Re: Sør Amerika rundt på 7 dager... Back-packing -Fnate style
Esta della Santiago...
Landet i Santiago. Nok en gang entret jeg på Råkkestjernevis og han jeg skulle møte hadde ikke kommet enda. Hele imigrasjonen var gjort på 10 minutter, inkl gange.
Jeg hadde bare i overkant av 10 timer totalt i Santiago, så jeg hadde trodd jeg skulle fått litt pes i immigrasjonen. Men det gikk som en drøm. De spurte hvor lenge jeg skulle være der. Jeg svarte - 10 timer. Så var det ikke noe mer. Har forklart omtrent det samme i USA, det var riktignok 5 timer, men det var mye mer pes.
Anyway... Santiago er et helt annet sted. ALT er dramatisk anderledes. Det er som å dra fra Barcelona til Tromsø. Luften er anderledes, folkene anderledes, luktene er anderledes og ikke minst så ser det helt fullstendig anderledes ut.
Santiago ligger på en slette i en dal. Omgitt av 3000 meter høye snødekte fjell. Det ligner litt på Jackson, Wyoming. Bortsett fra at dette er en millionby. I Jackson bor det skarve 6214 stykker (med mindre noen har kalvet siden sist).
I Santiago bor det, i flg Juan, 6 millioner folk. Men alle juger når de sier hvor mange det bor i byen deres. Så la oss si at det egentlig bor 3 millioner der.
EDIT: Sjekket Wikipedia, og det er faktisk over 5 millioner. "Go Juan, you honest you..."
Det er ekstremt uvanlig å kjøre rundt i en slik storby og se mountain bikere rundt om og de snødekte fjellene mellom alle hus. Det er vakkert.
Her ser du ingen fjell da, men det er pga ræve fotograf og at Juan ikke ville stoppe bilen.
Ikke her heller - så med andre ord så du ikke snødekte fjell mellom ALLE husene. Men noen. Bare ikke dem jeg tok bilde av.
(Deler av byen ligner faktisk en del på Calgary. Faktisk, om jeg "må" sammenligne med noe, så ligner Santiago litt på Calgary på flere vis)
Det var Frigjøringsweekend i Santiago denne helgen og da var det bortimot tvungen fri for absolutt alle. "Ingenting" var åpent. Hele byen var effektivt stengt ned. (t.o.m Tax Free på flyplassen var stengt, og da er det ille fatt).
Juan hadde aldri vært i sentrum på disse dagene og var vesentlig mer forundret enn meg, og bare kjørte rundt på måfå i tomme gater og stirret fascinert på alt sammen.
Når sant skal sies var Juan skikkelig rar.
Det er jo politisk ukurrant å si, men det er liksom ingen vei rundt det. Juan er rar og jeg kuttet ned besøket ved å fake en endring av flytider.
Men det var litt gøy å kjøre rundt der også. Jeg tenkte bare på Walking Dead eller en eller annen Post Apokalyptisk verden. Gatelysene virket og blinket og styret men det var ingen folk. Vi kjørte lange strekk der vi ikke så en kjeft. Midt i sentrum av en by med 5 millioner folk.
Sant så si fikk jeg ikke så mange inntrykk av hvordan Santiago virkelig var. Men kort oppsummert:
- Veldig vakker natur
- Frisk luft. Det lukter Nordefjell i Påsken
- Masse mountain bikere over alt
- Folk sitter ute med skjerf og Patagonia tskjorter.
- En kaffe på Starbucks (de er alltid oppe) koster 2000 dollar
Og så er det misfornøyd med han som styrte skuta med noe for hard hånd der en stund.
Det virker ikke like "ordnet" som Buenos Aires. Det flyter en skikkelig søplete of fæl elv (relativt liten elv, men dog) igjennom byen. Det ser ikke bra ut, og det flyter av søppel. Det får Mekong til å se ut som en sildrende fjellbekk på Hardanger. Det er telt og fattigdom langs den.
På den andre siden kjører folk gjerne hest istedenfor bil. Det trekker jo opp.
Jordskjelv
Selv om Tåmmy7777 disset meg litt over en småklein Facebook post, så var det altså jordskjelv der.
(På flyplassen logget jeg nemlig på Face. Der kom det oppslag på forsiden min. "Du er i et jordskjelvområde. Klikk for å markere at du er trygg". Jeg klikket. Jeg var jo trygg. Det jeg ikke visste var at det laget en post på siden min om at jeg hadde overlevd jordskjelvet som var for 2 dager siden... Ikke det i dag. He he... Det drøsset inn med lykkeønskninger og greier. ILLE ILLE ILLE. Men jeg var jo trygg da. Det skal jeg ha)
Jordskjelvet hadde gitt resultater for kontorbygget til Juan. Her fra inngangen
Og her fra 5 etg, der de reparerer skadene
Først følte jeg dette en smule ubehagelig. Jeg tenkte at dette holder jo på å falle sammen. Men det viser seg at alt er bygget i seksjoner med opphold og gummi imellom. Så alt svaier og ordner. Så må de bare bytte fliser og slikt etter hvert skjelv. Fascinerende greier.
Dette gjorde det også litt lettere å nyte utsikten fra Juan's kontor
Dette bildet er tatt i selve byen. Det er ganske kult til å være i en by dette her altså.
til slutt var det å kjøre tilbake til flyplassen og få seg en burger som smakte tarmslyng. Så jeg sa hadde til Juan, sjekket inn på automat og børnet inn igjennom passkontroll (null kø) og sikkerhetskontroll (null kø og null kontroll).
Så hev jeg innpå en "angredram" i tilfelle det var uhumskheter i burgern
Den burgern var nemlig ufin. Men jeg var så sykt sulten at jeg spiste hele allikevel.
Men en ting husket jeg at Juan hadde sagt. Han misunnet dem som bodde i Argentina og Peru for de hadde en matkultur og et liv som ingen andre.
Jeg håpet han hadde rett.
SIKKERHETSFOTNOTE:
I Buenos Aires følte jeg meg ikke usikker noe sted nede i sentrum.
I Santiago var det vanskelig å si, men jeg fikk et ørlite mer rufsete inntrykk av byen. De jeg spurte sa imidlertid at det var trygt, men at det var mye lommetyver. Det var liksom det værste som kunne skje.
Sånn til dem som lurer.
REISE-TILBAKE-FOTNOTE:
Jeg ville nok ikke hatt Santiago som en destinasjonsby. Men som et stopp på vei til Patagonia - ja. Jeg har også hørt om et annet sted som skal være veldig flott. Helt i Nord.
San Pedro de Atacama - en liten by midt i Atacama ørkenen.
Neste: LAN Chile SCL-LIM i business
Absolutt enig...
