OSL-EWR-OSL (2012)

[SeatBelt]

New York er min storbyfavoritt. Ingen over, ingen ved siden. Bydeler jeg har besøkt før fremstår fremdeles som uoppdagede og annerledes når jeg besøker dem igjen, og fantastiske opplevelser på utesteder og restauranter ser ut til å være en evigvarende reise i seg selv.

Høyt på ønskelista har derfor SK907 – SAS’ direkterute fra Oslo – stått siden gjenåpningen. Tidligere turer over Atlanteren har gått via Düsseldorf, København, Frankfurt og München, og har gjort reisen unødvendig lang. Både København og Düsseldorf er likevel uproblematiske mellomstopp når reisemålet er USA. Frankfurt og München føles som en for stor omvei, og særlig er Frankfurt en tidkrevende og masete stopover.

Denne gangen skulle jeg endelig, for første gang, boarde en interkontinental flight på Gardermoen. Tidligere i år ble det bestemt at New York skulle besøkes enten i juni eller mai, og etter litt planlegging på hjemmefronten ble mai, du skjønne, milde, valgt som reisetidspunkt under SAS’ New York-salg tidlig i mars. Billettene kostet i underkant av 4300 kroner, som er langt over hva jeg har betalt tidligere, men hva betaler man ikke for å fly direkte med Europas punktligste flyselskap til verdens råeste by?

Vårens reise over Atlanteren fikk meg nok en gang stormforelsket i New York City, men jeg fikk samtidig erfare at staten New York er mer enn bare Manhattan.

Reiserute
2. mai 2012: SK907 OSL-EWR 333
7. mai 2012: SK908 EWR-OSL 333

 

[SeatBelt]

2. mai 2012: SK907
Oslo-Newark (OSL-EWR)
SAS Scandinavian Airlines
Economy Extra
Airbus A330-300, SE-REE

En forhåndssjekk noen dager i forveien viste at det ikke var så mange seter som var booket i Economy Extra denne dagen, og selv om jeg hadde forhåndsreservert relativt gode Economy-seter var fristelsen til en oppgradering stor. Dette ordnet seg enkelt og greit allerede ved Business-skranken der bagasjen ble levert og sendt av gårde. 10 000 EuroBonus-poeng for å sitte foran gardina i Economy-kabinen er en god deal.

Det hadde ikke vært mulig med internettsjekkinn på denne flighten, av en eller annen tåpelig SAS-nettside-grunn. Ikke at det hadde betydd noe, når det er mulig å forhåndsreservere seter. Nå ble det uansett oppgradering, og de nye setene – 18AB, la opp til en fin tur over.

Jeg hadde beregnet god tid for å øke sjansene for oppgradering, så selv om det var to timer til avgang var det hyggelig å benytte FastTrack og deretter spankulere gjennom den fulle tax free-butikken. Det fylte seg etter hvert opp til randen ved gateområdet, og etter å ha preboardet gjennom Business/Economy Extra-køen ble reisefølget kalt inn til ekstra sikkerhetssjekk. Deretter ble vi ropt opp og bedt om å kontakte personalet ved utgangen. Det viste seg at TV-skjermen på 18A ikke fungerte, og at vi derfor kunne få nye seter i midten. Jeg tolket det dit hen at om vi ble flyttet til 18DE så ville AB stå tomme, og at jeg derfor kunne smette over og se ut vinduet ved behov. Takket derfor ja – det er jo en fordel å kunne følge med på kartet på ferden.

787-en sto borte på andre siden etter gårsdagens ankomst.

Om bord i maskinen, SE-REE Sigrid Viking, fant jeg meg godt til rette i en halvfull Y-klasse-kabin.

Et reisefølge på to med hele fem seter til rådighet på samme rad er ikke noe å klage over. Særlig når jeg kunne skimte over skulderen at det var smekkfullt i Economy-kabinen.

Det slo meg at det hadde gått nesten fire år siden jeg var om bord i denne maskinen, da mellom København og Washington.

Vi fikk en litt sen avgang på grunn av noe surr med et eller annet jeg ikke oppfattet, men det betød lite for ankomsttiden i New York, ifølge cockpit.

