-
Hei
Vi i Foreningen Flyprat ønsker takke de av dere som har valgt å være medlem av foreningen gjennom det siste året, og dermed støttet driften av Flyprats forum og Airpics med 150kr.
Vi håper å kunne ha deg videre med til neste år og at du fortsatt vil være medlem nå som nytt medlemsår begynte 1. oktober 2025
Merk at etter årsmøtevedtaket er medlemsavgiften fra og med i år 150krBetalingen kan enten gjøres via Vipps: 150kr til #18641 eller via Letsreg på linken under:
https://www.letsreg.com/no/event/medlemskontingent_2026_01102025
(Husk og oppgi brukernavn så betalingen kan linkes til brukeres)
De av dere som alt har betalt i oktober er selvsagt registrert i det nye medlemsåret
Med vennlig hilsen - Styret i Foreningen Flyprat
Roadtrip langs Route 66, KLM og SAS
- Thread starter WF-380
- Start date
WF-380
ScanFlyer Gold
Don't let the sound of your own wheels make you crazy.
Last edited:
WF-380
ScanFlyer Gold
På mitt andre besøk der fortalte guiden at for å bli kvitt flyvraket bestemte man seg for at det enkleste bare var å grave det ned, muligens brukte man en av gruvesjaktene som fins i krateret.
Aviation Safety Network har dette om ulykken: https://asn.flightsafety.org/wikibase/wiki.php?id=69872
Begge ombord fikk store skader, men overlevde og piloten fløy senere for American Airlines:
https://www.meteorite-times.com/plane-crash-meteor-crater/
WF-380
ScanFlyer Gold
Flagstaff – Needles
Dagen startet med kjøring langs Interstate 40 helt til Seligman, der vi svingte av og stort sett fulgte gamle Route 66 nesten helt til Needles.
Dette var utsikten fra hotellrommet om morgenen. Snø i luften og temperatur rundt 0 grader.
Frokosten ble inntatt på Denny's like nedenfor Aiden Best Western. Akkurat denne varianten med cinnamon-pannekaker har jeg spist før uten problemer, men nå ble det egentlig litt for mye mat.
På vei ut av Flagstaff begynte det å snø ganske tett, og det ble hvitt på bakken og etterhvert også på veien. Det ble noen spennende minutter i bilen helt til vi passerte Williams og veien ble tørr igjen. Williams ville vært et naturlig stopp på en Route 66-tur, men siden det var snø der også pushet vi videre.
Dermed ble første kafferast i Seligman der vi endelig kunne begynne å kjøre gamleveien igjen.
Hackberry General Store hadde en stor samling av gamle Route 66-gjenstander, inkludert flere biler, bl.a. denne gamle Forden.
Vi hadde egentlig tenkt å stoppe på Route 66-museet i Kingman, men da vi ankom byen var det nær stengetid, så vi kjørte videre til den delen av ruta jeg hadde gledet meg mest til å kjøre: Over Sitgreaves Pass, som jeg også kjørte i en Mustang på forrige tur i området. Om man ikke er spesielt interessert i Route 66 bør man uansett kjøre denne strekningen på grunn av landskapet, utsikten og den svingete veien.
Vi stoppet i Oatman, som er en gammel gruveby som ligger oppe i fjellene. Flere esler ruslet rundt i byen tydelig vant med å bli foret av turistene.
Et lite tordenvær passerte Oatman mens vi var der, men regnet varte bare noen minutter.
Solnedgang i Needles, California.
Hadde egentlig tenkt å legge overnattingen til Havasu City denne dagen, men siden det var helg var prisene der svært høye, så det ble Best Western Needles istedet. Jeg var på forhånd litt bekymret for hvordan standarden her kom til å være, men fant hotellet helt i orden, selv om det var bygget som et motell med direkte inngang til rommene.
Vi spiste middag på Wagon Wheel restaurant like ved hotellet. Det var et koselig sted med amerikansk utkantsjarm, men maten var bare sånn midt på treet. Jeg hadde aldri prøvd Chicken Fried Steak før, og det smakte greit, uten at jeg føler jeg må spise det igjen en annen gang.
Dagen startet med kjøring langs Interstate 40 helt til Seligman, der vi svingte av og stort sett fulgte gamle Route 66 nesten helt til Needles.
Dette var utsikten fra hotellrommet om morgenen. Snø i luften og temperatur rundt 0 grader.
Frokosten ble inntatt på Denny's like nedenfor Aiden Best Western. Akkurat denne varianten med cinnamon-pannekaker har jeg spist før uten problemer, men nå ble det egentlig litt for mye mat.
På vei ut av Flagstaff begynte det å snø ganske tett, og det ble hvitt på bakken og etterhvert også på veien. Det ble noen spennende minutter i bilen helt til vi passerte Williams og veien ble tørr igjen. Williams ville vært et naturlig stopp på en Route 66-tur, men siden det var snø der også pushet vi videre.
Dermed ble første kafferast i Seligman der vi endelig kunne begynne å kjøre gamleveien igjen.
Hackberry General Store hadde en stor samling av gamle Route 66-gjenstander, inkludert flere biler, bl.a. denne gamle Forden.
Vi hadde egentlig tenkt å stoppe på Route 66-museet i Kingman, men da vi ankom byen var det nær stengetid, så vi kjørte videre til den delen av ruta jeg hadde gledet meg mest til å kjøre: Over Sitgreaves Pass, som jeg også kjørte i en Mustang på forrige tur i området. Om man ikke er spesielt interessert i Route 66 bør man uansett kjøre denne strekningen på grunn av landskapet, utsikten og den svingete veien.
Vi stoppet i Oatman, som er en gammel gruveby som ligger oppe i fjellene. Flere esler ruslet rundt i byen tydelig vant med å bli foret av turistene.
Et lite tordenvær passerte Oatman mens vi var der, men regnet varte bare noen minutter.
Solnedgang i Needles, California.
Hadde egentlig tenkt å legge overnattingen til Havasu City denne dagen, men siden det var helg var prisene der svært høye, så det ble Best Western Needles istedet. Jeg var på forhånd litt bekymret for hvordan standarden her kom til å være, men fant hotellet helt i orden, selv om det var bygget som et motell med direkte inngang til rommene.
Vi spiste middag på Wagon Wheel restaurant like ved hotellet. Det var et koselig sted med amerikansk utkantsjarm, men maten var bare sånn midt på treet. Jeg hadde aldri prøvd Chicken Fried Steak før, og det smakte greit, uten at jeg føler jeg må spise det igjen en annen gang.
Last edited:
WF-380
ScanFlyer Gold
Needles – Havasu City – Barstow
Vi startet med å kjøre Interstate 40 tilbake til Arizona for å ta en avstikker ned til Havasu City. En strekning av gamle Route 66 ligger sør for motorveien, men var stengt for trafikk, så etter vi var ferdige med Lake Havasu, fulgte vi I40 helt inn til Barstow.
Havasu City er helgeutfartssted, men er kanskje mest kjent for London Bridge som ble kjøpt fra London i 1968 og flyttet hit.
Brua ble brukt som en turistattraksjon for å dra folk til området.
Vi hadde altså tenkt å overnatte i Havasu City der det var mange flere valgmuligheter for både overnatting og restauranter enn i Needles, men siden det var helg var prisene særdeles høye.
En av reisefølget har en mild glutenallergi, og da vi oppdaget at Ihop i motsetning til Denny's tilbyr glutenfrie pannekaker ble det også mulig å legge kaffepausene hit.
Denne sto parkert på gata i nærheten av Ihop og er en Chrysler New Yorker.
Så da ble det altså Interstate 40 gjennom Mojave-ørkenen.
Landskapet flater ut nærmere Barstow.
I Barstow bodde vi på nok en Holiday Inn.
Etter litt nødvendig shopping på outlet-senteret spiste vi middagen på Chili's som er nabobygningen til Holiday Inn.
Vi startet med å kjøre Interstate 40 tilbake til Arizona for å ta en avstikker ned til Havasu City. En strekning av gamle Route 66 ligger sør for motorveien, men var stengt for trafikk, så etter vi var ferdige med Lake Havasu, fulgte vi I40 helt inn til Barstow.
Havasu City er helgeutfartssted, men er kanskje mest kjent for London Bridge som ble kjøpt fra London i 1968 og flyttet hit.
Brua ble brukt som en turistattraksjon for å dra folk til området.
Vi hadde altså tenkt å overnatte i Havasu City der det var mange flere valgmuligheter for både overnatting og restauranter enn i Needles, men siden det var helg var prisene særdeles høye.
En av reisefølget har en mild glutenallergi, og da vi oppdaget at Ihop i motsetning til Denny's tilbyr glutenfrie pannekaker ble det også mulig å legge kaffepausene hit.
Denne sto parkert på gata i nærheten av Ihop og er en Chrysler New Yorker.
Så da ble det altså Interstate 40 gjennom Mojave-ørkenen.
Landskapet flater ut nærmere Barstow.
I Barstow bodde vi på nok en Holiday Inn.
Etter litt nødvendig shopping på outlet-senteret spiste vi middagen på Chili's som er nabobygningen til Holiday Inn.
WF-380
ScanFlyer Gold
Barstow – Salton Sea – Banning
Denne dagen begynte vi med å kjøre Route 66 fra Barstow til Victorville, litt Interstate 15 før vi var tilbake på 66 gjennom San Bernandino-dalen og så en avstikker ned til Salton Sea. Planen var opprinnelig overnatting i Palm Springs, men de tredobbelte hotellprisene forårsaket av siste dagen av musikkfestivalen Coachella, gjorde at vi la den til Banning i stedet.
Før man ankommer Victorville passerer man Cross Eyed Cow Pizza. For tidlig for pizza for oss så vi fortsatte.
Vi fikk øye på en hel masse fly som sto parkert i det fjerne, og det demret for meg at det ligger en flykirkegård i Victorville. Vet ikke om det går an å komme nærmere enn dette, men det så ikke ut som det var noe organisert turisme rundt flyene.
Etter en kaffepause i Palm Springs kom vi fram til Salton Sea ut på ettermiddagen. Dette er Californias største innsjø, ligger under havoverflaten og vannet er saltholdig.
På 50 og 60-tallet var det ett yrende dyreliv med mye turisme rundt vannet, som denne forlatte marinaen var en del av.
Vannmangel og forurensing fra jordbruket har gjorde Salton Sea til en økologisk katastrofe som startet på 70 og 80-tallet, og turistene er forlengst borte. Vannet har også trukket seg noe tilbake fra tidligere nivå, og etterlagt en tørr, delvis forurenset strandsone. Interessant å se, men hele greia er selvfølgelig trist.
Coachella gjorde at overnattingen ble lagt til Hampton Inn i Banning.
Denne dagen følte jeg for å spise noe sunnere til middag, så da ble det laks og Pepsi Max på meg hos Applebees, og morgentrening på hotellets sparsomme trimrom dagen etter.
Denne dagen begynte vi med å kjøre Route 66 fra Barstow til Victorville, litt Interstate 15 før vi var tilbake på 66 gjennom San Bernandino-dalen og så en avstikker ned til Salton Sea. Planen var opprinnelig overnatting i Palm Springs, men de tredobbelte hotellprisene forårsaket av siste dagen av musikkfestivalen Coachella, gjorde at vi la den til Banning i stedet.
Før man ankommer Victorville passerer man Cross Eyed Cow Pizza. For tidlig for pizza for oss så vi fortsatte.
Vi fikk øye på en hel masse fly som sto parkert i det fjerne, og det demret for meg at det ligger en flykirkegård i Victorville. Vet ikke om det går an å komme nærmere enn dette, men det så ikke ut som det var noe organisert turisme rundt flyene.
Etter en kaffepause i Palm Springs kom vi fram til Salton Sea ut på ettermiddagen. Dette er Californias største innsjø, ligger under havoverflaten og vannet er saltholdig.
På 50 og 60-tallet var det ett yrende dyreliv med mye turisme rundt vannet, som denne forlatte marinaen var en del av.
Vannmangel og forurensing fra jordbruket har gjorde Salton Sea til en økologisk katastrofe som startet på 70 og 80-tallet, og turistene er forlengst borte. Vannet har også trukket seg noe tilbake fra tidligere nivå, og etterlagt en tørr, delvis forurenset strandsone. Interessant å se, men hele greia er selvfølgelig trist.
Coachella gjorde at overnattingen ble lagt til Hampton Inn i Banning.
Denne dagen følte jeg for å spise noe sunnere til middag, så da ble det laks og Pepsi Max på meg hos Applebees, og morgentrening på hotellets sparsomme trimrom dagen etter.
WF-380
ScanFlyer Gold
Banning – Santa Monica – Hollywood
Så var det klart for siste etappe av turen, og vi startet på Interstate 10 fra Banning og kjørte Highway 60 videre mot Los Angeles før vi var tilbake på I 10 før Santa Monica. Etter å ha posert ved slutt på Route 66-skiltet på piren, kjørte vi videre nordover mot Malibu for å se om vi kunne få sett noe fra brannene i vinter, men før det var det en veisperring der bare fastboende slapp gjennom og vi måtte svinge til høyre opp mot Beverly Hills.
