DAG 4 fra fjell til fjord
Etter en ganske guffen ettermiddag på den vestre delen av Rallarveien var det en positiv overraskelse å våkne opp til knallvær og blå himmel. Frokosbufféten inneholdt også en positiv overraskelse: Verdens beste croissanter! Varme, sprø og lette! Etter en ihjælsaltet middag kvelden før hadde jeg slett ikke noen forhåpninger om kulinariske godbiter, men der tok jeg jaggu feil! Nam!
Pga at sykkelveien ned Måbødalen er stengt pga ras, er den eneste muligheten nå å sykle Rallarveien mellom Oslo og Bergen. Det innebærer at man må «jukse» med å ta toget gjennom Gravhalstunnelen til Upsete stasjon. Toget var som seg hør og bør litt forsinket, men ikke verre enn at tidsskjemaet mitt holdt helt greit.
En Fun-fact om Gravhalstunnelen: Fra den ble bygget holdt den stand i 40 år på suveren førsteplass som Norges lengste tunnel. I dag er den på 54. plass.
Fra Upsete er det bare å følge veien gjennom Raundalen ned mot Voss. Stort sett nedoverbakke hele tiden, men som alltid ellers i Norge noen seige kneiker oppover også. Dersom man som meg egentlig ikke har noe på Voss å gjøre, kan man kutte svingen litt ved å ta en grusvei på østsiden av Bømoen. Det sparer fire-fen kilometer. Man kommer ut på sykkelveien som er anlagt langs den gamle Hardangerbanen som gikk fra Voss til Granvin. Med unntak av et par tunneler der det ikke er lov å sykle igjennom er hele traséen asfaltert og helt nydelig sykkelvei.
Man passerer Skjervsfossen der det er anlagt en flott rasteplass på toppen. Der finner man sannsynligvis også verdens beste utsikt fra et toalett; gulv-til-tak vindu rett ut i fossen. Se bilde.
Sykkelveien følger gamleveien ned forbi fossen før den kommer inn på Hardangerbanen nedenfor tunnelene. Inn til Granvin er det flatt og fint langs Granvinsvatnet, mange fine rastemuligheter her også. Det ble en baguett og Cola i Granvin før jeg tråkket videre utover langs Hardangerfjorden i strålende sol og vindstille. Hvilken dag, og for en flott tur!
Av de ca 1650 veitunnelene vi har i Norge ligger veeeldig mange på Vestlandet. Å sykle i tunnel er noe man skal tenke seg godt om før man gjør, og de bør unngås dersom man har mulighet. Det er dog umulig å unngå dem helt om man skal komme seg frem, men sørg i hvert fall for unngå de mest trafikkerte.
Jeg hadde omhyggelig prøvd å unngå tunneler da jeg planla turen, men det måtte bli to-tre stykker uansett. Den første var Folkedalstunnelen. Den er knappe 10 år gammel, bred og godt belyst. Jeg har hele tre baklys (to faste og et strobelys) på sykkelen i tillegg til refleksvesten, så bør være godt synlig. Mye av problemene med sykling i tunnel er den store fartsforskjellen. Bilene holder 80-100 og på sykkel er det stort sett maks 20-30. I motbakker enda mindre. Greit å være så synlig som overhodet mulig. Selv har jeg som bilist opplevd å komme brått på to mørke syklister ved siden av hverandre i en vestlandstunnel, så lærdommen sitter.
En annen ting de fleste ikke er klar over er hvor inni granskauen høyt støynivå det blir på trafikken inni en tunnel. Det må oppleves for å tro det. Det første som kjørte forbi meg i Folkedalstunnelen var en blodtrimmet ATV. Tror en F35 på take-off er mer støysvak, det var et spetakkel som faktisk var nesten skremmende. Og jeg er ikke lettskremt.
Ved neste tunnel, Bjørgatunnelen, var det mulig å sykle gamleveien rundt langs fjorden. En flott omvei i penværet. Bortsett fra naturen er det ikke så mange severdigheter langs veien, men Fyksesund bru kan nevnes. Da kronprins Olav åpnet den i 1937 var det Nord-Europas lengste hengebro med sine 346 meter. Den har lidd samme historiske utvikling som Gravhalstunnelen og er ikke lenger med på listen over de 100 lengste broene i Norge.
Endelig kom man seg da frem til Sandven hotell i Nordheimsund. Et staselig gammelt hotell med fantastisk flott beliggenhet nede ved sjøen. Her ventet en bedre middag, stille og rolig kveld samt tidlig til køys. Trodde jeg. Fortsettelse følger.
Etter en ganske guffen ettermiddag på den vestre delen av Rallarveien var det en positiv overraskelse å våkne opp til knallvær og blå himmel. Frokosbufféten inneholdt også en positiv overraskelse: Verdens beste croissanter! Varme, sprø og lette! Etter en ihjælsaltet middag kvelden før hadde jeg slett ikke noen forhåpninger om kulinariske godbiter, men der tok jeg jaggu feil! Nam!
Pga at sykkelveien ned Måbødalen er stengt pga ras, er den eneste muligheten nå å sykle Rallarveien mellom Oslo og Bergen. Det innebærer at man må «jukse» med å ta toget gjennom Gravhalstunnelen til Upsete stasjon. Toget var som seg hør og bør litt forsinket, men ikke verre enn at tidsskjemaet mitt holdt helt greit.
En Fun-fact om Gravhalstunnelen: Fra den ble bygget holdt den stand i 40 år på suveren førsteplass som Norges lengste tunnel. I dag er den på 54. plass.
Fra Upsete er det bare å følge veien gjennom Raundalen ned mot Voss. Stort sett nedoverbakke hele tiden, men som alltid ellers i Norge noen seige kneiker oppover også. Dersom man som meg egentlig ikke har noe på Voss å gjøre, kan man kutte svingen litt ved å ta en grusvei på østsiden av Bømoen. Det sparer fire-fen kilometer. Man kommer ut på sykkelveien som er anlagt langs den gamle Hardangerbanen som gikk fra Voss til Granvin. Med unntak av et par tunneler der det ikke er lov å sykle igjennom er hele traséen asfaltert og helt nydelig sykkelvei.
Man passerer Skjervsfossen der det er anlagt en flott rasteplass på toppen. Der finner man sannsynligvis også verdens beste utsikt fra et toalett; gulv-til-tak vindu rett ut i fossen. Se bilde.
Sykkelveien følger gamleveien ned forbi fossen før den kommer inn på Hardangerbanen nedenfor tunnelene. Inn til Granvin er det flatt og fint langs Granvinsvatnet, mange fine rastemuligheter her også. Det ble en baguett og Cola i Granvin før jeg tråkket videre utover langs Hardangerfjorden i strålende sol og vindstille. Hvilken dag, og for en flott tur!
Av de ca 1650 veitunnelene vi har i Norge ligger veeeldig mange på Vestlandet. Å sykle i tunnel er noe man skal tenke seg godt om før man gjør, og de bør unngås dersom man har mulighet. Det er dog umulig å unngå dem helt om man skal komme seg frem, men sørg i hvert fall for unngå de mest trafikkerte.
Jeg hadde omhyggelig prøvd å unngå tunneler da jeg planla turen, men det måtte bli to-tre stykker uansett. Den første var Folkedalstunnelen. Den er knappe 10 år gammel, bred og godt belyst. Jeg har hele tre baklys (to faste og et strobelys) på sykkelen i tillegg til refleksvesten, så bør være godt synlig. Mye av problemene med sykling i tunnel er den store fartsforskjellen. Bilene holder 80-100 og på sykkel er det stort sett maks 20-30. I motbakker enda mindre. Greit å være så synlig som overhodet mulig. Selv har jeg som bilist opplevd å komme brått på to mørke syklister ved siden av hverandre i en vestlandstunnel, så lærdommen sitter.
En annen ting de fleste ikke er klar over er hvor inni granskauen høyt støynivå det blir på trafikken inni en tunnel. Det må oppleves for å tro det. Det første som kjørte forbi meg i Folkedalstunnelen var en blodtrimmet ATV. Tror en F35 på take-off er mer støysvak, det var et spetakkel som faktisk var nesten skremmende. Og jeg er ikke lettskremt.
Ved neste tunnel, Bjørgatunnelen, var det mulig å sykle gamleveien rundt langs fjorden. En flott omvei i penværet. Bortsett fra naturen er det ikke så mange severdigheter langs veien, men Fyksesund bru kan nevnes. Da kronprins Olav åpnet den i 1937 var det Nord-Europas lengste hengebro med sine 346 meter. Den har lidd samme historiske utvikling som Gravhalstunnelen og er ikke lenger med på listen over de 100 lengste broene i Norge.
Endelig kom man seg da frem til Sandven hotell i Nordheimsund. Et staselig gammelt hotell med fantastisk flott beliggenhet nede ved sjøen. Her ventet en bedre middag, stille og rolig kveld samt tidlig til køys. Trodde jeg. Fortsettelse følger.
Attachments
Last edited:
