Oklahoma City med KLM og Delta under Covid-19 igjen

[WF-380]

I november i fjor ble det plutselig en jobbreise til Oklahoma City, en gledelig overraskelse i disse pandemi-tider. Jeg skrev også da en trip-rapport og regnet med at det kanskje ble en mulighet igjen til en reise til samme sted en gang. Men jeg hadde ikke regnet med at jeg skulle over allerede tre måneder senere. Som sist var det ingen andre som ønsket å reise, dermed ble jeg utpekt til å ta turen enda en gang, noe som var helt greit for meg.

Jeg bestilte igjen business-billetter gjennom jobbens reisebyrå, og de kom tilbake med samme reiseruta som sist – via Amsterdam og Minneapolis til OKC, og via Atlanta og Amsterdam på tur hjem igjen. Noen forskjeller ble det riktignok. Jeg var fornøyd med å se at den totale reisetida ble noe kortere begge veier pga kortere mellomlandinger i MSP, ATL og AMS. Sist gang brukte jeg lange 24 timer til OKC. Og enda mer fornøyd med at det var satt opp en Airbus A350 over dammen på returen.

Etter bestillingen oppsto situasjonen med det muterte viruset i Nordre Follo kommune, og et av tiltakene som respons på det var å begrense enda mer mulighetene for innreise til Norge. Det måtte nesten redusere etterspørselen etter billetter til og fra landet, og jeg observerte at KLM kansellerte flere morgenavganger til Amsterdam. Så jeg var forberedt på at dette også kunne skje med min avgang. Og ganske riktig, en drøy uke før avreise kom en mail fra KLM med beskjed om kansellering. Før dette hadde jeg sjekket om det fantes airside hotell på Schiphol, og det gjør det faktisk – Mercure Hotel Schiphol Terminal. Dermed sendte jeg en mail til reisebyrået og ba om å få reise dagen før og overnatte på hotellet. Det fikk jeg også, samt ny ruting via Atlanta fordi også Delta hadde kansellert flighten til Minneapolis.

Så da ble både tur og retur som på kartet under:

 

[WF-380]

Fra og med 26. januar krevde amerikanske myndigheter bevis for en gyldig COVID-test for å få lov til å kunne gå ombord fly til USA. Så turen begynte på en måte torsdagen før med en vattpinne i halsen og nesen. Dagen etter, en dag før avreise, fikk jeg en SMS fra KLM med beskjed om at Nederland i tillegg krever en hurtigtest max fire timer før avgang. Den hadde jeg ikke fått med meg, og det ble litt stress for å finne ut hvordan man gjennomfører slikt noe. Det viser seg at dette ordner Dr. Dropin på Gardermoen som holder til rett bak innsjekkingen. Men det gikk etterhvert opp for meg at dette er også noe jeg kommer til å måtte ordne mens jeg er i USA for å få lov til å reise tilbake.

Endelig kom reisedagen, en kald og klar norsk vinterdag, og jeg satte meg inn i taxien som var en elektrisk Kia Soul. Framme på Gardermoen hadde den 15% batteri igjen, og et øyeblikk på motorveien før Oslo satt jeg faktisk med litt rekkeviddeangst. Inne bak innsjekken fant jeg lokalene til Dr Dropin der det var null kø og avslappet stemning. Så fikk jeg nok en vattpinne opp i nesen, det føles faktisk litt mindre ille hver gang. Til slutt kommer jeg sikkert til å nyte det. Etter et kvarters venting fikk jeg en skriftlig attest på at jeg var fit for flight. Så da vandret jeg bort til KLM's innsjekk der det var veldig tynt med folk. Etter framvisning av pass og alle papirene fikk jeg sjekket bagasjen helt til OKC. I sikkerhetskontrollen var det heller ingen kø og jeg var inne på Gardermoen 50 minutter før avgang.

Lokalene til Dr Dropin ligger rett bak innsjekkingsskrankene. Mens jeg ventet på resultatet dannet det seg en liten kø her, men de hadde god kapasitet slik at ingen forhåndsbooking var nødvendig.

Lite folk i innsjekkingsområdet.

Ikke en sjel i det vanligvis så travle sentralområdet rett bak den gamle sikkerhetskontrollen.

PH-EXT før avgang til Amsterdam.

 

[WF-380]

Lørdag 6. februar 2021 12:40, OSL-AMS KL1144 Embraer 175 PH-EXT sete 1A.

