter på hver side av hodet, og han hadde bare prøvd å kravle om bord et par ganger før når maten hadde kommet i sidesynet. Jammen daså ...
https://www.youtube.com/watch?v=wDaMkBfnSSc
... Holdt ikke på å drite på meg i det hele tatt.
Sumpbåtturen var høydare og absolutt verdt det. Ca. to timers rundtur og guiden var strålende – anbefales!
Dagen etter gikk ferden til WWII-museet – fristet med litt aircondition. Ganske stor og forseggjort utstilling delt i to, for henholdsvis det som foregikk i Stillehavet og i Europa. Perspektivet var veldig USA-basert, som jo er legitimt nok på et nasjonalt museum, men utstillingen var mer en skrape-i-overflaten-greie enn å virkelig gå i dybden. Alt i alt helt greit. De hadde imidlertid en ganske raff flyutstilling i Boeing-paviljongen.
Det finnes en spesiell plass i helvete for folk som smeller ned stolrygger på økonomi uten å i det minste snu seg til de bak med et tilgjort småempatisk blikk først.