Utsikten fra hotellrommet om morgenen i Banning.
På piren i Santa Monica og bare noen meter unna slutten på Route 66.
Og der var det over, turens mål, framme ved skiltet som sier slutten på Route 66. På en slik tur er jo selvfølgelig selve reisen som er målet, men hadde likevel en følelse av å ha utrettet noe på dette tidspunktet, omtrent samme følelsen som ved et avsluttet prosjekt.
Det var stort sett kø for å fotografere og posere ved skiltet.
En fin vårdag i Santa Monica, en god del folk på piren, men færre på stranda. Det var ikke noe problem å finne parkering, men måtte naturligvis parkere lenger unna enn dette.
En av reisefølget hadde ikke vært i Hollywood før, så vi hadde bestilt to netter på Best Western Hollywood Plaza. Hoteller i Hollywood er dyre, så valget ble gjort blant hotellene med lavest pris.
Hotellet var bygd i motell-stil med parkering under rommene. Det var gjerne valet-parkering på de fleste hotellene i området, men ikke her, en av fordelene med dette hotellet.
Rommet var gammelt og slitt, men forsåvidt greit nok for meg, selv om innsyn fra gangen utenfor også trekker ned. Likevel, dette var det eneste hotellet på hele turen som jeg angret litt på å ha bestilt, satt med en følelse av at jeg burde ha lagt noen flere dollar på bordet for å få litt høyere standard og trivsel.
Nabohotellet hadde en TGI Friday's som vi spiste den første middagen på.
Tok en kveldstur opp i bakkene bak hotellet i et tilsynelatende velstående nabolag der jeg ikke følte meg spesielt hjemme. Samme følelse jeg har når jeg besøker en helsekostbutikk. Var også den eneste som gikk tur i gatene der uten hund. Men fant dette motivet av Hollywood-skiltet gjennom noens hage.
Så var det klart for siste etappe av turen, og vi startet på Interstate 10 fra Banning og kjørte Highway 60 videre mot Los Angeles før vi var tilbake på I 10 før Santa Monica. Etter å ha posert ved slutt på Route 66-skiltet på piren, kjørte vi videre nordover mot Malibu for å se om vi kunne få sett noe fra brannene i vinter, men før det var det en veisperring der bare fastboende slapp gjennom og vi måtte svinge til høyre opp mot Beverly Hills.
Utsikten fra hotellrommet om morgenen i Banning.
På piren i Santa Monica og bare noen meter unna slutten på Route 66.
Og der var det over, turens mål, framme ved skiltet som sier slutten på Route 66. På en slik tur er jo selvfølgelig selve reisen som er målet, men hadde likevel en følelse av å ha utrettet noe på dette tidspunktet, omtrent samme følelsen som ved et avsluttet prosjekt.
Det var stort sett kø for å fotografere og posere ved skiltet.
En fin vårdag i Santa Monica, en god del folk på piren, men færre på stranda. Det var ikke noe problem å finne parkering, men måtte naturligvis parkere lenger unna enn dette.
En av reisefølget hadde ikke vært i Hollywood før, så vi hadde bestilt to netter på Best Western Hollywood Plaza. Hoteller i Hollywood er dyre, så valget ble gjort blant hotellene med lavest pris.
Hotellet var bygd i motell-stil med parkering under rommene. Det var gjerne valet-parkering på de fleste hotellene i området, men ikke her, en av fordelene med dette hotellet.
Rommet var gammelt og slitt, men forsåvidt greit nok for meg, selv om innsyn fra gangen utenfor også trekker ned. Likevel, dette var det eneste hotellet på hele turen som jeg angret litt på å ha bestilt, satt med en følelse av at jeg burde ha lagt noen flere dollar på bordet for å få litt høyere standard og trivsel.
Nabohotellet hadde en TGI Friday's som vi spiste den første middagen på.
Tok en kveldstur opp i bakkene bak hotellet i et tilsynelatende velstående nabolag der jeg ikke følte meg spesielt hjemme. Samme følelse jeg har når jeg besøker en helsekostbutikk. Var også den eneste som gikk tur i gatene der uten hund. Men fant dette motivet av Hollywood-skiltet gjennom noens hage.
Fantastisk rapport så langt! Har selv vært på mange av stedene og strekningene. Takk for at du deler så mange detaljer.
