Re: Med Turkish via Istanbul for å hilse på Lenin i Schwerin
Etter Ungarn var det ikke noe mer kontroll på grensene. Tyskerne sto og kikket på bilene, men tok kun stikkprøver. Men bompenger skar’em ha! Hele gjengen.
I Hellas og Nord-Makedonia var det på gamlemåten, betjente bomstasjoner tvers over veien. Serbia hadde samme system som i Frankrike med å trekke billett når man kjør inn på veien og betaling på avkjøringene. I Ungarn, Slovakia og Tsjekkia måtte man kjøpe elektronisk vignette. Dette blir sjekket elektronisk og regningen kommer i posten, med saftige påslag, om man ikke betaler.
Til gjengjeld får man en deilig veistandard og 130 som fartsgrense hele veien fra Hellas til Tyskland. Man oppdager at Norge, til tross for at vi sikkert er verdensmestere i bompenger, har en helt ufattelig dårlig veistandard.
Jeg skal ikke mase mer om det. Alle som har kjørt bil nedover vet hvordan det er. Det er bare så rart..?
Etter en ganske kort natt rett ved siden av flyplassen i Bratislava var det ut på veien nordover via Brno, Praha, Dresden og Berlin. Været holdt seg fremdeles godt, men det kom av og til noen kraftige vindkast som kjentes godt i bil og henger. Motorkraften var faktisk såpass marginal at jeg måtte gire ned i den verste motvinden!
Men fremover gikk det tross alt likevel. Man oppdager fort at GoogleMaps er verdens mest geniale oppfinnelse. Legg inn fra og til, så ligger den hele tiden og regner på korteste tid. Gjennom Praha fant den ut at det var raskere å svinge av motorveien og heller ta et par lyskryss enn å bli stående i saktegående kø. Tre-fire ganger endret den ruten forbi Berlin avhengig av veiarbeid og køer. Det funket som bare tusan og med unntak av litt smålugging i lyskryssene i Praha var det køfritt absolutt hele veien.
Siste natten var forhåndsbestilt på et landeveishotell ikke langt fra Schwerin i Nord-Tyskland. Med den noe spesielle transporten jeg kjørte var hovedkriteriet for overnatting at doningen måtte kunne parkeres trygt, fortrinnsvis uten å koble av tilhengeren. Dermed ble det ganske begrenset hvor jeg kunne overnatte. Å dra med seg dette lasset inn i trange bygater og enda trangere p-plasser var overhodet ikke noe tema. Og utvalget av brukbare hoteller utenfor sentrum var heller ikke så overveldende stort, så det tok noen timer med sjekking og e-poster før alt var på plass.
Jeg hadde jo en avtale med selveste Lenin i Schwerin, og han sto tålmodig og ventet. Dog var han litt streng i blikket. Det må ha vært en av de siste statuene av han som ble satt opp, den kom på plass i 1985 i forbindelse med feiringen av Schwerins 825-års jubileum. Koblingen mellom Schwerin bys jubileum og Lenin må noen andre svare på. Ikke utenkelig at noen i Øst-Berlin og Moskva hadde snakket sammen.
Åkkesom, der sto han. Visstnok som den eneste av seg selv fremdeles ute i friluft i Europa. Utenom Belarus og Russland, naturligvis. (Og Svalbard, har vi jo funnet ut.) Som seg hør og bør sto han i en veldig «Øst-aktig» bydel, omgitt av stygge Krushovkaer, de typiske betongelement-blokkene Sovjetunionen og Øst-Europa var kjent for. Tyskerne hadde dog satt opp et skilt som forklarte i diplomatiske vendinger at den godeste Vladimir Iljitsj Uljanov nok ikke var den store landsfaderen de gamle Øst-Tyskerne hadde hevdet.
Nuvel, immer weiter og goodbye Lenin. Etter siste natten langs landeveien ble bil og tilhenger overlevert til en av jentene i det tyske seilforbundet og jeg ble sluppet av på flyplassen i Hamburg.
Det var utrolig deilig å sette seg inn i egen bil igjen på Gardermoen, men typisk nok hadde den eneste trafikkulykken på hele turen skjedd ved Lillestrøm. Der lå det en Auda TT på taket og forårsaket en del kø.
Takk for turen!
