The West og The Deep South (AA/BA/SK)

[flyKSU]

Etter litt for mange dager alene på kontoret var det endelig min tur til å parkere kaffekruset og kalle det en ferie. Jeg hadde drøyt to uker til rådighet i starten av august. Fant ut at det skulle holde til en road trip langs USAs vestkyst, camping i et par nasjonalparker, og å sjekke ut New Orleans. Burde da gå greit.

Jeg hadde bestilt billetter fra OSL grunnet grisebillighet. 5K for OSL–LHR–LAX–MSY–LHR–OSL er i min verden et ran. Det eneste som gjensto var å komme seg til og fra OSL. Der tok jeg ingen sjanser, siden agurkene hadde gått meg til hodet. Var lite keen på å brette ut sutreleppa mi i VG og å raljere #Gustafsonfast på SAS’ Facebookside. Så jeg fløy ned dagen i forveien.

Vel fremme på Værnes utfoldet det seg en aldri så liten krisesituasjon. Oppdaget av optikeren min hadde gitt meg minus-styrke i stedet for pluss på kontaktlinsene mine, og pakken jeg plukket opp der dagen i forveien var den eneste jeg hadde med meg. Jeg bruker endagslinser, så de som satt i skolten min holdt liksom ikke for hele turen. Ikke kunne jeg vente til jeg kom frem heller, fordi det er et mareritt å kjøpe kontaktlinser i USA. Ingen har noe som helst på lager, det tar år og dag å bestille, og de forholder seg ytterst skeptiske til utenlandske brillesedler. Ørten telefoner senere, og jeg finner en optiker på Storosenteret som har på lager + en kompis som kan hente de for meg. Klokken var nemlig sånn ca. én-time-før-alt-stenger, så hadde ikke rukket det selv.

SK377 TRD–OSL // B738 LN–RPN // 25A
Rutineopplegg. Opp, kaffe, 40 minutter, ned igjen. Setet mitt var sånn småødelagt slik at stolryggen ikke satt fast. Det var en del tordenskyer oppe blant oss, men med litt akrobatikk fikk kapteinen svingt rundt det verste.

Nede på rutetid. Natten skulle tilbringes på Comfort Hotel Runway. Tok shuttlebussen bort for å lempe av bagasjen, tilbake igjen til terminalen, og flybussen inn til byen fordi jeg skulle av i Nydalen. Linsene ble plukket opp, og jeg rakk å bælme et par-tre øl og bivåne Rosenborg–Celtic før jeg tok siste tog og shuttle tilbake. Standardrommene på hotellet var helt greie minus. Choice påstår at vinduene mot rullebanen er lydtette men det er en forbannet løgn. Ikke at det gjorde meg så mye – sover gjennom det meste unntatt om bord fly – men det kan jo være en grei notis å ta med for de litt mer sarte.

Jeg hadde store planer om å få sjekket inn på nett kvelden i forveien for å slippe å bli dritten i midten på langdistanse. Viste seg å være langt fra enkelt. Jeg hadde booket reisen gjennom Kilroy, som solgte meg en codesharet Finnair-flight på utreise operert av BA på det første strekket og AA på det andre. Ble litt for mølje til at noen av aktørene ville la meg fullføre. Troppet derfor opp tidlig på Gardermoen morgenen etter, og snille BA-damen ved innsjekk ordnet saken. Vindussete til London, og hun jekket meg samtidig opp til midtgang i Main Cabin Extra til Los Angeles fordi jeg «spurte så pent». Superpluss i margen til BA!

Fløyt godt på gjennom sikkerhetskontrollen, og jeg tuslet litt rundt omkring før jeg gikk ut mot F-gatene. Et års tid siden sist jeg var på non-Schengen OSL, men har de bygd ut passkontrollen? Mener å huske fasilitetene var mye magrere før. Uansett, den hyggelige damen i luken sendte meg videre ut til F18.

