BGO-OSL-MAN-CPH-BGO-TRD-AES-BGO-OSL-CPH-IAD-BWI-ATL-LAS-LAS-PHX-BWI-DCA-ORD-CPH-BGO

[737-405]

Reiserute:
26. juni 2014: SAS SK238 Bergen (BGO)–Oslo (OSL), Boeing 737-700
26. juni 2014: SAS SK4609 Oslo (OSL)–Manchester (MAN), Boeing 737-800W
29. juni 2014: SAS SK542 Manchester (MAN)–København (CPH), Canadair Regional Jet 900
29. juni 2014: SAS SK4890 København (CPH)–Bergen (BGO), Boeing 737-600
11. juli 2014: SAS SK4184 Bergen (BGO)–Trondheim (TRD), Boeing 737-600
13. juli 2014: SAS SK4173 Trondheim (TRD)–Bergen (BGO) via AES, Boeing 737-600
19. juli 2014: SAS SK244 Bergen (BGO)–Oslo (OSL), Boeing 737-700
19. juli 2014: SAS SK1455 Oslo (OSL)–København (CPH), Airbus 320-200
19. juli 2014: SAS SK925 København (CPH)–Washington (IAD), Airbus 340-300
21. juli 2014: FL 108 Baltimore (BWI)-Atlanta (ATL), Boeing 717
21. juli 2014: WN 296 Atlanta (ATL)–Las Vegas (LAS), Boeing 737-700W
25. juli 2014: WN 884Las Vegas (LAS)–Phoenix (PHX), Boeing 737-500
25. juli 2014: WN 3804 Phoenix (PHX)–Baltimore (BWI), Boeing 737-700W
27. juli 2014: UA 5205 Washington (DCA)–Chicago (ORD), Embraer 175
27. juli 2014: SAS SK944 Chicago (ORD)–København (CPH), Airbus 340-300
28. juli 2014: SAS SK2868 København (CPH)–Bergen (BGO), Airbus 320-200


Velkommen til denne rapporten som dekker 16 flyvninger over en periode på omtrentlig fire uker. De fleste avgangene har gått med SAS som dere kan se av introduksjonen, mens resten har vært med henholdsvis Air Transat, Southwest og United. I utgangspunktet var planen min å skrive rapport om de fire første flyturene (turen til Manchester), men etter hvert som det kom opp nye flyturer ble de like godt inkludert i denne rapporten. Rapporten er ikke skrevet sammenhengende da det har dukket opp stadige avbrudd på grunn av jobb og nye flyturer/ferier. Jeg tar derfor forbehold om at språket og spenningsgraden på bildene kan variere. Samtlige bilder er tatt med en iPhone5S. Noen av dere vil kanskje finne at enkelte deler av rapporten er mer interessant enn andre, da jeg vet at de fleste her inne kjenner godt til konseptet på SAS sine kortere ruter innad i Europa. Jeg har imidlertid fått gleden av å teste både SAS Go, SAS Plus og SAS Business, slik at det er mulig med en sammenlikning av de ulike produktene. Alle reiseruter er satt opp av undertegnede, da det alltid er jeg som får ansvaret for bestilling av billetter (uavhengig av reisefølget). Rapporten består av omtrentlig 120 bilder som jeg håper gir nyttig innsikt i flyturene som er beskrevet. Samtlige reiser er foretatt i privat ærend. Jeg blir veldig takknemlig dersom folk tar seg tid til å slenge inn en liten kommentar til meg eller kommer med spørsmål. God lesing!

 

[737-405]

26. juni 2014, kl. 07.00:
SAS Scandinavian Airlines
SK238 Bergen (BGO)–Oslo (OSL)
SAS Go
Boeing 737-783

Jeg og reisefølget ankom Flesland omtrentlig en times tid før oppsatt avgangstid. Med kun håndbagasje på denne turen skrev vi ut ombordstigningskortene i automaten og fortsatte direkte til sikkerhetskontrollen. Etter mine erfaringer fra dags- og ukesturer til Oslo, tippet jeg at det ville ta et kvarter å komme gjennom køen. Det stemte godt denne morgenen.

Som vanlig når man skal til Oslo med SAS, havner man på gate 29. Dette er den eneste gaten på Flesland som har et preboarding-område. Besetningen ankom litt før klokken slo halv syv. Vi var da velkommen til å gå inn i dette området med sitteplasser tilsvarende en halvfull Boeing 737—600. Dagens avgang ble besatt av LN-RRN med navnet «Solveig Viking», en -783 som opprinnelig ble levert til gamle SAS.



Vel om bord i maskinen var det bare å konstatere at beinplassen fikk godkjent. Jeg hadde valgt sete 11 A og B for reisefølget og meg, da dette er nødutgang. Selv om de gamle, gode SAS-setene øker komforten synes jeg at beinplass er tingen såpass tidlig på morgenkvisten. For øvrig stod LN-RCZ på nabogaten og skulle betjene den neste avgangen til Oslo klokken 07:25.



På denne avgangen var det åtte rader med Plus, som fra min posisjon så nokså fulle ut. Jeg kunne skimte et ledig sete eller to i Go. Dette var tydelig en avgang bolaget tjente penger på. Vi pushet ut et par minutter før oppsatt rutetid, med en rødnese rett foran oss i «køen» for take-off.



Flytiden var beregnet til 45 minutter for denne 325 kilometer lange distansen. Siden vi satt i Go, nøyde jeg meg med Bergens Tidende og en kopp te over fjellet. Utsikten var som dere ser helt upåklagelig. Heldigvis ble flytiden kortere enn annonsert, slik at vi landet litt over ti minutter før rutetid. Gardermoen ønsket velkommen med en stakkers MD-80 maskin som stod parkert.







En fin tur over fjellet var over, og en svært hyggelig purser gjorde at servicen absolutt får godkjent fra meg her.

26. juni 2014, kl. 08.55:
SAS Scandinavian Airlines
SK4609 Oslo (OSL)–Manchester (MAN)
SAS Go
Boeing 737-85P (WL)

Etter landing på Gardermoen var det bare å finne veien mot gullstuen slik at vi kunne innta frokosten. Her var det tydelig feriestemning der flere av de vante reisende hadde tatt med seg hele storfamilien inn. Vi fikk oss uansett sitteplasser for en kjapp frokost. SAS kunne by på det vanlige utvalget med havregrøt, diverse pålegg og frukt. En halvtime før oppsatt avgangstid stod det «Go to Gate» og vi trillet koffertene ut mot gate 56. Ombordstigning hadde akkurat startet, dog uten noen form for Priority Boardng. LN-RRE skulle ta oss over Nordsjøen og det ble min første tur med disse ex Air Europa-maskinene.

737-85P-maskinene har en setekapasitet på 180 passasjerer, og dagens avgang var nær sagt fullsatt, med fire rader Plus der fire personer hadde ledig midtsete mens det var helt stappfullt bak i SAS Go. Flytiden ble beregnet til 1 time og 45 minutter med en distanse på 1113 kilometer annonsert av den svenske kapteinen.

Jeg dumpet ned i sete 5 B da samboeren fikk vindussetet, og registrerte at her var det trangt (til informasjon er jeg 1,84 på sokkelesten). Sitteputen var i korteste laget for meg. Setene så svært slitne ut i trekkene. En engelsk dame okkuperte midtgangssetet på raden vår. Det smerter å sitte bak skiltet, men samboeren ville ikke fly Plus denne gangen.



Det var fire damer i kabinen på denne turen, med to eldre og to yngre flyvertinner. Den ene unge flyvertinnen snakket konsekvent engelsk til meg. Den ene eldre flyvertinnen hadde nok sett sine beste dager og de to unge var ikke spesielt engasjerte. Selvfølgelig måtte en del passasjerer benytte det fremre toalettet uten at det vakte noen form for reaksjoner fra kabinpersonalet.

Siden vi hadde noen vannflasker fra Flesland, stod jeg over serveringen på denne avgangen. Purseren tilbød et glass vann som så mange her inne lurer på. Jeg hadde for øvrig en prat med henne underveis, og hun gledet seg som mange andre til nytt interiør i langdistansemaskinene til SAS. Hun fortalte også at det ikke fantes en konkret plan på bytter av seter i –RRE, -RRF og –RRG, da det krever en mer omfattende modifisering.









Selv om vi var litt sene ut ifra Gardermoen grunnet catering, tok vi igjen dette på turen vestover. Dermed ble det landing et par minutter før oppsatt rutetid. De virkelig store guttene kunne dermed ønske oss velkommen til Manchester. Med håndbagasje og ikke-eksisterende kø i passkontrollen gikk det svært radig før vi var ute i frisk luft.

 

[737-405]

29. juni 2014, kl. 19.25:
SAS Scandinavian Airlines
SK542 Manchester (MAN)–København (CPH)
SAS Go
Canadair Regional Jet 900

Det ble en annen reiserute tilbake til Bergen, da vi skulle fly innom København på hjemturen. Som på veien bortover ble det bestilt billetter i SAS Go under en kampanje rett etter nyttår.

Vi ble heldigvis kjørt til flyplassen, og ankom dermed Ringway omtrentlig halvannen time før avgang. SAS hadde da to innsjekkingsskranker åpne, der den ene var dedikert til passasjerer med SAS Plus og SAS EuroBonus Gold. Den kvinnelige agenten i skranken var meget hyggelig og profesjonell. Vi fikk lapper til håndbagasjen slik at denne kunne leveres ved flyet, klistremerker med tilgang til Fast Lane og forklaring på hvor loungen lå.



Køen i den vanlige sikkerhetskontrollen var ikke akkurat stor, men uansett gir deg meg en god følelse av å benytte Fast Track. Dernest fant vi veien mot loungen som heter «Aspire», og er drevet av Servisair. Nedenfor følger et par bilder av matutvalget her.





Heldigvis hadde de flere skjermer der de viste Nederland-Mexico. Ironisk nok måtte vi bevege oss til gate 8A akkurat når kampen gikk inn i de siste ti minuttene av spilletiden. Selv om ikke matutvalget i loungen var noe å skryte av, var det flere typer øl og de lagde gjerne drinker til deg.



Siden vi skulle fly CRJ 900 mot København, fikk vi dermed ingen gate med brotilknytning ved denne anledningen. Et juniorlag fra Liverpool skulle på samme fly som oss. Det var ikke mange skandinaver om bord i maskinen, stort sett engelskmenn og tyskere/øst-europeere.



Dagens maskin var OY-KFA, Johan Viking, som er den første av CRJ-maskinene som ble levert til SAS i løpet av desember 2008.
Jeg overhørte kabinpersonalet da de meldte ombordstigning komplett, og meldte da 67 personer om bord. Samboeren og jeg hadde en toseter i 5 A og 5C. Beinplassen i disse maskinene er definitivt bedre enn hva den er i ex Air Europa-maskinene. Personlig synes jeg at setene nesten er like komfortable som de gode, gamle SAS-setene. Det satt kun fire passasjerer fremme i Plus. Besetningen bestod av en norsk mann i 30-årene og en svensk kvinne i 20-årene. De var glade i å forsvinne bak gardinen til tider, og gjorde ikke noe særlig spesielt ut av seg.



Det ble pushback fra gate et par minutter før oppsatt rutetid, og det var ingen kø for take-off denne søndagskvelden. Dermed klatret maskinen raskt oppover i skylaget og vi skjøt fart gjennom noen heftige skyer (inkludert turbulens) før kapteinen slukket skiltet med setebeltet. Purseren som serverte i Plus gikk ikke rundt med trallen, men hentet maten de ønsket fra galley.

Den svenske flyvertinnen kom rundt med trallen til oss i minusklassen. Siden loungen ikke bød på det store matutvalget jamfør bilder litt lengre opp, gikk jeg for en salat denne gangen. Først forhørte jeg meg om hvilken salat de kunne by på denne søndagskvelden. Heldigvis var det ikke den grusomme tunfisksalaten, men en salat med svinefilet, speltcouscous og en slags dressing. Denne salaten får absolutt godkjent fra meg, og mettet bra.





Jeg kunne ikke dy meg og måtte fange en toalettrekker midt i aksjon. Kabinbesetningen hadde nå gjemt seg bak gardinen for resten av flygningen.



Etter hvert som vi nærmet oss Danmark, ble været bare bedre og bedre. På innflygningen var det virkelig nydelig.





Johan Viking tok bakken nærmere 15 minutter før oppsatt rutetid, noe som er meget godkjent. Men hva hjelper det når vi får parkering borte ved SAS hangarene og må busses rundt hele Kastrup? Jeg kjente at jeg var glad vi gikk for håndbagasje på denne turen. Passkontrollen hadde ingen kø, og vi rakk et toalettbesøk i loungen før vi satte kursen for Bergensflyet.


29. juni 2014, kl. 22.50:
SAS Scandinavian Airlines
SK4890 København (CPH)–Bergen (BGO)
SAS Go
Boeing 737-683

Parkeringspolitiet på Kastrup ville oss reisefølget og meg virkelig vondt denne søndagskvelden. SK4890 stod oppført fra gate A22. For de som er lokalkjent er dette en drøy spasertur fra SAS loungen. Litt småsvette ankom vi gaten et par minutter før personalet annonserte ombordstigning. Jeg er usikker på om prioritet ombordstigning faktisk fungerte da vi var de første om bord. Resten av gjengen kom vilkårlig uavhengig av hvor de skulle sitte. Beinplassen for sete 5A får godkjent.



Dagens maskin var LN-RCW Yngvar Viking og det ble min fjerde tur i maskinen som tidligere har tatt meg til henholdsvis Oslo, Stavanger og Trondheim. Om bord var det 3,5 rader med Plus der kun én hadde ledig midtsete. Go kunne ikke by på noe ledig sete og økonomene i SAS gliste nok godt over denne avgangen. Siden dette er en typisk oppsamlingsavgang kom det et par passasjerer i siste liten. Fritt fra hukommelsen mener jeg disse kom fra Milano, en avgang som var noe forsinket inn til København. Slik så kabinen ut før pushback.



Omtrentlig et kvarter etter oppsatt rutetid kom vi oss endelig fra gate. Kapteinen lovet at vi skulle ta igjen forsinkelsen og lande i Bergen på oppsatt rutetid. Såpass sent for kvelden hersket det ingen kø ved rullebanen og vi skjøt fart oppover i skylaget. Det tok selvsagt ikke lang tid før den første toalettrekkeren dukket opp, noe som måtte foreviges av undertegnede.



Kabinbesetningen bestod i dag av tre middelaldrende kvinner som hadde en over gjennomsnittlig dag på jobben. De gav meg et glass vann uten at det skapte noen diskusjoner. Ellers så ikke salget ut til å være det helt store på denne avgangen. Flesteparten jobbet nok med søvnmangelen som kom til å ta dem utpå mandagen. Etter hvert nærmet vi oss innflygningen til Flesland.





Selv med lovlig sen avgang fra København klarte faktisk Yngvar Viking å snike seg ned på rullebane 35 et par minutter før rutetid 00:15. Uheldigvis for oss skulle den nevnte maskinen til Oslo morgenen i etterkant, slik at vi parkerte på gate 28. Tidligere anledninger når jeg har ankommet på en innenlandsgate, har de plassert noen Securitas-vakter som geleider oss reisende inn i den tollfrie butikken gjennom innlandsavdelingen. Dessverre ble det ikke slik denne gangen og hele gjengen måtte ut i buss. Bergensere er generelt trege på tur, og denne anledningen var intet unntak. Til slutt kom vi oss inn i terminalen og med bare håndbagasje kunne vi sette kursen direkte mot bilen.

 

[737-405]

11. juli 2014, kl. 17.25:
SAS Scandinavian Airlines
SK4184 Bergen (BGO)–Trondheim (TRD)
SAS Plus
Boeing 737-683

Den neste turen skulle by på en sammenlikning av de to ulike klassene som SAS har om bord innenriks i Norge. Jeg ankom Flesland omtrentlig en times tid før oppsatt avgangstid. Det var bare å følge den vanlige rutinen, der jeg hentet ut ombordstigningskort i automaten og skulle levere bagasjen ved hjelp av meg selv. Scanneren streiket og jeg måtte bort i skranken. En hyggelig kvinnelig agent klistret på Priority-tag helt frivillig. Gjennom sikkerhetskontrollen var det overraskende nok ikke kø denne fredagen. Likevel gleder jeg meg rått til det kommer Fast Track den 25.august. Endelig er det slutt på ventetiden! Dagens SK 4184 stod oppført fra gate 29, som egentlig er den faste gaten for avganger til hovedstaden. Maskinen kom inn fem minutter etter oppsatt rutetid fra Stavanger. Dagens frue var SE-DOR, «Elisabeth Viking».



737-683-maskinene med de opprinnelige SAS-setene har en setekapasitet på 123 passasjerer. Jeg hadde valgt sete 2 F for dagens overfart, noe som viste seg som et godt valg. Midtsetet forble ledig og et hull i veggen skulle gjøre beinplassen mer enn gjennomsnittlig komfortabel. Besetningen bestod for øvrig av en mannlig purser, sammen med to yngre flyvertinner. Etter en inspeksjon i kabinen under flyturen var det kun ett ledig sete i Go, mens samtlige i Plus hadde ledig midtsete denne ettermiddagen.



Vi snek oss opp mot marsjhøyde fra rullebane 17, og dermed avgang mot syd. Maskinen kom seg relativt kjapt opp i marsjhøyde på tross av det godkjente belegget. Purseren presenterte dagens serviceopplegg, og det tok ikke lange tiden før de kom rundt med serveringsvognen til oss i Plus.




Da jeg betaler de aller fleste reisene mine privat, hører det sjeldenhetene til med Plus innenriks (med mindre jeg har tilslutningsbillett til interkontinentalt). Den hyggelige svenske flyvertinnen hadde bare et stort smil å by på når jeg spurte om muffins, øl og en flaske vann. Etter det jeg kunne observere kunne alle få akkurat det de ønsket fra trallen, også når det kom til enheter med alkohol.



De fleste her inne som har reist i Plus har nok oppdaget at det er store kvalitetsforskjeller i muffinsene til SAS. Mens sjokolademuffinsen på turer over en times tid ut av Norge er virkelig god, kjører de utelukkende på ferdigpakkede «Rema»-produkter på innenlands. Uansett; jeg synes at det er en forbedring at de fremste i flyet både kan få noe fast og flytende. En kald Carlsberg kombinert med denne utsikten føles helt innafor når det er fredag.





Deretter var det bare å brette ut fredagens utgave av Dagens Næringsliv og få med seg de viktigste nyhetene innen fagfeltet.






Cockpit annonserte at vi skulle lande på rutetid 18:25, og de fikk som vanlig helt rett. Jeg knipset et bilde fra siste svingen inn på final ved Værnes.



Et par minutter senere kunne jeg slippe ut i frisk luft når maskinen ble koblet til gate 34. Bagasjen min var nummer tre på båndet og en fornøyd herremann kunne starte helgen. Plus leverte akkurat det SAS lover denne gangen.




13. juli 2014, kl. 19.05:
SAS Scandinavian Airlines
SK4173 Trondheim (TRD)–Bergen (BGO) via AES
SAS Go
Boeing 737-683

Den påfølgende søndagen var det dermed duket for returen mot Bergen. Dessverre ble det booket ungdomsbillett denne gangen. 36 timer før oppsatt avgangstid hadde jeg booket sete 3 A. Flere på forumet har advart sterkt mot å velge raden bak Plus, noe jeg virkelig skulle få kjenne på denne gangen. Samboer kjørte meg til Værnes slik at vi ankom 55 minutter før oppsatt rutetid. Etter å ha tatt farvel med henne, beveget jeg meg inn i avgangshallen. SAS kunne nå friste med de friske setene 18 D og 19 F nedover kysten. Jeg var ikke spesielt blid på dette tidspunktet og gikk direkte bort til to yngre damer i skranken. Her klarte de å flytte meg frem til 4 B og gav samtidig hint om at jeg kunne spørre fint om en oppgradering ved utgangen. I Fast Track var køen ikke-eksisterende, men noe annet er gjerne ikke å forvente en søndag ettermiddag i fellesferien? Deilig var det uansett.

Damen i utgangen var ikke særlig behjelpelig, og her var det ikke snakk om noe oppgradering. Akkurat i øyeblikket føles skuffelsen stor for en trofast reisende. Men; jeg skylder kun på meg selv som ikke valgte nødutgang. For tredje gang skulle jeg fly LN-RPE, med det fine navnet «Edla Viking». De to andre turene med denne damen har gått mellom Bergen og Stavanger. En advarsel til alle forumister her inne; denne maskinen har de tynne Sicma-setene og er langt trangere enn sine søstre som flyr rundt. Hvis denne maskinen skulle dukke opp, anbefaler jeg på det sterkeste nødutgang eller første rad hvis dere flyr Plus. Beinplassen på 4B tror jeg SAS hadde glemt igjen i hangaren. Au, knærne mine!



Maskinen pushet akkurat på oppsatt rutetid, og var helt fullstappet i Go. Fremme i Plus hadde de aller fleste ledige midtseter på denne 33 minutter lange turen sydover mot Ålesund.



Godeste Edla snek seg opp mot marsjhøyden på denne turen og damene i kabinen satte i gang serveringen. Heldigvis var det mulig å få seg et glass vann uten at jeg trengte å heve stemmen. Jeg er i det generøse hjørnet hvis jeg sier at kabinbesetningen var hyggelig, da de var mest opptatt av å gjemme seg bak gardinen i fremre galley.

I et fantastisk vær snek Edla Viking seg ned på bakken i Ålesund for et raskt 20 minutters stopp. En god del forlot oss her, mens en tilsvarende gjeng kom bord. Jeg overhørte at man hadde 115 passasjerer om bord på turen sydover til Bergen og gjengen i Plus satt betraktelig trangere nå.



Igjen gikk jeg for et glass vann på distansen som måler 257 kilometer. For øvrig ble det en begivenhetsløs tur nedover mot Bergen. Med tanke på setevalget hadde jeg en indre monolog med meg selv, som der og da ble enig om at jeg ALDRI igjen i hele mitt liv velger raden i etterkant av Plus ved innsjekk over nett.



Siden man hadde en VM-finale å rekke passet det godt at landing skjedde fem minutter før oppsatt rutetid på Flesland, samt at mitt kolli kom som nummer tre på båndet etter 10 minutters venting.

 

[737-405]

19. juli 2014, kl. 07.25:
SAS Scandinavian Airlines
SK244 Bergen (BGO)–Oslo (OSL)
SAS Plus/Business
Boeing 737-783

Da var endelig tiden inne for å sette kursen mot Washington. Når jeg reiser alene, legger jeg like gjerne inn et par ekstra hopp på veien for poengenes skyld. Dermed ble det en tur innom Oslo på utreisen og Chicago på hjemreisen, noe som i etterpåklokskapens lys ikke var særlig smart for utreisens vedkommende.

Med avgang såpass tidlig på morgenkvisten ble det til at jeg selv kjørte bilen til Flesland. 1 time og 10 minutter før avgang tuslet jeg inn i avgangshallen som var fylt opp med pensjonister på vei til sydligere strøk. Automaten var ikke samarbeidsvillig fordi jeg skulle til USA. Da endte jeg opp med innsjekk i skranke, der en ung medarbeider selvfølgelig klarte å glemme Priority-taggene som jeg har krav på. Jeg var for opptatt med reisedokumentene for å se dette, men kommer aldri til å gå i samme fellen igjen! Sikkerhetskontrollen var et mareritt med nærmere 20 minutters ventetid. Lenge leve Fast Track fra den 25.august. Jeg rakk akkurat å kaste i meg en havregrøt fra Tine før det var tid for pre-boarding fra gate 29. Beinplassen i sete 1A kan man ikke klage på.



Setekartet viste at jeg trolig kom til å bli alene i Plus på denne flygningen. Det kunne ikke passet meg bedre. LN-RPJ Grimhild Viking har fortsatt de tradisjonelle og polstrede SAS-setene.



Ekstra godt er det å være alene på to rader med Plus når det ikke finnes ett eneste ledig sete i resten av maskinen. Den gode punktligheten beholder bolaget når vi pushet ut fra gate 5 minutter før oppsatt rutetid. Maskinen skjøt god fart bortover fra rullebane 35 og tok en fin høyresving over Bergen by.



Dernest var det tid for dagens første skikkelige frokost. En gul boks tar seg bra ut på morgenkvisten.



Innholdet innfridde også forventningene mine. Her hadde de både fått med seg pålegg, youghurt, müsli og juice. For de som savner müslien kan det herved bekreftes at denne er tilbake.



Dagens besetning bestod av en eldre kvinnelig purser, med to unge kvinner i tillegg. Den svenske flyvertinnen pushet gladelig rundstykker på meg, noe som er fint siden størrelsen ikke akkurat er veldig imponerende. Smaken er imidlertid god.
325 kilometer over fjellet går kjapt og spesielt med silkeføret som hersket denne lørdagen. Styrmann meldte at vi ville lande et par minutter over 08:00, noe han fikk helt rett i. Her er et bilde fra innflygningen til Gardermoen.



Grimhild Viking trillet rolig inn til gate 22. Jeg hadde en liten prat med purser før pushback og hun fortalte at både crew/maskin skulle videre til Barcelona klokken 10:10. For å øke rekkevidden på ex-SAS maskinene har de også byttet motorer nå nylig kunne hun fortelle. Etter ankomst var det bare for meg å finne turen mot gullstuen på utenlandsavdelingen.

19. juli 2014, kl. 10.00:
SAS Scandinavian Airlines
SK1455 Oslo (OSL)–København (CPH)
SAS Plus/Business
Airbus 320-200

Dagens boardingkort gir gleder i hverdagen.



I loungen var det greit belegg, men heldigvis ikke kaotisk. Et eldre par som satt ved siden av meg skulle også til Washington. Ut ifra hva setetkartet i SAS-appen kunne fortelle meg lå det ikke an til et ledig midtsete på vei nedover til den danske hovedstaden. SK1455 skulle avgå fra gate 46 denne lørdagen i juli. Avgangen ble operert av OY-KAU Hjorvard Viking, en maskin jeg ikke har fløyet tidligere. Jeg forlot loungen en halvtime før oppsatt avgangstid.

Akkurat når jeg ankom gateområdet annonserte personalet ombordstigning, både manuelt og gjennom dette nye automatiske systemet. Prioritert ombordstigning er tydeligvis noe mange gateagenter sliter med, og det var uheldigvis ikke noe unntak denne lørdagen. Jeg kom meg om bord i den første tredjedelen og dumpet ned i sete 3A.



Knyttnevetesten får bestått, men jeg synes det er trangt i disse 320-maskinene når man fyller treseteren. En østlending dumpet ned i 3B og jeg kunne se av billetten hans at dagens destinasjon var Toronto i Business Class med Air Canada. På denne avgangen var det 4 rader med Plus og resten Go. Hvert eneste sete var solgt i OY-KAU slik at det befant seg 168 passasjerer om bord. Morsomt nok utgjorde langdistansepiloter hos SAS en god del av passasjerene fremme i Plus. Jeg skulle gjerne hatt en av disse karene ved siden av meg for en hyggelig flyprat. Maskinen pushet ut på rutetid og vi kom oss opp i luften.



Slik så det ut i den fullsatte kabinen.



Den rutinerte danske purseren og en eldre norsk flyvertinne betjente gjengen fremme i Plus, mens det var en yngre dansk mann og kvinne bak i kabinen. Siden det ventet et større måltid på neste flygning gikk jeg kun for vann og smoothie denne gangen.



Videre brukte jeg tiden til å pløye gjennom både dagens utgave av Dagbladet og Dagens Næringsliv. Jeg hadde med meg Dagens Næringsliv fra Bergen-Oslo, og tok nå med meg Dagbladet fra Gardermoen. Været på turen nedover var helt ypperlig.
Vår danske kaptein kunne melde om innflygning mot København omtrentlig 10:45, og hjulene til Hjorvard Viking var på bakken et par minutter over 11:00 slik at punktligheten ble opprettholdt. En rask taksetur til B7 og jeg var ute av maskinen. De tre kapteinene som skulle fly langdistanse gikk sammen bortover mot C-piren og jeg holdt meg diskret rett i etterkant av disse.

 

[737-405]

19. juli 2014, kl. 12.20:
SAS Scandinavian Airlines
SK925 København (CPH)–Washington (IAD)
SAS Business
Airbus 340-313

Etter å ha kommet seg trygt til København, hadde jeg ikke mer enn tid og vei til neste avgang. I passkontrollen var det en helt hinsides kø. Faktisk har jeg ikke sett verre på Kastrup enn dette, men heldigvis åpnet de noen nye skranker etter hvert. Dagens SK 925 stod oppført fra gate C32. Her er det greit med sitteplasser inne i selve pre-boarding området til en fullsatt Airbus 330/Airbus 340. Ut ifra setekartet hos Expertflyer så belegget hyggelig ut for SAS sin lommebok, og Business ble denne formiddag helt fullsatt.

Omtrentlig førti minutter før oppsatt avgangstid kunne personalet ønske Business-passasjerer velkommen om bord i OY – KBM med navnet «Astrid Viking». Det ville bli min tredje tur med maskinen, som er tilnærmet fast innslag på Washington-ruten til SAS. Maskinen har 330-oppsett når det kommer til innredning, da dette var tilgjengelig når maskinen kom tilbake fra lagring/opphold hos HiFly. Damen ved utgangen sjekket ombordstigningskortene nøye slik at ingen andre passasjerer klarte å snike seg om bord først. To trivelige flyvertinner ønsket velkommen til meg i døren. Hva er vel bedre enn å ta svingen til venstre? De fleste her inne har sett bilder av SAS sine seter, men jeg slenger det likevel med. Jeg føler meg hjemme i denne kabinen her.



De danske damene var raskt på plass med flytende drikke til meg, og siden det var lørdag valgte jeg å gå for champagnen. Henriot 2007 synes jeg smaker bra. Damene kom også med påfyll for oss som måtte ønske dette, i tillegg til at personer med dressjakke eller jakke kunne få hengt opp disse. For øvrig bestod kabinbesetningen av tre danske kvinner og en svensk mann fremme i Business. Purser på dagens flygning var også en eldre dansk kvinne. I cockpit satt én av de norske kapteinene som hadde holdt meg med selskap på SK 1455 ned mot den danske hovedstaden. Sidekvinnen gikk også for champagne.





Sete 1D likte jeg godt allerede fra første stund. Her forsøker jeg beinstrekker-testen, og den godkjennes uten noen former for tvil. Et annet moment som er herlig med dette setet, er at man er den første som serveres under serveringsrunden. Ombordstigning ble meldt komplett omtrentlig på rutetid og Astrid Viking kunne trille rolig ut mot rullebanen. Menyen ble for øvrig delt ut mens vi stod ved gate.

Vi kom oss trygt oppover i skylaget og den norske kapteinen lovet oss en flytid pålydende åtte timer og tjue minutter mot den amerikanske hovedstaden. Setebeltet ble slukket allerede på 7000 fot ifølge den interaktive mappen, og jeg rakk et raskt toalettbesøk før kabinbesetningen trillet vognene ut i kabinen. Det var en yngre dansk kvinne og en svensk mann som serverte i min midtgang. Disse to smilte fra reisens start til slutt, på tross av at enkelte passasjerer slet med setene sine gjentatte ganger. Jeg måtte opprettholde koken med champagne til nøtteblandingen. Nøtteblandingen er derimot ikke særlig å skryte av. Personlig satte jeg større pris på cashewnøttene som SAS serverte i fjor.



Nedenfor følger bilder av menyen for overfarten. SAS kjører det sedvanlige opplegget med en fastsatt forrett, tre alternativer som man kan velge mellom til hovedrett og et bredt spekter av utvalg til desserten.

















Etter en liten stund kom forretten på bordet mitt. Denne var faktisk meget velsmakende sammen med litt salt og pepper på toppen av torsken. Røkt torsk er undervurdert i mine øyne. Det eneste jeg forbanner meg over, er at de ikke klarer å ta av denne plasten. Kan det virkelig være så vanskelig? Bestikk, glass og servise ser ellers så bra ut. Jeg forstår at man skal holde maten bra, men dette er en liten detalj som kan gjøre opplegget mer proft. Uansett, SAS skal ha skryt for hvordan de kombinerte gode smaksmessige detaljer her. Salaten ved siden av var helt grei i kombinasjon med den klassiske oljen som synes å ha blitt en tradisjon. Med tanke på drikke gikk jeg for Chardonnay-hvitvinen i menyen, et godt valg.



Videre til hovedretten valgte jeg å beholde hvitvinen som nevnt over, samtidig som jeg tok en Cola. Det er hyggelig å drikke om bord, men jeg verdsetter også å holde kroppen hydrert i forhold til inntak av vann/mineralvann. Til hovedrett valgte jeg kylling-varianten da dette tidligere har smakt bra om bord hos SAS for min del. Denne kyllingen smakte bedre enn gjennomsnittet, og kombinasjonene av smakene var igjen gode. Spesielt passet det godt med innslaget av chorizo-pølse. Dersom jeg skal sette fingrene på noe kunne kanskje potetene vært enda friskere i smaken. Den svenske flyverten tilbudte seg å krydre maten med pepper, en ekstra fin detalj under serveringen.




Flotte detaljer om bord hos SAS på bestikket.



Dernest var det tid for desserten. Min mening er at desserten er noe av det aller beste om bord hos SAS. Denne dagen gikk jeg for is sammen med bringebærterte. Til bringebærterten kunne man også få Créme Fraiche, noe jeg takket ja til. Igjen traff SAS meget god med smakskombinasjonene på fatet.



Hele måltidsserveringen var gjennomført omtrentlig to og en halv time etter avgang fra København, noe jeg synes passet greit. Det neste steget ble dermed å legge setet i hvileposisjon og strekke ut beinene. Den danske flyvertinnen kom stadig med leskende påfyll til meg.



Igjen kom den svenske flyverten rundt med drikke og ved denne anledningen passet det med et glass appelsinjuice. Heldigvis var det mer tid til å slappe av på veien over Atlanterhavet.

 

[737-405]

Én time og førtifem minutter før estimert ankomsttid til Washington/Dulles skrudde man opp lysnivået i kabinen. Bilder fra Skandinavia kom på skjermene, noe som betyr at den andre serveringen var på gang. Det ser fristende ut, men igjen er det denne plasten som ødelegger noe helhetsinntrykk.





Spesielt spekeskinken og de soltørkede tomatene smakte ekstra bra. Til å drikke gikk jeg for eplejuice siden det ventet fest når jeg ankom Washington D.C. Den danske flyvertinnen holdt igjen den blide stilen helt frem til vi landet. Etter landing omtrentlig på rutetid med påfølgende taksing til den sedvanlige gaten B38/B 40, var det bare å sitte seg inn i disse dieseldyrene.
Jeg hadde kun tre personer foran meg i immigrasjonskøen. Dessverre hadde ikke det ene kolliet mitt kommet med OY-KBM i København, noe som var skuffende. Agenten til SAS skyldte på overvekt mellom Oslo og København. Er det fysisk mulig med overvekt på Oslo-København? En litt skuffende slutt på denne turen, men servicen og maten om bord var glimrende denne lørdagen.


21. juli 2014, kl. 11.20:
Air Tran Airways
FL108 Baltimore (BWI)–Atlanta (ATL)
Economy
Boeing 717

Dagen var endelig kommet for min første tur på amerikansk innenriks. Siden prisene var såpass hissige når reisefølget og meg skulle bestille billetter, tok vi en beslutning om fly tur/retur fra Baltimore i stedet for Dulles/Ronald Reagan. Turen startet dermed tidlig på morgenkvisten med en times kjøretur til Baltimore.


Vi fikk parkert reisefølget til min reisekamerat på en parkering ikke langt ifra terminalen og ble busset til inngangen. Southwest/Air Tran Airways hadde en skranke utenfor terminalen uten kø, som vi valgte å benytte. Agenten spøkte, lo og gav oss ombordstigningskort for begge strekningene til Las Vegas. Dette skulle bli min første flytur med Boeing 717 (MD-95), noe som gjorde det ekstra spennende. Dagens FL108 stod oppført fra gate B3 og innebar dermed ikke den lengste gåturen for oss. Maskinen kom inn omtrentlig én times tid før oppsatt rutetid. Ombordstigning ble foretatt etter grupper og vi kom oss om bord i gruppe 7. En trivelig flyvert ønsket velkommen om bord i døren. Beinplassen kan dere se nedenfor.



Ombordstigningsprosessen gikk ikke veldig hurtig, men alle var på plass slik at vi fikk pushet ut på rutetid. Den øvrige besetningen bestod av to kvinner som ikke smilte en eneste gang under hele flyturen. Kabinen fremstod som nokså bra på akkurat denne maskinen.



Jeg forsøkte å booke seter ved bestilling, men hjemmesiden til Air Transat likte ikke noen av de norske kortene mine. Dermed ble kameraten plassert i sete 14D, mens skribenten havnet i 12 E. Uansett var vi langt ifra motorene og dermed var jeg egentlig fornøyd uten å ha betalt en eneste dollar. Det tok noe tid før vi kom oss opp i luften, selvsagt på grunn av trafikk ved Baltimore. Maskinen brukte mye rullebane og støynivået føltes godkjent fra sete 12 E. Etter at lyset med setebeltet hadde blitt slukket, kunne besetningen by på følgende servering. Flyverten var i det generøse hjørnet og gav meg to poser med Pretzels. Stilig serviett hadde Air Tran Airways, det skal de ha!





Dagens FL108 var fullstendig fullsatt og ikke ett eneste sete var ledig. Jeg måtte selvsagt ta den obligatoriske Colaen sammen med Pretzels.



Flytiden var beregnet til 1time og 40 minutter for denne 928 kilometer lange distansen. Når vi nærmet oss Atlanta merket man at de er langt mer ivrige på å skru på skiltet med sikkerhetsbeltet i USA enn hjemme i Norge. Det skulle ikke mye ristingen til før kapteinen var frempå med beskjed over høyttalerne. Vi landet parallelt med en MD-maskin fra Delta, noe som virkelig var en eksotisk opplevelse. Dessverre fikk jeg ingen gode bilder av denne seansen grunnet midtsetet.

En grei tur var over og jeg takket flyverten i døren for tiden. 717-maskinen parkerte ved gate et par minutter etter oppsatt rutetid, slik at vi hadde én time og førti minutter til neste avgang mot Vegas.

21. juli 2014, kl. 14.50:
Southwest
WN296 Atlanta (BWI)–Las Vegas (LAS)
Economy
Boeing 737-700W


Etter å ha ankommet med 717-maskinen fra Baltimore, fikk vi opplyst av en Southwest-medarbeider at den neste avgangen var oppsatt fra gate B20. Ombordstigning startet omtrentlig en halvtime før oppsatt rutetid, og dette hierarkiet var det mest kaotiske jeg noensinne har opplevd. Jeg hadde vært frempå nettet og sjekket oss inn på minuttet 24 timer før første avgang. Dermed fikk vi posisjonene A 36 og A37, noe som skal være tilstrekkelig til å kapre seg noen greie seter hos Southwest. 1D og 1E stod ledig og beinplassen fristet veldig her. Reisefølget sa at jeg fikk bestemme hvor vi skulle dumpe ned og en sjefsavgjørelse ble tatt. Velkommen til Southwest.



Takket være glimrende hjelp fra Cecilie og hennes kamerat som er FO hos Southwest, fikk jeg vite at dagens registrering var N283WN. Tusen takk Cecilie! Beinplassen stod til godkjent på rad 1.



Det var ubehagelig varmt i maskinen denne ettermiddagen. Kapteinen tok ordet i kabinen og forklarte at APU-en var defekt. Dermed måtte man rekvirere en ny del og teknikere som kunne fikse denne. De fikk heldigvis koblet til en bil med aggregat som pumpet frisk luft inn i maskinen i mellomtiden. Sete 1B stod ledig, men ellers var det ikke andre ledige seter å spore i maskinen.

Vi kunne bare glemme å forlate Atlanta på rutetid. Kapteinen beklaget på det sterkeste forsinkelsen, men poengterte samtidig at det ikke ville være forsvarlig å dra uten at denne delen ble reparert. Til slutt pushet 737-700 maskinen med winglets ut fra gaten omtrent 45 minutter etter rutetid. De to fremme i styrehuset lovet å gi full pinne vestover mot Las Vegas. Dagens servering bestod av følgende.



På denne avgangen var det fire blide damer i kabinbesetningen. Reisekamerat fikk til og med gratis øl, selv om disse egentlig koster 5 dollar. I ettertid er vi usikre på om det var fordi vi var forsinket eller om hun forsøkte å sjekke oss opp. Jeg forstår godt de som sier at man ikke bør være sulten på amerikansk innenriks, og var glade for at vi tok en skikkelig lunsj på bakken i Atlanta. Mens amerikaneren i sete 1F gikk på toalettet, benyttet jeg anledningen til å ta et par bilder.





Flytiden var beregnet til rett i underkant av 4 timer minutter for denne 2811 kilometer lange distansen. Det var helt tydelig at de to kameratene fremme gav ekstra god gass for å minimere forsinkelsen. Southwest har imponerende 397 forskjellige individer av 737-700 med winglets. Maskinen tok bakken i Las Vegas med en av de fineste landingene jeg har opplevd noensinne 35 minutter etter oppsatt rutetid. Bagasjen til min medreisende kom også etter vel 10 minutters venting.

 

[737-405]

25. juli 2014, kl. 13.20:
Southwest
WN884 Las Vegas (LAS)–Phoenix (PHX)
Economy
Boeing 737-500

Etter et flott opphold i Las Vegas var det tid for å finne veien “hjemover” mot Washington D.C. Ved denne anledningen skulle turen gå innom Phoenix på veien mot Baltimore. Reisefølget og jeg ankom McCarran International Airport én time og førtifem minutter før oppsatt avgangstid. Selv om Southwest har satt opp automater man kan sjekke inn på, var kun to av disse i bruk. Hva er da vitsen med automater? For øvrig var det helt utrolig hvor mange kolli våre medreisende hadde med seg. Vi ble dermed stående i et kvarter for å få unnagjort innsjekk/avlevering av bagasje hos agent.

Gjennom sikkerhetskontrollen gikk det radig og på en av skjermene kunne jeg se at avgangen vår var oppsatt med ny avgangstid klokken 14:50, ergo en forsinkelse pålydende 40 minutter. Jeg takket meg selv for å ha lagt inn en tilstrekkelig transfertid til neste fly. Vi benyttet tiden frem mot avgang til å slappe av og innta fast føde. Igjen tusen takk til Cecilie som klarte å grave frem registreringen på WN844, nemlig N508SW. Her har den eldre damen akkurat ankommet gaten vår for anledningen.



Vi var dessverre uten nett når innsjekk ble mulig. Med posisjonene B43 og B44 var vi noen av de siste om bord på denne avgangen. Dermed endte vi helt bakerst på rad 20, med setene 20D og 20E. Jeg tok midtsete slik at kameraten fikk noe bedre armslag. Beinplassen var overraskende nok godkjent selv med Bose og vannflaske i lommen.



Slik så kabinen ut mens vi ventet på at den siste bagasjen ble lastet om bord. Kun to ledige midtseter på denne avgangen, ellers var 737-500 maskinen fylt til randen. Kapteinen beklaget forsinkelsen, men oppgav ikke noe grunn til dette. Er ikke det vanlig prosedyre blant amerikanske piloter? Jeg føler at de stort sett er flinke til å opplyse bakgrunn for forsinkelse i de skandinaviske landene.



Kabinbesetningen var nok muligens en av de bedre på turen med en smilende kvinne, sammen med to herrer. Det var mye løse kommentarer over PA-anlegget som tydelig avviket fra standard prosedyrer ombord. For å spare tid tok også kabinbesetningen imot drikkebestillinger mens vi enda stod på bakken, noe som effektiviserte serveringsrunden deres betraktelig. Southwest vil ikke være noe dårligere når det kommer til serviett.



Akkurat som på de tidligere flygningene, gikk jeg for en Cola sammen med Pretzels og peanøttene.



Ved siden av oss i sete 20F hadde vi en sosial kar som arbeidet i helsevesenet. Nå skulle han hjem til Phoenix for å være med sin kone og datter i to uker. Jeg synes det er hyggelig at folk slår av en prat med ukjente, både når man er på buss og fly.
Flytiden var beregnet til 40 minutter for denne 411 kilometer lange distansen. Sidemannen påpekte at de tydelig gav gass for å kjøre inn deler av forsinkelsen. Forsinkelsen endte vel opp på det Southwest estimerte, nemlig førti minutter. Maskinen skulle videre på en god melkerute og passasjerene kunne derfor bli sittende om bord. I terminalen ventet en lang gåtur til neste gate B17.




25. juli 2014, kl. 17.05:
Southwest
WN3804 Phoenix (PHX)–Baltimore (BWI)
Economy
Boeing 737-700W


Da var det tid for det siste strekket “hjem” mot Washington D.C og den amerikanske hovedstaden. Avgangen stod opprinnelig med en forsinkelse pålydende 15 minutter, men dette tok de tydeligvis inn. Pluss i boken til Southwest! Maskinen kom inn ved gate en halvtime før avgang og dette var en av disse med delfin-livery. Cecilie fikset nok en gang registrering, og denne var N517SW. Tusen takk Cecilie, dette var glimrende.
Beinplassen var helt OK i sete 22F. Man kunne også se innvendig at denne maskinen var spesiell.





Southwest har tydeligvis godt belegg om bord på sine avganger. Igjen var det kun et par midtseter ledig helt bakerst i maskinen, selv om det muligens ikke ser slik ut av dette bildet (det var en god del barn i setene foran i kabinen).



Gaten lå meget praktisk til i forhold til den operative rullebanen og vi var i luften kun etter et par minutters taksetur, med pushback fra gaten på oppsatt rutetid. Winglet-en hadde fått seg en annerledes farge enn resten av flåten.



Jeg tok dessverre ikke flere bilder på denne turen, noe som skyldes at vi kom i prat med vår sidemann i sete 22D og at vi fløy inn i mørket. Han kommenterte at vi tydelig ikke pratet amerikansk, og lurte på hvor vi kom fra. Da kunne vi med glede fortelle at vi kommer fra Norge og ansiktet hans lyste opp umiddelbart. Vår sidekamerat kunne fortelle at han har norsk etternavn, noe som skyldes norske aner i form av norske oldeforeldre.
Sidekameraten hadde vært på guttetur med en kamerat, og kameraten hans vekket oppmerksomhet fra en av de kvinnelige flyvertinnene. Den kvinnelige flyvertinnen ble såpass opptatt av å flørte med kameraten til sidemannen vår at hun regelrett glemte vekk de andre passasjerene om bord. Dermed begynte folk å plinge etter flyvertinnene slik at de kunne få drikken sin.

For øvrig var serveringen akkurat identisk som på den forrige flygningen, med unntak av at kabinbesetningen på de tre yngre kvinner kjørte gjentatte drikkerunder med vann og mineralvann.


Flytiden var beregnet til rett i underkant av 4 timer for distansen på 3216 kilometer mellom Phoenix og Baltimore. Med avgang på rutetid landet vi dermed ti minutter før oppsatt rutetid i Baltimore. Fritt fra hukommelsen tok det rundt 20 minutter fra vi blokket inn til gate før den første bagasjen lå på båndet. Deretter var det bare å komme seg så raskt som mulig tilbake til Washington D.C. i gliset til reisemakker.

 

[737-405]

27. juli 2014, kl. 17.45:
United Airlines
UA 5205 Washington (DCA)–Chicago (ORD)
Economy Plus
Embraer 175

Åtte dager i USA går fortere enn det man håper på, og jammen var ikke dagen for hjemreisen kommet allerede. Mange her inne tror kanskje jeg er spikk spenne gal når man velger å fly Washington-Chicago-København-Bergen i stedet for Washington-København-Bergen. Jeg skal forsøke å gi en kortfattet forklaring på hvorfor det ble slik denne gangen. I fjor var jeg i Washington D.C og tok da SK 926 med avgang klokken 17.15 lokal tid hjem til Skandinavia. Det var ikke mange sekundene det ble på søvnfronten den gangen, selv i SAS Plus. For det andre var det kun meg på tur, noe som betyr at jeg ikke plager andre med en ekstra lang reiserute. Maskinen fra Chicago har også flere seter i Business (46 versus 34), dette betyr at sjansene for poengoppgradering fra Plus er vesentlig større. Et siste moment er at min kamerat bor 10 minutters kjøretid fra Ronald Reagan og gjør dermed transporten langt mer praktisk.

Ny reisebekreftelse tikket inn fra SAS omtrentlig 34 timer før avgang fra Chicago med bekreftet plass i Business. Med den gode opplevelsen fra utreisen i minne gledet jeg meg til gjensyn med SAS Business. Den første strekningen gikk imidlertid med United i Economy. Siden jeg er såpass glad i komfort spanderte jeg på meg et sete i Economy Plus. Kostnaden var ikke mer enn 200 kroner, noe jeg gladelig betaler for en mer komfortabel reiseopplevelse.

Med EuroBonus Gullkort kunne jeg benytte United Premier Access ved innsjekk ved Ronald Reagan. To damer sørget for at begge mine kolli fikk svære prioritetslapper på seg og at alle ombordstigningskortene var slik de skulle være. United sendte meg en e-post om forsinkelse pålydende 45 minutter. Omsider kom Embraer 175-maskinen inn til gate, og ikke lenge etter startet ombordstigningen. Med det overnevnte gullkortet kunne jeg gå om bord i første gruppe og finne følgende beinplass.



Naboen vår på Ronald Reagan hadde tydeligvis tekniske problemer og måtte taues tilbake til gaten.



Registrering på dagens maskin var N105SY, og jeg må sende en stor takk til medforumist BHSKeie som tok seg tid til å finne frem denne registreringen til meg. Klokken ble nærmere 19:00 lokal tid i Washington før vi endelig kom oss opp i luften. Det er tydelig at punktlighet ikke prioriteres like høyt hos de amerikanske selskapene, selv om jeg forstår at mye skyldes uregelmessigheter i trafikken/luftrommet. N105SY var utstyrt med de nye tynne setene som United har satt inn, og de var altfor harde etter min smak. United hadde en OK serviett de også. Jeg måtte ha en Cola for å roe fyllenervene fra kvelden i forveien.





Dagens maskin var utstyrt med winglets, noe som tok seg pent ut sammen med skyene som holdt oss med selskap mot Chicago. For øvrig var det to kvinner i besetningen, den ene noe blidere enn den andre.



Endelig nærmet jeg meg Chicago og takket meg selv for å ha lagt inn tilstrekkelig med tid til den neste avgangen. Chicago så veldig fristende ut fra denne vinkelen.



Kapteinen lovet en flytid før take off pålydende 1 time og 40 minutter, noe som stemte veldig bra for distanen på 985 kilometer. Embraer-maskinen tok hjulene på O´Hare omtrentlig ti minutter over halv åtte, men en lang tur til gaten gjorde at jeg ikke slapp ut før den var 19:50 lokal tid. Skiltingen var heldigvis grei og jeg fant fort frem til toget som tok meg til terminal 5.

27. juli 2014, kl. 22.05:
SAS Scandinavian Airlines
SK944 Chicago (ORD)–København (CPH)
SAS Business
Airbus 340-313

Når plassen i Business hadde blitt bekreftet, gikk jeg inn på setekartet for å se hva som fantes av ledige seter. Systemet hadde plassert meg i 8G. Selv om jeg ikke har forsøkt minikabinen hos SAS, er jeg skeptisk da denne er nærmere galley og du får velge hovedrett sist. På bakgrunn av dette valgte jeg sete 1A for overfarten mot København.



Jeg ankom terminal 5 ikke lenge over klokken 20:00 lokal tid og fant veien direkte mot sikkerhetskontrollen. Vakten måtte overbevises om at jeg faktisk fløy Business Class, sannsynligvis fordi det ikke stod fysisk på boardingkortet som United hadde skrevet ut til meg. Et jentefotballag som skulle på Norway Cup brukte lang tid i sikkerhetskontrollen, men jeg kom meg til slutt igjennom. SAS loungen var enkel å finne. En trivelig amerikansk dame ønsket meg velkommen. Matutvalget kan karakteriseres som noe begrenset. Med lørdagen friskt i minne gikk jeg for en tradisjonell sikringskost med chips og Z-up.



Omtrentlig klokken 21:20 satte jeg kursen for gate M16 der LN-RKF «Godfred Viking» lyste opp i all sin prakt. Dette ble dermed min andre tur med maskinen, som jeg fløy i Business til San Francisco i fjor sommer. Her hadde det dannet seg en solid kø på tross av at gatepersonalet minnet om prioritet ombordstigning. Klokken var iallfall 21:35 før man endelig fikk klarsignal til å stige om bord i nattens farkost. Den eldre danske kvinnelige purseren og en kollega ønsket velkommen. Jeg vet at jeg gjentar meg selv, men det er fantastisk herlig å ta svingen til venstre inn i fremre del av Business-kabinen. Beinplassen tror jeg får godkjent denne gangen.

 

[737-405]

Den svenske stewardessen kom raskt med champagnen slik at jeg kunne kurere gårsdagen strabaser. Etter hukommelsen var hun svært hyggelig gjennom hele flighten til København.



Selv om jeg er norsk, må jeg innrømme at jeg foretrekker SAS sine svenske og danske flyverter/flyvertinner. Til nå er det de som har gitt meg de beste serviceopplevelsene, men norske flyverter og flyvertinner må gjerne motbevise dette. Setet ved siden av meg stod ledig lenge, men til slutt havnet en ung svensk gutt på 10 år her. Han forstyrret imidlertid ikke meg ett eneste sekund og var svært veloppdratt. Besetningen delte ut menyen mens vi ventet på at dørene skulle lukkes, og den så slik ut for overfarten.









Dørene ble lukket et par minutter etter rutetid og purseren meldte ombordstigning komplett. Heldigvis var det ingen kø på rullebanen såpass sent. Dermed kom «Godfred Viking» seg nokså kjapt opp i luftens element. Airbus 340 er definitivt ingen racer på rullebanen, men jeg synes maskinen gir en slags trygghetsfølelse fordi den er såpass bred. Jeg mangler referansepunkt når det kommer til sammenlikning i forhold til andre langdistansemaskiner, men uansett liker jeg Airbus 330/340. For øvrig var det en svensk kvinnelig kaptein på turen til København, noe jeg regner med ikke er et ofte fenomen på langdistanse hos SAS? Etter at skiltet med setebeltet ble slukket kom flyvertinnen rundt med den hvite duken.



Akkurat som på utreisen dukket den halvkjipe nøtteposen opp. Jeg er ikke blant dens største fans, men det går ned. Flyr man premium, så flyr man premium. Det er tross alt ikke hver dag. Tilbehøret ble Sprite da det passer best med moderate mengder alkohol før jeg skal sove på fly, iallfall lørdagen tatt i betraktning.





Så var det endelig klart for forrett. Her byttet jeg ut Sprite med eplejuice og den svenske flyvertinnen serverte meg med store smil. Dessverre ble det en del turbulens midt under forretten, noe som førte til at kapteinen måtte ta på skiltet med sikkerhetsbeltet. Det tok sin tid før de kom i gang igjen med serveringen. Jeg fikk spist opp uten problemer, men fisken var nokså smakløs. Torsken på vei bortover rangerer jeg som langt bedre. Brødbaksten vil jeg også si er langt bedre fra København.





Hovedretten var imidlertid bedre nå. Jeg gikk for varianten med kylling og tenkte at det var greit å sove på.



Selv om jeg både var trøtt og mett gikk det ned. Fetaost og geitost bidrog til at smakskombinasjonene slo an for mitt vedkommende for denne retten. Siden vi hadde hatt et lengre opphold grunnet turbulens, tok det ikke lange tiden før den norske stewardessen kom rundt med dessertvognen. Ben Jerrys er en klassiker hos SAS på reiser fra USA. Den ble i dag akkompagnert av en mascarpone-terte. For å sikre meg at jeg skulle sovne, valgte jeg portvin fra dessert-vognen.





Etter en kjapp tur på toalettet kunne man finne frem Bose QC 15, øyemasken og legge setet så langt ned som overhodet mulig. Hele 5 timer på puten er meget godkjent for en som vanligvis ikke sover på fly. Jeg tror at jeg må legge et lite unntak her, flyr jeg Business eller høyere er det gode muligheter for at jeg sovner på flygninger om natten. Den svenske flyvertinnen ristet meg lett i armen og minte meg på at nå var det frokosttid. Den kalde frokosten er bra. Besetningen var flinke til å komme gjentatte runder både med appelsinjuice, rundstykker, kaffe og te. Pluss i boken til SAS.



Jeg måtte strekke ut beinene enda en gang til. Sete 1A er imidlertid godt egnet for flygninger om natten, da ingen forstyrrer deg hverken fra midtgangen eller galley.



Dessverre gikk turen mot slutten og jeg kunne skue ut mot de vakre motorene til LN-RKF. SAS sine maskiner kler den blå himmelen svært godt.



Den kvinnelige kapteinen gav god gass over Atlanterhavet slik at vi landet nærmere 15 minutter før oppsatt rutetid på Kastrup. Maskinen takset rolig inn til gate C34. Godfred Viking skulle videre til Tokyo denne mandagen, mens jeg kunne ønske flyvertinnen god ferie og hun ønsket meg god tur videre mot Bergen. Jeg gikk på en smell i passkontrollen og havnet bak en del amerikanere fra San Francisco-flyet. Klokken nærmet seg 13:35 før jeg var gjennom her, noe som egentlig er uakseptabelt. Danske som vanligvis er så flinke her skuffet meg ved denne anledningen.

 

[737-405]

28. juli 2014, kl. 14.05:
SAS Scandinavian Airlines
SK2868 København (CPH)–Bergen (BGO)
SAS Plus
Airbus 320-200

Ombord på SK 944 viste skjermene at gaten for SK2868 ville være A4. A4 er godkjent da den ikke ligger den lengste gåturen fra C-piren. Det viste Go to Gate på skjermene allerede under gåturen min, men ingenting var skjedd når jeg ankom gaten. OY-KAL skulle bringe meg tilbake til hjembyen. Dette er den første Airbus 320-maskinen som ble satt i trafikk hos SAS. Maskinen hadde tidligere på dagen gjort en tur frem og tilbake til London. Først et kvarter før oppsatt rutetid startet ombordstigning uten at gateagenten tok videre hensyn til prioritert ombordstigning. Sete 2A ser slik ut.



Dette ble uheldigvis det eneste bildet jeg tok på denne turen. Etter nærmere 16 timer på reisefot var det en sliten herremann man hadde med å gjøre. Maskinen ble helt fullsatt både i Go og Plus, med unntak av sete 2B. Ledig midtsete gjør underverker på turer i Skandinavia/Europa. Kabinbesetningen kom noe forsinket fra en annen avgang, og vi ble dermed ti minutter sene ut fra Kastrup. Pontius pilot stod imidlertid på at full gass ville gi landing på rutetid i Beeerjen. Selv med fullsatt maskin kryper 320-maskinene nokså raskt opp på marsjhøyde.

Onkel purser kom rundt med serveringsvognen til oss fremme i Plus. Jeg var mett etter frokosten om bord på SK 944, og tok kun en flaske vann og en Cola for å holde meg våken når jeg kom hjem. Resten av turen gikk med til å småslumre med Bose QC 15 og musikk på ørene. De 681 kilometerne til Bergen gikk unna på 1 time og 5 minutter slik at vi tok hjulene på rullebane 17 akkurat på rutetid. Jon Viking fikk dermed parkeringstillatelse på gate 21A, som for meg alltid vil være den klassiske København-gaten med SAS. Tre politimenn møtte oss i broen og jeg passerte uten problemer. Begge mine kolli kom helt til sist på båndet og det etter en halvtimes venting. Kan jeg ikke forvente noe bedre SAS? Er det så vanskelig å la Priority-bagasje komme først? Nervøsiteten meldte seg for om de hadde blitt igjen i Chicago eller København, men heldigvis gikk det bra til slutt.


Konklusjon:


Vedrørende Air Transat, Southwest og United er det tydelig at punktlighet ikke er en av deres kjerneverdier. Amerikansk innenriks er kjedelig i serveringsveien og enkelte flyverter/flyvertinner vil være alle andre steder enn om bord. Southwest har en fryktelig knotete ombordstigningsprosess, men den er nok mer effektiv enn hva jeg vil ha det. Air Transat kan gjerne stelle bedre med setene sine, mens United egentlig var helt greit. Likevel føler jeg amerikansk innenriks i større grad er buss i luften enn noe mer eksotisk.

La meg avslutte med SAS. De har definitivt forberedt seg på bakken, både innenriks og ellers. Likevel finnes det forbedringsmuligheter når det kommer til prioritetsbagasje og Fast Track ved Flesland, som heldigvis åpner mandag den 25.august. På mine turer gikk det svært greit å få seg et glass vann uten problemer, både på Europarutene og innenriks i Norge. Enkelte besetninger er vel glade i å gjemme seg bak gardinen, mens andre er langt flinkere til å være synlig og slå av en prat. SAS Go innenriks et er greit produkt, men ikke så veldig mye mer. SAS Plus innenriks leverer det reklamen lover, selv om matserveringen kan bli potensielt enda bedre. Man blir lei muffins og Pringles i lengden. SAS Go på Europaruter gir deg samme servering mot betaling, muligens uten ledig midtsete. Med tanke på de marginale prisforskjellene mellom SAS Go og Plus dersom man bestiller i god tid, vil jeg nok forsøke å holde meg til SAS Plus fremover. Når det kommer til langdistanse er både servicen og maten i SAS Business på et annet nivå. Jeg føler meg svært godt ivaretatt av personalet, maten passer mine skandinaviske smaksløker og for mitt vedkommende fungerer setet til å sove i. Punktligheten er også helt eksepsjonell! Jeg var ikke fornøyd med kun ett av to kolli i Washington D.C, men det løste seg.

Takk for meg

 

[Star Flyer]

Hei 737-405,

Tusen takk for en strålende rapport! Ser ut som du hadde en meget bra sommer på reisefronten

Liker rapportene dine meget godt! Jeg kjenner meg igjen i nesten alle synspunkter om prio bagasje/prio boarding, besetning som "gjemmer" seg, Plus-konseptet innad i Norden etc.
De klarer heller aldri prio-bagasjen i Bergen, nei... SAS Flesland er en annen historie...

Men i motsetning til deg, liker jeg norske- og svenske kabinansatte bedre enn de danske. De står nederst hos meg - hvertfall foreløpig. Min erfaring er at litt for mange av dem er arrogante, hvertfall på de fleste turer i Plus i Europa ut fra CPH. Fra Oslo føler jeg dem er mer vennlige. Men kanskje jeg er uheldig?

Uansett: Har aldri fløyet SAS Business - men det skal definitivt gjøres nå. Så helt fantastisk ut! (Og jeg som aldri har fløyet C, sitter også her hjemme og irriterer meg over plastfolien Skjønner ikke hvorfor SAS får ut fingern her. )

Tusen takk for at du tok deg tid å dele denne lange reisen. Synes det er morsomt med innenriks så godt som spennende utenlandsruter. Gleder meg til flere rapporter fra deg!

- Star Flyer

 

[darkcho]

Takker for en veldig hyggelig rapport. Helt enig med deg, føler meg ofte hjemme når jeg kommer inn i fly og kan svinge til venstre på SAS langdistanse. Roen senker seg betraktelig etter mas og tjas på reise

 

[Trdfly]

T U S E N T A K K !
En slik tripreport har man lengtet etter lenge kunne bært noen flere bilder av flyplassene og liggende bilder istedenfor stående, ellers var alt en sann fryd å lese!

 

[ClassOne]

Kjemperapport, takk for at du tar deg tid til å underholde oss!!

 

[hlorange]

Takk, godt skrevet og mye interessant informasjon. Kjekt at du deler dette

 

[ENGML4]

Takk for en utmerket rapport!

Menyen på CPH-IAD ligner veldig på den jeg fikk på ARN-ORD tidlig i mai. Hvor ofte bytter SAS menyer på IC?

 

[AndersE]

Takk for god rapport!

 

[Hagen]

Takk for flott rapport!

Etter å kun ha prøvd Plus på langdistanse så må jeg si Business frister.

 

[Someone]

Takk for rapporten. Virker som det er lagt ned en godt stykke arbeid.

Enig med synspunkt vedrørende søvn og avreise. Er vanskelig og få mye sovn med avganger "før barne-TV"

En liten ting: Du fløy med AirTran og ikke Air Transat, da sistnevnte er et kanadisk "ferieselskap"

AirTran: http://en.wikipedia.org/wiki/AirTran_Airways

Air Transat: http://en.wikipedia.org/wiki/Air_Transat