Den oppsatte Embraer 190-en var blitt til en E175 istedet, og dette var altså KLM's eneste flight fra Oslo denne dagen. Avgang var litt etter rutetid mot nord før det ble foretatt en venstresving og satt kursen mot Amsterdam. Til min overraskelse ble det servert en god lunsj underveis, en velsmakende bulgur-salat. Jeg hadde forventet noe ferdigpakkete enkle greier. Landing i Amsterdam var på rutetiden. Ikke at det var så viktig for meg som ikke skulle videre før dagen etter, jeg hadde faktisk oseaner av tid. Etter å ha passert passkontrollen ruslet jeg helt bort til F-gatene der Mercure-hotellet ligger, da var klokka blitt 15:00. I resepsjonen meldte jeg at jeg har en reservasjon, og det hadde jeg også, men det viste seg at den var ikke før klokka 20:00. Dvs ikke før om fem timer. Det hadde reisebyrået ikke sagt noe om. Men null stress, jeg kikka litt på noen fly istedet og satte meg ytterst på pir E der jeg var mutters alene (bortsett fra en mus som pilte over gulvet og inn i en sprekk i veggen!) og skrev på denne trip-rapporten. Bare avbrutt av en hyggelig dame fra Securitas som kom og sjekket at alt var i orden. Hun nevnte også at det var meldt snø i morgen og at det var fare for forsinkelser. Greit med litt ekstra spenning i hverdagen.

Plassert på 1A ombord hos KLM's E175.

Takeoff mot nord.

På tur sørover passerte vi Gardermoen på vår venstre side.

En veldig god bulgur-salat var en hyggelig overraskelse.

Etterfulgt av kaffe og en stroopwafel.

Morsomme skyformasjoner over Danmark.

Kanaler og tulipaner før landing. Bortsett fra at det ikke var noen tulipaner på denne årstiden.

Turens første burger ble inntatt på Schiphol.

En 787 fra Xiamen Airlines ved gate.

Inngangen til Mercure som ligger ved F-gatene.

Det vindusløse hotellrommet på Mercure som var komfortabelt nok for ei natt.

 

[WF-380]

Jeg hadde satt alarmen til 08:00, men jeg våknet før dette i det vinduløse hotellrommet og hev meg straks på Flightradar24 for å sjekke stoda med vinterværet som så ut til å følge etter meg. Der kunne jeg fornøyd observere at det var en jevn strøm av fly som gikk inn for landing på Schiphol. Så flyplassen så ut til å operere fint, og USA-turen så ut til å kunne bli noe av.

Etter å ha sjekket ut fra Mercure kunne jeg finne noen vinduer og ta en kikk på vinterværet. Snø og vind og masse traktorer og annet maskineri som jobbet iherdig med å fjerne snøen, men også noen fly i bevegelse. Frokosten hadde jeg tenkt å ta i KLM's lounge, men foran der buffeen skulle vært sto det et skilt om at pga strømbruddet i natt blir det ingen frokostbuffe i dag. Antagelig derfor hele terminalen var iskald denne morgenen. Så etter en kaffe fant jeg et annet sted for en litt mer mettende frokost, og ruslet bort til gate E2 der flyet vårt etterhvert kom inn i snødrevet ca 20 minutter før avgang. Noe senere ble det opplyst på høyttaleren fra gaten at avgang for DL73 var utsatt to timer til kl 12:35. Dermed returnerte jeg straks tilbake til loungen for å varme meg på enda en kopp kaffe og gruble litt over om dette kom til å bety at jeg mister første arbeidsdagen i Oklahoma City.

Utsikt fra enden av E-piren mot snøværet på Schiphol.

En A330-900 fra Delta passerte i snødrevet på vei mot De-icing.

Da det nærmet seg den nye avgangstiden forlot jeg loungen og tok meg bort til E2 igjen. Der satt jeg og ventet og småfrøs mens ingen boarding ble annonsert. Omtrent da vi skulle ha dratt så jeg mannskapet komme inn fra flyet og jeg skjønte at det blir ikke noen tur til Atlanta på dette flyet iallefall. Kapteinen kom på høyttaleren ved gaten og sa som forventet at vi hadde blitt kansellert pga været. Det var kun fem avganger i timen akkurat nå og dermed måtte det bli noen kanselleringer og forsinkelser. Så da bar det tilbake til loungen igjen og jeg registrerte meg for assistanse og satte meg ned og småfrøs her istedet.

Skulle vært med denne til Atlanta, en A330-300, men den ble altså kansellert.

Ikke så mange passasjerer som ventet ved gaten.

Etter litt venting ble det min tur og en hyggelig dame fra KLM booket meg om på DL75, informerte om at boarding begynner snart, ga meg nytt boardingkort med sete 8B og ønsket meg en god reise. Mens dette foregikk ble det annonsert i loungen at de beklaget det manglende tilbudet for servering denne dagen. Det skyldtes at de ansatte ikke hadde klart å ta seg på jobb fordi kollektivtransporten i Amsterdam var helt stanset denne dagen. Så gikk jeg til utgang E18 i raskt tempo for å prøve å holde varmen. Som jeg mistenkte var det en A350 som sto parkert her, dagens første gode nyhet. Så ble det mer venting før boarding startet klokka 15:10, og endelig kunne jeg gå å sette meg ned i et flysete. 8B er ganske nært inngangsdøra, så det ble enda mer frysing før alle var ombord og dørene kunne lukkes. Da det skjedde flyttet jeg over til det ledige vindussetet på 7A, og stemningen og temperaturen begynte å stige.

Så da ble det DL74 og en A350 på meg og alle de andre passasjerene fra DL73.

 

[WF-380]

Søndag 7. februar 2021 13:35 AMS-ATL DL75 Airbus A350-900 N504DN sete 7A.

Etter de-icing og en lang taksi i snødrevet kom vi oss endelig i lufta litt etter klokka 1700. Da hadde jeg tilbrakt over 24 timer på Schiphol, riktignok 13 av dem på hotellrommet, og jeg var veldig motivert for å komme av gårde. Av de 32 business-setene framme i flyet, anslår jeg at ca 10-15 av dem var i bruk. Bakover i flyet så det enda mer glissent ut. Og det selv om alle fra DL73 var blitt overført hit. Oppe i sola over skyene begynte matserveringen umiddelbart, og jeg koste meg ordentlig med god mat og drikke. Etter måltidet pakket jeg meg inn i teppet og koste meg enda mer, fornøyd med å ikke fryse lenger.

Jeg var altså først plassert på suite 8B som ser slik ut.

Flytta over på vindussetet 7A etter at dørene ble lukket.

Og sånn ser business-kabinen ut. Alle de rette linjene i interiøret gjør at den minner litt om et kontorlandskap.

De-icing på Schiphol.

Vanligvis safer jeg med kylling på fly, men denne gangen følte jeg for biff og rødvin til middag og det smakte godt. Vet ikke hva slags suppe som fulgte med, men den var varm og krydret og smakte himmelsk etter en kald dag på Schiphol.

Over Quebec i det sola er i ferd med å gå ned.

Vi er kommet fram til St Lawrence-gulfen og det er i ferd med å bli mørkt ute.

Mood-lighting i kabinen.

Krabbesalat før landing med fruktsalat til dessert. Godt begge deler.

Like før landing i Atlanta ble det opplyst at de ikke hadde klart å åpne lasteromsdørene i Amsterdam og derfor var ingen bagasje blitt lastet for noen av passasjerene! Jeg syntes faktisk avgangen var noe rakettaktig og med få passasjerer og null last skjønner jeg hvorfor. I immigrasjonen var det litt ventetid, men først framme ved skranken kom jeg fort gjennom. Jeg hadde forventet litt motstand her sånn som jeg fikk i Minneapolis på forrige tur, men dengang ei. Så gikk jeg bort til Deltas transfer-service og ordnet ny avgang til OKC for neste dag. Deretter bar det ut av terminalen og bort til en taxi som tok meg til Atlanta Airport Marriott der jeg akkurat rakk å se de siste minuttene av Superbowl på TV på rommet.

En ekstra natt på Atlanta Airport Marriott før reisen fortsetter neste dag.

 

[WF-380]

Mandag 8. februar 2021 09:25, ATL-OKC DL8246 CRJ 900 N916XJ sete 5D.