De deilige lydene av en stor Airbus-maskin som startet opp overdøvet snart airconditionen i det vi ble dyttet tilbake fra utgang 53. Deretter takset vi bortover taksebane H, forbi terminalen. Det er ikke få ganger jeg har stått grønn av misunnelse der inne og sett SAS’ A330 takse ut på vei til New York, akkurat der vi tøffet av sted nå. I dag var jeg endelig om bord og kikket inn på dem der inne.

Det var strålende flyvær, lett nordavind ga oss avgang på 01L og en behagelig venstresving nokså rett vestover.

Ruta så ut til å være en sørlig variant. I det vi passerte litt sør for Bergen ble jeg fanget opp på ”radaren” på Nygårdshøyden, og det var gledelig å sjekke innboksen senere på dagen å finne at våkne medforumister med kameraet klart hadde knipset i vei i det vi forlot kysten. Jeg kan derfor ydmyk vise SK907s posisjon omtrent kvart over tolv lokal tid fra hele tre perspektiv. Mer nerdete tror jeg ikke det blir i denne rapporten:

Her fra Bergen:

Så fra meg selv:

Og fra FlightRadar24:

Så var det tid for servering, og før maten valgte jeg champagne.

Av mat kunne vi velge mellom fisk og kylling. Jeg valgte torsken med hvitvin til. Helt greit, har smakt både bedre og verre. Rundstykkene er imidlertid uvurderlige.

En liten whisky etter maten gjorde godt, men la ikke akkurat opp til en effektiv arbeidsøkt. Jeg hadde planlagt å jobbe litt på ferden over, men jeg hadde hatt bursdagfeiring dagen før, og når jeg i tillegg fikk i meg noen enheter og lente setene tilbake gikk jeg rett i koma, en tilstand jeg holdt meg i nokså lenge, kun avbrutt at det ble servert is og mer drikke.

Vi fløy verken over Island eller Grønland (men Færøyene), så det var uansett ikke mye å se før vi kom til Canada, der det stort sett var skyet. Jeg så frem til det andre måltidet, men ante ugler i mosen da kabinpersonalet stresset med at de ”manglet to brett.”

Reisefølget fikk, mens jeg og personen foran meg ble sittende og vente. Etter litt kom damen jeg hadde kåret til min favorittvertinne på denne flighten, en voksen, men likevel sexy, bestemt kvinne med stramt oppsatt lyst hår og tiltrekkende stemme. Hun satte seg på huk ved siden av meg, holdt meg på skulderen og underarmen og fortalte at de manglet to brett, men at de nå hadde improvisert litt for at jeg også skulle få. Hun beklaget seg og sa at det bare var å gi henne et vink om jeg ville ha noe mer å drikke.

Jeg: Ja, jeg tror jeg tar en hvitvin til, jeg, hvis det er mulig.
Hun: Selvfølgelig. Jeg ordner det. Eller vil du ha champagne?
Jeg: Kanskje jeg skal ta det i stedet?
Hun: Jeg synes det.

SAS var farlig nære å miste en stjerne på min vurdering av servicen her, men reddet seg inn elegant. Selv om de somlet litt med å servere drikke til reisefølget synes jeg de holdt et høyt servicenivå gjennom hele turen.

Som vanlig humpet det litt i grenseområdene mellom USA og Canada (jeg synes det gjør det hver gang), og omtrent en time før landing på kapteinen på høytaleren om meldte om tåke, regn og trafikk inn til Newark, men at vi ville være på bakken on schedule. Landing ville bli fra sør, og ville uansett ikke gi noe særlig utsikt over Manhattan. Jeg fikk ganske rett når det gjaldt den sørlige ruta.

Jeg fulgte landingen på de elendige gameboy-skjermene, og ut av tåka kom bane 22L til syne like før touchdown.

Vi ble tauet inn fordi vi fikk den innerste gaten, og gjennom regnvåte vinduer så jeg SE-REF ved gaten ved siden av. Den hadde ankommet fra Stockholm.

Passkontroll gikk raskt (15 min) og deretter kom bagasjen også temmelig fort. Brukte imidlertid en del tid på å fomle meg til å ordne transport inn til Manhattan, og endte opp med å ringe Limousine Service (Camel) som totalt kom på 60 USD fra dør til dør, inkludert tips og skatter, avgifter, bompenger og alt annet som legges til regningen i USA.

 

[SeatBelt]

Destinasjon: New York City
Innbyggere: Ca. 8,5 millioner

Rett etter ankomst ble det en rask middag og deretter ut på det som var min overraskelse til reisefølget: En kveld på Yankee Stadium. For den som er ute etter en skikkelig amerikansk opplevelse er dette noe som anbefales på det sterkeste, og med billetter til åtte dollar kan man jo bare ikke motstå. All søppelmaten, de pompøse reklamene, hundrevis av pauser, lyst øl og 25 000 tilskuere (halvfullt!) får en til å føle at man virkelig har kommet over dammen.

Jeg hadde også bestemt meg for å reise tilbake til Brooklyn, selv om jeg hadde vært der to ganger før. Tiden ble derfor brukt både i Williamsburg og Brooklyn Heighs, og jeg vil særlig anbefale sistnevnte, som lett kan slås sammen en rusletur langs vannet, hvor det etter noen års byggeaktiviteter har blitt veldig pent. Da er også en tur innom iskremfabrikken obligatorisk. Når det gjelder Brooklyn Heighs anbefaler jeg å begynne på Middagh St og gå nedover Henry St. – mange gode spisesteder der.

Mer tid ble også tilbrakt i Central Park, og så fikk jeg endelig en tur på The Met, og jeg kunne fastslå at Upper West og Upper East er to ganske så forskjellige strøk.

Met er jo et must, men når det gjelder selve området det ligger i så trives jeg mye bedre på Upper West, der avenyene med hyggelige restauranter og utesteder nesten ikke tar slutt. Både Broadway, Amsterdam Av og Columbus Av er verdt å bruke tid i, særlig hvis du begynner på 66th (Lincoln Center) og jobber deg oppover i retning av Columbia University. Dette er nok i tillegg til Chelsea/Soho/Greenwich Village mitt favorittstrøk i byen. Restaurantene er helt strålende, og jeg vil særlig trekke frem Mercato sør i Hells Kitchen, som har blitt anbefalt i Michelinguiden både i 2011 og 2012, i tillegg til en rekke andre utnevnelser, som for eksempel en av New Yorks 20 beste nykommere i 2010.

Noen smakebiter:

Slenger på litt annen mat fra turen også, som heller ikke smakte verst:

Jeg ble anbefalt Chelsea High Lane, som er en nedlagt jernbane. Den er absolutt et besøk verdt, gjerne i kombinasjon med de hyggelige gatene i distriktet rundt. Man kan enten begynne dagen i Soho eller Greenwich Village og jobbe seg oppover og så avslutte dagen med middag i Chelsea eller Hells Kitchen, eller ta motsatt vei, slik jeg gjorde.

Ellers er jo New York veldig mye av dette:

– jeg synes det gjelder å stikke unna de verste masete områdene og holde seg i de strøkene jeg nevnte over, selv om Times Square og området rundt Penn St så visst er en opplevelse for folk som ikke har vært i byen før.

 

[SeatBelt]

New York er imidlertid mer enn Manhattan og Brooklyn. Denne gangen ble det bestemt at det var på tide å komme seg litt ut av gryta, fortrinnsvis til en kystby. Dette er noe jeg har drømt om lenge, selv om jeg i utgangspunktet hadde sett for meg et sted litt lengre sør på østkysten. I samråd med våre amerikanske venner ble Hampton Bays på Long Island valgt som destinasjon for helgen, der vi leide et hus for omtrent 2000 kroner for fredag til søndag. Vi leide bil på Manhattan, og fant omsider frem fra Upper West via Downtown, Brooklyn Bridge, Brooklyn, Queens og ut på motorveiene i retning nordøst.

Trafikken var enorm, så vi bruke nesten fire timer på en strekning som var estimert til litt under to, men hva annet kan man forvente ut av Downtown Manhattan en fredag ettermiddag i strålende solskinn? Her Ground Zero fra en vinkel jeg ikke hadde sett det fra før:

Freedom Tower skal bli symbolske 1776 meter høyt:

Så over Brooklyn Bridge:

Deretter gikk farten betraktelig opp:

Mine is bigger than yours:

Southwest på vei inn til en Long Island-flyplass:

Finværet fulgte oss hele veien opp, men da vi nærmet oss møtte vi en tåkevegg, som heldigvis forsvant dagen etter:

 

[SeatBelt]

Destinasjon: Hampton Bays/The Hamptons, Long Island, New York
Innbyggere: Ca. 12 500

Det er ikke til å komme bort fra at Hamptons er et attraktivt feriested, og at dette er newyorkernes ”sørlandskyst.” Mange har feriehus her oppe, selv om det er ansett som ganske dyrt. Man ser lett at dette ikke er et fattig område, for alt omkring oss var som dratt ut av en Ralph Lauren- eller Polo Sport-reklame.

Hamptons består av flere småbyer, og er ganske spredt. Hampton Bays er en av dem.

Den lange rette linja av land som ligger langs nesten hele Long Island er en helt fantastisk strand, og innenfor er det mange bukter der de fleste bor, jobber og ferierer. Å møte Atlanterhavet på denne måten er helt fantastisk – vel vitende om at det første man møter av land rett ut fra Long Islands hvite kyst er Europa, og litt lenger sør, Afrika, gjorde at jeg følte meg veldig, veldig liten.

Det ble også fisketur tidlig en morgen, dog i tåkehavet:

… og fangsten ble spist som forrett til kvelds – rett fra grillen til en iskald Corona i anledning ”Cinco de Mayo”, som er en meksikansk tradisjon som amerikanerne elsker, fordi det er en dag man drikker mye på.

Denne var også god:

Det ble selvfølgelig ikke tid til å se alt som var på Long Island, men jeg likte godt Southampton:

Hva var det jeg sa?

Der har de blant annet et såkalt ”publick house” som er en restaurant, en bar og et bryggeri. Her har de brygget øl siden begynnelsen av 1800-tallet og har fått mange priser.

Det slo meg at mye av den transatlantiske lufttrafikken gikk over Long Island, og at det på enkelte tidspunkt kanskje var mulig å se noe.

Jeg fikk rett, men klarte ikke å identifisere individene. Men det klarer vel noen av medforumistene?

Hva med denne? To røde motorer, fire tanker på hver vinge, er det ikke? Synes den minner mistenkelig om noe jeg har sett og fløyet før i denne rapporten, og det stemmer bra med tiden, men jeg synes skroget er litt smalt til å være en widebody. Heller mot en 737-800 pga formen på flyet, men jeg synes motorene er litt små, dessuten ser jeg ikke noe understell. Vingene minner mer om en Airbus A330, men jeg er neimen ikke sikker. Den er så høyt oppe, så det er vanskelig å vurdere størrelse og dermed flytype.

 

[SeatBelt]

Den flotte helgen utenfor New York tok slutt og ferden gikk tilbake til Manhattan, og et par dager med flere gode restaurantopplevelser, godt vær og fri.

Vi brukte mye mindre tid ned, og omsider var vi tilbake i avenyene.

 

[SeatBelt]

7. mai 2012: SK908
Newark-Oslo (EWR-OSL)
SAS Scandinavian Airlines
Economy
Airbus A330-300, SE-REE

Ferier tar slutt, og etter en nokså lang dag i Chelsea og deler av Greenwich Village ble vi plukket opp av bilen vi hadde bestilt utenfor leiligheten på Upper West. Lite trafikk på de nitriste motorveiene og evigvarende industriområdene på vei ut til Newark fikk oss fort til Business-innsjekken på EWR der bagasje (mye godt i koffertene!) ble levert. Jeg er ikke spesielt begeistret over Newark, selv om jeg liker ideen om egne sikkerhetskontroller til en håndfull gates. Samtidig gir det begrensede muligheter for flyentusiaster til å ferdes rundt. Spisestedene og butikkutvalget er elendig, og lokalene triste. Heldigvis gikk sikkerhetskontrollen unna relativt greit.

De andre SAS-avgangene er litt tidligere, så jeg rakk å se dem takse ut. Hos oss gjensto Oslo (SK), Lisboa (TP) og Frankfurt (LH), samt München (LH) og noen andre litt senere. La merke til at SQ sto med A340-500 ved gate litt lenger bort, klar for verdens lengste flyrute helt over til Changi.

