Bilder fra første dag i Freetown. Rett etter frokost ble vi tatt med til en liten kirke oppe i fjellsiden. Det var en fantastisk utsikt over Freetown. Pastor Prince kom kjørende på sin 125 kubikker, og hvordan den mannen klarte å holde dressbuksen så ren og pen når han kjørte rundt på støvete grusveier, ja det ser for meg ut til å være et under. Jeg ble møkkete fra første time.
Jeg går ikke i kirken hjemme, men tenkte det ville bli gøy å oppleve dette. Og gjett om det var. Pastoren sa at "i dag har vi fått besøk fra Norge" og så startet trommene, og de sang av all makt. En velkomstsang for oss. Og så kom de dansende ALLE sammen, slik bare afrikanere kan danse, tok oss i hånden og ønsket oss velkommen, mens trommene og sangen ga meg gåsehud. En opplevelse som ikke kan beskrives. Ellers var det hele preget av mye sang og musikk. Og hvilken livsglede og glød!!!
Så kom sjokket: Our visitors has traveled far, and let us bring Leif (meg) up to speach". Jeg fikk hjerteklapp, og ble helt varm. Jeg taler aldri, og ble helt stum. Men fikk frem noen ord. Senere tenkte jeg på alt jeg KUNNE ha sagt. Sånn er det. Men akkurat det skulle jeg få bruk for senere på dagen. Da var vi på et arrangement i en park i hovedstaden. På en stor scene var det prekner, sang og musikk. Oss fra Norge fikk hedersplass der oppe, sammen med biskopen, øverste leder (i verden) fra ett eller annet kirkesamfunn, samt noen andre prominente folk.
Så kom det igjen: Leif, please com and speach!
Jeg gikk frem og tok mikrofonen, og snakket om alt jeg burde ha sagt i morges. Det var om hvordan vi ser på Afrika i Europa. Hva vi hører, hva vi leser, hva vi blir fortalt av media og organisasjoner. Vi hører om krig, elendighet, korrupsjon, hungersnød, vi ser bilder av de mest groteske ting.
Jeg sa at jeg hadde lest mye om Sierra Leone før jeg dro, og var faktisk redd før jeg reiste. Frykten ble ikke bedre av at andre sa at jeg var gal som reiste et slik sted, "du har tross alt både kone og barn" sa folk.
Forsamlingen hørte nøye etter, og når jeg sa at "og sånn er det jo ikke i det hele tatt her" brøt jublen løs, folk klappet og hoiet. Jeg sa hvordan jeg følte jeg hadde blitt tatt imot, og mine første inntrykk. Så sa jeg litt om det å stå sammen, hjelpe hverandre og at "det du vil andre skal gjøre mot det, skal du gjøre mot de". Jeg fikk en masse henvendelser etter talen, og alle var veldig begeistret for hva de hadde hørt.
Jeg skulle senere holde 5-6 taler under andre arrangementer, og jeg fikk aldri beskjed på forhånd. Alltid 100% uforberedt. Men fikk utrolig mye skryt for å inspirere og motivere. Det varmet.
Jeg går ikke i kirken hjemme, men tenkte det ville bli gøy å oppleve dette. Og gjett om det var. Pastoren sa at "i dag har vi fått besøk fra Norge" og så startet trommene, og de sang av all makt. En velkomstsang for oss. Og så kom de dansende ALLE sammen, slik bare afrikanere kan danse, tok oss i hånden og ønsket oss velkommen, mens trommene og sangen ga meg gåsehud. En opplevelse som ikke kan beskrives. Ellers var det hele preget av mye sang og musikk. Og hvilken livsglede og glød!!!
Så kom sjokket: Our visitors has traveled far, and let us bring Leif (meg) up to speach". Jeg fikk hjerteklapp, og ble helt varm. Jeg taler aldri, og ble helt stum. Men fikk frem noen ord. Senere tenkte jeg på alt jeg KUNNE ha sagt. Sånn er det. Men akkurat det skulle jeg få bruk for senere på dagen. Da var vi på et arrangement i en park i hovedstaden. På en stor scene var det prekner, sang og musikk. Oss fra Norge fikk hedersplass der oppe, sammen med biskopen, øverste leder (i verden) fra ett eller annet kirkesamfunn, samt noen andre prominente folk.
Så kom det igjen: Leif, please com and speach!
Jeg gikk frem og tok mikrofonen, og snakket om alt jeg burde ha sagt i morges. Det var om hvordan vi ser på Afrika i Europa. Hva vi hører, hva vi leser, hva vi blir fortalt av media og organisasjoner. Vi hører om krig, elendighet, korrupsjon, hungersnød, vi ser bilder av de mest groteske ting.
Jeg sa at jeg hadde lest mye om Sierra Leone før jeg dro, og var faktisk redd før jeg reiste. Frykten ble ikke bedre av at andre sa at jeg var gal som reiste et slik sted, "du har tross alt både kone og barn" sa folk.
Forsamlingen hørte nøye etter, og når jeg sa at "og sånn er det jo ikke i det hele tatt her" brøt jublen løs, folk klappet og hoiet. Jeg sa hvordan jeg følte jeg hadde blitt tatt imot, og mine første inntrykk. Så sa jeg litt om det å stå sammen, hjelpe hverandre og at "det du vil andre skal gjøre mot det, skal du gjøre mot de". Jeg fikk en masse henvendelser etter talen, og alle var veldig begeistret for hva de hadde hørt.
Jeg skulle senere holde 5-6 taler under andre arrangementer, og jeg fikk aldri beskjed på forhånd. Alltid 100% uforberedt. Men fikk utrolig mye skryt for å inspirere og motivere. Det varmet.
Mye spennende lesning. Jeg har ikke allverdens av kroner å bidra med - men oppgir du et konto nr så skal du se det kanskje er noen forumister (inkludert meg) som bidrar med en hundring eller to her og der. Mange bekker små....
