Tanks, fotball og Fernet-jakt - Sommerturen 2012

Advarsel:
Denne reisen ble gjennomført i perioden juni-juli 2012, så vennligst trykk 'tilbake' på din nettleser dersom du er på jakt etter ferskvare.

OSL - VIE (OS 332)
VIE - DOK (OS 639)
DOK - KBP (VV 92)
KBP - MSQ (VV 485)
MSQ - FRA (LH 1487)
FRA - OSL (LH 862)


Turens formål:
Guttetur med dertil hørende aktiviteter.

OS 332
OSL-VIE
4A
Economy Class

Flybillettene for OSL-VIE-DOK/MSQ-FRA-OSL ble booket ca åtte måneder i forveien, omtrent samme dag som UEFA kunne bekrefte at billetter til Euro 2012 var i boks. Prisen for denne reiseruten var ca 1900 kr, med andre ord svært overkommelig. Det ble riktignok foretatt en endring av returdato (50 EUR gebyr + et mellomlegg mellom S og Q-klasse), men fortsatt ikke noe å si på prisen. I tillegg kom billettene for DOK-KBP og KBP-MSQ med Aerosvit, men mer om dette etter hvert.

Austrians morgenavgang fra OSL er for meg synonymt med null søvn. Det skyldes dels at jeg aldri får meg til å starte koffertpakking før jeg absolutt må, samt at jeg for noen år siden sovnet fra en KLM-flyvning etter at jeg skulle ha ”noen timer på puten” før avreise, så det var derfor en noe overtrøtt ILS2 som satte seg på Flybussekspressen i halv femtiden.

Ved ankomst OSL fikk jeg en herlig påminnelse om hvor greit det er med EBG-status i ferietid; overalt stod folk stuet sammen som kveg på vei til slakteren – bortsett fra i EBG-skranken. Rask ekspedering, Fast Track, via danskebåten for å medbringe snusforsyninger til noen andre i reisefølget, og deretter rett opp i loungen. Ettersom jeg hadde tatt en strategisk beslutning om å spise opp alt innhold i kjøleskapet før avreise, var det heller dårlig med frokost i heimen (tranflasken er mer til pynt enn næring), så det ble en etterlengtet frokost i gullstuen.



Etter hvert dukket flere og flere i reisefølget opp, vi var vel totalt fem stykker som fløy ut fra OSL denne morgenen, men morgenpilsen fikk vente. Dette kom til å bli en maraton, så ingen grunn til å sprinte ut fra startblokkene. Da det blinket ’Gate Closing’ på skjermen, ruslet vi til Gate 45 for boarding, men til tross for at denne flyvningen hadde vært nullet ut i alle klasser i lang tid, kom aldri den vidunderlige ”du har fått nytt sete”-pipelyden ved boarding. Tok derfor plass på første rad bak Business, med helt ordinær beinplass i en ellers traust kabin. Jeg sliter rett og slett med å like Austrians fargekombinasjoner ombord.



Gardin benyttes hos Austrian.



Flyturen var beregnet til noe over 2 timer, serveringen bestod av en muffins – bildet sier mer enn tusen ord når det kommer til smak – og til drikke valgte jeg sprudlevann. Det var fortsatt snakk om en maraton.



Etter den kulinariske opplevelsen med muffins og vann, fikk jeg omsider lukket øynene litt og jeg våknet ikke før vi klasket i asfalten i VIE. Der ble det bussing inn til terminalen, passkontroll, sikkerhetskontroll og rett i Senator-loungen hvor vi traff på den siste karen i dagens reisefølge. Loungen har ok utsikt og matutvalget var ikke så verst denne morgen (eggerøre, skinke etc.), men nok fikk være nok; det ble en pils på meg (og en flaske vann – maraton…).

Tallenes tale
1 x Vann med kullsyre
1 x Time med søvn


Fortsettelse følger...

Aiai! flott start, og ser virkelig fram til fortsettelsen!

VIE-DOK (Austrian Economy Class)

OS 639
VIE-DOK
10A
Economy Class

Den overnevnte loungepilsen



Loungen



Ettersom det et nokså begrenset utvalg av flyvninger mellom Vest-Europa og Donetsk, tenkte jeg at denne flyvningen måtte være stappfull p.g.a. Euro 2012. Da vi kom til gaten, fikk jeg at på til den vidunderlige ”du har fått nytt sete”-pipelyden fra maskinen, men det viste seg at nytt boardingkort måtte utstedes – men med samme sete; 10A. Det var for øvrig en rad uten vindu, men utsikten gjennom Ukraina er stort sett den samme uansett; kornåkre (sett det før).