Frankfurt-maskinen ble stående litt fordi noen somla. De flyr jo også fra JFK i tillegg til Uniteds flyvninger, så det er ikke få passasjerer som fraktes mellom New York og Frankfurt daglig. Singapore Airlines flyr for det første A380 med stopp i Frankfurt, og fra JFK opereres Lufthansa-ruten så vidt jeg vet med to daglige: A380 og 747, mens EWR spyr ut tre Frankfurt-flighter per dag: United flyr 757 og 777, og Lufthansa 747. Sistnevnte er altså her:

Så var det vår tur, og et enormt oppstyr skapte lange køer ved ombordstigning. Det var samme maskin som sist, så dette ble min tredje tur i Sigrid Viking.

Jeg satt bare én rad bak forrige flight, rad 20, og selv om det er klasseforskjell er benplassen på denne raden veldig bra.

Jeg fulgte avgangen på kameraet, og registrerte at vi lå etter en OpenSkies 757. Kunne også registrere at det var smekkfullt i alle kabiner, så det var åpenbart bra å oppgradere på forrige flight fremfor denne.

Etter avgang var det mat, og det var helt ok, men ikke noe mer enn det.

Det var varmt i kabinen, og litt humpete i det vi forlot det nordamerikanske kontinentet.

Etter hvert dro kabinpersonalet ned vindusklaffene til folk, og varmen i kabinen ble etter hvert ganske så irriterende, men det ga seg etter hvert. Jeg har registrert at andre forumister har klaget på temperaturen på SAS IC, og ser poenget, for da jeg ruslet meg en liten tur utpå natta registrerte jeg at det var veldig behagelig der fremme jeg satt, men glodvarmt bak i kabinen. Sikkert vanskelig å regulere, men utrolig slitsomt for de som sitter bakerst.

Jeg jobbet litt, sov litt og våknet til en elendig frokost. Jeg liker frokostbag-konseptet, men innholdet var ikke til å skryte av:

Hei igjen, Bergen:

Det var helt klart ute, men jeg hadde ikke vindussete og når 90 prosent av de som er i et fly ikke er interessert i å se ut, hjelper det lite at kabinpersonalet hadde dratt ned vinduene for folk. Ingen gadd jo å ta dem opp igjen før landing, så det ble lite å se. Jeg fulgte litt på kameraet, men det er jo elendig kvalitet på bildene.

Ruten var også denne gangen nokså sørlig. Vi sneiet verken Grønland eller Island, og kom altså inn over Bergen i det vi ”traff” land.

Det var tydelig trafikk inn til Gardermoen, som meldte om morgentåke til tross for strålende solskinn i området. Etter noen u-svinger og nærmest sightseeing over Hadeland landet vi behagelig på 19R og kom oss fort inn på gate 53, og det er her jeg avslutter rapporten – akkurat der jeg begynte. En sliten og tapper Sigrid Viking ytterst på piren, atter en gang i ferd med å tømme seg før en ny transatlantisk ferd venter om under tre timer.

 

[SeatBelt]

Konklusjon

New York er og blir min storbyfavoritt, men på denne reisen har jeg endelig fått smakt litt kystliv utenfor storbyen. Det har gitt mersmak. Long Island er absolutt å anbefale som feriemål i kombinasjon med østkystbyene, fortrinnsvis om sommeren, og er lett tilgjengelig både med bil, buss og tog. For meg fremsto The Hamptons som fredelig og avslappende, men siden det er vanlig å ha feriehus her ute vil jeg tro at folkelivet tar seg opp med temperaturen i lufta. Jeg ble i alle fall begeistret for hele pakka – det er ikke alle steder man kan ta på seg klær fra Polo Sport eller Ralph Lauren fra topp til tå og virkelig føle seg komfortabel og tilpasset.

Når det gjelder flyopplevelsene er det å fly direkte over Atlanteren en helt annen opplevelse enn å mellomlande. Jeg nevnte innledningsvis at jeg har prøvd både CPH, FRA, DUS og MUC på vei over/hjem, og at det gjorde reisen mer komplisert og lang, selv om det alltid har gått fint. Når man flyr direkte slipper man unna med mange timer, og reisen blir langt fra slitsom i tillegg til at man får mer ut av oppholdet. SAS leverer også et strålende produkt i Economy Extra, der servicen er den jeg vil trekke frem som aller best. I Economy er produktet absolutt helt ok, men her mener jeg SAS er mer på linje med Lufthansa, noe som heller ikke er dårlig.

Det blir neppe lenge til neste tur. Med SK907 bare en liten kjøretur unna utgangsdøra hjemme og stadig flere EuroBonus-poeng tikkende inn, skal det ikke mye til for å få meg på bookinglista igjen. Erfaringer fra New York er også hyggelig å dele på fora som dette, der det fra tid til annen etterspørres, så får jeg bare håpe at reisen har gitt mersmak også for andre.

 

[JoeW]

Takk for flott rapport. Mangler fortsatt the Hamptons til tross for en mengde venner med sommerhus der ute. Tror dog noen dager eller en uke er fint der -- men kanskje ikke noe mer...

Freedom Tower skal bli symbolske 1776 meter høyt:

Perhaps fot, og ikke meter?

 

[jb1]

Fin rapport. Jeg er enig med det du skriver om Newark Terminal B er SAS flyr fra. Det er nitrist, med elendig matutvalg mm. Terminal C der United flyr fra er utrolig mye bedre sånn sett. SAS er dog bedre enn United, så man får velge. United Economy har kjipere seter SAS Economy, men benplassen er strålende på Uniteds Economy Plus.

 

[Commuter]

Takk for en strålende rapport! Herlig med bilder fra selve oppholdet, og jeg må innrømme at det virkelig kribler i booking-fingrene nå.

 

[-Sindre]

Super tripreport! Liker at der med bilder fra selve destinasjonen også!

 

[SBT]

Jeg var på samme flight som deg hjem. Satt på rad 14, og merket at det var betydelig varmere og dårlig luft lenger bak i maskinen da jeg var bak på toalettet. Foran brukte vi de lette dynene man får på economy extra, fordi der var temp helt optimal for en nattflight.
Det var en helt annen service du fikk på SK 907 enn den vi fikk på SK908 på economy extra, serveringen var i klasse chartertur. ( Synd vi ikke visste at SAS-Steward i dette forumet jobbet på akkurat den flighten ). Ellers synes jeg også at SAS economy extra er et flott produkt, og det frister ikke å booke noe annet enn SAS på slike langruter. SK 907 ble kansellert da jeg dro over, og istedet ble det LH 340-600 fra MUC til EWR, og i economy på den maskinen, er det temmelig trange seter.
Den prisen du fikk på limo inn til Manhattan fra EWR var veldig gunstig. Vi betalte med taxi $ 79 til EWR, - kan det være forskjellige priser fra og til flyplassen ? Ellers kjørte jeg limo et kort stykke ved EWR ( til Jersey Garden Mall ) før flyavgangen den 07 mai, og sjaføren sa at limo nå også kjører på taxi-rates når de ikke har andre oppdrag.
Et helt annet spørsmål:
Når jeg bruker Flightradar 24, så får ikke jeg opp flightnumber uten at jeg fører cursor over flymaskinen. Finnes det flere versjoner av flightradar24 ?

 

[HS-TLD]

Meget bra SeatBelt - takk skal du ha! :up:

 

[WF-380]

Når jeg bruker Flightradar 24, så får ikke jeg opp flightnumber uten at jeg fører cursor over flymaskinen. Finnes det flere versjoner av flightradar24 ?

Gå inn på Settings - Aircraft Labels, og velg Callsign der.

 

[Star Flyer]

En helt super rapport. Bilder og tekst passet helt perfekt sammen. Takk!

 

[Helikopter]

Kjempebra rapport! Rykker i bookingfingeren!

 

[Thomas]

Herlig herlig herlig!
Sommeren er ikke helt den samme uten New York, gleder meg allerede

 

[Kanon]

Dette er nok den beste ikke flytekniske tripreport jeg har lest på lenge. Flotte bilder, både visuelle og imaginære :lol:

Etter litt kom damen jeg hadde kåret til min favorittvertinne på denne flighten, en voksen, men likevel sexy, bestemt kvinne med stramt oppsatt lyst hår og tiltrekkende stemme. Hun satte seg på huk ved siden av meg, holdt meg på skulderen og underarmen og fortalte at de manglet to brett, men at de nå hadde improvisert litt for at jeg også skulle få. Hun beklaget seg og sa at det bare var å gi henne et vink om jeg ville ha noe mer å drikke.

 

[flysas94]

Takk for en helt super rapport