Fin-fact om Salton Sea, den er jo dømt til å tørke ut om man ikke vanner den
Fin-fact om Salton Sea, den er jo dømt til å tørke ut om man ikke vanner den
https://en.wikipedia.org/wiki/Salton_Sea
Polaris
Free Luigi
Flagstaff – Needles
Dagen startet med kjøring langs Interstate 40 helt til Seligman, der vi svingte av og stort sett fulgte gamle Route 66 nesten helt til Needles.
Dette var utsikten fra hotellrommet om morgenen. Snø i luften og temperatur rundt 0 grader.
Superrandom, men jeg fikk sånn "deja vu" vibb av det bildet, og om jeg ikke hadde samme rommet, så kan det ikke ha vært mange rom vekk - har bodd på samme hotell med samme utsikt for typ 10 år siden, damals på tur til Grand Canyon. Takk for tilbakeblikk.
Takker så mye for rapporten - nydelig lesning.
WF-380
ScanFlyer Gold
Los Angeles
Etter å ha gjort ferdig Route 66 var planen å være turist i Los Angeles et par dager. Med utgangspunkt i to overnattinger på Best Western Hollywood Plaza fikk vi kikket på Hollywood Boulevard, Warner Brothers Studios, Mulholland Drive og Farmer's Market, før vi tok siste natta på Renaissance ved flyplassen.
Vi tok første frokosten på en kafe i samme bygg som Best Western, men ikke en del av hotellet.
Mens reisefølget var inne på Madam Tussaud, var jeg inne på kjøpesenteret Ovation og fikk tatt dette bildet opp gata der hotellet vårt lå, med Hollywood-skiltet i bakgrunnen. Kjente forresten igjen kjøpesenteret fra en scene med Steve Carrell og Ryan Gosling fra filmen Crazy, Stupid, Love.
Jeg var også på Warner Brother's Studios på forrige tur til Los Angeles, mens dette var helt nytt for reisefølget. Siden sist hadde de bl.a. fått inn dette settet fra The Big Bang Theory.
Denne batmobilen var også ny siden sist.
Mulholland Drive er en gate som går oppe i åsene over byen og er kjent fra flere filmer og TV-serier. Dette er utsikten tilbake mot Warner Brothers.
Og sånn ser Hollywood-skiltet ut sett fra siden.
Hollywood-skiltet sett fra Jerome C. Daniel Overlook på Mulholland Drive.
Fra samme overlook, vi ser Hollywood Bowl, Hollywood og downtown Los Angeles i bakgrunnen.
Middag på Hard Rock Cafe i Hollywood.
Eplekake med vaniljeis og karamellsaus fra Hard Rock Cafe. Veldig godt, men også veldig mye mat uten at det må oppfattes som at jeg klager.
Farmer's Market, offisielt kalt The Original Farmer's Market, ble åpnet i Los Angeles i 1934, og er åpent 7 dager i uka.
Mye fristende mat til salgs på Farmer's Market.
Renaissance Los Angeles Airport ble turens siste hotell, og var en klar nivåheving i forhold til Best Western Hollywood Plaza.
Fra den elegante lobbyen hos Renaissance.
Rommet hadde også utsikt mot flyplassen, her lander en A350 fra Singapore Airlines.
Etter å ha gjort ferdig Route 66 var planen å være turist i Los Angeles et par dager. Med utgangspunkt i to overnattinger på Best Western Hollywood Plaza fikk vi kikket på Hollywood Boulevard, Warner Brothers Studios, Mulholland Drive og Farmer's Market, før vi tok siste natta på Renaissance ved flyplassen.
Vi tok første frokosten på en kafe i samme bygg som Best Western, men ikke en del av hotellet.
Mens reisefølget var inne på Madam Tussaud, var jeg inne på kjøpesenteret Ovation og fikk tatt dette bildet opp gata der hotellet vårt lå, med Hollywood-skiltet i bakgrunnen. Kjente forresten igjen kjøpesenteret fra en scene med Steve Carrell og Ryan Gosling fra filmen Crazy, Stupid, Love.
Jeg var også på Warner Brother's Studios på forrige tur til Los Angeles, mens dette var helt nytt for reisefølget. Siden sist hadde de bl.a. fått inn dette settet fra The Big Bang Theory.
Denne batmobilen var også ny siden sist.
Mulholland Drive er en gate som går oppe i åsene over byen og er kjent fra flere filmer og TV-serier. Dette er utsikten tilbake mot Warner Brothers.
Og sånn ser Hollywood-skiltet ut sett fra siden.
Hollywood-skiltet sett fra Jerome C. Daniel Overlook på Mulholland Drive.
Fra samme overlook, vi ser Hollywood Bowl, Hollywood og downtown Los Angeles i bakgrunnen.
Middag på Hard Rock Cafe i Hollywood.
Eplekake med vaniljeis og karamellsaus fra Hard Rock Cafe. Veldig godt, men også veldig mye mat uten at det må oppfattes som at jeg klager.
Farmer's Market, offisielt kalt The Original Farmer's Market, ble åpnet i Los Angeles i 1934, og er åpent 7 dager i uka.
Mye fristende mat til salgs på Farmer's Market.
Renaissance Los Angeles Airport ble turens siste hotell, og var en klar nivåheving i forhold til Best Western Hollywood Plaza.
Fra den elegante lobbyen hos Renaissance.
Rommet hadde også utsikt mot flyplassen, her lander en A350 fra Singapore Airlines.
WF-380
ScanFlyer Gold
Vi brukte 11 dager på selve Route 66, pluss et par dager i Chicago og Los Angeles. Det skulle utgjøre i underkant av 400 km per dag i snitt, som viste seg å være ganske passende etapper for oss. Vi var som regel framme ved dagens hotell rundt klokka seks om kvelden, med unntak av den dagen bilen ikke ville starte - da fikk vi noe dårligere tid og ankom senere. Man kan selvfølgelig godt bruke enda flere dager på turen og få bedre tid og kanskje se flere attraksjoner.
WF-380
ScanFlyer Gold
LAX
Kvelden før hadde vi levert leiebilen hos Hertz bare ett kvartal fra hotellet. Dermed startet dagen med hotellets shuttle-buss til terminalen der vi etter noe køståing i den tette trafikken i den håpløse rundturen forbi alle terminalene ble sluppet av utenfor KLMs innsjekk i terminal B.
Inne i terminalen fant vi innsjekkingen til Air France/KLM, og fikk sjekket inn både oss selv og bagasjen uten at noen spurte om noen ekstra betaling. Som nevnt i innledningen fikk jeg ikke betalt for bagasje for returen på nettet fordi siste etappen skulle utføres av SAS. Siden ingen ba om betaling nå, tenkte jeg at jeg skal ihvertfall ikke spørre om de vil ha noen flere penger av oss.
Pass og sikkerhetskontrollen var en ganske kjapp affære, og vel innenfor kjøpte vi frokost hos Pret-A-Manger som vi spiste ved et ledig bord i et rolig område mellom noen vinduer og en Golf-butikk like i nærheten. Da det nærmet seg ombordstigning gikk vi ned i tunnelen og over til utgang 205 der KLMs 787-10 sto parkert.
Inne blant butikkene på LAX.
En 747-8 fra Korean.
ANA var der med en 787.
Asiana hadde det største flyet med sin A380. Eller er de allerede Korean nå?
El Al hadde også en 787 her.
Norse sin 787 skulle til Roma.
Kvelden før hadde vi levert leiebilen hos Hertz bare ett kvartal fra hotellet. Dermed startet dagen med hotellets shuttle-buss til terminalen der vi etter noe køståing i den tette trafikken i den håpløse rundturen forbi alle terminalene ble sluppet av utenfor KLMs innsjekk i terminal B.
Inne i terminalen fant vi innsjekkingen til Air France/KLM, og fikk sjekket inn både oss selv og bagasjen uten at noen spurte om noen ekstra betaling. Som nevnt i innledningen fikk jeg ikke betalt for bagasje for returen på nettet fordi siste etappen skulle utføres av SAS. Siden ingen ba om betaling nå, tenkte jeg at jeg skal ihvertfall ikke spørre om de vil ha noen flere penger av oss.
Pass og sikkerhetskontrollen var en ganske kjapp affære, og vel innenfor kjøpte vi frokost hos Pret-A-Manger som vi spiste ved et ledig bord i et rolig område mellom noen vinduer og en Golf-butikk like i nærheten. Da det nærmet seg ombordstigning gikk vi ned i tunnelen og over til utgang 205 der KLMs 787-10 sto parkert.
Inne blant butikkene på LAX.
En 747-8 fra Korean.
ANA var der med en 787.
Asiana hadde det største flyet med sin A380. Eller er de allerede Korean nå?
El Al hadde også en 787 her.
Norse sin 787 skulle til Roma.
WF-380
ScanFlyer Gold
Torsdag 24. april 2025 13:50, LAX-AMS KL602, Boeing 787-10 PH-BKC, sete 34D.
Vi skulle være med denne blå 787-en til Amsterdam.
Utgangen vår hadde biometriske kontrollporter der man istedet for å scanne boardingkort, stilte seg opp for fotografering et øyeblikk, og så åpnet porten seg og man kunne gå rett ombord. Antar at fotografiet kontrolleres mot passbildet. Dette var det opplyst om flere ganger på høyttalerne, likevel var det forbausende mange som ikke hadde fått det med seg og forsøkte å scanne boardingkortet noe som jeg fant lett underholdende. Da det ble min tur tenkte jeg med en overbærende mine at dette skal bli en lekende lett sak, og stilte meg selvsikkert opp foran kameraet etter at reisefølget hadde spasert rett gjennom. Men da lyste det rødt, porten forble lukket og jeg ble henvist til skranken for videre behandling.
Der viste det seg at jeg ble stoppet fordi bagasjen ikke var betalt for. Den unge agenten som behandlet saken begynte å jobbe med den på sin datamaskin, mens hans noe eldre kvinnelige kollega rådet han til å «wave» betalingen. Det rådet hørte han ikke på, og jeg sto sikkert der og ventet med kredittkortet i hånda i over ti minutter mens han jobbet iherdig på tastaturet sitt før han til slutt ga opp og gjorde som kollegaen hadde sagt. Dermed kunne jeg endelig slippe ombord som en av de aller siste.
Middagen denne gangen var en slags mais-salat, kjøttboller og en Biscoff-ostekake til dessert. Smakte helt greit.
Kjøttbollene var heller ikke mulig å klage på. Intet gourmet-måltid, men helt innafor på økonomiklasse.
Den bakre kabinen hos KLM's 787-10.
Til frokost ble det servert varme pannekaker og frukt. De pannekakene var skikkelig gode.
Fredag 25. april 2025 10:40, AMS-OSL SK822, Airbus A320 EI-SID, sete 23C.
Siste etappen hjem fra Amsterdam gikk med SAS. Da jeg bestilte turen var en 320 neo oppsatt på denne ruten,
Ombordstigning og avgang på nok en full flight og enda en gang på rutetiden. Hadde en herlig kort forbindelse her på bare en time og førti minutter, en klar fordel med alliansen mellom KLM og SAS. Den neste forbindelsen med KLM til Oslo hadde vært flere tunge trøtte timer å vente på.
Ombord i SAS' A320.
Vi skulle være med denne blå 787-en til Amsterdam.
Utgangen vår hadde biometriske kontrollporter der man istedet for å scanne boardingkort, stilte seg opp for fotografering et øyeblikk, og så åpnet porten seg og man kunne gå rett ombord. Antar at fotografiet kontrolleres mot passbildet. Dette var det opplyst om flere ganger på høyttalerne, likevel var det forbausende mange som ikke hadde fått det med seg og forsøkte å scanne boardingkortet noe som jeg fant lett underholdende. Da det ble min tur tenkte jeg med en overbærende mine at dette skal bli en lekende lett sak, og stilte meg selvsikkert opp foran kameraet etter at reisefølget hadde spasert rett gjennom. Men da lyste det rødt, porten forble lukket og jeg ble henvist til skranken for videre behandling.
Der viste det seg at jeg ble stoppet fordi bagasjen ikke var betalt for. Den unge agenten som behandlet saken begynte å jobbe med den på sin datamaskin, mens hans noe eldre kvinnelige kollega rådet han til å «wave» betalingen. Det rådet hørte han ikke på, og jeg sto sikkert der og ventet med kredittkortet i hånda i over ti minutter mens han jobbet iherdig på tastaturet sitt før han til slutt ga opp og gjorde som kollegaen hadde sagt. Dermed kunne jeg endelig slippe ombord som en av de aller siste.
Middagen denne gangen var en slags mais-salat, kjøttboller og en Biscoff-ostekake til dessert. Smakte helt greit.
Kjøttbollene var heller ikke mulig å klage på. Intet gourmet-måltid, men helt innafor på økonomiklasse.
Den bakre kabinen hos KLM's 787-10.
Til frokost ble det servert varme pannekaker og frukt. De pannekakene var skikkelig gode.
Fredag 25. april 2025 10:40, AMS-OSL SK822, Airbus A320 EI-SID, sete 23C.
Siste etappen hjem fra Amsterdam gikk med SAS. Da jeg bestilte turen var en 320 neo oppsatt på denne ruten,
Ombordstigning og avgang på nok en full flight og enda en gang på rutetiden. Hadde en herlig kort forbindelse her på bare en time og førti minutter, en klar fordel med alliansen mellom KLM og SAS. Den neste forbindelsen med KLM til Oslo hadde vært flere tunge trøtte timer å vente på.
Ombord i SAS' A320.
WF-380
ScanFlyer Gold
Oppsummering
Enda en fin USA-tur er til ende, og selv om jeg ikke personlig hadde tenkt at jeg kom til å kjøre Route 66 noen gang, var det en stor opplevelse å se alle de små og store attraksjonene langs veien. Ruten er veldig variert og inneholder storbyer, flate jordbrukslandskap, stepper, ørken og fjelloverganger. Jeg var noe nervøs for å kjøre bil rundt i den tette Los Angeles-trafikken, men det gikk veldig fint ved hjelp av Apple Car Play og Google Maps som jeg har kritisert i tidligere rapporter. Men denne gangen virket det hver gang, og kartet til Google var mye bedre å bruke en det innebygde til Kia-en. (I Beverly Hills kom vi riktignok over et seksarmet kryss med All Way stoppskilt som forvirret meg litt.) Så jeg er kvitt antipatiene mot både Los Angeles og Apple Car Play, selv om kjøring i Los Angeles fortsatt er en utfordring. Men en utfordring jeg ikke lenger er redd for å ta.
Selve transporten over Atlanteren gikk også strålende, alle flightene var i rute, og med unntak av KLMs E195 var komforten sånn man kan forvente på bakerste klasse. Ja, det er trangt, men det samme gjelder alle konkurrentene. Maten var faktisk et hakk bedre enn hva som ble servert hos SAS til New York i fjor. Det er fremdeles noe forvirring når det gjelder bagasje og gjennomgående billetter med SAS og KLM, men vi får tro det går seg til etter hvert. Når det gjelder leiebilen begynte Hertz bra i Chicago, men ga oss en billigere bil i St Louis da den første brøt sammen, uten å tilby prisavslag. Sånn sett kjenner jeg selskapet igjen fra en tid tilbake da jobben brukte dem – har unngått dem siden. Men den andre bilen fungerte jo hele veien, det er selvfølgelig det viktigste. Men på neste tur, for det blir sannsynligvis en roadtrip neste år også, vil jeg som bilinteressert legge mer vekt på at kjøretøyet også er interessant i seg selv.
Enda en fin USA-tur er til ende, og selv om jeg ikke personlig hadde tenkt at jeg kom til å kjøre Route 66 noen gang, var det en stor opplevelse å se alle de små og store attraksjonene langs veien. Ruten er veldig variert og inneholder storbyer, flate jordbrukslandskap, stepper, ørken og fjelloverganger. Jeg var noe nervøs for å kjøre bil rundt i den tette Los Angeles-trafikken, men det gikk veldig fint ved hjelp av Apple Car Play og Google Maps som jeg har kritisert i tidligere rapporter. Men denne gangen virket det hver gang, og kartet til Google var mye bedre å bruke en det innebygde til Kia-en. (I Beverly Hills kom vi riktignok over et seksarmet kryss med All Way stoppskilt som forvirret meg litt.) Så jeg er kvitt antipatiene mot både Los Angeles og Apple Car Play, selv om kjøring i Los Angeles fortsatt er en utfordring. Men en utfordring jeg ikke lenger er redd for å ta.
Selve transporten over Atlanteren gikk også strålende, alle flightene var i rute, og med unntak av KLMs E195 var komforten sånn man kan forvente på bakerste klasse. Ja, det er trangt, men det samme gjelder alle konkurrentene. Maten var faktisk et hakk bedre enn hva som ble servert hos SAS til New York i fjor. Det er fremdeles noe forvirring når det gjelder bagasje og gjennomgående billetter med SAS og KLM, men vi får tro det går seg til etter hvert. Når det gjelder leiebilen begynte Hertz bra i Chicago, men ga oss en billigere bil i St Louis da den første brøt sammen, uten å tilby prisavslag. Sånn sett kjenner jeg selskapet igjen fra en tid tilbake da jobben brukte dem – har unngått dem siden. Men den andre bilen fungerte jo hele veien, det er selvfølgelig det viktigste. Men på neste tur, for det blir sannsynligvis en roadtrip neste år også, vil jeg som bilinteressert legge mer vekt på at kjøretøyet også er interessant i seg selv.
Similar threads
