Jeg har reist med smuglertoget mellom Przemysl og Lviv sommeren 2005. Toget ble visstnok senere innstilt fordi vognene rett og slett ble ødelagt. Nå kjører det etter sigende igjen, og det smugles som før, selv om reiseforholdene er litt vanskeligere. Polen er nå Schengen. Sommeren 2005 var det ennå visumtvang til Ukraina.
Møtet mitt med dette toget var den gang var en litt skakende opplevelse. Siden har jeg blitt en mer erfaren reisende i det tidligere Sovjetunionen og vet at togene der er annerledes, men at de reisende er hyggelige og gjestfrie.
For de som vi lese litt er her et utdrag av reisedagboken. Jeg og to venner er underveis fra Lublin til Lviv, og vi er kommet til grensebyen Przemysl. Datoen er 5. juli 2005.
Jeg tenker at den som vil slappe godt av på et fredfylt og eksotisk sted en ukes tid, med fordel kan legge oppholdet til Przemysl. Her er det et vakkert, koselig lite sentrum, bade kan man i elven San, og så ligger sikkert alt vel til rette for vandringer i de store omkringliggende skogene, der man om ikke annet kan oppsøke og kikke på alle de gamle festningsverkene fra det østerriksk-ungarske doppeltmonarkiets dager. Frem til 1918 var Przemysl festningsby av første rang.
Den saliggjørende freden i Przemysl skulle imidlertid bli heller kortvarig, og i løpet av de neste timene skulle vi oppleve saker og ting som fikk oss til å bli tause og fortenkte menn. Toget til Lviv hadde rutemessig avgang klokken 18.16, og nesten en time i forkant brøt vi opp og gikk nedover til stasjonen. Den elektroniske tavlen fortalte at toget vårt gikk fra perrong 4, men på Przemysl glowna var det i utgangspunktet bare tre perronger. I perrongtunnelen var det imidlertid et skilt som viste vei til perrong 4, og det var et stykke å gå. Da vi kom opp på nordsiden av stasjonen så vi plutselig høye gjerder ut mot sporene og veien ledet hen mot en ekspedisjonsbygning. Det viste seg å være bygningen for polsk utreise- og tollkontroll. Utenfor den holdt vi på å miste munn og mæle. Der var det et sant oppbud og reisende og livlige scener fra folkelivet. Alle lot til å være engasjert i samme sak: Å lempe bagasje og varer. Her var bager fylt til bristepunktet og vel så det, svære sekker som lot til å inneholde mel eller kornvarer (eller sement (?)) og sekketraller fullempet av brett med hermetikkbokser, og jeg vet ikke hva. Hadde vi ikke visst bedre, kunne vi trodd at noen var i ferd med å flytte et grossistlager for dagligvarehandelen.
Relativt uanfektet av all sjauingen kom vi oss gjennom den polske utreisekontrollen. Han som tastet inn mitt pass rotet riktignok litt, for han visste åpenbart ikke hva landskoden for Norge var, og han måtte spørre de andre. Kanskje er nordmenn på denne grenseovergangen ikke akkurat hverdagskost. Ute ved perrongen stod det ukrainske toget. Det har en annen sporvidde enn ellers i Europa med 1524 mm mellom skinnene og ikke 1435 mm som er standard europeisk og amerikansk normalspor. Det viste seg at denne delen av stasjonen i Przemysl hadde den brede sporvidden. En konduktør kikket på billettene våre og sa vi kunne sette oss i vognen vi stod ved eller i vogner lenger foran. Vi gikk inn i første og beste vogn, skjønt inn mange av dørene ble det lesset store varepartiet. Inne i første og beste vogn var det en del menn som skulte på oss så det holdt, og vi hadde følelsen av å ha kommet i vognen til Ali Baba og de 40 røverne. Vi gikk ut igjen og prøvde en vogn litt lenger fremme. Der satt det i utgangspunktet bare noen fredsæle koner. Luften der inne var uutholdelig varm, og vognens innredning var heller ikke det store. Det så ut til å være en kombinert sitte- og liggevogn. Sitte gjorde man på skaitrukne benker. Ryggstø var det ikke, og den som ville hvile ryggen sin, fikk ta til takke med harde og loddrette respatexveggen.
Vi tok en tur ut på perrongen. Mens vi stod der ved den åpne vogndøren, kom en fetter av Ali Baba til syne i åpningen og kikket på oss, hvorpå han lukket døren og låste den. Skyndsomt trakk vi bort til den åpne døren i andre enden av vognen, men han kom ikke dit og lukket den også. Der stod derimot konduktøren. Hun henvendte seg til oss på russisk og lurte på hvor vi skulle og hvilken nasjonalitet vi hadde; var vi kanskje tyskere? Jeg sa vi var nordmenn og at vi skulle til Lviv. Hun smilte og nikket. Så var det i det minste et vennlig menneske her blant alle varestablerne, Alibaba’ene og skulerne.