Denne morgenen tok jeg Marriotts hotell-shuttle til ATL, tok meg gjennom sikkerhetskontrollen der det faktisk var en del folk, og gikk så på toget til D-piren. Men der var frokostmulighetene begrenset, så jeg dro tilbake til toget og over til pir B og fant en åpen TGI Fridays for den første egg og bacon-frokosten på denne turen. Jeg hadde ikke fått sete på denne flighten, men under ombordstigningen da jeg viste maskinen boarding-kortet kvitterte den med en lapp det sto 5D på. Det viste seg å være det første setet etter business-avdelingen, men jeg satt alene på den to-seteren med upåklagelig benplass. Etter en usedvanlig kort taxi til Atlanta å være befant vi oss i lufta og med kurs vestover mot Oklahoma City. Til å begynne med var det sol og godt utsyn til bakken under oss. Men etter ikke så lenge kom vi over et skylag som vart helt fram til landing. I Oklahoma City var det grått og kaldt. Jeg måtte selvfølgelig innom Deltas bagasjekontor og få skrevet en rapport på kofferten min. Så ble det en kort men kald venting på bussen til leiebilsenteret der jeg fikk utlevert en GMC Acadia – en diger doning med tre seterader som i USA er klassifisert som en mid-size SUV. Klokka var nå blitt ca halv tolv, og det var bare å kjøre rett fra flyplassen til jobben. Det var altså minusgrader i lufta i tillegg til lett regn og dermed var det tendenser til glatte veier flere steder. Følte meg ikke helt trygg på veiene, men dette skulle vise seg å bare være en forsmak på det som skulle komme. Vinterklærne hadde jeg pakket i kofferten så den første dagen kjentes ekstra kald til jeg fikk kjøpt inn noen varme klær etter jobb.

En rad med CRJ-900 og den nærmeste er N916XJ som skulle ta meg til Oklahoma City.

Frokosten på TGI Fridays.

Plassert på 5D som var den første raden etter business med ekstremt god benplass.

Utsikt mot Cumberland, Georgia, etter avgang.

Framme i kalde, våte og grå Oklahoma City med underkjølt regn. Bygningsmassen helt til høyre i bildet er en utvidelse av terminalen som det jobbes med. Regner med at de ikke har hastverk.

 

[WF-380]

Første uka i Oklahoma City var kald, med en del underkjølt regn og dermed glatte veier. På onsdag ble kofferten min levert i resepsjonen på hotellet. Ut i uka begynte de å melde tidenes uvær på søndag, med snø, vind og ekstremt lave temperaturer og det hele så ut til å bli ganske dramatisk. Jeg vurderte faktisk å evakuere til langt nede i Texas, men slo det fra meg da det var varslet snøvær der nede også. Da jeg våknet på søndag var det kommet litt snø og i løpet av dagen kom det enda mer. Temperaturen var -15c med mye vind, og jeg hadde allerede bestemt meg for at dette kom til å bli en innedag. Et par ganger tok jeg på meg alt jeg hadde og gikk ut for å kjenne på forholdene. Det holdt bare i 5-10 minutter før jeg måtte skynde meg inn igjen. På mandag våknet jeg til -21c, fremdeles noe vind og veldig surt, og jobben holdt stengt denne dagen. Jeg måka fram bilen for å være klar til å kunne bruke den, men det ble innedag på mandag også. Tirsdag morgen var den kaldeste dagen med -22c, men med lite vind og det gikk faktisk an å være ute litt. Så var altså «snowstorm» nr 2 meldt for natt til onsdag, og ganske riktig var det kommet en 10-15 cm til i løpet av natta. Dette var egentlig bare et vanlig norsk snøvær, men de er ikke vant til sånn i Oklahoma så veiene var i beste fall dårlig brøyta, og dermed ble det ikke jobb onsdag heller. Jeg skrev en melding hjem om å få sendt over en skikkelig brøytebil og noen vinterdekk til en GMC, men det kom aldri noe.

Mitt rom på SpringHill Suites for de neste to ukene.

En nediset GMC Acadia om morgenen, typisk for den første uka.

Værvarselet for helga var ikke så lovende og jeg vurderte altså å evakuere byen, men valgte til slutt å bli værende.

På søndag var det snø og vind og -15c, som varslet og riktig ufyselig.

Så heldigvis ikke noe til de annonserte strømbruddene, men tok nå allikevel trappa for sikkerhets skyld.

Etter det andre snøværet så det slik ut utenfor hotellet. Påskestemning og sola tinte en del snø selv om det var minusgrader i lufta. Det hadde snødd fra nord i Mexico helt opp til nordøstkysten av USA, så evakueringen som jeg vurderte hadde ikke vært noe poeng i.

Brøytinga var under enhver kritikk, og grunnen til at det var tryggest å stenge de fleste arbeidsplassene. Så flere biler som sto fast i de mange snøfonnene som var etterlatt på veiene. Jeg var glad for at jeg hadde fått utlevert en SUV hos Avis i stedet for den sedanen jeg hadde bestilt.

Utsikten fra hotellrommet mot sentrum av Oklahoma City.

 

[WF-380]

Her følger noen bilder fra rundt om i Oklahoma. Etter hvert ble jo været ganske bra, og jeg fikk kjørt rundt og sett meg litt om på fridagene.

Dette er en blandingsrett fra Buffalo Wild Wings med kyllingvinger, ostesticks, løkringer og nachos. Mye mat, og klarte ikke å spise hele greia.

Burger fra Red Robin.

Var veldig fornøyd med bilen som var en ordentlig venn i nøden under de tildels vanskelige kjøreforholdene.

The Garage er en lokal kjede som spesialiserer seg på øl og burgere. Burgeren ser kanskje ikke noe særlig ut, men var veldig god.

 

[LN-MOW]

Utsikt mot Cumberland, Georgia, etter avgang.



.[/I]

Ah - Det Store Veikrysset, hvor jeg en gang jobbet. Stripa er Dobbins ARB, som normalt brukes av Air Force 1, når presidenten er i byen. Og også hvor de bygger Hercules.

 

[WF-380]

For å kunne reise hjem via Amsterdam måtte jeg ha de samme to Covid-testene som ved utreise, en PCR-test innenfor 72 timer ankomst Amsterdam og en hurtigtest 4 timer før ombordstigning. Overraskende nok sleit jeg veldig for å finne en klinikk for den første testen. Noen hadde 3-4 dagers responstid på testen, andre klarte jeg ikke å oppnå kontakt med. Til slutt fant jeg en klinikk bare 10 minutters kjøring fra hotellet som hadde 1-2 dagers responstid. Så jeg bestilte time på nettet og møtte opp der på en søndag, en dag med sol og 10-15 grader og mesteparten av snøen hadde smeltet. I resepsjonen satt det to jenter som ga meg et skjema å fylle ut, og etter litt ventetid kom det en hyggelig ung kvinnelig assistent og tok meg med til et rom der hun noterte ned høyde og vekt og målte blodtrykk. Så bar det til et annet rom der det kom en trivelig sykepleier og stakk en vattpinne opp i nesen mens hun sa «sorry, sorry, sorry». Etter at hun hadde gått ble jeg sittende på rommet ei stund og vente, men til slutt kom en lege som egentlig bare ønsket meg god tur. Det var visst regelen at han måtte sjekke pasienten før man kan forlate stedet. Så jeg var i kontakt med til sammen fem personer på klinikken og betalte ikke mindre enn 274 dollar for fornøyelsen.

På klinikken klar for den første av to Covid-tester.

På avreisedagen hadde jeg fremdeles ikke hørt noe fra klinikken om den første testen, og litt småstressa sjekket jeg ut fra hotellet og kjørte til samme klinikken for å ta hurtigtesten. Der hadde de heldigvis testresultatet klart og skrev det ut for meg. Etter å ha tatt test nummer 2, som bare var en lett romstering med vattpinnen ytterst i neseboret, kunne jeg med lettelse styre GMC-en mot Will Rogers International. Bilen ble levert på leiebilsenteret, den skulle jeg gjerne tatt med meg, og i innsjekkingen ble alle mine papirer godkjent og jeg fikk boarding-pass helt fram til Oslo. Overhørte noen som ble nektet innsjekk i skranken ved siden av og bedt om å kjøre til en klinikk for å ta en hurtigtest først. Det var null kø i sikkerhetskontrollen og god plass airside som forventet.

Inne på Will Rogers International i Oklahoma City.

Deltas CRJ-900 N301PQ før avgang til Atlanta.

Onsdag 24. februar 2021 15:15, OKC-ATL DL5203 CRJ900 N301PQ sete 1D

Vel ombord i sete 1D, kunne jeg konstatere at nabosetet som forventet forble ledig, og det ble en kjapp og grei transportetappe til Atlanta. Etter å ha tatt toget til E-gatene, fikk jeg øye på et skilt der det sto Covid-test for reisende til Amsterdam og Roma. Så jeg gikk bort til den oppsatte utgangen der det var satt opp en stasjon for registrering av passasjerer for Covid-test. Jeg viste fram mine testpapirer fra Oklahoma, men jeg måtte til pers igjen og ta en ny hurtigtest etter å ha fylt ut et online spørreskjema min helsetilstand, om jeg hadde feber, hadde hatt omgang med Corona-smittede, etc. Så ble jeg sent til en ny stasjon der jeg ble henvist til en sykepleier som tok fram en vattpinne og romsterte ytterst i neseborene akkurat som i Oklahoma City. Deretter bare det til et venteværelse med spredte stoler og etter ca. et kvarter var testen klar og jeg kunne bevege meg ut i terminalen igjen. Jeg satte kursen for loungen og kjøpte en Blue Moon og slappet av litt før avgang.

Plassert på 1D før avgang.

Utsikt mot de sørlige delene av Oklahoma City under avgang.

Shawnee Reservoir, Oklahoma.

Den vanlige matposen som Delta deler ut innenlands under pandemien. Inneholdt en flaske vann og søte og salte kjeks.

Vi fløy forbi Atlanta Airport før landing.

Like før landing i Atlanta, downtown i bakgrunnen.

En Delta 757 i solnedgangen.

Vår skyss til Amsterdam, N514DN.

Klar for dagens andre Covid-test.

På venterommet etter at testen er tatt.

Inngangen til Delta Sky Club.

Fin utsikt til flyene fra loungen.

 

[WF-380]

Onsdag 24 februar 2021 20:35, ATL-AMS DL74 Airbus 350-900 N514DN sete 2A

Tilbake i kontorlandskapet framme i A350-en, gikk jeg fram til 2A som er fremste sete på vindusrekka. Pushback var fem minutter før rutetid, og vi kom oss fort opp i lufta mot sør, tok en venstresving mot nordøst og fortsatte videre i nattemørket. Som på turen over valgte jeg biff til middag, og den var faktisk enda bedre enn på turen over, saftig og mør. Underholdningssystemet fungerte bare sånn halveis på mitt sete, men det var ikke så viktig for meg denne gangen. Jeg slo det fort av, og la setet bakover for å prøve å sove litt. Det viste seg at setereguleringen også bare fungerte sånn halveis, men etter litt fram og tilbake kom det da ned til nesten horisontal stilling som er bra nok for meg. Det var jo plenty av ledige seter jeg sikkert kunne ha flyttet til, men jeg giddet ikke, og satset på søvn i stedet. Men søvn ble det ikke så mye av, det var mye turbulens underveis over Atlanteren, og da vi kom til Irland ga jeg opp hele greia satte stolen oppreist istedet. Etter en god frokost, kom vi inn over Nederland nordvest for Amsterdam og landet i pent solskinn og taxet til gate E18.

Ved gaten før avgang, lite folk på denne flighten også.

Mitt sete over Atlanteren - 2A. Oddetallsnumrene har stolen nærmest vinduet, men de hadde plassert passasjerene på setene 2-4-6-8, antagelig for avstanden sin skyld, så jeg gadd ikke prøve å flytte noe sted.

Kabinen sett fra 2A. Det var bare åtte passasjerer i business denne gangen.

Etablert på 2A med døra til midtgangen åpen.

På tur ut til rullebanen.

Takeoff.

Biff og rødvin til middag denne gangen også.

Da er vi kommet til vestkysten av Irland og sola har stått opp.

Frokost over England.

Inn over Nederland.

Inn for landing i Amsterdam.

Så var jeg tilbake der jeg tilbragte over 24 timer for drøyt to uker siden. Denne gangen var det ikke noe snø å se, terminalen var behagelig temperert og loungen hadde mat i restauranten. Rakk også en dusj før det var tid for å bevege seg gjennom passkontroll og bort til utgang B20.

Et lett måltid i KLM's lounge.

 

[WF-380]

Torsdag 25 februar 2021 14:25, AMS-OSL KL1147 Embraer 190 PH-EZG sete 1F

KLM's E190 fotografert gjennom persiennene før avgang til Oslo.

Vel ombord kunne jeg observere at det var to rader satt av til business, og på de to radene satt det bare en person, nemlig meg. Så jeg var lettere beklemt da jeg som eneste passasjer ble servert et måltid vel oppe i lufta, tror ikke engang det var buy onboard for resten. Etter måltidet sluknet jeg ganske fort og våknet ikke før vi fløy over Horten på tur mot Gardermoen. Tåka lå lavt og tykt over Gardermoen-området og nest helt ned til strandkanten i Oslo, så det hele så nokså dystert og mørkt ut med få flybevegelser da vi var vel nede på flyplassen.

Tilværs igjen med kurs hjemover.

Det ble servert en kyllingsalat på businessklassen.

Satt mutters alene forrest i kabinen.

Passert Hurdalssjøen på vei inn i tåka mot Gardermoen.

Det var ingen prestasjon å komme først ut av flyet som eneste mann der foran, og jeg gikk med raske skritt mot passkontrollen for å komme foran passasjerene fra den Turkish-maskinen som også nettopp hadde landet. Det klarte jeg fint, men før passkontrollen ble jeg møtt av en vekter som spurte om jeg hadde fylt ut ankomstskjemaet. Det hadde jeg kanskje hørt noe om for en uke eller to siden, men helt glemt siden da, så jeg ble nødt til å fylle det ut elektronisk i passkøen, mens flere bedre forberedte passasjerer passerte meg. Riktignok var det mange flere en meg som også måtte fylle ut dette skjemaet i passkøen. Etter det bar det bort til bagasjehallen der enda to vektere passet på at alle hentet bagasjen sin før de gikk til den nå obligatoriske Corona-testen. Siden jeg kom fra Amsterdam måtte jeg ta to tester, en vanlig og en hurtigtest. Og etter turens syvende og siste vattpinne i nesen eller halsen kunne jeg rusle ut og ta taxien hjem.

 

[WF-380]

Dette var i det minste en reise jeg ikke kommer til å glemme så lett. Tre snøstormer, forsinket bagasje, underkjølt regn, glatte og dårlig brøytede veier, temperaturer mellom -22 og +22 grader, 6 vattpinner i nesen og en i halsen. Ikke noe shorts, t-skjorte og paraplydrinker denne gangen. Før turen startet hadde jeg sett fram til å få en pause fra den uvanlig kalde norske vinteren, slik ble det nå ikke. Men bortsett fra den kalde dagen på Schiphol hadde jeg det ikke så verst og egentlig var mesteparten en ganske spennende opplevelse. Det var interessant å se hvor variert været kan være i Oklahoma. Innimellom var det som vanlig mye god og tildels usunn mat, og hotellrommene var komfortable nok. KLM og Delta fraktet meg trygt og komfortabelt fram og tilbake. Hvis jeg skal kritisere noe må det være at Delta godt kunne være flinkere til å informere på sine websider hvilke tester som skal tas og når, før man får lov til å gå ombord. Jeg klarte å gjette riktig, men det skyldtes ikke noe informasjon fra Delta. Likevel håper jeg på gjensyn med businessklassen ombord på Deltas A350-900 om ikke alt for lenge, det var en fin opplevelse. Alle Covid-testene jeg tok var negative og jeg ser også fram til den dagen det blir lov til å reise over dammen uten spesialtillatelser og testing. Kanskje med vaksinasjonsbevis, hva vet jeg. Hvis du har hengt med helt til slutten av denne rapporten så takk for det, og håper at alle holder seg friske og kommer seg gjennom pandemien så venter det forhåpentligvis mer reising når dette er over.

 

[Cecilie]

Herlig levert rapport! Merker jeg savner USA mer og mer. Særlig frokosten og burgerne. Tusen takk for at du delte!

 

[Someone]

Takk for nok en flott rapport

En artig Koronabivirkning er en aldri så liten overvekt av (flotte) trip reports med Delta over dammen

 

[fluxie]

Takker for rapporten. Flott som alltid å kunne drømme seg bort på tur.

 

[MountainDew]

Alle tiders :up: Begynte å fryse litt jeg også

 

[TG923]

Flott rapport :fly

Savner reisevirksomhet, men uten testing og munnbind og ikke til USA :spin

 

[darkcho]

Topp rapport, flott at du deler i mangel på egne flyturer.

 

[Eirik]

Herlig, bra skrevet, og bra at noen får tatt en langtur i disse tider, og finner tid til å `rapportere det.