Til Namibia i en pandemi

[Egenes]

12. juni
Onkoshi - Okaukuejo

Dagen startet med egg og bacon (som tydeligvis er det eneste som regnes som frokost i Namibia) på lodgen i Onkoshi. Denne dagen skulle vi kjøre til Okaukuejo, som er den største campen i Etosha, og som tidligere var det vestligste området man kunne kjøre til selv.
Som vanlig var vi oppe før soloppgang, så vi kunne kjøre ved soloppgang. Mens de andre campene opererer med at portene åpnes og stenges til faste tider, så kan du på Onkoshi (og Dolomite) kjøre fra soloppgang til solnedgang.



Vi kom imidlertid ikke langt før vi møtte på de første dyrene. Ikke langt fra Stinkwater stod det 5 sjiraffer midt på veien og kikket nysgjerrig på oss i det vi kom kjørende. Som gode myke trafikanter flyttet de seg derimot kjapt til sides etter vi hadde stoppet for å ta noen bilder.



3-400 meter nedi veien stod det nok en gruppe sjiraffer og kikket nysgjerrig på oss. Men også disse flyttet seg etter å ha kikket litt på oss.



Sør for Klein Okevi så vi at det stod parkert 2 svære tyske safarilastebiler langs veien. Det er ofte et tegn på at her er det noe - så vi krøp sakte fremover og skrudde av motoren for å ikke forstyrre hva enn det var tyskerne så. En av de pekte hjelpsomt mot en termittue, der det lå en gepard og hvilte!



Den lå fint og pyntelig helt til det kom en turist som kjørte frem å tilbake for å prøve å få et bilde av den - men dette forstyrret jo geparden, så den bestemte seg for å finne seg en annen plass heller. Overraskende nok så spaserte den rett mellom bilene våre og forsvant!



Etter dette kjørte vi videre vestover, og stakk innom flere av de vannhullene vi hadde kikket på dagen før. Det var dyr i de fleste vannhullene, og det eneste interessante var en gnu som jagde bort en impala.



Rundt Naumses så vi en elefant som bestemt bevegde seg nordover.



Litt lenger vestover hadde 2 overlandere stoppet midt på veien. Rett i veikanten stod det en elefant og spiste blader fra et tre. Så da stoppet vi også.



Videre kom vi til Charitsaub, der det foregikk et sebramøte. Totalt var det nok over 100 sebraer som skulle til møtet, som ble avholdt i en pytt nedenfor Charitsaub. Usikker på hva som stod på agendaen, men det så ut til å være god stemning.



Der det er andre dyr, er det som regel også springbok.



Vi kjørte videre, og kom til et vannhull der det var både springbok, gemsbok, og struts.





Siden klokken nå hadde blitt såpass mye at sola var på sitt varmeste så dro vi inn til Okaukuejo for å sjekke inn, med planer om å dra ut igjen litt senere på dagen.
I Okaukuejo var det, noe overraskende, fullbooket. Okaukuejo har også et eget vannhull som er opplyst om natten. Vi hadde således booket en waterhole chalet som hadde terrasse i 2.etg så du kunne sitte å kikke utover vannhullet. Realiteten var imidlertid at det var plantet en haug med trær foran disse rommene, så vi fikk ikke se en dritt av vannhullet.
Etter å ha slappet litt av, begynte det å nærme seg kveld, så vi bestemte oss for å ta en kjapp tur opp mot Okondeka, hvor vi fant noen sjiraffer, springbok, og gemsbok.



Når vi kom tilbake så jeg at bensinstasjonen endelig var bemannet. Selv om vi hadde 200 liters dieseltank, så er det ofte langt mellom bensinstasjoner i Namibia, og man kan ikke ta det for gitt at de faktisk har drivstoff, og man bør derfor fylle ved anledning. Heldigvis hadde de mer enn nok diesel, så jeg fikk fylt opp tanken.

Før solen gikk ned tok vi med oss noen pils og satt oss ved vannhullet for å nyte solnedgangen. Stemningen ble ikke dårligere av at det kom to elefanter og noen sjiraffer i samme ærend.
(Ikke crocs-shame meg, crocs er digg å gå i).



Etter solnedgang gikk vi bort til restauranten for litt mat. Ikke overraskende var menyalternativene mer eller mindre like som dagen før - eneste forskjellen var en annen dessert. Normalt sett har Okaukuejo buffet, men på grunn av pandemien var denne midlertidig fjernet.

Etter middag kledde tok vi turen nedom vannhullet igjen, og fikk besøk av disse.