Inne i vognen igjen satte oss motløse på våre benker i den fryktelige heten og kunne ikke annet enn å avvente vår skjebne. Så stille og rolig var det nå ikke i vår vogn heller, skulle det vise seg. De i utgangspunktet godmodige og stillfarne konene hadde med seg noen riktig besværlige slektninger. Først og fremst var det noen yngre menn som ustanselig løp frem og tilbake mellom vognene og de utvekslet mange megetsigende blikk seg i mellom og hemmelige tegn med fingrer og hender. Vi forstod snart at det var smugling på gang. Han ene åpnet en luke i taket og drog ut en lang remse med sigarettpakker. Noen senere så jeg han andre ta av seg genseren sin, og hele overkroppen var emballert med sigarettpakker, teipet fast. Tidvis drev disse mennene og slepte sekker frem og tilbake i vognen. Med på laget var også en lettere psykisk utviklingshemmet mann, en tomsing, for å si det litt stygt. Han hadde en masse på hjertet som han foredro med en klagende og sutrende stemme. Slektingene hans hysjet da på han, men det hjalp lite.
Verst var det likevel med Krystyna Hun kom bare innom av og til, men gjorde galehuset komplett når hun først var der. Det var en forholdsvis høy, slank og lyseblond ung kvinne, men hun var så sint at hun holdt på å sprekke. Hun formelig skjelte ut disse godmodige bondekonene og la ingen demper på seg, selv om de tre utenlandske herrene satt like ved. Hun snakket ukrainsk, så det var ikke så godt å forstå hvorfor hun var så rasende. Men milde himmel for et kjeftament hun hadde, og hun var innom flere ganger. Heldigvis tok ikke bondekonene til motmæle, lyttet bare til skrikingen hennes med stoisk ro.
Omsider gikk toget fra Przemysl og det ble litt luftsirkulasjon i vognen. Konduktøren kom med noen innreiseskjema vi skulle fylle ut slik at vi i det minste ble avledet en liten stund. Hun kikket også pro forma på billettene våre, men vi måtte fortelle henne hvor vi skulle, for hun greide ikke å lese dem. Hun skyldte på at hun ikke hadde briller for hånden. Toget kjørte svært sakte de vel 20 kilometerne ut av Polen, men omsider kom vi til grensen og første stasjon på ukrainsk side, Mostika 2. Nå startet kontrollene. Først kom tollerne, og de eneste i vognen de stoppet opp med var oss tre. Jeg måtte peke ut bagen min på hyllen over benkene og så vidt løfte på lokket til den benken jeg satt på. Smuglerne derimot, som de med fordel burde ha plukket fra hverandre, de slapp glatt gjennom.
Etter tollerne kom passkontrollen. Det var en yngre dame som var meget stram i uniformen sin. Hun hadde med seg en bærbar pc og satte seg ned med oss. Hun var streng og formell og behandlet oss nærmest som krigsfanger under genèvekonvensjonen. Spesielt var det lille skjemaet vi hadde fylt ut viktig. Så lenge vi oppholdt oss på den ukrainske stats territorium måtte vi bære det på oss, og det var å levere tilbake når vi forlot Ukraina.
Etter en stund dukket det sannelig opp en humørløs kar til. Han representerte tilsynelatende trygdemyndighetene, og ville først vite hvor lenge vi hadde tenkt å oppholde oss i Ukraina. Da han hadde fått klarhet i det, forlangte han bevis for at vi var reiseforsikret. Men en ting skal han ha: Han smilte da han var ferdig med oss.
Da dette kontrollhelvete var over, ble liksom stemningen i hele vognen noe lettere, og nå var det åpenbart også tillatt å gå ut på perrongen. Jeg gjorde det. Der ute stod passasjerer og konduktører i hyggelig samtale og det ble spøkt og ledd. Andre reisende var innom på stasjonen og kom ut igjen med mat og ølflasker. Det var tidlig kveld og skumringen var så smått satt inn. Klokken 21.02 gikk toget, og da hadde vi stått på grensestasjonen i 50 minutt. Selv senket vi også skuldrene, og jeg delte ut en boks øl til hver som jeg hadde hatt med meg fra Przemysl. De unge geskjeftige alibaba’ene la seg ned på benkene sine for så sove, bondekonene fant frem nistemat og gav seg til å spise, tomsingen satt og surret med sitt, men han var nå blitt et sympatisk innslag. Og sannelig kom ikke også Krystyna inn og satte seg ned med konene og var lavmælt. Jeg mener hun sa ”мне очень жаль”, og det betyr i så fall at hun var svært lei seg; tid for ransakelse og selvkritikk med andre ord. Fra Mostiska 2 kjørte toget ganske fort, og tidvis slang og danset de tunge vognene slik over skinnegangen at vi formelig måtte holde oss fast. Luften ble betraktelig bedre i vognene, men å sitte på disse skaibenkene var likevel ensbetydende med at man ble ganske klam i buksebaken.
Etter en time og tyve minutters reise kjørte nattog 76 inn på Lviv hovedjernbanestasjon og vi gikk av. På perrongen var det kø foran vognene av påstigende passasjerer. Toget skulle nemlig videre til Chernivtsi, en by lenger sydøst, knappe 50 kilometer fra grensene til Romania og Moldova, hvor det etter ruten skulle ankomme klokken åtte minutter på fire i morgen tidlig.
), og noen av de ansatte snakker engelsk. Beliggenheten er også grei, med en metrostasjon rett ved. Hotellet ligger også i gang-/sjangle-avstand fra Hydropark dersom du blir værende der til etter at metroen har sluttet å gå for natten 
