HAU-OSL-EDI-OSL-Oslo-HAU
Måtte ut på en kjapp jobb tur denne uka; først til EDI og en liten landsby ved navn Livingston like utenfor Edinburgh. Deretter tilbake til OSL på onsdagen, med dertil hørende overnatting på Gardermoen. Dette siden ankomst var beregnet til omtrent midnatt og fordi man skulle på en generalforsamling med påfølgende middag i Oslo på torsdagen. Så da ble det overnatting i selve Oslo også. Og siden man hadde et møte i Oslo på fredagen så ble det retur til HAU fredag ettermiddag.
Tirsdag 23.04
DY191
Seat 10C
ETD 17:25 / ATD 17:25
ETA 18:15 / ATA 18:02
Jeg var som vanlig tidlig ute på HAU, nesten en time før de jeg skulle reise sammen med ankom. Jeg fikk ikke sjekket inn på automatene; fikk bare opp hardware error, henvendte med i skranken til Norport Handling, og det viste seg, i følge dem, at reisebyrået vårt ikke hadde lagt passnummeret mitt inn i systemet. Det samme skjedde med mine kolleger da de ankom HAU.
De fikk da omsider, sjekket meg inn til EDI, og det samme med den bagasjen jeg sendte avgårde til EDI.
Security gikk smidig og kjapt. Og det var i dag en særdeles opplagt, smilende, hyggelig ung dame som sto bak skranken i cafe’n. Fikk meg to slicer pizza, som ikke var spesielt gode, men de gikk ned siden jeg var skrubbsulten.
Boarding startet 25 minutter før estimert avgang. Dette gikk også relativt radig unna, og det ble avgang nøyaktig på rutetid. Vi tok av mot nord i en ganske kraftig nord-vestlig vind. 70-80 % belegg på denne flighten vil jeg anta, på et litt gammelt individ med myke stoler og god nok benplass for mitt legeme.
Marsjhøyde (29,000 fot) ble nådd etter 8-9 minutter. Og ifølge kapteinen så gikk det avgårde i 960 km/t (sterk vestlig vind denne dagen).
Flighdeck meldte for øvrig også om en reell flytid på 35 minutter, samt ikke minst at vi måtte forvente en god del turbulens ved innflygning og landing på OSL, p.g.a. den nevnte sterke vestlige vinden.
Straks etterpå startet vi allerede på innflygningen, og det ble som kapteinen hadde antatt; rett så mange turbulente svinger på vei nedover. Det roet seg litt et par minutter, men 7-8 minutter før landing så både ristet det mye og vinglet mye fra side til side. Uten at jeg skal overdrive så er det den mest turbulente landingen jeg har hatt på OSL, noe mine medreisende var enige om. Men litt gøy var det da også.
De nesten 2 timene vi hadde til disposisjon på OSL før neste flight ble tilbragt på Upper Crust, hvor 2X 0,5 Carlsberg ble konsumert.
Deretter gjennom til non-Schengen og boarding av DY1354 til EDI.
Her hadde man fått sete 12D. Boarding gikk unna i en fei, noe som nok delvis kan tilskrives at det var maks 50 % belegg. Reisefølget mitt og jeg (4 personer) disponerte rad 12 & 13; ergo så fikk vi 3 seter alene hver av oss, ganske herlig egentlig.
Hadde en fin landing på EDI, rimelig kjapt gjennom passkontrollen, og ventet vel maks 10 minutter på innsjekket bagasje deretter.
Men så ble det jaggu meg nesten en halvtime i taxikø, så det foregående effektive hjalp sånn sett totalt intet.
Taxien tok oss til Premier Inn i Deer Park i Livingston på under et kvarter. Nå var vi blitt 7 reisende totalt (noen fra Trondheim og Oslo hadde kommet til), og resepsjonisten brukte litt tid på å få oss alle sjekket inn. Når dette omsider var gjort så var klokka blitt 2145 og vel så det. Restauranten skulle stenge kl.2200, men noen hadde sagt fra at det var 7 sultne nordmenn nettopp ankommet som «måtte» ha mat. Så jeg fikk meg en godbit av et medium stekt stykke mør sirloin, selv om tilbehøret var slapt; kjipe pommes frites & enda kjipere salat.
De to pintene med mørkt øl (husker ikke merket) har jeg derimot intet å utsette på
Vi gikk til sengs rundt midnatt alle sammen, og da fikk jeg tatt rommet nærmere i øyesyn.
Servicen hadde til nå vært upåklagelig, men hotellet i seg selv trenger en drastisk oppgradering for her var det slitt rett og slett. Riktignok store rom, men det hjelper ikke det når det var svinkaldt der inne. Fikk skrudd opp termostaten en del grader og omsider ble det levelig. Senga var god den.
Så opp kl.0615 takk. Trøtt? Definitivt!
Ned til frokost kl.0645 etter en etterlengtet dusj først. Hadde forhåndsbestilt & betalt for engelsk frokost, men det skulle vise seg og bli en merkelig seanse.
Først var det 15 minutter i kø for å få komme inn (sto bare 6-7 personer foran meg i køen men opplegget var komplett ineffektivt). Så måtte man bestille hva man ville ha fra det som «kelneren» ramset opp uhyggelig kjapt med den tjukkeste skotske aksent. Svarte ja på noe og endte til slutt opp med 3 merkelige pølser (ikke gode), to speilegg (gode), masse sjampinjong (ikke spiselige), masse bønner (så ikke ut), men gikk ned allikevel og til slutt 2 feite store tykke baconskiver som var riktig gode.
Problemet var bare at det tok 45 minutter fra jeg «bestilte» til maten kom på bordet. Den observante har da kommet til at klokka var 07:45 da jeg fikk maten, og vi hadde et avtalt møte fra kl.0800 et sted 5 minutter unna. Taxien sto allerede og ventet, og jeg klarte å spise noe samt sjekke ut på 10 minutter faktisk. Vi rakk nesten møtet.
Lokasjonen til det firmaet vi tilbragte dagen hos var litt interessant forresten, direkte i retningen for utflygningen fra EDI ikke så veldig langt unna. Siden vi tilbragte en del tid på befaring/inspeksjon ute på området så fikk jeg noen blikk siden jeg stirret opp på alle flyene som passerte. De trodde sikkert at jeg knapt hadde sett fly før, but who cares. Det er vanskelig å unnlate å se opp når et fly passerer like over hodet på en, noe med lyden som tvinger nakken til å endre posisjon.
Etter en lang dag så insisterte sjefen hos firmaet vi besøkte på at de absolutt skulle spandere middag, så i halv seks tiden bar det avgårde til et lokalt spisested for noen øl, litt vin, litt god mat og litt koselig utenom arbeid prat.
Vi dro til et sted kalt Norton House ikke langt fra EDI, et gammelt ærverdig «house» som nå er hotell / restaurant. Der startet vi med et par øl, mens vi ventet på direktøren for firmaet vi besøkte. Alt ble litt forsinket da vi alle måtte kjøre på slitne skotske bondeveier (p.g.a. ulykke på motorveien med påfølgende kø / stopp der).
Særdeles hyggelig kort middag, ble sittende til bords med to Londonere som er sentrale i prosjektet samt en hyggelig og smart ung kvinnelig kollega. Praten gled kjapt inn på temaet fotball siden FK Haugesund akkurat da spilte mot IK Start (vant selvsagt denne også ). Men litt overrasket over at begge Londonerne syntes det var så mye bedre å bo i Edinburgh enn i London. De mente begge to at Edinburgh var som en liten «village» (man kan jo gå eller sykle overalt). The Festival i Edinburgh er noe man må få med seg forstår jeg; en måned med all mulig forskjellig festivitas.
London syntes de begge to var stress til daglig selv om de selvsagt likte byen (best for tourists som de sa).
Vel, tiden gikk fort så da vi hadde satt oss for spising så ble det ingen tid til mere enn en hovedrett direkte. Bestilte grillet laks og den var god, men tilbehøret var elendig mildt sagt.
Så taxi til EDI; Endelig traff vi på en skotte til med skikkelig aksent; for pokker, ikke en eneste en av oss forsto noe som helst av praten hans, men han var blid og hyggelig endog.
Vi kom vel frem til EDI 1 og ½ time før avgang. Fant innsjekkingskranken til DY kjapt, men jeg hadde selvsagt mistet utskriften av reisedetaljene mine, og fikk heller ikke wifi’en til å virke på mobilen. Så da bare leverte jeg passet til den sprudlende dama bak skranken med følgende beskjed; «I think and I hope that Instone has booked a ticket for me on the flight to OSL». Gikk 10 sekunder før hun svarte; «Yes Sir, you are on seat 11C, I really wish you a pleasant flight….and since you’re a Norwegian you still have plenty of time to explore the whisky shops which all of you (altså vi norske) always do.
Så da bar det gjennom sikkerhetskontrollen på EDI. Og her har mange andre flyplasser noe å lære. Ok, det var ikke så mye som skjedde her på denne tiden av døgnet, men for et herlig crew i security her. Lenge siden det har pipt på meg i security, men det gjorde det faktisk her. Da «smalt» det fra en dem; we got him, med masse kommentarer og latter fra de andre og deretter «we are just joking, but we have to check you seriously» (da var det mer latter, men de gjorde jobben sin på en ytterst god måte). Det er vel også første gangen (på lenge i hvert fall) jeg har blitt takket fordi at jeg leverte alt etter reglene på båndet (som jeg alltid gjør). Beste sikkerhetskontrollen jeg noen gang har opplevd, bare smilende personer overalt.
Fortsettes
Måtte ut på en kjapp jobb tur denne uka; først til EDI og en liten landsby ved navn Livingston like utenfor Edinburgh. Deretter tilbake til OSL på onsdagen, med dertil hørende overnatting på Gardermoen. Dette siden ankomst var beregnet til omtrent midnatt og fordi man skulle på en generalforsamling med påfølgende middag i Oslo på torsdagen. Så da ble det overnatting i selve Oslo også. Og siden man hadde et møte i Oslo på fredagen så ble det retur til HAU fredag ettermiddag.
Tirsdag 23.04
DY191
Seat 10C
ETD 17:25 / ATD 17:25
ETA 18:15 / ATA 18:02
Jeg var som vanlig tidlig ute på HAU, nesten en time før de jeg skulle reise sammen med ankom. Jeg fikk ikke sjekket inn på automatene; fikk bare opp hardware error, henvendte med i skranken til Norport Handling, og det viste seg, i følge dem, at reisebyrået vårt ikke hadde lagt passnummeret mitt inn i systemet. Det samme skjedde med mine kolleger da de ankom HAU.
De fikk da omsider, sjekket meg inn til EDI, og det samme med den bagasjen jeg sendte avgårde til EDI.
Security gikk smidig og kjapt. Og det var i dag en særdeles opplagt, smilende, hyggelig ung dame som sto bak skranken i cafe’n. Fikk meg to slicer pizza, som ikke var spesielt gode, men de gikk ned siden jeg var skrubbsulten.
Boarding startet 25 minutter før estimert avgang. Dette gikk også relativt radig unna, og det ble avgang nøyaktig på rutetid. Vi tok av mot nord i en ganske kraftig nord-vestlig vind. 70-80 % belegg på denne flighten vil jeg anta, på et litt gammelt individ med myke stoler og god nok benplass for mitt legeme.
Marsjhøyde (29,000 fot) ble nådd etter 8-9 minutter. Og ifølge kapteinen så gikk det avgårde i 960 km/t (sterk vestlig vind denne dagen).
Flighdeck meldte for øvrig også om en reell flytid på 35 minutter, samt ikke minst at vi måtte forvente en god del turbulens ved innflygning og landing på OSL, p.g.a. den nevnte sterke vestlige vinden.
Straks etterpå startet vi allerede på innflygningen, og det ble som kapteinen hadde antatt; rett så mange turbulente svinger på vei nedover. Det roet seg litt et par minutter, men 7-8 minutter før landing så både ristet det mye og vinglet mye fra side til side. Uten at jeg skal overdrive så er det den mest turbulente landingen jeg har hatt på OSL, noe mine medreisende var enige om. Men litt gøy var det da også.
De nesten 2 timene vi hadde til disposisjon på OSL før neste flight ble tilbragt på Upper Crust, hvor 2X 0,5 Carlsberg ble konsumert.
Deretter gjennom til non-Schengen og boarding av DY1354 til EDI.
Her hadde man fått sete 12D. Boarding gikk unna i en fei, noe som nok delvis kan tilskrives at det var maks 50 % belegg. Reisefølget mitt og jeg (4 personer) disponerte rad 12 & 13; ergo så fikk vi 3 seter alene hver av oss, ganske herlig egentlig.
Hadde en fin landing på EDI, rimelig kjapt gjennom passkontrollen, og ventet vel maks 10 minutter på innsjekket bagasje deretter.
Men så ble det jaggu meg nesten en halvtime i taxikø, så det foregående effektive hjalp sånn sett totalt intet.
Taxien tok oss til Premier Inn i Deer Park i Livingston på under et kvarter. Nå var vi blitt 7 reisende totalt (noen fra Trondheim og Oslo hadde kommet til), og resepsjonisten brukte litt tid på å få oss alle sjekket inn. Når dette omsider var gjort så var klokka blitt 2145 og vel så det. Restauranten skulle stenge kl.2200, men noen hadde sagt fra at det var 7 sultne nordmenn nettopp ankommet som «måtte» ha mat. Så jeg fikk meg en godbit av et medium stekt stykke mør sirloin, selv om tilbehøret var slapt; kjipe pommes frites & enda kjipere salat.
De to pintene med mørkt øl (husker ikke merket) har jeg derimot intet å utsette på
Vi gikk til sengs rundt midnatt alle sammen, og da fikk jeg tatt rommet nærmere i øyesyn.
Servicen hadde til nå vært upåklagelig, men hotellet i seg selv trenger en drastisk oppgradering for her var det slitt rett og slett. Riktignok store rom, men det hjelper ikke det når det var svinkaldt der inne. Fikk skrudd opp termostaten en del grader og omsider ble det levelig. Senga var god den.
Så opp kl.0615 takk. Trøtt? Definitivt!
Ned til frokost kl.0645 etter en etterlengtet dusj først. Hadde forhåndsbestilt & betalt for engelsk frokost, men det skulle vise seg og bli en merkelig seanse.
Først var det 15 minutter i kø for å få komme inn (sto bare 6-7 personer foran meg i køen men opplegget var komplett ineffektivt). Så måtte man bestille hva man ville ha fra det som «kelneren» ramset opp uhyggelig kjapt med den tjukkeste skotske aksent. Svarte ja på noe og endte til slutt opp med 3 merkelige pølser (ikke gode), to speilegg (gode), masse sjampinjong (ikke spiselige), masse bønner (så ikke ut), men gikk ned allikevel og til slutt 2 feite store tykke baconskiver som var riktig gode.
Problemet var bare at det tok 45 minutter fra jeg «bestilte» til maten kom på bordet. Den observante har da kommet til at klokka var 07:45 da jeg fikk maten, og vi hadde et avtalt møte fra kl.0800 et sted 5 minutter unna. Taxien sto allerede og ventet, og jeg klarte å spise noe samt sjekke ut på 10 minutter faktisk. Vi rakk nesten møtet.
Lokasjonen til det firmaet vi tilbragte dagen hos var litt interessant forresten, direkte i retningen for utflygningen fra EDI ikke så veldig langt unna. Siden vi tilbragte en del tid på befaring/inspeksjon ute på området så fikk jeg noen blikk siden jeg stirret opp på alle flyene som passerte. De trodde sikkert at jeg knapt hadde sett fly før, but who cares. Det er vanskelig å unnlate å se opp når et fly passerer like over hodet på en, noe med lyden som tvinger nakken til å endre posisjon.
Etter en lang dag så insisterte sjefen hos firmaet vi besøkte på at de absolutt skulle spandere middag, så i halv seks tiden bar det avgårde til et lokalt spisested for noen øl, litt vin, litt god mat og litt koselig utenom arbeid prat.
Vi dro til et sted kalt Norton House ikke langt fra EDI, et gammelt ærverdig «house» som nå er hotell / restaurant. Der startet vi med et par øl, mens vi ventet på direktøren for firmaet vi besøkte. Alt ble litt forsinket da vi alle måtte kjøre på slitne skotske bondeveier (p.g.a. ulykke på motorveien med påfølgende kø / stopp der).
Særdeles hyggelig kort middag, ble sittende til bords med to Londonere som er sentrale i prosjektet samt en hyggelig og smart ung kvinnelig kollega. Praten gled kjapt inn på temaet fotball siden FK Haugesund akkurat da spilte mot IK Start (vant selvsagt denne også
). Men litt overrasket over at begge Londonerne syntes det var så mye bedre å bo i Edinburgh enn i London. De mente begge to at Edinburgh var som en liten «village» (man kan jo gå eller sykle overalt). The Festival i Edinburgh er noe man må få med seg forstår jeg; en måned med all mulig forskjellig festivitas. London syntes de begge to var stress til daglig selv om de selvsagt likte byen (best for tourists som de sa).
Vel, tiden gikk fort så da vi hadde satt oss for spising så ble det ingen tid til mere enn en hovedrett direkte. Bestilte grillet laks og den var god, men tilbehøret var elendig mildt sagt.
Så taxi til EDI; Endelig traff vi på en skotte til med skikkelig aksent; for pokker, ikke en eneste en av oss forsto noe som helst av praten hans, men han var blid og hyggelig endog.
Vi kom vel frem til EDI 1 og ½ time før avgang. Fant innsjekkingskranken til DY kjapt, men jeg hadde selvsagt mistet utskriften av reisedetaljene mine, og fikk heller ikke wifi’en til å virke på mobilen. Så da bare leverte jeg passet til den sprudlende dama bak skranken med følgende beskjed; «I think and I hope that Instone has booked a ticket for me on the flight to OSL». Gikk 10 sekunder før hun svarte; «Yes Sir, you are on seat 11C, I really wish you a pleasant flight….and since you’re a Norwegian you still have plenty of time to explore the whisky shops which all of you (altså vi norske) always do.
Så da bar det gjennom sikkerhetskontrollen på EDI. Og her har mange andre flyplasser noe å lære. Ok, det var ikke så mye som skjedde her på denne tiden av døgnet, men for et herlig crew i security her. Lenge siden det har pipt på meg i security, men det gjorde det faktisk her. Da «smalt» det fra en dem; we got him, med masse kommentarer og latter fra de andre og deretter «we are just joking, but we have to check you seriously» (da var det mer latter, men de gjorde jobben sin på en ytterst god måte). Det er vel også første gangen (på lenge i hvert fall) jeg har blitt takket fordi at jeg leverte alt etter reglene på båndet (som jeg alltid gjør). Beste sikkerhetskontrollen jeg noen gang har opplevd, bare smilende personer overalt.
Fortsettes
Edinburgh er fantastisk!