BA763 OSL–LHR // A320 G-EUYB // 25A
Før dette hadde jeg aldri flydd BA, så jeg gledet meg på en måte. De hadde jo gitt meg en god start. Boarding var noe forsinket men gikk raskt da de først kom i gang. Slo meg til ro nesten bakerst i bussen for å vurdere fasilitetene. Skinnsetene var ganske digge og midtsetet fritt, men benplassen var noe under pari. Gir den likevel godkjent for en knapt to timer lang tur.

Vi tok av et kvarters tid etter rutetid og fikk beskjed om at det var ventet en god der turbulens på turen. Det slo liksom aldri helt til, og flyturen gikk stillferdig for seg. Jeg må si jeg var litt skuffet over at det ikke var noen som helst gratis servering for økonomipassasjerer; selv vann tok de betalt for. Hadde i grunn forventet mer så her ble det trekk. Ut over det var kabinpersonalet veldig hyggelig og serviceinnstilt. Det blåste godt i London og først her slo turbulensen vi ble advart om til. Vi måtte sirkle i et kvarters tid før vi, med tilløp til klapping (grøss), dundret ned på rullebanen.

Purseren hadde ved ankomst sagt vi skulle til T3 men vi parkerte ved T5. Synd for meg, for det betød at jeg måtte bytte terminal. 1 time og 45 minutters connection mellom T5 og T3 skal jo holde, men jeg må innrømme jeg var litt småstressa. Køen til shuttlebussene var megalang, og vokste seg større mens jeg måtte ta strafferunden innom AAs personale som stilte teite sikkerhetsspørsmål til alle passasjerene som skulle fly videre med dem. Kom meg omsider på en buss, og ble ved ankomst T3 møtt av en hoiende lillakledd ansatt som ba meg beinfly til gate 32; helt ytterst i bygget. Da jeg småsvett nådde frem var de ikke i nærheten av klare til å boarde – gikk en liten time før de endelig startet.

Må si jeg ikke er så veldig imponert over transferfasilitetene på Heathrow. Bussene mellom terminalene er en god nok idé, men det er alt for få av dem, de går for sjeldent, og det at man må gjennom sikkerhetskontrollen på nytt igjen er teit. Jeg skjønner de kanskje sliter med samme lovgivning som man gjør i Norge, men på en internasjonal–internasjonal transfer bør det være mulig å gjøre greia litt mer smidig.

 

[flyKSU]

AA135 LHR–LAX // B773 N736AT //20J
Fem minutter ut i boardingprosessen tror jeg gate-personalet kom borti en knapp eller noe, for skjermen viste plutselig «gate closed». Ble vill panikk blant passasjerene som dro med seg sperrebånd med barnevogner i vill galopp mot skranken. Gikk likevel bra da. Alle kom med.

Også AA var et nytt bekjentskap for meg. Når jeg tenker meg om, var denne turen fraktisk førstereis med OneWorld overhode. Barrierer brytes på lavrpis! Nuvel, flyet virket flett nytt og så uforskammet fresht ut. Inntrykket sank betraktelig da jeg satte meg ned. Seteryggen var alt for kort og nakkestøtten var ikke i nærheten av å nå meg til bakhodet. Ikke var den justerbar heller. Heldigvis hadde jeg god benplass foran bulkhead, men sittekomforten var helt klart den verste jeg har hatt på langdistanse. Hvis dette var Main Cabin Extra må vanlig Main Cabin være helt forjævlig. Stort minus til AA.

Da boarding var ferdig spurte en passasjer om jeg ville bytte sete med ham slik at han kunne sitte ved siden av kollegaen sin. Jeg er jo grei og sånn + det var snakk om et tilsvarende sete motsatt av mitt, så jeg sa ja. Det skulle imidlertid ikke kabinpersonalet ha noe av, og fortalte ham bryskt at han hadde med å sette seg på den opprinnelige plassen sin. Unødvendig minus til AA.

Inntrykket løftet seg noe da vi var i luften. Da var plutselig den mugne flyvertinnen i perlehumør. Ganske umiddelbart etter at marsjhøyde ble nådd startet første drikkeservering. Ingefærøl er magisk om bord fly, og jeg skjønner ikke hvorfor de ikke er å få tak i hos SAS. Fiklet så litt med IFE-en. Godt utvalg blant filmer som er å finne om bord alle fly (typ Horrible Bosses, Kingsman og The Hangover) men helt greit for meg. Til middag kunne det fristes med enten pasta eller kjøttpai. Gikk for sistnevnte, som i grunn var kjøttdeig med potetmos over. Pluss salat, brød og no’ kakegreier. Helt OK vomfyll sammen med en Dos Equis.

Etter maten ble en Dos Equis nummer to rekvirert i et forsøk på å sove, men sittekomforten ville det ikke slik. Takket derfor ja til kaffe og splurget på internettilgang (synes for øvrig $20 for én flytur er litt i overkant). Var glad jeg hadde sete ved midtgang slik at jeg kunne ta meg noen rusleturer for halvveis ut i flyturen var det direkte vondt å bli sittende. I tillegg ble rullegardinene rundt omkring åpnet slik at kabinen ble Grønland-flombelyst med jevne mellomrom. På dette tidspunktet var prosjekt søvn gitt opp, og flyturen gikk i all hovedsak med på å se på film og å lese nettaviser.

Kveldsmat ble servert halvannen time før landing og besto av en pizzarull og muffin. Overraskende nok ingen sirkling før landing på LAX, og vi var ved gate noe før rutetid. Stålsatte meg så for immigration. Ikke at jeg har nevneverdige problemer med prosedyren, men forrige gang ble det hele en småartig, om enn slitsom farse:

[Digresjon] Jeg skulle i gang med siste studiesemester i USA. Universitetet hadde føkket til noe i studievisumgreia mi, og for grensevakten fremkom det ikke at jeg hadde studentstatus. Inn til secondary bars det hvor jeg fikk pratet med- og dokumentert for den svært hyggelige grensevakten at joda, jeg var student. Han slapp meg inn under ESTA og ba meg be universitetet fikse feilen. Det gikk ikke sånn uten videre. Etter mye om og men kom de frem til at det ikke lar seg gjøre å bytte fra ikke-visum (ESTA) til visum-status mens man befinner seg i landet. Løsningen? Satte meg i bilen, kjørte ned til San Diego, gikk over til Tijuana, snudde, gikk tilbake. Så var alt i skjønneste orden. I ettertid litt morsomt, men jeg gadd liksom ikke en gang til ... [/Digresjon]

Denne gangen var det plankekjøring selv om jeg fikk et sånt kryss over kvitteringen fra APC-kiosken. Var vel gjennom smørja på knappe 10 minutter.

Siden planen nå bare var å sove gikk jeg for et Motel 6 rett ved LAX. Der skulle være en shuttlebuss, så jeg stilte meg opp og ventet i en 20 minutters tid. Etter det gadd jeg ikke mer og praiet en taxi. Så Motel 6-bussen kjøre forbi i det sjåføren lempet bagasjen min inn i bilen. Uansett, jeg liker Motel 6. Ingenting fænsi, men rommene er som regel rene og ser like ut over alt, så du vet liksom hva du får. Hele bygget stinket tjall, men ellers var fasilitetene mer enn gode nok for noen timers søvn.

Etter utsjekk ble jeg plukket opp av reisefølget, bestående av en gjeng gamle studiekompiser jeg hadde plaget med ferieinnfallet mitt. Grovkonturene av planen lagt på forhånd var å nå så langt nord på Amerikas vestkyst som over hode mulig, for så å snu for å rekke flyet vårt fra Los Angeles til New Orleans. Yosemite og minst én nasjonalpark til var også obligatorisk, men ut over det var det fritt frem.

Fortsettelse følger ... :spin

 

[darkcho]

Gleder meg til fortsettelsen!

 

[LN-MOW]

En grei start .. Har ikke fløyet AA longhaul på mange år, men det ser da vitterlig ut som justerbare nakkestøtter ..?