Åpent midtsete er behagelig.



Kabinfaktoren på denne flyvningen kan ikke ha vært mer enn maksimalt 40%, noe jeg syntes var svært overraskende med tanke på EM i fotball. Det viste seg imidlertid at et klart flertall av de tilreisende supportere hadde sin base i Kiev, for så å ta fly/tog/buss(!) til Donetsk på kampdag. Det var i tillegg satt opp nattfly mellom Donetsk og Kiev i forbindelse med mesterskapet.

Serveringen startet nokså umiddelbart da vi nådde marsjhøyden. I Economy fikk vi servert et varmt, men heller smakløst måltid, akkompagnert av kalde drikkevarer. Jeg startet med en Cola. Likte godt at jeg fikk en hel boks, ikke Lufthansas ”plastcola”.



Etter måltidet bladde jeg litt i Austrians magasin, som noe pussig informerte at ruten mellom Wien og Donetsk ble lagt ned 16. juni – denne flyvningen fant sted flere dager senere.



Deretter ble det tid til to forskjellige typer øl som begge falt i smak. Flyvningen for øvrig forløp uten spesielle hendelser, og vi landet på rute i Donetsk.





DOK



Før avreise hadde jeg lest litt om Ukrainas forberedelser til EM. De hentet etter sigende inn europeisk ekspertise for å heve servicenivået overfor utenlandske turister, men med tanke på bagasjehåndtering tror jeg de håndplukket noen folk fra SGH på OSL - all ’Priority-bagasje kom nemlig i samlet flokk helt til slutt. Den tidligere KGB-offiseren i immigrasjonen hadde imidlertid tatt til seg ny kunnskap, fordi jeg ble møtt av et mer eller mindre ektefølt ”Welcome to Ukraine” da jeg fikk stempel i passet.

Selv takk. Let the games begin!

Tallenes tale
1 x Cola
2 x Øl
Undertegnede benyttet det bakre toalettet, jf. toalettrékingsdebatten.


Fortsettelse følger (forhåpentligvis i kveld)...

Fire netter i Donetsk

Donetsk

Vi ble møtt på flyplassen av to lokale donetskerianere (høres riktig ut), som hadde fikset oss overnattingssteder for de neste fire nettene. Standarden var så som så, men med kjøleskap, vaskemaskin, WiFi, separate senger og eget bad m/dusj hadde vi strengt tatt alt vi trengte. Prisen på 1500 kr per snute per natt var dog en klar overpris, men det var forventet i disse EM-tider.



Etter å ha vært en liten svipptur innom den lokale banken for å ta ut cash til hushaien, var det tid for å utforske nærmiljøet litt. Vi tok heisen ned i 1. etasje, gikk ut døren og til venstre, deretter første til venstre – og der lå pizzasjappen ’New York Street Pizza’. Byvandringen ble utsatt på ubestemt tid til fordel for denne:



…mens vi beundret henne



…humret litt av denne



…i påvente av denne



Vi kom oss omsider videre på vår ferd. Planen var å finne en butikk, slik at vi kunne få handlet inn forsyninger. Handlelisten bestod for det meste av livsnødvendigheter som Cola, øl, chips, sjokolade og Actimel (viktig å holde magen i vater). På veien passerte vi dette megetsigende skiltet.



Å finne et supermarked viste seg å være en vrien affære. Vi så derfor ingen annen utvei enn å ta en liten pust i bakken på en lokal uteservering. Hvorvidt servitøren forstod i hvilket ærend vi var kommet eller om han bare skulle tjene noen ekstra kroner, er uvisst, men vi fikk i alle fall servert gin i en velfylt karaffel (bildet er tatt etter x antall drinker). Det ble med andre ord en ganske lang pust i bakken…



Etter å ha tømt karaffelen, gitt opp å finne supermarked, dusjet skiftet og gått ut igjen, oppdaget vi at det som vi trodde var en bingohall i samme bygning som vår leilighet, viste seg å være et supermarked. Problem løst.

De to neste døgnene forløp seg stort sett etter følgende mønster: Våkne når kroppen følte for det, hente en frokost-Cola i kjøleskapet, ”WiFi-timen” mens man fulgte et ukrainsk samtidsdrama på TV. Deretter ble som regel en pizza og formiddagspils på ’New York Street Pizza’, før vi trasket ned i FanZone – et eget område mye forskjellige aktiviteter (og uteserveringer) for fotballfans i forbindelse med EM. Der kunne vi se kamper på storskjerm over en middag, før vi utforsket nattelivet. Kvelden ble avsluttet med pirattaxi hjem i grålysningen.

Dette måltidet fikk meg til å savne Austrians flymat...



Denne karen her var en aldri så liten legende. Hadde så dårlig syn at han så vidt kunne lese adressebeskrivelsen selv om tekststørrelsen var på maks på iPhonen – men bilkjøring? Ikke noe problem. Jeg ba ikke om kvittering, da jeg tok det for gitt at han ikke hadde tenkt å bidra til det ukrainske spleiselaget.



Nest siste dag var det omsider kampdag med kvartfinaleoppgjøret mellom Spania og Frankrike på Donbass Arena.



Kampen var rett og slett elendig, noe som skyldes en kombinasjon av den gørrkjedelige 4-6-0 formasjonen til Spania, samt et fransk lag som ikke ville angripe. Gjesp. Spania vant dog fullt fortjent.



Pauseunderholdningen bestod av menn i oransje kjeledress og blingblinghjelm – hvor bliver cheerleaderne? Ukrainas arsenal av vakre kvinner er jo nærmest utømmelig, så her har de nok lyttet til Kvinnegruppen Ottars "ekspertrådgivning".



Donetsk var en by jeg aldri ble helt klok på. Ikke noe klart definert sentrumsområde, overraskende loslitt, men lokalbefolkningen var for det meste vennlig og imøtekommende. Utelivet er bra, men ikke noe bedre enn det andre østeuropeiske byer kan by på, så dette er nok ikke et sted jeg besøker igjen med det første. Da må det i så fall være nye storkamper på gang på flotte Donbass Arena.

For øvrig klarte vi aldri å oppdrive Fernet i Donetsk. Det var det første vi så etter på samtlige barkart - og det var ikke få - men det nærmeste de kom var sølepyttvannet Jägermeister. Ellers takk.

Neste stopp Kiev.


Fortsettelse følger...

DOK-KBP (Aerosvit Business Class)

VV 92
DOK-KBP
4G
Business Class

Etter fire netter i Donetsk, føltes det riktig å reise videre til Ukrainas hovedstad, Kiev, en by jeg har besøkt ved flere tidligere anledninger. Flybillettene med det nå bankerotte flyselskapet Aerosvit var bestilt i god tid – halve reisefølget i Business, resten i Economy. Dette skyldtes at Business Restricted var billigere enn Economy Flexible, men det var ikke nok seter til alle. Overraskende nok prioriterte bookingansvarlig – undertegnede – å plassere seg selv i Business.

Vi ankom flyplassen i ca halvannen time før avgang, men hadde jeg visst hva vi hadde i vente, ville vi møtt opp fem timer før. Den nye terminalen var for øvrig rykende fersk i forbindelse med EM, men de menneskelige og teknologiske ressursene syntes å være av god gammel Sovjet-kvalitet. Vi ble møtt av en enorm kø i innsjekkingsområdet, også ved Business-skranken, men fremdriften var til å leve med.

Det ble omsider vår tur, vi la passene på skranken og slengte koffertene på båndet. ”You are not on this flight”, kom det tørt fra innsjekkingsagenten, mens hun returnerte passet, hev kofferten min av båndet og startet å ekspedere nestemann i følget. Det viste seg at ingen av oss som var booket i Business Class var ”on this flight”, mens reisekameratene i Economy Class fikk sjekket inn uten problemer.

Jeg forholdt meg rolig. ”Slapp av, folkens. Vi har god tid. Dette ordner seg”, forsikret jeg mine medreisende om, vel vitende om at vi måtte komme med dette flyet for å rekke Italia – England i Kiev senere samme dag. Det var imidlertid nå moroa begynte.

Da innsjekkingsagenten hadde gjort seg ferdig med ventende Business-passasjerer, vinket hun meg frem til skranken igjen og begynte å trykke på pc-en. Hun fortsatte å hevde hardnakket vi ikke hadde seter på dette flyet, så jeg måtte rote frem utskriften av min E-ticket. Den gjorde øyensynlig ikke nevneverdig inntrykk, fordi hun konstaterte kort og greit at ”you are not on this flight”, før hun forlot skranken. Vi ble stående igjen som måpende apekatter i et bur – pulsen min begynte å stige.

Den halvannen timen vi hadde til avgang var nå blitt til knappe 30 minutter, men plutselig fikk vi litt uventet hjelp; datasystemet brøt sammen. Dermed stoppet all innsjekking av den fortsatt nokså lange Economy-køen, noe som kjøpte oss litt tid. Problemet var bare at innsjekkingsagenten vår var forsvunnet, men jeg fikk etter mye hoiing og veiving tilkalt det som syntes å være en supervisor.

Jeg forklarte situasjonen kaldt og rolig, viste henne bekreftelser av vår bestilling med papirutskrifter, samt en ”levende” versjon på checkmytrip.com på iPad-en. Hun forklarte at systemet var nede i øyeblikket, men hun skulle gå og undersøke. Rundt oss fikk folk i Economy Class utstedt boardingpass manuelt, mens vi fortsatt stod som geiter på en Riksvei ved Business-skranken. Med fem minutter til oppsatt avgangstid kom supervisoren tilbake og sa at hun ikke kunne finne oss på noen lister, men at hun likevel skulle la oss få fly til Kiev. Så snilt

Bagasjen ble tagget og sendt av sted. ”Den kommer aldri frem”, tenkte jeg, men med boardingkort i hånd og sete 4G bekreftet, var jeg omsider fornøyd. Sikkerhetskontroll og boarding gikk fint, og ute på rullebanen ble vi møtt av denne 767-maskinen.



Det er ingen overdrivelse å si at det føltes godt å komme ombord etter alt innsjekkingsrotet. Aerosvit hadde heldigvis skrudd på klimaanlegget, så det var en behagelig temperatur i kabinen. Sete 4G så også helt ok ut for en times flytur.



Juice før avgang (de hadde ikke Fernet).



Beinstrekktesten ble delvis bestått.



Kabinen så slik ut.



Joystick



AVOD-en prøvde å overbevise oss om at vi fløy med Royal Brunei.



Taxing



Vi kom oss etter hvert i luften. Passasjerene i Business fikk servert et kaldt måltid ubønnhørlig innpakket i plastfolie etter mønster fra SAS’ interkontinentale Business Class.



Etter først å ha fått nei til en G&T (de hadde ikke gin), nøyde jeg meg med vann. Cola hadde de heller ikke(!)



Enkel og grei salat.



”Laks og kveite”, i følge min kokkeutdannede medpassasjer. Smakte godt det.



En slags kake til dessert. Gikk rett i grisen.



Da bordet var ryddet, var det tid for latrinekontroll. I og med at jeg fløy med en tidligere Royal Brunei-maskin, hadde jeg ganske store forventninger. Jeg ble ikke skuffet.
Riktignok noe slitasje her og der, men uansett langt å foretrekke fremfor ”SK 287-latrinen” som hadde vært eneste tilbud i Swiss First Class noen måneder tidligere.







Innflyvning



Vi landet i Kiev noe etter rutetid, men jeg var egentlig mest fornøyd med at vi i det hele tatt hadde kommet med flyet. Det var også ganske så overraskende at bagasjen vår dukket opp på båndet. Basert på den håpløse opplevelsen ved innsjekk, kan jeg ikke si at Aerosvits konkurs utløste noe stort personlig savn hos meg. Det var dog en artig flytur med den tidligere Royal Brunei-maskinen, men at man ikke har gin tilgjengelig i Business – samme hva klokken måtte være – er rett og slett ikke godt nok.

På den annen side hadde vi nok ikke vondt av en liten detox…

Tallenes tale
1 x Juice
1 x Vann
1 x Te
0 x Toalettrékere (eksl. C)


Fortsettelse følger (når jeg får tid)…

Årgangstripreport funker like bra som ferske har jeg funnet ut nå :up:

Glad jeg ikke valgte å trykke "tilbake-knappen"
Du skriver utrolig bra - lettlest og underholdende. Takk for at du deler

Tre døgn i Kiev

KIEV

På flyplassen ble vi møtt av to kievværinger som skulle transportere den ene delen av gruppen vår til sitt overnattingssted. De hadde nok en gang valgt å gå for overprisede leiligheter, mens undertegnede & kokken fant ut at vi hadde bedre ting å bruke pengene våre på. Problemet var bare; hvor skulle vi bo? Vi takket uansett ja til å haike med gjengen inn til sentrum, så kunne vi ordne bopel senere.

Mens man i Norge opererer med disse halvkjedelige setebeltekampanjene langs veiene, er det litt med punch over ukrainske veimyndigheters kampanjer for å holde dødstallene i trafikken nede. Slike bilvrak støter man på jevnt og trutt rundt omkring i landet, noen med en tekst av typen ”i dette vraket døde en fyllakjører”. Spenstig.



Vel fremme i Kiev fant vi oss en kneipe med nettilgang og begynte jobben med å fikse overnattingssted. I utgangspunktet hadde vi egentlig ikke tenkt å bli i Kiev i mer enn et lite døgn, men vi hadde fremdeles ikke kommet i gang med visumprosessen til Hviterussland, noe som erfaringsmessig tar noen dager. Døgnets 24 timer ble rett og slett litt for knapt til å organisere slike administrative nødvendigheter.

Etter tips fra lokalbefolkningen, endte vi opp på nettsiden ukraine4free.org (eller noe i den duren - den er nå lagt ned). Denne nettsiden var opprettet av vanlige ukrainere, som hadde sett seg lei av at turister ble loppet av hushaier og hoteller i forbindelse med EM. Dealen var kort og greit gratis overnatting. Vi sendte av sted noen eposter, men hadde vel ikke de aller største forhåpningene. Jeg skal dog erkjenne at vi pyntet litt på vår egen markedsføring av typen ”tar en øl en gang i blant” osv. Responsen var imidlertid over all forventning, og i løpet av en times tid eller to satt vi i en taxi på vei til vår nye bopel for det som skulle vise seg å bli de neste tre døgnene.

Det var en beslutning som vi ikke angret på. For utenom pengene spart, som strengt tatt ikke utgjorde all verden i den store sammenheng, var det noen utrolig artige dager med lokalkjente som viste oss steder vi ellers aldri ville funnet. Som takk disket kokken opp med lekkerbiskener til middag, mens jeg handlet inn enorme kvantum av mitt ukrainske favorittøl (dog 7.1%-varianten, ikke den avbildede 4.5%), som ble drukket til tidlig morgen. Det var imponerende å se husvertene gå på jobb hver morgen, til tross for lange netter med norske ølhunder.



Samme dag som vi ankom var det på kvelden tid for nok en kvartfinale, denne gang godbiten Italia – England på Olympiastadion midt i sentrum av Kiev. Til tross for at kampen endte målløst etter 120 minutter (England tapte som vanlig på straffekonkurranse), var dette mye mer underholdende enn kampen kvelden før i Donetsk.



Kiev er en utrolig flott by, som er trivelig å besøke. Den full av interessant historie, fin arkitektur, men også herlige eksempler på Sovjet-arkitektur. Ting som er verdt å få med seg er elvecruise på Dnieper (tar en times tid - alkoholservering!), besøke Tsjernobylmuseet – eller enda bedre; dra inn til Tsjernobyl (dagstur), WW2-museet, samt generell byvandring. Det er heller aldri langt mellom vannhullene, dersom man begynner å gå tom for brennstoff. Jeg legger ved noen bilder fra et tidligere besøk i Kiev.



Kiev er på ingen måte en typisk "østblokkby"



Seiersmonumentet fra Den Andre Verdenskrig. Mektig!



Fra Tsjernobylmuseet. Et besøk som gjør inntrykk.



Dette bildet er tatt på toppen av en høyde midt i sentrum av Kiev. Langt borte i det fjerne ser man noe som ligner på Sovjetunionen – det var der vi bodde under vårt opphold.



Transport fra leiligheten til/fra Kiev sentrum skjedde via Metro og buss, alternativt med taxi – trafikken i Kiev er dog et salig kaos, så Metro-løsningen var klart å foretrekke. For å komme tilbake til kåken tok vi Metro-en til endestasjonen. Deretter spaserte vi enten 10-15 minutter langs denne bilveien...



…eller vi kunne stille oss i denne køen og vente på bussen.



Vi gjorde litt begge deler, men konstaterte med glede at det i Ukraina er lov å selge øl på bussholdeplasser. Det kostet ca 3,50 kr for en iskald pils. Hadde gladelig betalt 50-lappen i sommervarmen.



Når vi skulle andre veien, oppdaget vi også at det bortgjemt i buskene lå et lite vannhull, men beliggenheten var dog noe upraktisk med tanke på å se når bussen vår kom. Det hendte at vi mistet en buss eller to…



Også i Kiev måtte vi innse at vår jakt på Fernet Branca var forgjeves. Vi besøkte et utall av supermarkeder, barer og restauranter, men ingen hadde hørt om Fernet engang. Litt kjedelig var det jo, ettersom øl & Fernet er en alldeles vidunderlig kombinasjon, men vi stod nå overfor helt andre utfordringer; visum til Hviterussland.

Tre nye døgn hadde gått, men intet var gjort mht. innreisevisum. Våre husverter skulle nå utenbys en tur, så vi måtte pakke sakene våre og reise videre, men det var ikke verre enn at de dro noen timer før oss og ba oss legge nøkkelen i postkassen. Litt av en tillitserklæring. Skulle likt å se nordmenn gjøre det samme med to ukrainske fotballfans som hadde et sykelig behov for italiensk brennevin.

Jeg tok noen hastetelefoner til min leiekontakt i Minsk (har vært der tidligere), og han skulle forsøke å fikse noe. Han påpekte imidlertid at vi gav han i overkant dårlig varsel, i og med at forventet ankomst til Minsk var ca fem timer etter at jeg ringte. Det siste han sa før jeg la på var ”Whatever you do, make sure to bring Euros”.

Det burde vi jo klare å få til…


Fortsettelse følger…

En fryd å lese, igjen tusen takk for at du tar deg tid til å skrive Ser fram til Hviterussland, et land som definitivt er på min liste over land jeg må avlegge et lite besøk.

Hærremin, dette er jo en episk TR. Du skriver som en gud!

Deler alle oppfatningene dine av Kiev. Vakker by med visse quirks.

Super rapport, ta gjerne flere retrorapporter i fremtiden!

Spennende og interessant rapport, med en viss grad av gjenkjennelse! Austrians fokkere er vel streng tatt Austrian Arrows (?), som jeg synes tilbyr et noe dårligere produkt med disse flyene (trangt, rare og gamle sete, snåle farger...) enn øvrige fly i flåten.

I Kiev satte jeg pris på mye rart. I matveien var det lakserogn/pannekaker som var forrett nesten til hvert måltid. Ellers er jeg glad for at jeg var der når det ikke var fotball. Frenet så jeg ingenting av, men Gammel Dansk er med på alle reiser...

AirbusTrond said:

Spennende og interessant rapport, med en viss grad av gjenkjennelse! Austrians fokkere er vel streng tatt Austrian Arrows (?),

Click to expand...

Det var før Tyrolean som ble "brandet" Austrian Arrows, men nå er alt Tyrolean men "brandet" Austrian.

Tusen takk for en herlig og humoristisk rapport Jeg gleder meg til å se fortsettelsen!!

Takker for en herlig TR, morsom å lese og mange flotte bilder

Er ikke hviterussisk visum noe man må ordne via Stockholm på forhånd for nordmenn eller blingser jeg nå?

Hypern said:

Er ikke hviterussisk visum noe man må ordne via Stockholm på forhånd for nordmenn eller blingser jeg nå?

Click to expand...

Du blingser

Dette er fra UD sine sider:

Hviterussland stengte i 2012 sin ambassade i Stockholm. Norske statsborgere som reiser til Hviterussland må dermed søke visum ved ankomst på flyplassen i Minsk

Click to expand...

Takk for flott rapport

Hypern said:

Er ikke hviterussisk visum noe man må ordne via Stockholm på forhånd for nordmenn eller blingser jeg nå?

Click to expand...

Som svensk fixar man visum på flygplatsen i Minsk vid ankomst. Först går man upp för en trappa, till höger och köper försäkring för 2 euro av två damer som inte talar engelska. Sen går man tillbaka och förbi trappan till ett fönster där en person tar mot pass, pengar och visumansökan. Efter en stund har han satt dit ett visum i passet och man kan gå tillbaka och ner för trappan till passkontrollen igen. Sen tar man fram försäkringen med passet och ger till passkontrollanten.

På det här viset kan fyra personer få jobb i Vitryssland.

Suverän rapport förresten. Det är något speciellt med att resa i före detta Sovjet.

Gud bedre, dette var artig lesning!
Retroreports av dette kaliberet må gjerne datere seg tilbake til bronselaget for min del

Venter spent på fortsettelsen Kan informere om at jeg fikk fortgang i mine planer om en tur til Hviterussland, så det blir en liten tur om et par uker :colgate: (Visum ordnet jeg via ambassaden i Finland )