Etter et møte var det tid for lunsj på en av de lokale pubene, før vi ble kjørt til Leeds sentrum og togstasjonen. Den er flott (i alle fall innendørs), og man bør beregne litt tid på britiske togstasjoner, selv om det ofte kommer nedover på besøkslista.
CrossCountry skulle frakte oss på en nesten fire timers togtur ned til Bristol. Jeg hadde argumentert for å fly ned, men det viste seg at flytidene passet dårlig og at reisefølget foretrakk tog. Jeg har egentlig gode erfaringer med det britiske jernbanenettet, fra tiden jeg bodde i Staffordshire. Da brukte jeg Virgin hver gang jeg skulle til London. CrossCountry var litt i hardeste laget på en så lang tur som fire timer, men det er like fascinerende hver gang å se det enorme nettverket av skinner og sidespor. Latterlig dyrt er det også når man velger å kjøpe billetten på automat samme dag, noe jeg hadde advart om på forhånd. 100 pund per hode svir i lommeboka for arbeidsgiver, og er egentlig unødvendig når det likevel var planlagt i god tid.
Vel fremme i Bristol fant vi frem til hotellet, der vi fikk litt tid til å slappe av. Vi kunne velge mellom Hilton Garden Inn og Best Western, og med det omtalte HHonors-gullkortet er det vel ikke vanskelig å gjette min preferanse.
Ingen Executive Rooms eller liknende på et Garden Inn-hotell, så vidt jeg vet, men jeg ble som sist tilbudt ekstrapoeng eller gratis frokost. Valget falt på poeng, og jeg fikk noen vinbonger jeg kunne bruke i baren. Ellers var det lite å registrere, men jeg hadde heller ikke ventet å bli båret inn på gullstol på et slags ekspresshotell som dette.
Vi ble møtt på hotellet av noen kontakter, som tok oss til
Glassboat Restaurant; en båt som ligger fortøyd langs kanalen. Nydelig mat og flott beliggenhet – en restaurant som absolutt får min anbefaling.
Det ble sent, men vi rakk å se oss litt om dagen etter – også da i regi av våre kontakter, som viste oss rundt før vi ble kjørt til togstasjonen. Den er for øvrig veldig flott.
CrossCountry også denne gangen, men kun med 90 minutter opp til London var det ikke mye å klage på. Jeg fikk med meg Swindon, som er bostedet til hovedpersonen i Mark Haddons gode bok ”The Curious Incident of the Dog in the Night-Time.”
Det var beregnet veldig god tid til 19:30-avgangen fra Heathrow, så jeg dristet meg til å kontakte en venninne i London, som var mer enn klar for et avbrekk her – The Modern Pantry:
Tiden gikk fort, og det tar tid å ta seg gjennom Londons labyrinter, men Heathrow Express er rask og effektiv, så det var lite å bekymre seg over.
Leser gjerne flere rapporter fra deg om du har flere turer på gang!!