 

[flyKSU]

En grei start .. Har ikke fløyet AA longhaul på mange år, men det ser da vitterlig ut som justerbare nakkestøtter ..?

Joda, den herremannen ble observert men min nektet å rikke seg en tomme. Så var litt ekstra muggen der jeg satt ...

 

[KnutW]

So far so good, keep it up young man!
Bare ett spørsmål: Hva er tjall?

 

[jb1]

So far so good, keep it up young man!
Bare ett spørsmål: Hva er tjall?

Hehe, tjall er sånn greie du røyker og blir stein av.

Fin rapport så langt. God tur til New Orleans om litt, spennende by.

 

[KnutW]

Hehe, tjall er sånn greie du røyker og blir stein av

Værre en sokker mao. :drunk: Eller same shit, new wrapping.

 

[jb1]

Værre en sokker mao. :drunk: Eller same shit, new wrapping.

Mer straffbart med tjall i jointen de fleste steder.


Sent from my iPhone using Tapatalk

 

[WF-380]

Bare ett spørsmål: Hva er tjall?

En slags urtesigarett...

Finfin trip-rapport, forresten.

 

[LN-RTP]

Nakkestøtten kan kjøres opp og ned, og kan brettes mot hodet som øreklaffer.
Hvis den satt fast kan du enten varsle flyvertinnene før avgang, eller reise deg opp og ta god tak fra stående stilling.
Hvis det var fullt på økonomiklasse, kan KANSKJE en nakkestøtte som ikke lirker seg, eller en seterygg som ikke går bakover være nok til at man blir flyttet fremover på C klasse. Som å vinne i Lotto.

 

[flyKSU]

Motel 6 ved LAX kan for øvrig anbefales spotterinteresserte som er utstyrt med noe hakket raffere enn en iPhone.

Bilen ble pekt nordover, med første stoppested Santa Barbara. Var giret på å se igjen Isla Vista; et magisk sted å bo rett ved siden av UCSBs campus. Det var fortsatt sommerferie og forholdsvis rolig i gatene, men man fikk da tatt en rundtur på gamle trakter.

Mot kveldingen dro vi inn til Santa Barbara og hadde flaks med at byens Old Spanish Days pågikk. Stappfulle gater, konserter, konfetti over alt og sinnsvakt god gatemat. Anbefales!

Gode og mette bestemte vi oss for å dra ut av Santa Barbara for å finne et sted å tilbringe natten. Der er alt for liten hotellkapasitet der, og siden det er et populært utfluktssted for rikfolk fra LA er overnattingsprisene latterlige. Trøttheten tok imidlertid overhånd, og vi kastet inn håndkleet i Santa Maria, ca. 10 mil nord for Santa Barbara.

Dagen etter var tenkt som en transportetappe slik at vi ville være på god vei å komme oss så langt nord som mulig – det noe hårete målet for turen var Vancouver. Vi røk på en litt dårlig start sånn sett, siden vi snudde sørover for å få med oss Solvang, denne danske lille byen i California. Veldig turistfylt men artig sted med danske gatenavn, bindingsverkshus og vindmøller. En formiddag er imidlertid mer enn nok tid å tilbringe der.

Nordover igjen, med neste stoppested Pismo Beach. Artig sted og stappfullt av folk, men når havtåka veltet inn ble det plutselig veldig kaldt. Så vi feiget ut og fortsatte videre nordover.

Stoppet så ved Morro Bay som også var dekt av tåke. Byen består av et lite sentrum og en ganske tøff stein.

Deretter var målstrek for dagen San Francisco-området. Fant et OK motell, før vi dagen etter utforsket San Francisco nærmere. Jeg liker meg veldig godt i byen, og for min del var det verdenspremiere på solskinn mens jeg var der. Ruslet litt rundt før lunsj ble fortært på Eagle Cafe. De har megadigge krabbesalatsmørbrød og finfin utsikt.

Tok deretter turen opp til Golden Gate. Jeg har egentlig ikke besøkt brua før, bare kjørt over den. Stoppet ved utkikkspunktet på nordsiden, og fant ut at det gikk an å gå både under og over den. Kult!

Etter å ha turistert litt rundt bars det til bilen igjen. Vi kjørte opp til Eureka og tok inn på et Motel 6. Dagen etter fant vi ut at det ikke var noe særlig å se eller gjøre der, så vi fortsatte videre mot Oregon og Crater Lake nasjonalpark. Kjøreturen dit langs HWY 101 og 199 anbefales. Massevis av Redwood-trær, fjell, innsjøer og et stadig grønnere landskap. Turen tok imidlertid mye lenger tid enn vi trodde ut fra kartet. Masse svinger, lave fartsgrenser og veiarbeid, men absolutt verdt det. Et lite reisetips dog: I Oregon tanker de drivstoff for deg på bensinstasjonene. Jeg hater virkelig slike unødvendige servicetilbud fordi jeg aldri vet hvordan jeg skal forholde meg til dem; spesielt om jeg bør tipse eller ikke. Enten tipser jeg aaaalt for mye, eller så har jeg ikke kontanter, lar vær, og får dårlig samvittighet. Sistnevnte denne gang.

Vi var heldige, og fikk den siste ledige campingplassen de hadde. Anlegget var helt OK, men du fikk liksom ikke så mye villmarksfølelse med megastore campingbiler og rumlende aggregater på alle kanter. Der skulle visstnok være bjørn i nærheten, så vi måtte låse alt som kunne minne om mat inn i de bjørnesikre boksene på campingplassen under trussel av en bot på $5000. Så dessverre ingen bamser.

Må si Crater Lake var en høydare. Hadde aldri hørt om stedet før, men utsikten over innsjøen fra kalderaen var suveren! Vannet er urovekkende blått og visstnok svært rent. Innsjøen ble ikke dannet av et meteornedslag, men av en kollapset vulkan og senere fylt med regnvann. Var gira på å svømme i den, men vi fant ikke noen gangbar sti ned.

 

[flyKSU]

Neste stopp var Portland. Vi hadde blitt litt smålei kjipe moteller booket gjennom Trivago fem minutter før ankomst, og bestemte oss for å finne no’ årntlig. Valget falt på Staypineapple Hotel Rose som lå megasentralt langs elvepromenaden i sentrum. Digge rom som til og med hadde ordentlige dyner i stedet for sånne teite lakengreier. Gjorde at det føltes som om jeg var i Norge for et øyeblikk, og ikke i det store gærne utlandet hvor de har klor i vannet og vegg-til-vegg-tepper på dass.

Fikk virkelig sansen for Portland samtidig som det var en ganske rar by. Det var nesten ikke noen folk ute i gatene (foruten horder av hjemløse), arkitekturen var ikke spesielt pen, og utsikten langs elvepromenaden ble ødelagt på det groveste av enorme motorveibruer på alle kanter. Det som mer enn veide opp var hyggelige folk, god mat og drikke, og flott vær. Vi likte det så godt at vi valgte å tilbringe en ekstra dag der. Portland er en by jeg gjerne kan dra tilbake til.

Fikk også prøvd det som må være tidenes mest unødvendige kabelbane, som kobler sentrum med sykehuset som ligger på en ås ovenfor byen. Litt rart å kombinere pasienttransport og turisme, men la gå.

På dette tidspunkt var målet om å nå Vancouver i ferd med å svinne hen. For å i det hele tatt få en campingplass i Yosemite i skoleferien var vi nemlig nødt å reservere tre måneder i forveien. (!) De hadde ikke anledning til å endre datoen, og vi ville nødig gi reservasjonen fra oss. Vi fant ut at det ligger en annen Vancouver 30 minutter nord for Portland. Vi fikk nøye oss med den, og samtidig notere Washington i blokka som nyeste besøkte delstat. Vancouver, WA hadde heldigvis også geofilter på Snapchat, så etter å ha dokumentert besøket snudde vi sørover igjen. Tilholdssted for natten ble et hotell i Chico, som viste seg å være en ganske kul liten by. Massevis av college-studenter og bra uteliv, så våknet forholdsvis redusert dagen etterpå.

Målet nå var Yosemite, men jeg insisterte på at vi skulle innom Sacramento og California State Capitol-bygningen både for å se den og forhåpentligvis også Arnold Schwarzenegger. Han er for øvrig visstnok ikke guvernør lenger ... Uansett, stilig bygning.

Klokken var blitt ettermiddag, så vi fortsatte videre. Masse helgetrafikk + et langt Walmart-pitstop for å kjøpe alle «nødvendigheter» for camping gjorde imidlertid at vi ikke nådde frem til campingplassen før lenge etter at det hadde blitt mørkt. Det er litt dritt å sette opp telt i mørket, men alt går da. Vi hadde fått campingplass i Wawona, omtrent en times kjøring fra Yosemite Valley. Dette til tross for at jeg satt parat med kredittkort og bestilte samme minutt som de åpnet for booking tre måneder tidligere – jeg hadde ikke sjans å komme gjennom for å få bestilt en campingplass i selve dalen. Fasilitetene i Wawona var nokså like de ved Crater Lake, men campingplassen lå ganske tett på veien så det var en del trafikkstøy.

Dagen etter valgte vi å ta bussen inn til Yosemite Valley fremfor å kjøre. Det var lørdag, og vi regnet med det kom til å være stappfullt. Dessverre hadde de sluttet å tilby shuttlebusser, så vi måtte ta den ordinære rutebussen som går fra Fresno til Yosemite (sikkert en populær pendlerrute). En time senere kom vi inn til dalen. Jeg hadde aldri vært der før, og ble svært positivt overrasket over et sted jeg trodde var hypet opp alt for mye. Det var bare helt sinnsvakt vakker natur der!

Vi fant en sti som tok oss nærmere foten av Half Dome, og endte opp ved Mirror Lake og en liten elv ved siden av den. Utrolig fint og avskjermet sted halvannen times gange fra besøkssenteret i dalen, med en liten rullesteinstrand og massevis av ekorn.

På tur tilbake ruslet noen rådyr foran oss i solnedgangen foran Half Dome – magisk!

Skjønner nå hvorfor campingplassene er stappfulle der hele tre måneder i forveien. Var litt leit å dra derfra dagen etter. Tok oss tid til en tur opp til Glacier Point før vi kjørte videre.

Dagens destinasjon var Six Flags Magic Mountain. Jeg digger at de har fokusert på kun én ting – berg-og-dalbaner – i stedet for å forsøke å gjøre alt slik andre fornøyelsesparker ofte gjør. Kjempebra attraksjoner, men nordmannen i meg koker over av at det er mulig å kjøpe seg til å snike i de enorme køene. Var fortsatt fornøyde nok til at vi ble der til det stengte da.

Og med det var altså vår drøyt 3.700 km lange road trip overstått. Grei distanse å få unnagjort på ti dager. Nå gjaldt det bare å finne et sted i LA-området å tilbringe natten på før flyet til New Orleans dagen etter. Trivago kunne fortelle om et «Travel Inn» ett-eller-annet forholdsvis nærme LAX som hørtes forlokkende ut. Ved ankomst oppdaget vi at det befant seg i den noe klamme lokasjonen mellom Inglewood og South LA. Innsjekkingsdamen i en boks bak skuddsikkert glass hjalp heller ikke på inntrykket. Rommene var likevel helt greie, og vi tenkte at det kan da ikke være så ille – så vi bestemte oss for å stikke ut for å finne noe å spise. Det første vi så da vi gikk ut porten fra hotellet var en nokså skummel gjeng som hang utenfor og et politihelikopter som sirklet over nabolaget med spotlys. Det ble drive-thru på In-N-Out gitt ...

