Roadtrip langs Route 66, KLM og SAS

[WF-380]

Over en kopp kaffe med en pensjonert kollega kom det fram at han gjerne ville kjøre Route 66 fra Chicago til Los Angeles, men stolte ikke lenger på egne kjøreferdigheter. Ingen av de yngre slektningene hans hadde noen interesse for en slik tur. Tidligere har jeg hatt flere hyggelige jobbreiser med samme kollega, så jeg meldte meg frivillig til å være med han og kona hans på en slik reise og å stå for mesteparten av kjøringa.

Kart over Route 66 hentet fra Route 66 Museum i Clinton, Oklahoma.

Så da begynte den trivelige jobben med å sjekke søkemotorene for økonomibilletter til Chicago og hjem fra Los Angeles. KLM viste seg å være det beste alternativet med tanke på pris, tider og komfort. Siste etappen hjem fra Amsterdam skulle flys av SAS. Akkurat det viste seg å by på problemer under betalingen. Innsjekket bagasje må nemlig bestilles til en ekstra kostnad hos KLM, ikke noe uvanlig med det i disse tider. Men hjem fra Los Angeles gikk det ikke an å få bestilt og betalt dette fordi SAS hadde siste etappe. Jeg måtte også innom websidene til SAS for å få gjennomført setereservasjoner for den etappen. Små irritasjoner, og tegn på at samarbeidet mellom SAS og resten av Sky Team ikke var helt på plass ennå.

Alle hotellene underveis ble så bestilt før avreise. En roadtrip betyr mange hoteller, og det var faktisk en betydelig jobb å få på plass alle reservasjonene.

Dagen før avreise dro alle sammen til Gardermoen og overnattet på Radisson Red. Litt før klokka sju neste dag spaserte vi over til terminalen og sjekket inn hos KLM. Den hyggelig damen bak skranken fikk en beskjed på skjermen sin om at vi måtte betale for setereservasjonene, som allerede var gjort på nettsiden til KLM uten at det da kostet noe ekstra. Det var vi ikke interesserte i, og fikk overtalt henne til å slette den beskjeden.

Vel gjennom sikkerhetskontrollen rakk vi en enkel frokost på Bjørns Backyard på pir E.

 

[WF-380]

Onsdag 9. april 2025 09:20, OSL-AMS KL1198, Embraer 195 E2 PH-NXC, Sete 23F.

Vår skyss til Amsterdam ankommer utgang E9.

Turen over til Amsterdam var som vanlig en begivenhetsløs affære, der vi var noen få minutter forsinket fra OSL som kapteinen forklarte skyldtes «ATC restrictions». E195-E2 var en ny flytype for meg, men ny betyr ikke alltid mer komfortabel. Seteavstanden var ganske knapp, knærne mine tok ikke borti setet foran, men jeg hadde null ekstra klaring å gå på. Dessuten var vinduene på rad 23 og radene rundt plassert langt bak i forhold til setene slik at man måtte vri seg for å kunne se ut. Og ikke minst kunne ikke setene i økonomiklassen legges noe tilbake. Dette var OK for en såpass kort rute, men jeg ville ha sett mørkt på å sitte særlig mye lenger i denne flytypen med KLMs innredning.

Fin utsikt over Romerike og nordover etter avgang.

Serveringen som var inkludert i prisen var en sandwich og et glass med valgfri drikke.

Inn for landing i Amsterdam i pent vårvær.

Landing i Amsterdam var uansett omtrent på rutetiden, og vi parkerte innerst på C-piren og fikk dermed kortest mulig spasertur bort til passkontrollen og over til pir F som Chicago-flyet skulle gå fra. Vi hadde en forholdsvis kort connection her, men likevel nok av tid, så stemningen var avslappet og uten noe stress. Jeg var glad for at vi ikke hadde valgt å ta den tidligere 0630-avgangen til Amsterdam.

 

[WF-380]

Onsdag 9. april 2025 13:10, AMS-ORD KL611, Boeing 787-10 PH-BKD, sete 37H.

PH-BKD parkert ved pir F før avgang til Chicago.

På dette strekket hadde jeg reservert en tre-seter på vindusrekka på høyre side, selv satt jeg ved midtgangen. Pushback var et kvarter etter rutetida, deretter fulgte en nesten 20 minutters taxi bort til Polderbaan for avgang. Omsider kom vi oss i luften og fløy over Leeds og Nord-Irland og videre vestover mot sydspissen av Grønland. Serveringen startet ganske kjapt, og valget sto mellom vegetarpasta og kylling. Etter middagen var det en runde med en bringebærterte og kaffe. Før landing ble det servert et pizzastykke.

Kabinen sett fra 37H.

Lunsjen eller middagen som ble servert. Alle drikkevarer var inkludert i prisen. Forretten var noe tapas-aktige saker som smakte svært godt sammen med rødvinen.

Hovedretten var kylling, som smakte greit nok.

Den bakre kabinen i KLM's 787-10.

Pizzaen som ble servert før landing.

Vi nærmer oss Chicago.

Det er langt til Chicago, men jeg satt godt i setet, betydelig bedre enn på forrige flight. Alt i alt var overfarten en behagelig opplevelse til økonomiklasse å være. Likevel føltes det som vanlig godt å røre på seg og forlate flyet etter nesten ni stillesittende timer ombord.

Immigrasjonen tok en drøy halvtime, og etter å ha hentet bagasjen tok vi flyplasstoget bort til terminal 2 der all hotelltransporten går fra. Underveis kunne vi observere at det var sludd og snø i luften utenfor. Transporten til Chicago hadde gått veldig bra, men været hadde vi ikke vært like heldige med. Etter en lang kald venting kom endelig shuttle-bussen til Holiday Inn og vi fikk installert oss der for to netter. Hotellet hadde en overraskende bra restaurant som vi spiste turens første burger-middag på. Da hadde det allerede vært en lang dag, så vi sa oss fornøyde med den dagens eventyr og lot sightseeing i Chicago vente til etter en god natts søvn.

Det første hotellrommet på turen hos Holiday Inn Rosemont. Jeg fikk også det andre hotellrommet på turen her, fordi midt på natta våknet jeg av høylytt snorking fra naborommet. Det var så ille at jeg måtte gå ned i resepsjonen og be om å få flytte. Det fikk jeg også innvilget.

Men det andre rommet hadde utsikt mot flyplassen, så det var jo en bonus.

 

[jb1]

God start, ser frem til resten!


Sent from my iPhone using Tapatalk

 

[SudCaravelle]

Deilig.. denne gleder jeg meg til fortsettelsen av. Kom med masse gode råd og tips da - please.

 

[WF-380]

Windy City

Første dagen var planlagt brukt til sightseeing i Chicago, men ble noe amputert av den kalde temperaturen. Med ca 2 grader og vind var det direkte utrivelig å bevege seg ute, men jeg må jo ta skylda selv for å ha tatt med for lite varme klær.

Dette er ikke leiebilen vår, men en Wienermobile som var parkert ved hotellet. Det skal finnes seks stykker av disse som brukes til reklameformål for kjøttfirmaet Oscar Mayer.

Rosemont-stasjonen var i gangavstand fra hotellet, så vi tok tog derfra inn til Union Station i sentrum.

Det første målet var skiltet som markerer starten på Route 66. I bakgrunnen skimtes Willis Tower i tåka.

Oppe i Willis Tower som kanskje er mer kjent som Sears Tower som den opprinnelig het. Da skyskraperen var ferdig i 1973 var den også verdens høyeste i noen år. Nå er den visstnok den 23de høyeste med sine 442.3 meter og 110 etasjer.

Det var god plass og få besøkende på 103. etasje denne dagen. Tåka kan ha skylda for det, fordi det var liten utsikt i horisontal retning. Man måtte stort sett nøye seg med utsikten nedover mot gatenivå og de andre bygningene i sentrum.

På en av ytterveggene fant man disse utspringene med glassgulv der vakter passet på at man fikk sin tilmålte tid.

Måtte kjempe litt mot hjernen som sa at dette glassgulvet bør du ikke sette føttene på.

Etter Willis Tower hadde jeg fått nok av kulda, så vi gikk tilbake over kanalen til Union Station og tok toget tilbake til Rosemont for å varme oss på hotellet.

 

[WF-380]

Chicago – Springfield IL

Etter to netter på Holiday Inn startet endelig selve roadtripen, og vi ruslet bort til leiebilsenteret og kjørte tilbake til hotellet for å hente bagasjen. Deretter kjørte vi raskeste veien til Joliet der vi kom oss over på gamle Route 66.

Leibilen var en nesten ny Nissan Pathfinder, som er en stor tre-raders SUV med en ganske bra sekssylindret motor booket på websidene til SAS. Jeg var ganske fornøyd med bilen, men det skulle vise seg at den ikke var problemfri, noe jeg kommer tilbake til senere.

Vi stoppet i Gardner på sjappa til herremannen til venstre i bildet, som var en veldig pratsom Route 66-entusiast med mange historier å fortelle. Mannen til høyre hadde skrevet en bok om Route 66, og var ute og kjørte veien for å få materiale til oppdatering og nytt opplag.

Da det ble en pause i ordflommen, forlot vi butikken og rett over gata var dette lille fengslet med bare to celler. Senere på turen skulle vi se et enda mindre fengsel.

En av de mange restaurerte bensinstasjonene på turen i Normal Illinois.

Atlanta Illinois er kjent for sine «giants», figurer som ble laget langs veien for å henlede oppmerksomheten til de reisende. Bygningen er er også et museum, men var ennå ikke åpnet for sesongen.

Residence Inn Springfield South ble valgt til denne første overnattingen på veien. Amerikanske hotellrom er gjerne ganske store, men Residence Inn er kjent for ekstra store rom.

 

[WF-380]

Springfield IL- St Louis

Denne dagen begynte med å kjøre den korte veien til Lincoln Home National Historic Site i sentrum av Springfield, og videre til rådhuset i samme by, før vi begynte på Route 66 sørover.

Abraham Lincoln jobbet som advokat i Springfield før sin politiske karriere, og dette er det første hjemmet han kjøpte til seg og sin familie.

Rådhuset i Springfield i et nydelig varmt vårvær.

Sør for Springfield fins det en bevart del av Route 66 med mursteinsdekke.

En silo med Route 66-dekor.

Store deler av dagens rute besto av flate åpne jordbrukslandskap.

Disse kalkunsporene i betongen var avmerket som en severdighet på kartet.

Definitivt en av de mindre attraksjonene langs ruta.

Jeg hadde tenkt at vi skulle overnatte i St Louis sentrum, men der var det dyrt denne helga, så valgte Drury Inn i Fairview Heights utenfor byen istedetfor.

Om kvelden dro vi inn til St Louis for å se nærmere på den 192 meter høye Gateway Arch.

Vi hadde tenkt oss opp her, men alle heisturene var utsolgt denne kvelden så vi bestemte oss for å komme tilbake neste morgen.

 

[WF-380]

St Louis – Springfield MO

Vi hadde altså tenkt å starte dagen med å kjørte tilbake til Gateway Arch for å ta heisen til toppen på en av de første turene den dagen. Men da jeg kom ut til bilen om morgenen fikk jeg ikke åpnet den med fjernkontrollen på noen måte. Førerdøra lot seg åpne med nødnøkkelen, men bilen ville definitivt ikke starte. Batteriet var åpenbart helt dødt.

Dermed måtte jeg bare ringe til Hertz. Men fra min mobiltelefon fikk jeg ikke kontakt med 1-800-nummeret til Hertz på noen måte. Det problemet har jeg vært borti før, så jeg gikk tilbake til resepsjonen for å låne en fasttelefon. (Hvis noen vet løsningen på hvordan ringe 1-800-nummer med en norsk mobiltelefon med Telenor-abonnement ville jeg satt stor pris på å få vite hvordan.)

Mens jeg var på telefonen hadde den oppmerksomme resepsjonisten hos Drury Inn oppfattet hva som skjedde og orget en startkabel og gått ut til bilen. Og før jeg var ferdig med telefonsamtalen hadde han og en hjelper klart å starte bilen. Etter å ha lastet inn bagasjen observerte jeg at det var flere varsellamper i dashbordet som var tent, og kom etterhvert til den opplagte konklusjonen at denne bilen ikke er til å stole på og må byttes inn. Etter nok en telefon til Hertz ble det avtalt at vi skulle kjøre til St Louis Airport og bytte bilen der.

Vel framme på flyplassen forlot vi Pathfinderen, og gikk inn til agentene for å ordne ny bil. Vår agent var lite serviceinnstilt og ville ikke gi oss en bil i samme klasse som den vi leverte inn, heller ikke noe prisavslag for billigere bil. Ingen av delene var visstnok mulig. Han fant fram en noe mindre og mye mer slitt Kia Sorento som vi bare måtte ta i mot, og noe betuttet lastet vi inn i den og kjørte tilbake til Gateway Arch, gjorde unna heisturen der og kjørte så videre sørvestover langs Route 66.

Vårt neste transportmiddel langs Route 66 ble altså en Kia Sorento.

I kø for heisen opp i Gateway Arch.

Vel oppe på toppen ser det slik ut på innsiden. Vi hadde ti minutter til disp her før den samme heisen tok hele gruppen ned igjen.

Utsikt fra Gateway Arch mot sentrum av St Louis.

Denne T-Forden så noe uoriginal ut.

Det fins mange «murals», veggmalerier, langs Route 66, men Cuba Missouri hadde spesielt mange av dem.

Mer fra Cuba.

Cuba igjen.

Fortsatt Cuba.

Et siste veggmaleri fra Cuba med borgerkrigsmotiv. Etter dette fikk vi en høyere terskel for å stoppe for å fotografere veggmalerier.

I Rolla Missouri fins denne kopien av Stonehenge i halv størrelse.

Rommet på Hampton Inn i Springfield Missouri.

Fra resepsjonsområdet til Hampton Inn som virket som et forholdsvis nytt og trivelig hotell.

 

[TriStar]

Herlig rapport! Tusen takk, gleder meg til resten[emoji3590] Route 66 har stått på min bucket list siden tidenes morgen… Lurer på om jeg noen gang får rota meg til å gjøre det. Kjipt med biltrøbbel da, ikke helt optimal skyss med Nissan og Kia på Route 66[emoji6]

 

[WF-380]

Springfield MO – Oklahoma City

Ingen biltrøbbel denne dagen, så vi fant gamle Route 66 med en gang og holdt oss stort sett på den fram til gamle jaktmarker i Oklahoma City. Tre stater var vi innom på samme dag fordi ruta også gikk såvidt innom Kansas.

Fint gammelt rådhus i Carthage Missouri.

Gary's Gay Parita i Ash Grove, Missouri var en av de beste restaurerte bensinstasjonene på turen.

Rundt stasjonen sto det en del interessante gamle biler, bl.a. denne som jeg trodde var en DeSoto, men som Tristar har identifisert som en 1951 Nash Statesman.

En ikke fullt så interessant Kia foran Gay Parita. Gary hadde samlet mye gamle saker her, ikke bare biler, og drev også en liten kafe bak bensinstasjonen.

På sørsiden av Tulsa ligger Route 66 Historical Village som er et transportmuseum med både tog og bileffekter.

Downtown Tulsa i bakgrunnen for denne vogna.

Historical Village hadde riktignok ikke åpnet for sesongen, men det gikk fint an å gå rundt og kikke på det utstilte lokomotivet, og en av vognene gikk det også an å gå inn i.

Pops 66 Soda Ranch, Arcadia: På mine jobbreiser til Oklahoma City hadde jeg hørt om denne spesialbutikken og kafeen med mange brussorter som ligger på nordsiden av byen. Dette reklameskiltet skal visstnok være fint når det lyser opp i mørket.

Inne på Pops 66 Soda Ranch.

Brus langs veggene også.

Øverst til høyre er brus med sylteagurksmak. Det fristet ikke.

Alien Snot og Elf Elexir. Men jeg var ikke tørst.

Swamp Juice, Bug Barf og Toxic Slime. Tror du ikke jeg sto over disse også.

I Oklahoma City ble Delta Midwest City valgt for overnatting, som viste seg og være et trivelig hotell med bl.a. et godt utstyrt trimrom. Både for de som liker slikt og for de som føler at de må. Etter noen dager i bil følte jeg at jeg måtte.

Det var en barbecue-restaurant – Swadley's Bar-B-Q - i nærheten av hotellet som jeg hadde blinket meg ut. Jeg gikk bare ut fra at der det var grillmat var det også øl, men der tok jeg feil. Maten var likevel god også når den ble skylt ned med Cola.

 

[WF-380]

Oklahoma City – Amarillo

Vestover fra Oklahoma City går Route 66 stort sett parallelt med og nært Interstate 40, så vi holdt oss til interstaten og tok avstikkere til noen av småbyene langs ruta som 66 gikk gjennom.

I Texola fins dette ett-roms fengselet som så nokså stusselig ut. Men det er vel meningen at fengsel skal være stusselig.

En nedlagt bensinstasjon i Shamrock, Texas.

Denne restaurerte bensin og busstasjonen ligger også i Shamrock, og inneholdt også en souvenir-butikk.

En 1974-modell Buick passet veldig godt sammen med stasjonen. Bilen var kjørbar, så den på veien litt senere.

På min første Oklahoma-tur i pandemitiden besøkte jeg denne bensinstasjonen i McLean, Texas. Men for reisefølget var det første gang.

Det skjeve tårn i Groom, Texas. Laget sånn med vilje for å lokke forbifarende til å stoppe på en kafe som forlengst er nedlagt.

I Groom ligger også The Cross of Our Lord Jesus Christ, som består av dette 58 meter høye korset som synes godt fra veien, samt figurer rundt korset som forestiller forskjellige scener fra korsfestelsen. Passet godt å besøke i påskeferien.

Reisefølget hadde aldri vært på Buc-ee's før, så vi stoppet på den i Amarillo. Buc-ee's er en Texas-basert kjede av bensinstasjoner, bare mye større enn alle andre. Det gjør den vanskelig å fotografere, og dette er bare 3/4 av alle pumpene på stasjonen.

Selve butikken er også større enn noen dagligvarebutikk jeg har sett i Norge. Vareutvalget er stort, og de er spesielt kjent for ferskvaredisken der det står folk og griller og lager sandwicher og desserter.

I Amarillo valgte vi å bo på Holiday Inn på grunn av nærheten til restauranten vi skulle spise på om kvelden.

Og dagens middag skulle inntas på Big Texan Steak Ranch i Amarillo.

Da vi kom dit i sju-tida ble vi forespeilet 45 minutters ventetid, så vi gikk og satte oss i baren. Men etter bare fem minutter fikk vi bord inne i dette lokalet.

Big Texan er kjent for sin 72 oz steak challenge. Den går ut på at hvis du klarer å spise den biffen med tilbehør innen en time, får du den gratis med en t-skjorte på kjøpet. 72 oz tilsvarer litt over 2 kg! Disse to gutta satt på podiet med fem minutter igjen på klokka og mye mat på tallerkenene og hadde gitt opp utfordringen. Men var fortsatt i godt humør. Da tiden var ute så jeg at de mottok t-skjorter fra Big Texan likevel.

Vi nøyde oss med normale porsjoner, biff på reisefølget og grillmat på meg.

God mat og en stor opplevelse å spise på Big Texan. Anbefales sterkt hvis du er i området.

 

[TriStar]

Takk igjen[emoji846] «DeSoto’en» er en 1951 Nash Statesman. Den siste Nash ble produsert i 1957.

 

[WF-380]

Takk igjen[emoji846] «DeSoto’en» er en 1951 Nash Statesman. Den siste Nash ble produsert i 1957.

Takk for opplysningen, har rettet bildeteksten.

 

[SudCaravelle]

Bilfører helt sjuk av å lese dette.. Vi har en lunsj-stop på "Twin Peaks" i Amarillo og ser at den må byttes.

Har blitt tilbudt koreansk bil to ganger i US og det har blitt brutalt nektet og faktisk begge gangene blitt erstattet med Ford (Expedition og Mustang)

 

[WF-380]

Amarillo – Albuquerque

Også denne dagen holdt vi oss stort sett til Interstate 40 med avstikkere til småsteder med historie fra Route 66.

Cadillac Ranch ligger like utenfor Amarillo og er en godt besøkt kunstinstallasjon med delvis begravde Cadillacer som folk bruker å spraymale. Kan visstnok være ganske gjørmete her hvis det er mye nedbør, men denne dagen var det helt tørt. Vinden gjorde at vi holdt god avstand til de få som hadde spraymaling med seg.

Særdeles åpent og flatt landskap vest for Amarillo.

Halveis. Midway Point of Route 66 ligger i Adrian, Texas. Flaks at da jeg skulle til å fotografere det nokså underveldende skiltet kom denne restaurerte Forden fra 1976 og parkerte rett foran. Eieren var som oss også ute og kjørte Route 66.

New Mexico var den sjette staten på denne turen.

I Santa Rosa ligger Route 66 Auto Museum.

Dette er en 50-talls Buick.

Er svak for gamle og nye Corvetter, denne tror jeg er fra 70-tallet.

Antar at denne roadsteren er basert på en gammel Ford.

Museet var et fint sted å stoppe for bilinteresserte og inneholdt også en kafe med enkel servering.

Hadde lenge sett fram til dagens overnatting i Albuquerque – El Vado Motel – som er et motell bygd i 1937 og pusset opp og gjenåpnet i 2018 etter å ha vært stengt siden 2005.

Sentralområdet der det en gang må ha vært bilparkering var omgjort til et oppholdssted med svømmebasseng og bord der man kunne sitte ute å spise maten fra kafeene som var en del av motellet.

Spiste denne gode kyllingretten fra den Costa Ricanske kafeen på andre siden fra resepsjonen. En øl var også inkludert i prisen for overnattingen. Prøv det i Norge uten at noen burer deg inne.

Rommene var selvsagt også oppusset med tonet glass i vinduene som gjorde at det var begrenset innsyn utenfra. Klimaanlegget som synes oppe på veggen her, var faktisk stillegående i motsetning til på de fleste andre amerikanske hotellrom.

El Vado var uten tvil turens mest spesielle og minnerike overnatting og med sin historie fra Route 66 absolutt i tråd med turens tema.

 

[WF-380]

Albuquerque – Flagstaff

Dette var enda en dag der vi holdt oss til Interstate 40, med unntak av en passasje ved Laguna, New Mexico der vi kjørte gamle Route 66 gjennom et spennende ørkenlandskap.

På tur ut av Albuquerque etter et fint opphold på El Vado Motel.

Dette er Dead Man's Corner på gamle Route 66 ved Laguna. Antar at navnet er selvforklarende her og at det har gått gærnt flere ganger hvis man har tatt denne svingen i for høy hastighet.

Standin' on the Corner. I Winslow, Arizona står denne statuen av en mann som står på hjørnet bare to kvartaler fra gamle Route 66. Statuen og veggmaleriet i bakgrunnen gir mening hvis man kjenner til sangen Take it Easy av Eagles. Like i nærheten var det også en statue av Glenn Frey og en kafe som het Flatbed Ford Cafe.


https://www.youtube.com/watch?v=AEzTdBJUHO8

Dette var mitt tredje besøk på Meteor Crater, men det første for reisefølget. Det var svært mye vind denne dagen, så guidede turer var avlyst og det høyeste utkikkspunktet var stengt. Akkurat som under mitt første besøk her i 2018. Meteor Crater er altså resultatet av nedslaget av en asteroide for 50 000 år siden.

Det ligger midt ute i ørkenen og har derfor vært utsatt for lite erosjon. Ved fjellene i bakgrunnen ligger Flagstaff som var dagens endestasjon.

Aiden by Best Western var dagens hotell med ganske sentral beliggenhet i Flagstaff.

 

[dc-8-63]

Utrolig flott rapport, spesielt gleder jeg meg til neste avsnitt Flagstaff til Kingman, den lille biten jeg har kjørt Route 66 - det var masse fly å se i Kingman - et av lagrings stedene for det mest

 

[Martin]

*Scroller*

*Nynner* "Cadillaaaaac, Caddilaaaac, long and daaaaark, shiny an black..."

*Scroller videre*

"TAKE IT EEEEEEEEEEEEASYY!!!"


Takker så langt

 

[semmern]

Kult! Hjørnet i Winslow er jo obligatorisk når man er der

Tenk at meteoren traff så nærme parkeringsplassen, da. Flaks!