SeatBelt
ScanFlyer Gold
El estreno: República Bolivariana de Venezuela 2010
Sommerferien i år skulle gå til Korsika. Jeg hadde lenge vært fristet av strendene, god vin og mat, og ikke minst en destinasjon som muliggjorde nye routinger, flyselskap og flyplasser å skryte av. Korsika synes heller ikke å sprenge feriebudsjettet totalt, selv om Frankrike slett ikke er kjent for å være billig.
Helt til Lufthansa en dag sendte meg en mail om sin Sør-Amerika-kampanje var jeg skråsikker på at jeg ville ta med madamen til Korsika i år, og fly fransk innenriks. Helt til jeg åpnet mailen min en kald vinterdag, jeg synes å minnes at det var i slutten av februar, var jeg sikker på at i det år skulle drikkes franske viner direkte fra vinkjelleren, spises brie som smeltet på tungen etterfulgt av friske druer og en sol som gikk ned over Middelhavets franske strender.
Slik ble det ikke. Lufthansas Sør-Amerika-kampanje, som hadde dumpet ned i innboksen min denne kalde ettermiddagen, ble for fristende, og før jeg engang visste det selv satt jeg med to billetter, tur-retur Caracas, som kun kostet 3 300 kroner per person. Franske viner ble over natten byttet ut med venezuelansk, lyst og kaldt øl. Sånn kan det gå når man melder seg på nyhetsbrev.
Denne rapporten, eller tripreporten om du vil, er min første. Jeg er fremdeles å regne som Newcomer på forumet, så en rapport der jeg forteller om hele ti flights på én og samme tur er dristig. Som en freshener burde jeg kanskje nøyd meg med en ydmyk rapport OSL-BGO, kanskje til og med noe kortere. Jeg satser likevel høyt, og kliner til med en rapport fra en over to ukers tur til Venezuela. Selv turen i seg selv er dristig. Til tross for råd om å la være, dro vi. Da er det vel også på sin plass med en tripreport. Det får gå som det går. Akkurat som vi tenkte om ferien.
Reisedagen ble satt til 18. juni, grunnet fruens eksamen. Hadde vi reist dagen etter, ville prisen vært doblet, og hadde vi reist dagen før, hadde det ikke blitt noen eksamen. Første rute ble derfor Lufthansas kveldsflyvning OSL-HAM, med LH3155. En CRJ-700 var satt opp, og med tidligere turer i både -200 og -900 var jeg mer enn klar. Vi var tidlig ute pga. vekterstreiken, men sikkerhetskontrollen gikk unna på et blunk, og det var mer enn nok tid til litt spotting på utenriksterminalen, mens fruen skravlet med bekjente i SAS-skranken. Jeg legger ikke ut alle bildene fra OSL, da det stort sett er grå bilder av slitne 737-300-maskiner fra Norwegian tatt gjennom våte vinduer med gjenskinn, men jeg synes måten bakkepersonellet gav Cimber-piloten papirene på var ganske morsom, så jeg slipper et bilde til likevel. Luken under cockpits venstre side ble åpnet, mannen på bakken stappet inn papirer, kapteinen tok dem innenfra og lukket luken. Dette er sikkert velkjent for mange lesere, men for undertegnede representerte det ny kunnskap om kommunikasjon mellom flyplasspersonell og flyvere.
Etter Cimbers avgang til Aalborg, kom vårt fly, D-ACPC, taksende inn til gate 38, og det tok ikke lang tid før boarding var completed.
På grunn av banevedlikehold på Tegel-flyplassen utenfor Berlin var Lufthansa etter skjemaet i dag. En sen ankommende maskin fra Hamburg gjorde at vi kom litt sent i gang fra OSL, men med gode vindforhold landet vi bare 10-15 minutter over tiden i HAM. På turen så jeg ingen grunn til å drikke brus. Det hadde kommet meg for øret at Lufthansa er i ferd med å kutte ut Warsteiner-ølet på flaske, og gå over til boks, noe jeg har forståelse for. Flaskene må være veldig tunge og ta mye plass. Men neida, CRJ-700 svikter ikke:
Jeg har sett at det ikke er uvanlig å dokumentere benplassen. Følgelig blir det gjort også her, sete 4A (boarding nr. 1) var riktig så flott, og flyet var – som andre CRJ-er (i alle fall om du sitter langt foran), bemerkelsesverdig stillegående. Høres jo ut som en vaskemaskin med støyfilter ved take-off.
Ferien var offisielt i gang. I Hamburg hadde vi bestilt overnatting på Park Inn (jeg vil jo ha bonuspoeng, for søren!), som ikke er i gangavstand fra flyplassen, men med gratis shuttle var det likevel bare ti minutter unna. Her vil jeg for øvrig nevne en lite imøtekommende resepsjonist, som svarte på tysk selv om jeg snakket engelsk til han. Rommet var fint, og for en drøy 500-lapp skal jeg ikke klage på dette.
Dagen etter, lørdag 19. juni, skulle vi fly morgenflighten til Frankfurt – LH001 – et flightnummer jeg for øvrig liker å ha registrert på flightmemory.com. Avgang var 06:10, og shuttleservicen Park Inn hadde gikk hver halvtime fra kl. 05:00. Vi tok dermed sikte på den første, og stilte klokka på 05:40. Ja, du leste riktig, 05:40. Tabbe. Det skulle selvfølgelig vært 04:40, så jeg kan røpe at lørdag morgen ble ganske så hektisk da den lite imøtekommende resepsjonisten ringte kl. 04:59 og lurte på hvor vi ble av. Også dette ble formidlet på tysk, men såpass husker jeg fra tysktimen på ungdomsskolen at jeg rakst forsto at vi hadde forsovet oss. Da var det fort på med klærne, og med skjorta på snei og uknytte skolisser møtte vi opp til sjekk-inn-skranken på HAM.
Det gikk raskt gjennom sikkerhetskontroll og ut til gaten hvor D-AISQ ventet. Det ble altså en A321-200, og til vanlig er nok denne flighten ganske full av businessreisende, men siden det var lørdag var det rolig om bord, og en treseter på rad 27 ble tildelt vårt reisefølge på to personer, så det var rikelig med plass.
Benplassen var vel helt grei også. Ikke at turen er så lang at man eventuelt rekker å irritere seg, men det må jo dokumenteres.
Servering om bord var litt drikke, og Lufthansa spanderte en juice og en kopp te.
I Lufthansas juni-magasin var Airports from above denne gangen Hanover, og jeg synes det liknet mistenkelig på den vi fløy over, noe som også kan stemme rent geografisk.
Flyet var i rute, og ved ankomst FRA litt over kl. 07 hadde vi god tid til Caracas-flighten kl. 11:40. Jeg hadde selvfølgelig planen klar, og strenet mot spotterterrassen med fruen på slep. Til min store skuffelse var åpningstiden fra kl. 10, så vi nøyde oss med et bord ved McDonalds med brukbar utsikt. Heller ikke omvisningsturene som går med buss rundt flyplassen var i gang, så det ble utelukkende terminalspotting på meg ved dette oppholdet. Men det fikk duge. Det er nemlig ikke slik at samvær står øverst på listen over aktiviteter hver gang fruen og jeg er på en flyplass og har god tid. Jeg får spotte i fred, hun får lese/sove/shoppe i fred, og grunnlaget for en hyggelig tur videre er lagt. Det ble ikke all verden av bilder i FRA denne gangen, men legger likevel ut noen.
Da det nærmet seg ankomst tid begynte området ved gaten å fylles opp av folk med latinamerikansk utseende som var (alt er) relativt høylytte. Jeg fryktet en flyvning med mye bråk, men det dreide seg heldigvis i hovedsak bare om noen få. Det interessante med latinamerikanere på tur er at alle ser ut til å kjenne hverandre, eller ha en eller annen relasjon til hverandre. De snakket ikke kun med de som satt ved siden av seg, men med de bak, foran, de som gikk, de som kom, unge, gamle osv. Jeg prøvde flere ganger å få oversikt over hvor mange som egentlig reiste sammen, men det var umulig. Stadig ble jeg overrasket av en ny person i reisefølget, eller noen som ikke var der lenger. Foreløpig konklusjon: Latinamerikanere er et omgjengelig folkeslag.
Det var først D-AIHD som sto ved gaten tidligere på morgenen. Flyet hadde ankommet kl. 08:30 fra Tel Aviv. Men etter at jeg hadde vært på en liten oppdagelsesferd rundt på terminalen i ti-tiden, var plutselig D-AIHQ parkert ved 38 i stedet, og HD hadde reist sin vei. A340-600 ble det nå l’æll, og hva mer kan jeg si enn at den er lekker?
TV-en ved gaten viste i 11-tiden at avgangstiden ble 20 minutter senere enn planlagt, altså 12:00. Dette forsvant imidlertid etter kort tid, og i god tid før avgang startet boardingen. J
Jeg hadde i det minste forhåndsreservert seter; 35 HK. Det er i den fremste Economy-kabinen, men ikke så langt foran at man kun ser ned på vingen, men heller ikke så langt bak at støyet fra motorene blir for intenst. Setene er dessuten på en sørvestgående flytur bra plassert i forhold til solen, som for det meste vil stå i sør-øst og sør på turen over Atlanteren (eller dammen, som jeg registrerer er betegnelsen her på forumet).
(fortsetter som reply - fint om dere venter med kommentarer til hele rapporten er på plass)
Sommerferien i år skulle gå til Korsika. Jeg hadde lenge vært fristet av strendene, god vin og mat, og ikke minst en destinasjon som muliggjorde nye routinger, flyselskap og flyplasser å skryte av. Korsika synes heller ikke å sprenge feriebudsjettet totalt, selv om Frankrike slett ikke er kjent for å være billig.
Helt til Lufthansa en dag sendte meg en mail om sin Sør-Amerika-kampanje var jeg skråsikker på at jeg ville ta med madamen til Korsika i år, og fly fransk innenriks. Helt til jeg åpnet mailen min en kald vinterdag, jeg synes å minnes at det var i slutten av februar, var jeg sikker på at i det år skulle drikkes franske viner direkte fra vinkjelleren, spises brie som smeltet på tungen etterfulgt av friske druer og en sol som gikk ned over Middelhavets franske strender.
Slik ble det ikke. Lufthansas Sør-Amerika-kampanje, som hadde dumpet ned i innboksen min denne kalde ettermiddagen, ble for fristende, og før jeg engang visste det selv satt jeg med to billetter, tur-retur Caracas, som kun kostet 3 300 kroner per person. Franske viner ble over natten byttet ut med venezuelansk, lyst og kaldt øl. Sånn kan det gå når man melder seg på nyhetsbrev.
Denne rapporten, eller tripreporten om du vil, er min første. Jeg er fremdeles å regne som Newcomer på forumet, så en rapport der jeg forteller om hele ti flights på én og samme tur er dristig. Som en freshener burde jeg kanskje nøyd meg med en ydmyk rapport OSL-BGO, kanskje til og med noe kortere. Jeg satser likevel høyt, og kliner til med en rapport fra en over to ukers tur til Venezuela. Selv turen i seg selv er dristig. Til tross for råd om å la være, dro vi. Da er det vel også på sin plass med en tripreport. Det får gå som det går. Akkurat som vi tenkte om ferien.
Reisedagen ble satt til 18. juni, grunnet fruens eksamen. Hadde vi reist dagen etter, ville prisen vært doblet, og hadde vi reist dagen før, hadde det ikke blitt noen eksamen. Første rute ble derfor Lufthansas kveldsflyvning OSL-HAM, med LH3155. En CRJ-700 var satt opp, og med tidligere turer i både -200 og -900 var jeg mer enn klar. Vi var tidlig ute pga. vekterstreiken, men sikkerhetskontrollen gikk unna på et blunk, og det var mer enn nok tid til litt spotting på utenriksterminalen, mens fruen skravlet med bekjente i SAS-skranken. Jeg legger ikke ut alle bildene fra OSL, da det stort sett er grå bilder av slitne 737-300-maskiner fra Norwegian tatt gjennom våte vinduer med gjenskinn, men jeg synes måten bakkepersonellet gav Cimber-piloten papirene på var ganske morsom, så jeg slipper et bilde til likevel. Luken under cockpits venstre side ble åpnet, mannen på bakken stappet inn papirer, kapteinen tok dem innenfra og lukket luken. Dette er sikkert velkjent for mange lesere, men for undertegnede representerte det ny kunnskap om kommunikasjon mellom flyplasspersonell og flyvere.
Etter Cimbers avgang til Aalborg, kom vårt fly, D-ACPC, taksende inn til gate 38, og det tok ikke lang tid før boarding var completed.
På grunn av banevedlikehold på Tegel-flyplassen utenfor Berlin var Lufthansa etter skjemaet i dag. En sen ankommende maskin fra Hamburg gjorde at vi kom litt sent i gang fra OSL, men med gode vindforhold landet vi bare 10-15 minutter over tiden i HAM. På turen så jeg ingen grunn til å drikke brus. Det hadde kommet meg for øret at Lufthansa er i ferd med å kutte ut Warsteiner-ølet på flaske, og gå over til boks, noe jeg har forståelse for. Flaskene må være veldig tunge og ta mye plass. Men neida, CRJ-700 svikter ikke:
Jeg har sett at det ikke er uvanlig å dokumentere benplassen. Følgelig blir det gjort også her, sete 4A (boarding nr. 1) var riktig så flott, og flyet var – som andre CRJ-er (i alle fall om du sitter langt foran), bemerkelsesverdig stillegående. Høres jo ut som en vaskemaskin med støyfilter ved take-off.
Ferien var offisielt i gang. I Hamburg hadde vi bestilt overnatting på Park Inn (jeg vil jo ha bonuspoeng, for søren!), som ikke er i gangavstand fra flyplassen, men med gratis shuttle var det likevel bare ti minutter unna. Her vil jeg for øvrig nevne en lite imøtekommende resepsjonist, som svarte på tysk selv om jeg snakket engelsk til han. Rommet var fint, og for en drøy 500-lapp skal jeg ikke klage på dette.
Dagen etter, lørdag 19. juni, skulle vi fly morgenflighten til Frankfurt – LH001 – et flightnummer jeg for øvrig liker å ha registrert på flightmemory.com. Avgang var 06:10, og shuttleservicen Park Inn hadde gikk hver halvtime fra kl. 05:00. Vi tok dermed sikte på den første, og stilte klokka på 05:40. Ja, du leste riktig, 05:40. Tabbe. Det skulle selvfølgelig vært 04:40, så jeg kan røpe at lørdag morgen ble ganske så hektisk da den lite imøtekommende resepsjonisten ringte kl. 04:59 og lurte på hvor vi ble av. Også dette ble formidlet på tysk, men såpass husker jeg fra tysktimen på ungdomsskolen at jeg rakst forsto at vi hadde forsovet oss. Da var det fort på med klærne, og med skjorta på snei og uknytte skolisser møtte vi opp til sjekk-inn-skranken på HAM.
Det gikk raskt gjennom sikkerhetskontroll og ut til gaten hvor D-AISQ ventet. Det ble altså en A321-200, og til vanlig er nok denne flighten ganske full av businessreisende, men siden det var lørdag var det rolig om bord, og en treseter på rad 27 ble tildelt vårt reisefølge på to personer, så det var rikelig med plass.
Benplassen var vel helt grei også. Ikke at turen er så lang at man eventuelt rekker å irritere seg, men det må jo dokumenteres.
Servering om bord var litt drikke, og Lufthansa spanderte en juice og en kopp te.
I Lufthansas juni-magasin var Airports from above denne gangen Hanover, og jeg synes det liknet mistenkelig på den vi fløy over, noe som også kan stemme rent geografisk.
Flyet var i rute, og ved ankomst FRA litt over kl. 07 hadde vi god tid til Caracas-flighten kl. 11:40. Jeg hadde selvfølgelig planen klar, og strenet mot spotterterrassen med fruen på slep. Til min store skuffelse var åpningstiden fra kl. 10, så vi nøyde oss med et bord ved McDonalds med brukbar utsikt. Heller ikke omvisningsturene som går med buss rundt flyplassen var i gang, så det ble utelukkende terminalspotting på meg ved dette oppholdet. Men det fikk duge. Det er nemlig ikke slik at samvær står øverst på listen over aktiviteter hver gang fruen og jeg er på en flyplass og har god tid. Jeg får spotte i fred, hun får lese/sove/shoppe i fred, og grunnlaget for en hyggelig tur videre er lagt. Det ble ikke all verden av bilder i FRA denne gangen, men legger likevel ut noen.
Da det nærmet seg ankomst tid begynte området ved gaten å fylles opp av folk med latinamerikansk utseende som var (alt er) relativt høylytte. Jeg fryktet en flyvning med mye bråk, men det dreide seg heldigvis i hovedsak bare om noen få. Det interessante med latinamerikanere på tur er at alle ser ut til å kjenne hverandre, eller ha en eller annen relasjon til hverandre. De snakket ikke kun med de som satt ved siden av seg, men med de bak, foran, de som gikk, de som kom, unge, gamle osv. Jeg prøvde flere ganger å få oversikt over hvor mange som egentlig reiste sammen, men det var umulig. Stadig ble jeg overrasket av en ny person i reisefølget, eller noen som ikke var der lenger. Foreløpig konklusjon: Latinamerikanere er et omgjengelig folkeslag.
Det var først D-AIHD som sto ved gaten tidligere på morgenen. Flyet hadde ankommet kl. 08:30 fra Tel Aviv. Men etter at jeg hadde vært på en liten oppdagelsesferd rundt på terminalen i ti-tiden, var plutselig D-AIHQ parkert ved 38 i stedet, og HD hadde reist sin vei. A340-600 ble det nå l’æll, og hva mer kan jeg si enn at den er lekker?
TV-en ved gaten viste i 11-tiden at avgangstiden ble 20 minutter senere enn planlagt, altså 12:00. Dette forsvant imidlertid etter kort tid, og i god tid før avgang startet boardingen. J
Jeg hadde i det minste forhåndsreservert seter; 35 HK. Det er i den fremste Economy-kabinen, men ikke så langt foran at man kun ser ned på vingen, men heller ikke så langt bak at støyet fra motorene blir for intenst. Setene er dessuten på en sørvestgående flytur bra plassert i forhold til solen, som for det meste vil stå i sør-øst og sør på turen over Atlanteren (eller dammen, som jeg registrerer er betegnelsen her på forumet).
(fortsetter som reply - fint om dere venter med kommentarer til hele rapporten er på plass)
:devot:
For min del skulle du gjerne skrevet mer om opplevelsene utenfor flyene også, det er minst like spennende. MEN - herrejesus. This was awesome uansett, punktum. Takk!