Fortsettelse følger ... :spin

 

[Bergern]

Deilig lesning. Kjenner det frister med et besøk i Nord-vest. Og parkene ser jo dritfine ut.
Du skriver stilrent og bildene du presenterer er gode illustrasjoner til det skrevne.
Keep it up, I'm staying tuned

 

[KnutW]

Takk for rapport og bra bilder!

 

[flyKSU]

Takk for hyggelige tilbakemeldinger så langt

Nakkestøtten kan kjøres opp og ned, og kan brettes mot hodet som øreklaffer.
Hvis den satt fast kan du enten varsle flyvertinnene før avgang, eller reise deg opp og ta god tak fra stående stilling.
Hvis det var fullt på økonomiklasse, kan KANSKJE en nakkestøtte som ikke lirker seg, eller en seterygg som ikke går bakover være nok til at man blir flyttet fremover på C klasse. Som å vinne i Lotto.

Deeeeeet tenkte jeg ikke på. Hadde vært magisk

 

[darkcho]

Strøken rapport, skal kjøre deler av ruten selv om kort tid

 

[dc-8-63]

Utmerket rapport med flotte bilder, Crater Lake er fantastisk - det finnes stier ned slik at man kan bade. Naar det Oregon og bemennade Bensin stasjoner, saa kom dette ut I fra et sikkerhets perspektiv - spesiellt med tanke paa kvinner alene etc. bilen kan vaere laast, det forventes ikke tips ved bensinfylling - bonus med Oregon er at det ikke er Sales Tax (som jo er et positivt innslag).

Portland er og blir en av vaare favoritt byer - ja det er absolutt en anderledes by - og langt I fra stille - men hotellet deres laa nok I et stille omraade - downtown er det Pearl District + NW 23rd hvor folk befinner seg doegnet rundt - med hygggelige ute resturanter (anbefaler Piazza Italia - hvor svigerfar "jobbet" til hans siste dag (jobben var litt type velferdsoffiser - han sang og delte vin med kundene...)

Andre omraader er Belmont og Division fra NE 25th til NE 45th - pluss at man boer faa med seg the Food Trucks som startet I Portland......

 

[LN-RTP]

Takk for hyggelige tilbakemeldinger så langt


Deeeeeet tenkte jeg ikke på. Hadde vært magisk

Tenk på det, jeg har flydd mere med AA enn Gud, og vet at dem kan være flex hvis godviljen legges til, samt at det er prosedyrer for alt med ødelagte seter og video greier, etc.

 

[flyKSU]

Opp og hopp dagen etter, da vi var ganske interessert i å komme oss vekk fra området vi overnattet i. Uforutsigbar LA-trafikk gjorde dessuten at vi brukte nesten en time på de 17 kilometerne fra hotellet til LAX, så var i grunn greit at vi dro tidlig. Ved innkjørselen til flyplassen hadde politiet satt opp et sjekkpunkt hvor de stoppet all trafikk. Virket som de lette etter noen ... spennende!

Avreise terminal 4 hvor AAs personale sto klar for innsjekk curbside. Suverent opplegg – mer av det! De valgte imidlertid å ignorere setevalget jeg hadde gjort på nett kvelden i forveien, og slengte meg ti seterader lenger bak hvor de mente jeg heller hørte hjemme.

Sikkerhetskontrollen gikk overraskende raskt med tanke på at terminalen var stappfull. Lang kø på alle spiseplassene, men omsider fikk jeg et frokostsmørbrød til $25 i hende. Smakte dynge.

Jeg føler det henger litt i luften å poengtere hvorfor New Orleans ble slengt med på denne turen. Hovedårsaken var at jeg aldri hadde vært der før, hadde lyst til å dra, og at det ikke kostet meg noe ekstra flybillettmessig sett. Heldigvis var reisefølget enig. Jeg liker jo også jazz og brunsprit, og dessuten har jeg en uforklarlig forkjærlighet for ideen om plantasjehus, gyngestoler og iste. Og ikke minst, slike trær de har der nede i sørstatene som det henger sånne mosegreier fra. De er kule.

AA2580 LAX–MSY // B738 N955AN // 25A
Flyet til New Orleans var visstnok smekkfullt, og gateagentene bønnfalte flere ganger over PA-anlegget om noen ville sjekke inn håndbagasjen sin gratis. Ingen takers. Jeg var ikke noe bedre selv, og begynte å se mørkt på å få plass til den nokså store duffelbagen min i hattehyllen. Til tross for at jeg var i ombordstigningsgruppe 6 gikk det på mirakuløst vis.

Benplassen om bord var helt grei minus og setene om bord minnet til forveksling mye om de på i AAs 773 fra tidligere. Denne gangen fikk jeg riktignok til å justere nakkestøtten og det var kjekt. Avgang noe etter rutetid mot øst.

Flyet var nokså gammelt (levert i 2001) og hadde ikke individuelle skjermer i stolryggene. Til gjengjeld skulle det være mulig å streame til medbrakte skjermer, men jeg fikk ikke til å koble meg til systemet. Greit nok, for fellesfilmen var Guardians of the Galaxy som jeg ikke rakk å se på turen over til Los Angeles. Rekvirerte en ingefærøl og kjøpte en snack box til å knaske på under filmen.

Det er noe spesielt ved å fly over sørvestlige USA. Liksom ikke så mye å se, men landskapet er likevel ganske så kult.

Etter at filmen var over klarte jeg faktisk å sovne en liten halvtime. Det er sjelden vare for min del om bord fly. Våknet instinktivt i det kabinpersonalet var i gang med kaffeserveringen. Crewet om bord var for øvrig svært hyggelig på en veldig amerikansk måte, og jeg liker det. Det er noe spesielt med å bli kalt «sir» i min verden, og spesielt når du ikke har gjort noe dumt eller skal få kjeft av noen.

På innflygning mot New Orleans var det andre landskapsboller. Plutselig var alt veldig grønt. Og sumpete. Interessant å se, premiere på utsikt for min del.

Landet på Louis Armstrong noe etter rutetid. Fra flyet virket det som om det var en ganske liten flyplass, noe den relativt sett er, men den var en god del større en hva jeg umiddelbart fikk inntrykk av. De er i gang med å bygge en ny terminalbygning som etter planen skal åpne i 2019, men jeg syntes ikke at det eksisterende anlegget så veldig slitt eller utdatert ut. Om noe var det mer enn nok rom til de få passasjerene som var der, og kun én av åtte bagasjekaruseller var i bruk denne mandagsettermiddagen.

Vi valgte første og beste shuttlebuss-skranke i terminalen som var overraskende rimelig. Mener å huske noen-og-førti dollar for en tur-retur-billett. En velkledd eldre herremann tok oss imot ved shuttlebussen, og det bars avsted. Han hadde mye på hjertet, og brukte kjørteturen inn til New Orleans på å fortelle på sjarmerende sørstatsdialekt om byens historie, orkanen Katrina, og å gi et litt ... annerledes sammendrag av Den amerikanske borgerkrigen. Det hele ble like mye sightseeing som flyplasstransport og jeg syntes det var en veldig flott velkomst. Han stoppet bussen flere steder på veien, blant annet ved et staselig plantasjehus i Garden District og utenfor huset til broren hans, som hadde fått seg to meter høye stylter under grunnmuren; sånn i tilfelle det skulle bli noe mer uvær i fremtiden.

Etter å ha takket, bukket og tipset for rundturen hoppet vi av på hotellet vårt; Inn on St. Peter midt i Det franske kvarteret med passe avstand til Burbon Street støymessig sett. Det så litt anonymt ut fra utsiden, men du verden for en positiv overraskelse. Rommene var digre med adskilt stue og soverom, og hadde direkte tilgang til koselige bakgårder og en sinnssykt kul veranda med flott utsikt. Og årntli kaffemaskin. Ikke minst, vi betalte ikke mer enn drøyt $400 per rom for fire netter. Er jo helt latterlig rimelig – anbefales på det varmeste!