SAS-havariet utenfor Stockholm i desember 1991; kapteines bok

Og når det gjelder tredjeperson - så vær klar over at dette havariet var en meget kortvarig og meget traumatisk opplevelse som har forandret (ihvertfall) de to kapteinenes liv for alltid. De har i kraft av sin profesjonalisme og sine menneskelige sider tenkt gjennom, vurdert, grublet, analysert og grublet enda mer over hver eneste lille detalj i hendelsen; hva de kunne ha gjort annerledes før, underveis og etterpå har nok holdt dem oppe mange netter, sikkert godt hjulpet av kommentarer, mistanke, etterpåklokskap og analyser fra mange andre innenfor og utenfor fagmiljøet. At de begynner å kommentere hverandres agerende (om enn i forskjellig grad) er bare trist, men kanskje også naturlig når dette har preget dem så mye i ettertid.

Jeg velger å mene at de to i førersetene samt kapteinen som stormet frem, alle hadde viktige roller, og gjorde det de mente var riktigst i øyeblikket - individuelt og som et organisert og tildels improvisert team. Det fortjener alle tre honnør for.
 
Og når det gjelder tredjeperson - så vær klar over at dette havariet var en meget kortvarig og meget traumatisk opplevelse som har forandret (ihvertfall) de to kapteinenes liv for alltid. De har i kraft av sin profesjonalisme og sine menneskelige sider tenkt gjennom, vurdert, grublet, analysert og grublet enda mer over hver eneste lille detalj i hendelsen; hva de kunne ha gjort annerledes før, underveis og etterpå har nok holdt dem oppe mange netter, sikkert godt hjulpet av kommentarer, mistanke, etterpåklokskap og analyser fra mange andre innenfor og utenfor fagmiljøet. At de begynner å kommentere hverandres agerende (om enn i forskjellig grad) er bare trist, men kanskje også naturlig når dette har preget dem så mye i ettertid.

Jeg velger å mene at de to i førersetene samt kapteinen som stormet frem, alle hadde viktige roller, og gjorde det de mente var riktigst i øyeblikket - individuelt og som et organisert og tildels improvisert team. Det fortjener alle tre honnør for.

Godt skrevet , jeg deler dine synspunkter her.
 
Kom til å tenke på ulykken i Sioux City July 19, 1989, under 2 år før "Undret i Gottröra", der det var til stor hjelp at en pilot som ikke var på jobb hjalp til i cockpit.
Kan bare tenke meg at 3. mann hadde den ferskt i minne og at man da handler i ren refleks. Bare en tanke fra en lekmann.

Hilsen "Passenger 57"

Vedr. linken til boken i første post så er den fjernet, men du finner boka her:
http://www.stefangrasmussen.dk/files_for_download/STEFANBOG.pdf
 
Back
Top