Re: Widerøe måtte nødlande
Motorkutt i den kritiske fasen ved avgang er noe av det man trener på mest under trening og oppfriskning, og briefes før hver avgang. Gradvis motorbortfall etter avgang er andre prosedyrer, og mindre kritisk. Med mindre flyet brenner og brannen ikke lar seg slokke trenger man ikke lande fortere enn svint. Istedet flyr man det bakketrekket man har planlagt for slike tilfeller, der krav til stigegradient er tilpasset lavere ytelser. Da får man trygg bakkeklarering, og tid til å gjøre sjekklister for motorbortfall, eventuell gjenstart av motoren dersom det ikke er tegn til skader, og forberedelser for landing og eventuelt go-around men kun den resterende motoren.
Om den andre motoren skulle stanse er det prosedyrer både for å (prøve å) starte begge igjen, og for glideflukt. Man vil naturligvis legge opp til en kontrollert nødlanding uten motorkraft på et mest mulig egnet sted. Slike er det ikke overalt i Norge, men man gjør så godt man kan på land eller i vann.
Statistisk sett er sjangsen for dobbel motorfeil av tekniske årsaker marginalt liten, men man kan miste alle motorene av andre årsaker; drivstoffmangel eller kontaminert drivstoff, kraftig nedbør ved lag motorsetting, vulkanaske, kraftig is og feil i avisingsystemet osv. Her er prosedyrene tynnere siden det er så mange varianter av hvor man er, lys, skyer, terrreng osv.