DEL 1 Mot syd!
Påsketuren 2018 ble litt annerledes enn klassikeren «opp-på-en-fjelltopp-med-appelsin-og-kvikk lunsj».
Sammen med et par kolleger og venner ble det en runde i Libanon samt en rask stunt-tur gjennom Jordan på egenhånd. Originalplanen inkluderte en natt i Kuwait samt transittstopp i Saudi Arabia (knallpris på biz KWI-RUH-LHR med Saudia), men pga. tidsklemma og usikkerhet rundt transittvisum i Saudi ble den delen tatt ut av programmet.
Nuvel, klokken 0530 søndag morgen stilte undertegnede opp på Gardermoen for å transporteres med Fritzhansa via Frankfurt til Beirut. Egentlig ikke så mye å fortelle om turen med tyskerne, de leverte som vanlig litt småforsinkelse og ellers grei service. Det eneste utenom det vanlige var at de stilte opp med retro-A321 ut fra OSL, en hyggelig fargeklatt i en ellers grå morgen.
På Frankfurt så jeg den nymalte 747’en til Lufthansa. Selv i strålende morgensol så det mørkt ut bakpå. Stilrent? Ja. Fint å bli kvitt den grå undersiden? Ja. Stilig? Nja. OK, smak og behag osv., men jeg liker farger og design på fly. Jeg savner mer schwung over designet, dette blir rett og slett for sterilt og kjedelig.
Det sies at opplevelse er resultat delt på forventning. Og det skal innrømmes at forventningene til Rafic Hariri International Airport i Beirut ikke var de høyeste. Dermed var resultatet at jeg ble smått imponert. Flyplassen fremsto moderne og effektiv, det eneste negative var at man måtte fylle ut disse hersens kortene der man skriver inn akkurat de samme opplysningene som står i passet samt navnet på hotellet første natten. Passkøen var særdeles velorganisert, fem betjente luker for «visitors» og tre for libanesere. Libaneserne var raskt igjennom. Dermed dukket det opp en kar med litt flere stjerner og striper på skulderen enn fotfolket i lukene. Han loset turistene som sto fremst i køen bort til lukene som nå var ledige og det hele ble dirigert på en særdeles proff måte. Uten innsjekket bagasje tok det 10-15 minutter fra flyet til jeg var ute i ankomsthallen ved leiebilskranken, høyst akseptabelt.
Bilkjøring i Libanon er ikke for pyser og lettskremte. Trafikken på hovedveiene er tett og de fleste har som mål å komme først frem, eller i det minste før deg. Fullstendig anarki og kaos råder. Skilting og merking er mangelfull eller fraværende. Fordelen er at man kan parkere hvor som helst og ingen bryr seg. Som turist utvikler man derfor en slags «go with the flow» kjørestil der man bare sklir med i strømmen og tilpasser seg bilene rundt. Samtlige bilførere i Libanon ville vært fratatt førerkortet og fengslet hvis de var i Nord-Europa, men til tross for det så vi aldri noen som krasjet. Pussig nok.
Ferden gikk fra flyplassen, gjennom Beirut sentrum og nordover kysten på hovedveien mot Tripoli. Vi hadde på forhånd sjekket go og no-go soner nøye. Mesteparten var ok, men styr klar av flyktningleirer og grensetraktene mot Syria. Det er en god del militære sjekkposter rundt omkring, de så ut til å konsentrere seg om varebiler og enkelte av lokalbefolkningen. Vi ble aldri stoppet.
Først dro vi opp til «Vår frue av Libanon», en jomfru Maria-statue og utsiktspunkt ved Jounieh, et par mil nord for Beirut. Herfra var det flott utsikt over kyststripen og Middelhavet. En del paraglidere var også oppe og surret rundt langs åssidene. Jomfru Maria har vært en travelt opptatt dame rundt om i Libanon, hun hadde åpenbart seg i de utroligste avkroker og kriker. Støtt og stadig dukket det opp en statue av henne.
Dagen ble avsluttet i verdens eldste by, Jbeil. Den er nok mer kjent under navnet Byblos. Her har det bodd folk i ca 8000 år, og de skrøt på seg at det var her fønikerne fant opp alfabetet. Artig liten by, men litt vel turistifisert.
Vi avsluttet dagen med en rusletur ut på bryggepiren. Der hadde den lokale MC-klubben stilt opp syklene for en fotoseanse i solnedgangen. Den største av dem, en Honda Gold Wing, hadde kjørt helt ut ytterst mot sjøen. Sjåføren, med bikerbaben bakpå, poserte villig vekk, men glemte å sjekke bølgeforholdene. Dama hadde vett til å stikke av før det ble for ille, men sjøfør og sykkel fikk seg et par skikkelige bølgeskvulp før han skjønte tegninga. Se vedlagte foto nr.7.
Påsketuren 2018 ble litt annerledes enn klassikeren «opp-på-en-fjelltopp-med-appelsin-og-kvikk lunsj».
Sammen med et par kolleger og venner ble det en runde i Libanon samt en rask stunt-tur gjennom Jordan på egenhånd. Originalplanen inkluderte en natt i Kuwait samt transittstopp i Saudi Arabia (knallpris på biz KWI-RUH-LHR med Saudia), men pga. tidsklemma og usikkerhet rundt transittvisum i Saudi ble den delen tatt ut av programmet.
Nuvel, klokken 0530 søndag morgen stilte undertegnede opp på Gardermoen for å transporteres med Fritzhansa via Frankfurt til Beirut. Egentlig ikke så mye å fortelle om turen med tyskerne, de leverte som vanlig litt småforsinkelse og ellers grei service. Det eneste utenom det vanlige var at de stilte opp med retro-A321 ut fra OSL, en hyggelig fargeklatt i en ellers grå morgen.
På Frankfurt så jeg den nymalte 747’en til Lufthansa. Selv i strålende morgensol så det mørkt ut bakpå. Stilrent? Ja. Fint å bli kvitt den grå undersiden? Ja. Stilig? Nja. OK, smak og behag osv., men jeg liker farger og design på fly. Jeg savner mer schwung over designet, dette blir rett og slett for sterilt og kjedelig.
Det sies at opplevelse er resultat delt på forventning. Og det skal innrømmes at forventningene til Rafic Hariri International Airport i Beirut ikke var de høyeste. Dermed var resultatet at jeg ble smått imponert. Flyplassen fremsto moderne og effektiv, det eneste negative var at man måtte fylle ut disse hersens kortene der man skriver inn akkurat de samme opplysningene som står i passet samt navnet på hotellet første natten. Passkøen var særdeles velorganisert, fem betjente luker for «visitors» og tre for libanesere. Libaneserne var raskt igjennom. Dermed dukket det opp en kar med litt flere stjerner og striper på skulderen enn fotfolket i lukene. Han loset turistene som sto fremst i køen bort til lukene som nå var ledige og det hele ble dirigert på en særdeles proff måte. Uten innsjekket bagasje tok det 10-15 minutter fra flyet til jeg var ute i ankomsthallen ved leiebilskranken, høyst akseptabelt.
Bilkjøring i Libanon er ikke for pyser og lettskremte. Trafikken på hovedveiene er tett og de fleste har som mål å komme først frem, eller i det minste før deg. Fullstendig anarki og kaos råder. Skilting og merking er mangelfull eller fraværende. Fordelen er at man kan parkere hvor som helst og ingen bryr seg. Som turist utvikler man derfor en slags «go with the flow» kjørestil der man bare sklir med i strømmen og tilpasser seg bilene rundt. Samtlige bilførere i Libanon ville vært fratatt førerkortet og fengslet hvis de var i Nord-Europa, men til tross for det så vi aldri noen som krasjet. Pussig nok.
Ferden gikk fra flyplassen, gjennom Beirut sentrum og nordover kysten på hovedveien mot Tripoli. Vi hadde på forhånd sjekket go og no-go soner nøye. Mesteparten var ok, men styr klar av flyktningleirer og grensetraktene mot Syria. Det er en god del militære sjekkposter rundt omkring, de så ut til å konsentrere seg om varebiler og enkelte av lokalbefolkningen. Vi ble aldri stoppet.
Først dro vi opp til «Vår frue av Libanon», en jomfru Maria-statue og utsiktspunkt ved Jounieh, et par mil nord for Beirut. Herfra var det flott utsikt over kyststripen og Middelhavet. En del paraglidere var også oppe og surret rundt langs åssidene. Jomfru Maria har vært en travelt opptatt dame rundt om i Libanon, hun hadde åpenbart seg i de utroligste avkroker og kriker. Støtt og stadig dukket det opp en statue av henne.
Dagen ble avsluttet i verdens eldste by, Jbeil. Den er nok mer kjent under navnet Byblos. Her har det bodd folk i ca 8000 år, og de skrøt på seg at det var her fønikerne fant opp alfabetet. Artig liten by, men litt vel turistifisert.
Vi avsluttet dagen med en rusletur ut på bryggepiren. Der hadde den lokale MC-klubben stilt opp syklene for en fotoseanse i solnedgangen. Den største av dem, en Honda Gold Wing, hadde kjørt helt ut ytterst mot sjøen. Sjåføren, med bikerbaben bakpå, poserte villig vekk, men glemte å sjekke bølgeforholdene. Dama hadde vett til å stikke av før det ble for ille, men sjøfør og sykkel fikk seg et par skikkelige bølgeskvulp før han skjønte tegninga. Se vedlagte foto nr.7.
Attachments
Last edited:
